Gode ideer fra tårnet

Det er en interessant sak i dag på dn.no under overskriften «Millardflopp på kvinner» om Innovasjon Norges angivelige mislykkede satsning på kvinnelige gründere. Statistikken som underbygger den konklusjonen er at prosentandelen av kvinner som står for nyetableringer har gått ned fra 32,6 i 2007 til 26,8% i 2009, tross altså betydelige midler til nettopp å skulle oppnå det motsatte. Regjeringens mål er 40% innen 2013, og det virker ikke oppnåelig.

Fra IN sin side sier man at dette skyldes holdninger og at rollemodellene er så få, foreløpig, mens det fra forskerhold sies at det skyldes at kvinner er opptatt av andre ting enn den tradisjonelle definisjonen på nyskaping. Hadde helsetjenester, f.eks., vært mer privatdrevet enn hva tilfellet er i Norge, så hadde man sett en mye høyere andel av kvinnelige gründere. Tja, mon det. Hvis den tankegangen skulle holde vann, så burde det for eksempel være langt flere kvinnelige gründere av private barnehager, enn mannlige. Det er det vel ikke?

Men det er jo selvfølgelig et poeng med å innrette kartet etter terrenget – samtidig som det er politikkens oppgave også å endre selve terrenget.  Og det er vel midt i mellom de to tilnærmingene Innovasjon Norge antakelig skal og må operere.

Mulig IN driver med veldig mye fornuftig og får til en hel del – også på kvinnefronten. Men innemellom kan man jo lure. Veldig. Innovasjon Norge har kontor i Sør-Afrika, i Johannesburg. Der sitter de i tårnet, dvs. i Sandton Tower, og forvalter blant annet Norads penger som skal gå til næringslivssamarbeid mellom Norge og Sør-Afrika (ja, egentlig hele Afrika.) MatchMaking-programmet kalles det.

Og der i tårnet sitter de altså og tenker ut saker og ting, går jeg ut ifra. En dag i 2008 tror jeg de må ha sittet og snakket sammen i tårnet sitt,  omtrent som følger:

Du, nå har jeg lest denne strategien til Norad og regjeringen om at det skal satses på kvinner i næringslivssamarbeidet med Afrika. Statistikkene våre ser jo veldig dårlige ut, så vi må finne på noe.

– Ja, og samtidig må vi jo også satse på handel, det står det også at vi skal gjøre.

– Ja, helt enig. Vi må jo sørge for at vi får fortsatt penger fra Norad. Jeg foreslår at vi slår i sammen både handel og kvinner, så blir det bra på begge statistikker.

– Ja, men så god ide, du!

– Men hva skal vi satse på??

– hm

tenke, tenke, tenke – mens man kikker ut fra tårnet og ser ned på de eksklusive butikkene på Mandela Square i Sandton, der bemidlede sørafrikanske kvinner går rundt med shopping-posene sine.

–  Jeg har det! Kosmetikk! Det liker alle kvinner!

–  Genialt – hvor tar du det fra?

– Nei, du vet jo at vi er innovative – det ligger i navnet, og det forplikter!

Og resultatet av disse innovative minutter i tårnet var at  høsten 2008 kom 8 sør-afrikanske kvinner involvert i velværebransjen i Sør-Afrika til Norge med det mål å etablere handelssamarbeid med Norge.

Og siden har ingen hørt noe mer om hva som kom ut av dette. (Jeg har drevet med iherdig googling og lesing på Norads og Innovasjon Norges nettsider i dag – og har ikke funnet noe.)

Mulig det hele ikke gikk helt for seg slik  jeg har beskrevet ovenfor. Mulig dette var del av en nøye uttenkt strategi, basert på et universelt regnestykke kvinner+kosmetikk=sant. Og mulig Norad synes dette var en glimrende ide og helt i tråd med deres likestillingssatsning i bistanden.

Men i Sør-Afrika har jeg ikke møtt så veldig mange som syntes dette var like glimrende. «Vi har jo mye mer spenstige kvinnerettede programmer som også kunne inneholde handel, f.eks. «Women in Wines» – kvinnelige vingårdseiere.» Og en annen kommenterte: «Trodde Norge var litt opptatt av svart eierskap osv – det er jo klart at svarte kvinner som eier noe innen velværebransjen fokuserer på produkter for det største markedet hos oss, dvs. den delen av befolkningen som har farget hud. Det er jo ikke noe eksport-produkt, akkurat, for Norge.»

Og en tredje sa: «Men hvem i all verden fant på dette?»

Og det lurer jeg på også.

Visa om løgna

Jeg har nettopp sendt inn en rapport til Norad. Jeg har skrevet en del Norad-rapporter opp gjennom årene, og etterhvert opplever jeg denne rapportskrivingen som mer og mer meningsløs. Ikke fordi at rapporter nødvendigvis er feil –  det gjelder jo tross alt bruk av offentlige midler  –  men fordi bistand er til de grader blitt et fag innen akademia. Og der de som kan faget forvalter sannheten. Som om akademia noensinne har forvaltet sannheten om livet. For det er jo det bistand handler om –  fattigfolks liv.

Jeg har egentlig en lang argumentasjonsrekke på plass – om hvordan selve bistandsterminologien gjør at vi endrer vårt syn på hva som er fokus for bistand, hvordan bistandsdebatten er så elitær at den derfor blir uvesentlig i samfunnet – og hvordan dette i sin tur gjør prosjektrapporteringen til Norad så meningsløs.

Men jeg tenker jeg i stedet tar en Alf Prøysen-vise – til ære for oss som grubler og ikke er sikre på noe som helst. En hyllest til oss som føler oss mer beslektet med løgna når de store svar skal gis i form av meningsløse rapporter.

Og detti er visa om løgna
du hørte så lindt som a læt…
Sæinnheta syng og marsjere,
løgna går omvæg og græt….

Sæininnga seire i solskinn
og vill itte kjøpslå om fred,
løgna sitt livredd i skuggen
og sverger sin saligheds ed!

Sæinninga sitt i en ting-sal
med fakta og klare bevis,
løgna sitt dødsdømt i pine
og dikte om Paradis…..

Sæinninga peke ut vægen
snor-rett med glass-skår og stein,
løgna har lønlige stier
for børrføtte, såre bein.

Løgn… Ska vi slå øss i hopes?
Sei det er meg du vil ha!
…..du ska sleppe å sjå meg i aua
bare du svara «ja».

Kvisk det er meg du er gla ti!
Gjøm deg ved hjertet hos meg!
Så ska jeg blunde att aua
og kviske det såmmå ått deg….

Please support my project

morgenkåseri NRK 4. februar

Vinterens sykelønnsdebatt har hatt mange innfallsvinkler – en av dem har vært hvordan vi tilpasser vårt sykdomsbilde slik at det gir uttelling i form av sykemelding. Det er jo ikke noe særnorsk fenomen. I land uten sykelønnsordninger og andre sosiale goder prøver folk flest også å innrette seg for å overleve i vanskelige tider, som ofte er konstante – blant annet ved å gjøre seg interessante for potensielle økonomiske bidragsytere, enten i nærmiljøet – ikke noe sted er det mer handelsvirksomhet enn i fattige slumområder – eller man prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet utenfra.

Barer, butikker og verksteder i den uformelle økonomien, altså den økonomien du ikke finner i noe statsbudsjett –  har ofte uortodokse navn, og i Namibia er den levende navnekulturen i særklasse fantastisk. Bare i Katutura township finnes det anslagsvis 4.000 barer og businesser i den uformelle økonomien, vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med slik konkurranse kan du selvfølgelig ikke kalle business’en din hvasomhelst.

En god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 2×2 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en “free church” – en 4×4 meter stor kirke, som bygningsmessig kun er et støpt gulv men med et ditto stort skilt, heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy.

Min teori er at disse navnene er inspirert av hva folk flest i Namibia hører på radio og ser på tv  – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om det i norske nyhetssendinger muligens refereres til ord som ”fredssentre” og “spesialutsending” hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre informasjonskanaler, så relativt sett høres ikke disse ordene i det hele tatt. Men vi har jo våre egne ord som er allemannseie – NAV og sykelønn og pappaperm, for eksempel.

Men hvorfor hører man disse politisk korrekte ordene så ofte i media i fattige land? En av grunnene er at bistandsgivere har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er alvorlige programmer om alvorlige tema. Man synes de trenger P2, for å si det sånn. I tillegg er ulike hjelpetiltak og bistandsprosjekter rett og slett en stor del av samfunnslivet – og det er ikke så rart, egentlig – for det jo helt objektivt sett litt av hvert som det bør rettes opp i, og som enkeltmennesker og organisasjoner – nasjonale som utenlandske – prøver å gjøre noe med.

Giversamfunnet påvirker altså hverdagslivet i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Mennesker med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som “sustainability”, “funding”, “project proposal”, “transparency” på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter eller skriver søknader, det er fordi ordene dukker så ofte opp – på radio, blant annet. Og akkurat som brukshyppigheten av ordet NAV er en slags indikator på ymse ting i det norske velferdssamfunn, så kan dette dagligtale-vokabularet i fattige samfunn fungere som en slags indikator på ekstern bistandsavhengighet.

På et av mine besøk til de fattigste områdene i Namibia kom ei ung jente kom bort til meg og spurte: “Could you please support my project?” Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på. “It’s my babygirl. She is 3 months old, but sick. She is a very good project.” Jeg tenkte da jeg stod der: I Norge utløser tilsvarende prosjekt bistandsordningen ”Rett til lønn under barns sykdom”. Så konklusjonen? Både norske foreldre og fattige namibiske enslige mødre er i samme båt. Glade i gode prosjekter – og avhengig av bistand.

Norsk bistands 3 forunderligheter

Driver altså og flytter over div skriblerier fra Isandiforum til craftprat-bloggen. Her er et fra 25. november.

Tre ting har alltid forundret meg med norsk bistand:
1. At mangel på måloppnåelse – nemlig at folk blir mindre fattige – sjelden eller aldri får økonomiske konsekvenser for de som jobber med dette. Dersom en bistandsorganisasjon må redusere bemanning, er det i 9 av 10 tilfelle fordi de ikke har fått samlet inn nok penger/fått nok offentlig støtte i NORGE – ikke fordi de ikke oppnådde målene om fattigdomsreduksjon i sør.
2. At det ikke stilles sterkere krav til retorikken som brukes i kommunikasjonen med det norske samfunn om fattige mennesker i sør og fattigdomsbekjempelse.
3. At norsk bistand promoterer et samarbeidsformat mellom næringsliv i nord og sør som er basert på norske/vestlige former for næringsliv.

Morgenkåseri i november

Utdrag fra dagbok på Isandis nye nettside (som foreløpig ikke virker helt som planlagt…):Morgenkåseri på NRK P2 i november: Rollespillenes tid om vår urettferdige verden er ikke forbi! Norad er på saken og har åpnet Utviklingshuset for ungdom. Intervju med Agenda 3:16 om etiske julegaver. Jeg tror ikke at det først og fremst er etikken i Isandi-produktene som appellerer, men at de kommuniserer til forbrukeren andre aspekter ved det å være menneske, dvs. bidrar til å menneskeliggjøre det å være forbruker. Du har flere sanser enn evnen til å ta fram lommeboka. Et vanlig vestlig forbrukerprodukt har all informasjon samlet i en strekkode. Våre produkter er strekkodefrie og har informasjonen og verdien samlet i selve produktet.

Men altså – her er morgenkåseriet:

«I en av høstens utgaver av bladet Bistandsaktuelt var månedens sitat: ”Verden er kaotisk, men Norad er på saken”. Det var jo et artig utsagn som fattet interesse, noe som man dessverre ikke kan si er vanlig for bistandsdebatter, så jeg ble inspirert til å sjekke ut hva denne saken dreier seg om. Og kortversjonen er at Norad har åpnet et Utviklingshus i Oslo, som de har jobbet med i mange år for å få ferdig, og dette huset er for ungdom mellom 15 og 19 år, og der skal de lære om litt av hvert når det gjelder verdens urettferdighet og fattigdom og den slags.

En journalist fra Klassekampen hadde vært på besøk på Utviklingshuset, og hun var ikke udelt imponert over det hun så og opplevde, og synes at Norad ikke presenterte årsakene til fattigdom, men bare ”sånn er det”. Derfor uttalelsen om den kaotiske verden. Norad har svart tilbake i opptil flere oppslag, og bakom kan man ane en slags begeistring over at noen litt utenfor de innerste sirkler har sagt noe om dem med litt snert i. Så Norad er absolutt på saken – og de sier at alt blir mye bedre når Utviklingshusets interaktive spill blir ferdig. Dette er et PC-basert spill – og nå siterer jeg: ”som utfordrer kunnskap, vurderingsevne og innlevelse. Ungdommene blir delt opp i grupper som representerer forskjellige samfunnsaktører i to oppdiktede land som nettopp er kommet ut av en konflikt.”

Du verden.

For 30 år siden var cirka 100 ungdommer i Larvik engasjert i den lokale Ten Sing-gruppa. Vi var opptatt av vår urettferdige verden – ungdom er ofte det – og vi arrangerte derfor rollespill om fattig og rik. Det foregikk over en helg, der noen få fikk spise sjokolade og hamburger og spille høy musikk og danse og utfolde seg over mye plass, mens flertallet på 90 var stuet bort i et trangt hjørne på Larvik bedehus og måtte dele på litt kokt ris og vann. Det var voldsom innlevelse fra begge sider, og alle var enige om det hele var skikkelig urettferdig. Men 30 år etter må det jo slåes fast at verden ikke ble så mye mindre urettferdig tross vår iherdige rollespillinnsats, men de fleste av oss har skikket oss vel senere i livet, selv om de færreste har meldt seg til tjeneste for den globale fattigdommens bekjempelse. Noe så veldig nytenkende var vi vel heller ikke, så vi hadde jo fått ideen til dette rollespillet fra noen andre. Og opp gjennom årene har man hatt yngre venner og egne barn som også har drevet med rollespill om fattig og rik – og nivået på disse spillene er betydelig mer avanserte enn vår pedagogikk og vårt kunnskapsnivå fra den gang. Den siste varianten jeg har hørt om er av en sånn type der nøkkelen ligger i å få deltakerne til å skjønne at dersom de samarbeider – de fattige og de rike, så blir alt bedre og alle vinner. Men det er det visstnok dessverre ingen som skjønner, bare de som har gått på kurs og lært hvordan knekke koden. Og de er da ikke deltakere i spillet, de organiserer det hele. Altså akkurat som Norads Utviklingshus.

Min nærliggende konklusjon på det hele var at Utviklingshuset er på mange måter ’Same old shit, but just very much more expensive new wrapping’.

Men ettersom jeg er utenfor målgruppa for Utviklingshuset, så tenkte jeg at jeg fikk høre hva målgruppa selv mener. Tja, svarte de. Vi vet hvordan det der blir, en fancy teknologisk basert utstilling som er sånn ”alle skal med”, men som ikke er noe å bryne seg på, i hvert fall ikke reint spillmessig. For et bra spill er ikke for alle, ikke alle skal kunne klare det, og det er derfor alt sånt pedagogisk aldri slår an. Og hvorfor tror dere alltid at ungdom blir veldig engasjert for en eller annen sak, eller lærer mer, av å spille på pc eller trykke på en skjerm? Og hvorfor må vi undervises om å forandre verden, når årsaken til problemene helt klart ligger hos de voksne? Skjønner dere ikke at vi deltar i alle disse voksen-påfunnene bare for å være høflige? Og så sier de med et skjevt smil: ”Neida, vi er ikke sinte. Vi er bare veldig, veldig skuffet.”

Pauseinnslag

Masse reising for tiden, så det blir ikke tid til å skrive noe på bloggen på noen uker. Men i mellomtiden anbefales det å lese hva Bistandsaktuelt skriver om Isandis prosjekt som har som mål å bidra til at håndverkerne selv  – dvs. arbeiderne på den berømmelige grasrota – skal få en større andel av verdiskapningskjeden. Der ser du også video-intervju med en av våre nære samarbeidspartnere, Eunice Mloytwa fra Iliwa crafters i Khayelitsha.

Overskriften er «Kunsthåndverk – forretningsvirksomhet framfor veldedighet». Den overskriften er jo ingen kioskvelter, akkurat.  Begrepet «kunsthåndverk» er jo mildest talt misvisende – kanskje journalisten tenkte at han skulle «opphøye» håndverksvirksomheten som grasrota driver med, ved å bruke et slikt ord? Men med det resultatet at det forretningsområdet som i utgangspunktet blir oppfattet som smalt, blir enda smalere og kun interessant for de få innvidde. Veldig frustrerende at ordet «craft» ikke kan oversettes på en skikkelig måte.