Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Vi og dem – og midt i mellom

  • Zumas bryllup

    Det var altså Zumas bryllup. En kort innføring i bakgrunnshistorien her: Sør-Afrikas president Jacob Zumba giftet seg i helga med sin 3. kone – han er erklært polygamist, som han forklarer  med sin tradisjonelle zulu-kultur – samt følgende sitat: “There are plenty of politicians who have mistresses and children that they hide so as to pretend they’re monogamous. I prefer to be open. I love my wives and I’m proud of my children.”

    Han har altså pr. dato 3 koner, 1 forlovede, et par offisielt kjente elskerinner som runner-ups, og tilsammen 18, noen sier 19, barn. Han har giftet seg hittil 5 ganger, kone nr 2 er den mest berømte – Nkosazana Dlamini-Zuma – hun tok ut skilsmisse for en del år siden. Dlamini-Zuma er forøvrig innenriksminister i Zumas regjering, og var før det bl.a. utenriksminister i Mbekis regjering. Kone nr 3 begikk selvmord i 2000. I norske medier er Zuma først og fremst mest kjent for voldtektsanklagen han ble frikjent for i sørafrikansk rett og en del nokså famøse uttalelser om hiv-smitte i den sammenheng. Og så har han korrupsjonsanklager hengende ved seg, i tillegg til at han jo ellers er kjent for å danse og synge ved ymse anledninger – og vi snakker ikke om selskapsdans som vals og foxtrot, men tradisjonell zulu-dans og agiterende kampsanger – som vi fra en vestlig kultursfære fort oppfatter som nokså utagerende. Hans sang-dans «Give me my machine gun» satte støkk i mange i forbindelse med presidentvalget i 2009. En synlig mann det er lett å ha meninger om, med andre ord.

    Men så ble han valgt til president, og det er egentlig relativt lite synsing om presidentens privatliv  blant sørafrikanere etter det. Det handler visstnok mye om at han tok med seg sin første og eldste kone, som omtales som «sjenert og uglamorøs» – på presidentinnsettelsen, og det synes til og med progressive kvinneorganisasjoner var et godt tegn. Og spør du sørafrikanere om hva de synes om at han representerer Sør-Afrika på den globale arena, med sitt noe frynsete rykte, går de umiddelbart i forsvar og sier at Sør-Afrika har ingenting å unnskylde overfor verdenssamfunnet – «og dere europeere har jo Berlusconi – so what’s the problem?»

    Men så var det gårsdagens bryllup , da – jeg tror jeg får komme tilbake til det i morgen. Må hente meg inn med litt mer søvn etter alle denne varetellingen. Men jeg har studert bilder, reportasjer  og kommentarer på nettet i kveld – her er for eksempel en billedserie:

    http://www.ewn.co.za/articleprog.aspx?id=29703

    Og forøvrig bestod vi revisor-eksamen i varetelling i dag. Vi puster mer enn lettet ut – og føler at NÅ er vi klare for et nytt år!

  • Praktikantdel

    Henter over noen småsnutter jeg har skrevet på Isandiforum, knyttet til vår nye nettside : (men som viser seg å ikke helt funke etter planen – foreløpig)

    I dag hadde jeg morgenkåseri på NRK P2 , det handlet om store hus, hushjelper og hvordan vi i Norge tar etter sørafrikanske samfunnsmønstre. Og ellers var jeg i Stavern med varer til helgens åpning av julemarked på Fredriksvern, der ildsjelene Marianne og Øygunn står på. Fint med en litt lang kjøretur – får tenkt en del på ting som må tenkes på. Storavisa i Larviksregionen, Østlandsposten, kjører stor sak på utstillingen til helga – stas. Og ellers er det veldig mange hyggelige mennesker i Larvik og Stavern!
    Her er morgenkåseriet:

    «PRAKTIKANTDEL.
    Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det er kommet inn et begrep i boligannonsene – – praktikantdel. Det er jo ikke noe nytt med boliger som er bygget med tanke på å skulle huse flere enn familiens medlemmer, men det har i alle år gått under begrepet ”utleiemulighet”. Men nå annonseres praktikantdel som en salgsfremmende egenskap – og hele poenget er at disse ekstra kvadratmetrene i boligen ikke skal leies ut – de skal tvert imot brukes for å kunne leie inn noen for å bistå med å drifte familien AS. Noen mener dette er kulturutveksling, men den debatten skal vi la ligge her og nå.

    På begynnelsen av 90-tallet gjorde vår lille familie en gedigen klassereise ved å flytte fra et lite rekkehus på Holmlia utafor Oslo til 450 kvadratmeters enebolig i Windhoek i Namibia. Ikke alle 450 kvm var beregnet på kjernefamilien på 4 – her hadde man også en egen praktikantdel – eller servant’s quarter, som det het i boligannonse-terminologien dertil lands. Man har politisk korrekt oppjustert språket en smule de siste årene, så sjekker du boligannonser i Sør-Afrika og Namibia nå, så brukes begrepet ”staff accommodation” på de dyrere boligene, mens for vanlige boliger holder man seg til det kjente dagligdagse ordet ”maid’s”. Det politiske korrekte har som kjent en tendens til å være av særlig interesse for ymse eliter. Men enda viktigere for en boligs attraktivitet er nivået av sikkerhet – security. Nesten alle boliger som annonseres har avanserte alarmer med armed response, og det er en egen designnisje å skape piggtråd og gitter som skal se stilig og hyggelig ut – hva med piggtråd som til forveksling kan se ut som eføy? – og de mest avanserte boligene har vollgraver. Og man er jo ikke den eneste som har reflektert over om det ikke er en sammenheng mellom security-behovene og nettopp servant’s quarter.

    Nå må det innrømmes at jeg ikke var helt ukjent med tjenerskap-begrepet før vi havnet i vår romslige bolig i Windhoek. Jeg hadde nemlig en mormor i Bergen. Min mormor brukte konsekvent hele sitt liv betegnelsen ”pike” på hushjelpene hun hadde, helt uavhengig av deres alder, og de bodde på pikeværelset i mine besteforeldres hus. Og fram til sin død på 80-tallet var hun fortsatt av den bestemte formening at Gerhardsen hadde vært en ulykke for landet og dyp bekymret over at hennes barnebarn måtte høre den vulgære dialekten til Alf Prøysen i Barnetimen for de minste. Det tok sin tid å komme over at hennes eldste datter giftet seg med en sønn av nettopp en ”pike”, men det hjalp litt da svigersønnen ble ordfører. Riktignok ble han ordfører for feil parti, men som min mormor sa det – jeg er sikker på at han er litt ordfører for mitt parti også – og med den begrunnelsen kunne hun snakke med stolthet om sin svigersønn til alle venninnene. Med andre ord – selv om jeg var oppriktig glad i mormor, så skjønte jeg tidlig at hun var av den eksentriske sorten med begrenset bakkekontakt. Verden og folk var jo ikke sånn som mormor trodde.

    Og så satt man der da, noen år seinere – med egen hushjelp i servant’s quarter i et land langt hjemmefra. Og visst fant man forklaringer på hvorfor man måtte ha det sånn – en slags moralsk plikt til skape lokale arbeidsplasser og gi inntekt til folk som ellers ikke ville ha noe, og at hverdagen var så tungvint organisert i et land uten relevante fellesgoder og fellesløsninger, slik at man måtte ha privat hjelp i huset for å få Familien AS til å gå rundt. Det er vel omtrent de samme forklaringene som brukes her i Norge nå for alle som må ha praktikant.

    Men den gangen på 90-tallet – og fortsatt – trodde jeg at på de aller fleste samfunnsområder, så var det Sør-Afrika og Namibia som skulle ta etter oss i Norge, og ikke omvendt. Så – når kommer sikkerhetsbeskrivelsene i våre boligannonser?»

  • Coca-Cola-indeksen

    Den dagen jeg innså hvor solid Coca Colas markedsposisjon er i Afrika, den dagen begynte jeg for alvor å tvile på den tradisjonelle institusjonaliserte bistandens velsignelser.

    Det var på midten av 90-tallet, jeg var selv del av den institusjonaliserte norske bistanden – dog absolutt nederst på rangstigen, som lokalansatt Norad Programme Officer på den norske ambassaden i Windhoek.

    I praksis betød det at jeg ikke ble invitert på mottakelser og den slags, men måtte mye ut på veien for å sjekke opp og møte prosjektene som fikk de «små pengene». Spør du meg, hadde jeg den artigste jobben av alle på Ambassaden.

    Det som slo meg var at hvor enn jeg reiste i Namibia – til den mest avsidesliggende lille landsby uten noe som helst av den infrastruktur vi tenker må være til stede for at noe skal fungere – så fantes det Coca Cola til salgs. Jeg fulgte i mange år en liten landsby i utkanten av Kalahari-ørkenen, og den var i utgangspunktet eid av den katolske kirken. Under apartheid var dette bra, fordi det betød at folkene i landsbyen var under kirkeasyl og kunne ikke tvangsflyttes, slik andre svarte mennesker ble. Det mindre bra var jo at f.eks. økonomisk kommersiell aktivitet ikke var lov på kirkens grunn, så landsbybeboerne ble mer enn avhengig av kirkens donasjoner. Men etter at demokrati ble innført, så var det jo ikke helt ok at den katolske kirken eide en landsby, så det ble ordnet opp i – og økonomisk aktivitet – kjøp & salg – ble lovlig. Det første som kom på plass var salg av nettopp cola – og brød.  

    Men de som virkelig lærte meg masse om Coca-Colas posisjon, var gateselgerne og de uformelle selgerne – hawkerne – i Okutumbatumba Hawkers Association i Katutura township utafor Windhoek. OHA har over 1.000 medlemmer bare i Katutura – innbyggermessig på størrelse med Drammen – og ALLE disse 1.000 – bare damer – selger Coca-Cola. Og nettopp Cola-salget er grunnen til at de har organisert seg i OHA – for da kan de forhandle seg fram i fellesskap til bedre priser og leveringsvilkår, enten de kjøper lokalt, eller importerer selv. Colaen selges på gata, såkalte «bus-stops» og i barene, «shebeens», og i tillegg til cola selger de øl og sprit og andre typer mineralvann, men Coca-Cola er og blir den viktigste salgsvaren.  Og viktigheten virker å være gjensidig; Coca-Cola vil gjerne assosieres med OHA – bl.a har de donert penger til OHAs eget hiv/aids-arbeid, og ikke minst har de sponset neonskilt til utvalgte shebeens – med Cola-logo, selvfølgelig.

    Jeg besøkte mye – og besøker fortsatt – shebeen’en Namibian Girls, drevet av Meme Loide, og fra samtalene og observasjonene der har jeg lært og lærer masse. Først og fremst har jeg lært at det eneste som er i veien med disse damene, er at de er fattige, i relativ forstand. Men vi behandler dem som om de er ressurssvake og er klienter med behov for behandling, utført av norsk bistand. Men ingen må komme å fortelle meg at det er i utgangspunktet ressurssvake mennesker som klarer å importere cola og øl og sprit fra Sør-Afrika, som klarer å organisere seg i en sterk interessegruppe, som klarer å overleve myndigheters trakassering og motstand mot deres eksistens, som klarer å lobbye fram fellesgoder – og ingen må komme å fortelle meg at afrikanere på grasrota ikke har greie på kjøp og salg.  

    Av en eller annen grunn er det lenge siden den institusjonaliserte bistanden har fortstått dette og oppført seg deretter – hvis den noen sinne har forstått – men Coca-Cola har fortstått det.

    For noen år siden var Windhoek vertskap for Afrika-greinen av World Economic Forum, og dit kom selvfølgelig også Coca-Colas Afrika-sjef, som en av de virkelig big guys. Han kombinerte konferanse-deltakelsen med kundebesøk, som naturlig er. Og hvor dro han? Ikke til en av de fancy flotte butikkene i den formelle økonomien som alle vi «ordentlige» går og handler i. Nei, han dro til en av OHA-barene. Ikke som gimmick eller veldedighet – men fordi dette er Coca-Colas viktigste kunder i Afrika: Grasrotas handelsvirksomhet.

    The Economist skriver om Afrika og Coca-Cola nå i juli – blant annet skriver de at mer enn 1 million mennesker i Afrika har jobb med å selge Cola, og i Sør-Afrika står salg og distribusjon av Cola for anslagsvis 1% av BNP. Og så skriver de om Coca-Colas egen lykke-indeks på makro-nivå. Coca-Cola hevder at man gjennom analyse av Cola-forbruket i et spesifikt afrikansk land kan finne ut om hvordan det står til med de økonomiske framtidsutsiktene i nettopp de landene. For tiden er Eritrea, Somalia og Zimbabwe ute å kjøre, i hht «the happiness-index», mens det generelt for Afrika går virkelig bra – Afrikas økonomi er veldig på offensiven.  Du kan lese artikkelen her.

    Jeg vet ikke om afrikanere og andre blir så lykkelige av å drikke Cola. Men det var dette utskjelte multinasjonale selskapet, med sine mange svin på skogen, og som jeg selv i perioder har boikottet, politisk korrekt som jeg er – som i Katutura township viste en positiv innstilling til og konkret uttrykte en anerkjennelse av de fattige afrikaneres ressurser.  Og det var altså Coca Cola som fikk meg til å tenke gjennom hva jeg drev med i mitt pliktoppfyllende arbeid for norsk bistand, og hvordan mitt syn på Afrika var farget av det.

  • Gratulerer med dagen, Madiba!

    Det var 1992. Du hadde vært ute av fengselet i litt over 2 år. Hele verden ville ha en bit av deg. Du var symbolet på at det fortsatt var håp for verden – for verden hadde vært gjennom mange vanskelige år. Men her var du, en fri mann, symbolet på at det gode alltid vinner til slutt. Verden trengte det budskapet. Nå skulle du på turne til de skandinaviske landene for å takke for støtten til antiapartheid-kampen fra disse landene i særdeleshet.

    Du kom til Oslo i mai. Mai er en fin måned i Oslo – nordmenn legger av seg litt av vinter-stivheten, og byen framstår nærmest vennlig. Programmet ditt var tettpakket, og mange hadde gjort sine hoser grønne for Thandie Rankoe, ANC-representanten i Oslo, for at du skulle besøke nettopp dem og kaste glans over nettopp deres sak.

    Men så var det noen du selv gjerne ville møte. Du ba Mrs Rankoe om å finne 2 norske ungdommer som hadde vært aktive i antiapartheid-kampen.

    Du ville gjerne snakke litt med dem. Men ikke med noe media til stede, og det skulle ikke være del av ditt offisielle program. Ingen skulle vite om det.

    Av en eller annen grunn falt valget på KFUK-KFUM og 2 norske TenSing-ungdommer. Jeg var leder for TenSing-arbeidet i Norge på den tiden, og sammen med Georg Tumyr, Ungdomsmisjonens leder, som var den ANC hadde kontakt med, fant vi ut at Stine og Eivind skulle representere de norske ungdommene.

    Så en mai-dag sto vi utenfor et møterom på SAS-hotellet og ventet på deg – Stine, Eivind, Georg og jeg. Og så kom du – ditt nærmeste reisefølge fulgte deg til møteromsdøren – men så gikk du inn alene. Vi fulgte etter. Vi hadde spurt om vi kunne filme mens du snakket med, for vi ville gjerne vise utdrag av samtalen på sommerarrangementet TT noen uker seinere, slik at en del tusen andre norske ungdommer, som også hadde deltatt i antiapartheid-kampen, kunne la seg inspirere. Og det sa du ja til. Så med inn i rommet fulgte også en fotograf. Men vi lovte at bilder ikke skulle publiseres noe annet sted enn på dette sommerarrangementet.

    Du snakket med Stine og Eivind i over en time. De spurte, og du svarte. Jeg husker ikke alt du sa, men jeg husker to ting veldig godt:

    Da de spurte deg om hvordan du kunne holde ut alle disse årene i fangenskap alene, så svarte du at du aldeles ikke hadde vært alene, for ANC som organisasjon hadde fungert i alle disse årene, og du hadde tjent ANC, også mens du satt i fengsel. Du snakket om styrken om å være del av noe – del av et fellesskap større enn deg selv.

    Og så takket du Stine og Eivind for det de hadde gjort – om enn på et beskjedent vis langt unna avisoverskriftene – for å protestere og aksjonere mot apartheids ødeleggende, usolidariske og grunnleggende urettferdige politikk. Og så sa du:

    A cause that is supported by youth cannot fail.

    Det sitatet ble stående som et symbol for oss, og du skal vite hvor mange ganger vi har sitert deg og hvilken kraft vi har følt i nettopp det utsagnet. Vi følte – og føler – at du gav oss en stor gave med den setningen.

    Og etterpå har vi hørt om at du har fortsatt med å snakke med unge mennesker hvor enn du reiser, enten det er i Sør-Afrika, eller i resten av verden.

    Jeg håper du har sagt det samme til dem som du sa til Stine og Eivind:

    A cause that is supported by youth cannot fail. Og hvilken personlig styrke og bagasje man får med seg for seinere i livet, i det å være del av noe større enn seg selv.

    Det er ikke mange som sier den slags til unge folk lenger. Om kraften, energien og frigjøringen – men også ansvaret – det ligger i å være ung og være opptatt av SAKER utenfor seg selv.

    Tenkte du det samme da du fikk høre om drapene på unge skoleelever i Soweto og andre steder 70-årene? At kampen allikvel ville krones med seier, fordi ungdommen støttet den? Tenkte du det alle de gangene da alt så håpløst ut? Tenker du det når du nå ser de unge aidsaktivistene i ditt eget land, at også denne kampen kommer de unge til å vinne? Og hva tenker når du ser de ufattelig mange unge afrikanerne som har flyktet fra håpløshet i deres hjemland til ditt eget land, eller som dør på vei over havet til Europa? Og hva tenker du når du ser tv-bildene som viser alle de meningsløse unge døde og lidene fra de fastlåste konfliktene i Irak, i Afghanistan, i Sudan, i Palestina, i Kongo, i Zimbabwe. Ser du omkring deg, som oss, og lurer på hvor er THE CAUSE? Det er en del av oss som strever nemlig med å se SAKEN nå, og det er lenge siden noen ga oss troen på at det gode alltid vil vinne til slutt.

    Du kommer aldri tilbake til Oslo og ber om å få snakke med 2 ukjente norske ungdommer. Men sporene dine fra den mai-dagen viskes aldri ut. Det er kanskje A CAUSE i seg selv.

    Gratulerer med dagen, Madiba! Og tusen takk for setningen.

  • Greitt å vite litt om: Mandelas krage

    Søker du på nettet på ordet «Mandela», så får du nesten 10,5 millioner treff. (til sammenlikning: Jesus får 235 millioner treff, Che Guevara får 8,5 millioner, Ghandi får 4 mill.) Snevrer du inn til «mandela & fashion», så får du nesten 1 million treff. Ikke så rart, mannen er et stil-ikon. Den høyreiste mannen er kjent for sine skjorter, kalt nettopp Mandela-, eller Madiba-skjorter. Iført sine signaturskjorter er 90-åringen fortsatt rett og slett veldig flott å se på. Her er et bilde fra Nelson Mandela Foundation-nettstedet, tatt i dag 15. juli:

    Selv om du kan kjøpe Mandela-skjorter og bruke dem selv, så er det ikke så veldig ofte du møter noen som er kledd som Mandela.  De aller fleste skjønner koden: Man beundrer stilen hans, man konstanterer at kvinner (og menn) liker både ham og stilen hans, men man forsøker ikke å kopiere. Såpass mye selvinnsikt har de fleste. Eller for å si det med et legendarisk utsagn fra BBC-journalisten Fred Khumalo: Current president Thabo Mbeki is content with a Western-style suit, and has given the Madiba shirt a wide berth. But then, considering his height, a Madiba shirt would look like a dress on him.

    Sånn umiddelbart tenker vel mange at det er ikke så viktig hvordan Mandela og andre ikoner kler seg – og at det kun handler om litt sånne overfladiske greier. Men så feil kan man ta – for dette er viktig.  (Jesus, Che og Ghandi får også høye score på fashion på nettet – som jo bare bekrefter at politiske og religiøse ideal alltid fanges opp av moten.) Mandela bruker altså helst batikk-skjorter i ulike mønstre, med øverste knapp igjenknappet. Veldig viktig, akkurat det. Og tolkningene er mange, alt fra at gjennom å bruke denne skjorten, så identifiserer Mandela seg med de som ikke har råd til dress -og at disse skjortene er det ypperste symbol på «ubuntu», at øverste knapp gjenknappet er veldig afrikansk og symbolsk viktig, fordi afrikansk klesstil er alt annet enn uformelt og «løs i snippen», til at han måtte undertrykke sin farge- og estetiske sans gjennom alle disse årene med fargedrakt, så nå må han ta tilbake de fargeløse år. Eller kanskje det hele er så enkelt som at mannen har på seg skjortene sine fordi han liker dem og gir litt blaffen i hva andre måtte mene? Dessuten er visstnok skjortene egentlig fra Indonesia.

    Men det er et annet Mandela-plagg som har sendt utvetydige sterke politiske signal. Under den berømte Rivonia-rettsaken i Johannesburg i 1963 – 1964, der Mandela og andre ledende ANC-medlemmer var tiltalt for høyforederi, brukte Mandela sin tradisjonelle perlebroderte xhosa-krage i stedet for slips. I det lå et budskap som ikke var til å ta feil av: identifikasjon med sin etniske tilhørighet og stolthet over sin kultur og kulturarv.

    Apartheidregimet forbød offentlige bilder av Mandela helt fram til 1990.  Det var derfor kun ungdomsbilder av ham som sirkulerte i hemmelighet, og den vanlige sørafrikaner – og verden forøvrig – visste ikke noe om hvordan Mandela så ut før han ble løslatt i 1990. Et av de få bildene ANC frigjorde til hemmelig sirkulasjon i 1960-årene var av Mandela i tradisjonell xhosa-drakt, der nettopp xhosa-kragen er et blikkfang:

    I forbindelse med 90-årsjubileet til Mandela er det i disse dager en utstilling i Constitutional Court i Johannesburg, med utvalgte Madiba-symboler. Der er xhosa-kragen selvfølgelig representert. Det er den sørafrikanske smykkekunstneren Beverley Price som har laget en «icon-images» versjon av kragen, i stedet for perler bruker hun bilder av Mandela, rammet inn i aluminium.

    Nå er det ikke bare enkelt å bære Beverleys Mandela-krager sånn til hverdags – så hun har også laget Mandela-smykker som er litt mer brukervennlig, men fortsatt med samme referanse til xhosa-perler. Nobels Fredssenter i Oslo har egen spesial-kolleksjon av Beverleys Mandela-smykker, og Isandi selger også hennes Mandela-smykker.  Det var dagens reklame.

    Mandela avla en egen forfattet erklæring under Rivonia-rettsaken den 20. april 1964. Hans forsvarstale kan leses i sin fulle lengde på f.eks. nettstedet til ANC – www.anc.org.za Talen er svært berømt og overhodet ikke kun av historisk interesse – mange av temaene Mandela snakker om er like aktuelle den dag i dag. Avslutningen ansees å være grunnlaget for det nye sørafrikanske demokratiet:

    “I have fought against white domination, and I have fought against black domination. I have cherished the ideal of a democratic and free society in which all persons live together in harmony and with equal opportunities. It is an ideal which I hope to live for, and to see realised. But my lord, if need be, it is an ideal for which I am prepared to die.”

    Da han mottok sin dom stående, som ble omgjort fra dødsstraff til livstid, hadde han på seg sin xhosa-krage – og signaliserte med denne kleskoden til både rettsvesenet, styresmaktene og til verden forøvrig at den afrikanske kultur ikke lot seg knekke.

    Og 30 år seinere ble han Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

    ___________________________________________________

  • Greitt å vite litt om: Bantu Education

    Nelson Mandela har bursdag om et par dager, og i den anledning er det greitt å  kunne vite forskjellen på Education for domestication og Education for liberation.

    Dette er nemlig essensen i apartheids undervisningspolitikk – Bantu Education – som det hvite mindretallsregimet i Sør-Afrika påtvang svart ungdom. Mye av Mandelas engasjement og kamp på 50- og 60-tallet – før han ble arrestert – var nettopp rettet mot Bantu Education. Mandela anså Bantu Education-systemet som noe av det mest farlige, nedbrytende og diskriminerende i apartheid-politikken. 

    Svart ungdoms eget engasjement mot Bantu Education på midten av 70-tallet endret og intensiverte anti-apartheid-kampen. 16. juni 1976 er symbol-dagen – da ble blant annet 12 år gamle Hector Pietersen drept av sørafrikansk politi i forbindelse med demonstrasjon mot Bantu Education i Soweto. Dette bildet av den dødende Hector Pietersen er et av de mest kjente symboler på anti-apartheidkampen:

     

    Det finnes i prinsippet to mål for å lære å lese og skrive på – den ene er for domestication, den andre er for liberation. Man lærer å lese & skrive i begge tilfelle, spørsmålet er hva lese- og skriveferdighetene skal brukes til. Bantu-undervisning er education for domestication og gikk ut på at svarte skulle ha et annet pensum enn hvite, og i tillegg skulle undervisningen foregå på makthavernes språk, afrikaans, noe på engelsk – og ingenting på morsmål. Visst skulle de svarte lære å lese og skrive, men ikke for mye og ikke for lite – bare akkurat passe, sånn at de ikke ble en byrde for et moderne samfunn.  Bantu-undervisning hadde som hovedmål å utdanne svarte til manuelle, ikke-akademiske yrker, særlig innen jordbruk. Noen svarte kunne fortsatt bli leger og lærere, for også svarte trengte jo dette – men de måtte ikke bli for flinke i matte- og realfag. Dvs. de måtte ikke kunne bli ingeniører og den slags – de måtte ikke kunne bygge infrastruktur. Da ble de farlige for det hvite mindretallsstyret.

    Education for domestication er å lære å lese og skrive på en slik måte at du skjønner at det er greiest at du blir ved din lest, og at du ikke bruker energi på å tenke for store tanker. Litt ambisiøs er ok – flinke arbeidere er alltid bra – men ikke truende ambisiøs ovenfor de som vet best, de som er over deg. 

    Education for liberation er å lære å lese & skrive slik at du tør å tenke store tanker og spørre utfordrende spørsmål, både om deg selv og dine egne muligheter, men også om samfunnet omkring deg.  

    Jeg tenker ofte på dette med Domestication og Liberation når jeg besøker ulike håndverksprosjekter og non-profitt sysselsettingstiltak for fattige i det sørlige Afrika. Det har slått meg mange ganger at en del slike tiltak er egentlig ikke noe annet enn videreføring av Bantu Education. Craft for domestication. Fattige mennesker sysselsettes med å gjøre manuelt arbeid, ikke som fast ansatte med rettigheter og plikter som det øvrige arbeidslivet, men som «sysselsatte» mot stykkpris-betaling som gjør at de kan overleve, men ikke noe mer enn det – og med en markedsføringsstrategi av produktene som går ut på å formidle at de fattige er evig takknemlige for at de slipper å sulte fordi du og jeg kjøper disse produktene.

    Det man oppdager dersom man undersøker litt nærmere de ulike non-profittprosjektene er at det sjelden eller aldri er noen plan eller strategi for at de fattige på «sysselsetting» skal komme seg videre, at de skal bli noe annet enn dårlig betalte håndverkere utenfor det formelle arbeidslivet. De skal forbli ved sin lest. Og det som slår meg like mye er at denne oppfatningen deles ofte av de fattige selv – de har aldri tenkt tanken at de tilhører det formelle samfunnet og at et annet liv kan være mulig. Og det er ingen som oppfordrer dem til å tenke større tanker, til å tenke liberation – langt mindre legge til rette for at slike tanker og ideer kan settes ut i livet.

    Og svært ofte kjøper vi vestlige velmenende mennesker «så de skal slippe å sulte»-markedsføringen uten motforestillinger – tvertimot, vi tror at dette er til det beste for de fattige og at vi hjelper dem på den måten. For dette er hva som markedsføres: «Her får fattige kvinner mulighet til å brødfø seg selv og sin familie og barna får gå på skole». Det er egentlig rart at så veldig få spør oppfølgingsspørsmålet: «Og hva så? Hva er neste skritt for at den fattige skal komme seg videre og ut av fattigdommen?»

    Er det fordi vi tror, innerst inne, at fattige er annerledes enn oss? At de ikke har drømmer og ambisjoner og ønsker om å kunne fylle livet med noe annet enn «å brødfø sin familie og sende barna på skole?» At de faktisk er litt «enklere» enn oss?  Og hvor har vi i såfall fått den oppfatningen fra?