I forbindelse med jordskjelvet på Haiti var det i dag en reportasje i Aftenposten om hvordan det lokale næringsliv i de verste katastrofeområdene opplevde gode tider. Vi kunne lese intervju med en mann, selv rammet av jordskjelvet, som tjener penger på å selge diesel i små mengder til andre jordskjelvsrammede. Dieselen brukes så til strømaggregatet, som samme mann eier – slik at kundene, dvs andre jordskjelvsrammede, kan lade mobiltelefonene sine.

Dette er jo den førende globale forretningside og således ikke noe oppsiktvekkende egentlig. Hele prinsippet bak all slags kjøp og salg er å selge videre noe du har som andre er villig til å betale mer for enn hva du i utgangspunktet betalte. Tilbud og etterspørsel. Alle butikkjeder er basert på dette prinsippet – fordi du kan kjøpe inn i store kvanta og derfor får gode innkjøpspriser – så blir du enda mer interessant for kundene, fordi de aldri kan matche din innkjøpspris. Så det er selve det å kjøpe inn som er cluet, samt at du kjøper inn noe kundene vil ha, selvfølgelig.  Og jo mindre organisert kundene er seg imellom, dess større mulighet har du til å øke avansen på det du selger. Og omvendt – dess større kunden er, dess større påvirkningskraft på selgerens avanse. Kjøp og salg handler i bunn og grunn om maktforhold – iblandet basale menneskelige behov for å overleve.

Og på Haiti nå er det veldig mye som handler om maktforhold, og enorme basale menneskelige behov for å overleve. Så selvfølgelig blir dette et sted der kremmerånd får gode vilkår  – også blant de fattigste.  Guiden i reportasjen, som jobber for Frelsesarmeen – sier at det denne kremmerånden er av det gode, og det skulle gjerne ha vært mer av den. Noen reagerer på dette – at fattige tjener penger på andre fattige. Det gjør vel strengt tatt veldig mange andre også – tjener penger på de fattige, med det er en annen debatt.

Men tilbake til de fattige som tjener penger på andres nød – kremmerånden finner du i enhver slum, sammen med en utrolig oppfinnsomhet og energi når det gjelder det å få dekket de basale behov for å overleve. På mange måter er lokalsamfunnene i slum og fattige townships de mest kapitalistiske samfunn jeg kjenner til. Det er selvfølgelig fordi folk som bor der ikke har noe annet valg, dersom de har tenkt å overleve. Og det har de aller fleste av dem.

Fattigfolk har rett og slett en enorm kompetanse på området – det å overleve uten velferdsstat. Men den kompetansen blir sjelden eller aldri etterspurt og anerkjent når hjelpeprogrammer og sysselsettingstiltak for de fattige igangsettes.

Ubuntu – dette uendelig sarte og samtidig livskraftig vakre sørafrikanske begrepet: jeg er fordi dere er, og dere er fordi jeg er – altså, ubuntu – ser ut til på mirakuløst vis å overleve de mest nedverdigende levevilkår i de fattigste lokalsamfunn, som har vært fattige og nedverdigende i all sin tid. Sett utenfra er jo ikke det noen selvfølge – det er noe platt over utsagn som «i vanskelige tider holder folk sammen og bryr seg om hverandre», når de vanskelige tider er kroniske og ingen kjenner til noe annet. Men altså – ubuntu lever og kremmerånden lever – om ikke akkurat alltid i en idyllisk symbiose, ofte tvertimot. Men jeg tror mye hadde sett annerledes ut med hensyn til bærekraftige resultater av lokale bistandsprosjekter dersom vi hjelpere som kommer utenfra hadde brukt tid til å lære og forstå dette med kremmerånd i ubuntus tid.