Greitt å vite litt om: Julius Malema

For tiden er det en 29-årig ungdomspolitiker med sterkt selvbilde og svært så rufsete fortid og nåtid, og som sammenliknes med ingen ringere enn Robert Mugabe og Idi Amin,  som er en av de mektigste menn i sørafrikansk politikk – med  klare ambisjoner om å bli landets president in due time. Hvordan er det mulig??

Mine damer og herrer – la oss presentere: The one and only Julius Malema. Eller Juju blant venner – og fiender.

Julius Malema kommer fra enkle kår, som sønn av en hushjelp og enslig mor i Seshego township i Limpopo, nordøst i Sør-Afrika. Hele hans oppvekst er nokså uklar mht når han ble medlem av ANC og når han gjorde hva, bl.a. sier han selv at han fikk væpnet opplæring i ANC da han var 13 år, dvs etter at ANC hadde overtatt makten i Sør-Afrika og all paramilitær aktivitet for lengst skulle være et avsluttet kapittel. I det hele tatt er det mye uklart omkring Julius Malema – både hvordan han har klart å bli valgt til leder av ANC Youth League, hvordan han har tjent alle sine penger, hvor mye penger han har, hvordan han har råd til en svært ekstravagant livsstil, hva han eier og ikke eier av ymse selskaper og hvordan disse selskapene har en utpreget tendens til å vinne ymse offentlige anbud, hvordan han klarer å påvirke valgresultater både her og der i ANC-apparatet, hvordan han klarer å komme seg unna både anklager om vold og medvirkning til mord, hvorfor ANC-lederskapet ser ut til å være så redd for ham, og ikke minst – hvorfor president Jacob Zuma er så villig til å beskytte ham.

Noe av forklaringen her skyldes den rollen som ANCs ungdomsbevegelse – ANC  Youth League – har i Sør-Afrika generelt og ANC spesielt. African National Congress Youth League, ANCYL, ble stiftet i 1944, av bl.a. kjempene innen sørafrikansk politikk og frigjøringskamp: Nelson Mandela,Walter Sisulu og Oliver Tambo. Seinere ledere av ANCYL har inkludert tidligere president Thabo Mbeki, og mange mener vel at de siste lederne, bl.a Peter Mokaba og Fikile Mbalula, ikke akkurat har bidratt veldig sterkt til å opprettholde den ukorrupte og ideologisk demokratiske profilen som ANCYL hadde i utgangspunktet. Peter Mokaba sies blant annet å være opphavet til den svært så kontroversielle sangen «Kill the Boer, kill the Farmer», som er en av JuJus yndlingssanger, viser det seg.

Ungdomsengasjementet i anti-apartheidkampen nyter stor og fortjenestefull respekt i Sør-Afrika, og en sentral hendelse i kampen mot apartheid var Soweto-opprøret 16. juni 1976, da ungdomsprotesten mot bantu-undervisningen startet. Og ANC har alltid lyttet til sine ungdommer, og også gitt dem reell innflytelse. Det var altså et sterkt innhold i ordene Nelson Mandela sa, med adressat til tusenvis av norske ungdommer i forbindelse med Norgesbesøket  i 1992: «A cause that is supported by youth, cannot fail».

Julius Malema ble valgt til leder at ANCYL i 2008 – etter en noe uortodoks avstemning, for å si det forsiktig. Jeg for min del må innrømme at jeg ble oppmerksom på denne unge mannen og all hans gjøren og laden for alvor først for omtrent et år siden, sommeren 2009.  Men jeg hadde fått med meg at Malema var helt sentral i den opprivende maktkampen mellom president Thabo Mbeki og Jacob Zuma, som førte til at Thabo Mbeki måtte trekke seg som leder for ANC høsten 2007, og deretter også som Sør-Afrikas president, mot slutten av 2008, før hans egentlige regjeringstid var ute. Dette skjedde på ANC-kongressen – som er ANCS høyeste organ, og som samles hvert 5.  år. Og med Mbeki ute lå veien klar for  Zuma som ny president ved valget i mai 2009. De alvorlige rettslige søksmålene mot Zuma var vel egentlig bare sett på som hindringer som han måtte komme seg forbi på veien til presidentmakten. For med støtten fra Malema, samt den mektige fagbevegelsen COSATU og SACP, kommunistpartiet, var løpet egentlig lagt. Zapiros tegning, som Zuma har saksøkt ham for 7 mill R, handler om det. JuJu er selvfølgelig med her:

ANCYLs nyvalgte leder hvilte ikke akkurat på sine laubær etter valgseieren i begynnelsen av 2008, og han og hans team har reist land og strand rundt for å møte ungdommer på grasrota, fattig og desillusjonert ungdom uten jobb og framtidsmuligheter, og som har sett lite til den forbedringen som ANC under Mandela og Mbeki lovte. Sånn sett klarte ANCYL å få til en folkelig mobilsering, som igjen betydde støtte til president Zuma både før og i forbindelse med valget i 2009. Malemas støtte var en av hovedårsakene til at Zuma vant, mener noen – og derfor har Zuma denne voldsomme lojaliteten til ham. Videre har Malema stått opp for Zuma i andre sammenhenger, i den seinere tid ikke minst i forbindelse med det mye omtalte «love child», Zumas barn nr 20, født utenfor ekteskap høsten 2009, og som eksploderte som nyhet i januar 2010, kun noen dager etter at Zuma giftet seg med sin 4. kone. Og så er det jo også sånn at Zuma har hatt noen hundre korrupsjonsanklager mot seg – noen mener 748 – og det er jo helt klart at Malema vet mye om mye av dette. I det hele tatt, Malema vet mye om alle som har makt i Sør-Afrika, og det vet han å utnytte til sin fordel.

Dessuten er jo de fleste politiske ungdomsbevegelser – uansett land – mer radikale og outspoken enn moderpartiet. Så holdningen har derfor også vært at «guttungen» vokser det nok fra seg, etterhvert som han får mer ansvar.

Så JuJu har fått drevet med sitt i noenlunde fred, som også innebefattter fri utfoldelse av sitt noe hissige temperament og ekspressive språk, ved siden av sine mer skjulte forretningsmessige affærer og aktiv virksomhet som edderkopp. Den offentlige utfoldelsen innebefatter mildt sagt uvanlige uttalelser og stadig synging av sangen «Shoot the Boer, Kill the Farmer» – i et land som fortsatt har reconcilation , forsoning, som hovedfundament for sin politikk.

De siste månedene har det virkelig tatt av – og det henger nok nær sammen med at det nærmer seg oppkjøringen mot ANCs neste kongress, i 2012, og da skal ny generalsekretær og lederskap velges, dvs det er her man reelt bestemmer om hvorvidt Zuma kan få en ny periode som president. Malema er uttalt motstander av sittende generalsekretær  Gwede Mantashe, og i det siste er man ikke helt sikker på hvor han står mht Zuma.

Så nå bruker Malema tiden godt, og sørger for å være på avisenes nyhetssider og blir kommentert og analysert opp og ned i mente, samtidig som han sørger for at uttalelsene kommer når han er sammen med «folket». Det er haugevis av uttalelser å ta av –  engelske Wikipedia har en bra og utførlig artikkel om Malema, som anbefales! Du leser den her. (faktisk så står det eksplisitt at artikkelen er sjekket for sannferdig innhold – og det skjønner man når man leser. Man kan ellers mistenke bidragsyterne for å smøre ekstra tykt på…)

Et par eksempler på uttalelser følger her:

Det første dreier seg om  en tale til studenter, der han gir en definisjon på hva som er forskjellen på en voldtekt og en ikke-voldtekt knyttet til hvorfor han mente at Zuma ble frikjent i voldtektsrettsaken mot ham:

«when a woman didn’t enjoy it, she leaves early in the morning. Those who had a nice time will wait until the sun comes out, request breakfast and ask for taxi money».

Denne ble det bråk av, og Malema ble saksøkt av Sonke Gender Group og ble i mars 2010 dømt for æreskrenkelser, og til å unnskylde overfor kvinnen som anmeldte Zuma for voldtekt ,samt betale R50.000 i oppreisning.

Og hans politiske motstandere, her parliamentsmedlem Patricia De Lille, som er leder for Independent Democrats, får stadig gjennomgå, som her:

«She must go and build her own family and be concerned about the taxes of her husband. If she has got a husband. Patricia doesn’t look like a married woman. There’s no normal man who can marry Patricia. If Patricia has got a husband, that husband must divorce Patricia and come and look for well-mannered and beautiful women in the ANC.»

Og den andre kvinnelige politiske motstanderen, Cape Towns ordfører Helen Zille (Democratic Alliance), mente han nylig at var satanist. Og så var det syngingen av «Shoot the Boer, Kill the Farmer»-sangen, som egentlig heter Ayasab’ amagwala.(feigingene er redde). Det har skapt et veldig oppstyr i Sør-Afrika, der ANC i utgangspunktet definerer denne sangen som del av kulturarven fra anti-apartheidkampen. Men JuJus kontinuerlige offentlige synging av sangen har skapt mye uro og irritasjon, og det ble faktisk en rettslig kjennelse i begynnelsen av april på at Malema måtte inntil videre ikke synge sangen, fram til Likhetsdomstolen (Equality Court) har behandlet saken. Mange jurdiske og politiske eksperter mener at det var et nokså bakstreversk – og litt latterlig – forsøk på å stoppe Malema. Et par dager etter dette ble lederen for det ekstremistiske høyrevridde og hel-hvite AWB, Eugene Terreblanche – som jo til de grader er Boer og Farmer –  myrdet nå av to av sine svarte gårdsarbeidere. Det er jo vanskelig å vise til noen sammenheng her, og ingen mener vel egentlig at så er tilfelle, men det ble jo ikke noe bedre av at JuJu bare fortsatte å synge sin yndlingssang, stadig høyere – mens resten av Sør-Afrika mante til ro og orden og holdt pusten, i frykt for at dette drapet skulle utløse en ulmende rasisme og vold, bare uker før Sør-Afrika skal arrangere fotball-VM. Og lederskapet i ANC uttalte offentlig at Malema – og ingen andre i ANC, for den saks skyld, skulle synge sangen inntil videre.

Men omtrent samtidig dro JuJu på tur. Til Zimbabwe. Og der sang han i vei, sammen med hans gode venn Robert Mugabe og hans parti, Zanu-PF, og uttalte seg negativt om statsminister Tsvangerai, som representerer opposisjonen i Zimbabwe, MDC.  Og vel tilbake i Sør-Afrika holdt JuJu en pressekonferanse, der han talt ildfullt i forsvar for Mugabe og ditto negativt om Tsvangerei og hans parti, som han mente levde fjernt fra vanlige zimbabweres virkelighet, der de flottet seg med kontorer i den posche bydelen Sandton i Johannesburg. BBCs journalist spurte da om det ikke var så at Malema selv bor i Sandton (som han gjør), og da sprakk det fullstendig for JuJu. Han skjelte BBC-journalisten ut etter noter, og kalte ham bl.a «bastard» og «bloody agent» med «white tendencies» . Alt dette finnes som video på utallige websider, som f.eks på You Tube, og det er også kommet div musikalske tolkninger av utbruddet. Enden på visa var at BBC-journalisten ble kastet ut – med Malemas ord: «Security Guard, can you please escort this thing out the room».

Først DA grep Zuma inn, og sa offentlig at nå er det nok. Politiske kommentatorer påpeker at dette skjedde fordi nå handler det om Sør-Afrikas internasjonale anseelse like før fotball-VM, og Sør-Afrikas rolle som det internasjonales samfunnets forhandler og mediator mellom partene i Zimbabwe, knyttet til den skjøre regjeringsalliansen mellom Mugabe og Tsvangerai. ANCs disiplinær-komite, som består av respekterte medlemmer i partiets eksekutivkomite, har kalt Malema inn på teppet for høring, og har bebudet at det kommer «disiplinære tiltak» mot ANCYL-lederen. Første del av høringen fant sted 3. mai, neste del 11. mai. Lite har lekket til media – i utgangspunktet nektet Malema og ANCYL for at noen som helst høring har funnet sted, men det spekuleres i om Malema muligens har lykkes i å splitte komiteen, bl.a ved å spille kortet med at komiteens medlemmer omfatter personer som i utgangspunktet er hans fiender, og på den måten få dem erklært inhabile. Det hele kan således ende nokså resultatløst med hensyn til den bebudede disiplineringen. I såfall er det nok et bevis på at Malema får stadig større makt i sørafrikansk politikk.

For tiden er Malemas hovedsak kampen for nasjonalisering av gruveindustrien i Sør-Afrika, og han snakker også mye om jordreform. Uten eiendom til jorda er din stemme intet verdt, sier han energisk til «folket». Selv om energiministeren og ANCs lederskap sier at  nasjonalisering IKKE kommer på tale, og Zuma forsikrer utenlandske investorer om akkurat det, så fortsetter JuJu med sitt, og sier: Det blir nasjonalisering av gruvene. Ikke noe mer snakk om det. På hjemmesida til ANCYL er det for tiden avstemning over hva man skal bruke gruvepengene til. Og JuJu fortsetter å dra på tur  – nå i slutten av april foretok han en studietur til Venezuela for å lære mer om nasjonalisering av Hugo Chavez.

Zapiro har selvfølgelig sine kommentarer om Malema. I den første tiden tegnet han ham ofte som en baby, med bleier, så som her:

Men ettersom det ble klart at både Malemas selvbilde og makt er omfattende størrelser, så har tegningene fått et litt annet uttrykk. Dette er den siste – legg merke til klokka til JuJu, som har vært mye omtalt. Hvordan han kan ha råd til Rolex, på bakgrunn av den lønnen han oppgir å ha? Hans svar er at det hvite dominerte media ikke unner en svart afrikaner status og velstand.

Noen mener at media bør ignorere Malema og ikke gi ham all denne spalteplassen, mens andre mener at nettopp det vil være enda mer farlig. Denne uka var JuJu å finne på Time Magazineslite flatterende 2010- liste «The world’s 100 least influentials» (som er anti-lista til den tilsvarende prestisjetunge lista over de 100 mest innflytelsesrike – og hvorfor de kaller disse for least influentials er jo litt ulogisk, men sånn er det nå) – og han omtales stadig oftere i utenlandske medier. Det finnes også en egen side med samlinger av Malema-uttalelser: www.classicmalema.co.za

Du kan faktisk følge Malema på twitter @Julius_S_Malema. Litt i tvil om han skriver de meldingene selv – den siste jeg leste var noe med Jesus. Og han har også nylig fått seg egen hjemmeside: www.juliusmalema.co.za. Litt uklart hva han har tenkt å oppnå med den, men han er jo blitt en A-kjendis i Sør-Afrika, og deltar i ymse jet-set-sirkler.

I det hele tatt, det er mye man ikke vet om Malema, og hva som egentlig foregår oppe i hodet hans. Men at han har makt, det er udiskutabelt. Hvor mye, gjenstår å se. Imens må man jo bare fortsette å stille seg spørsmålet: Hvordan er det mulig???

Greitt å vite litt om: UTZ CERTIFIED

Nå er det vel på tide å komme litt videre med utdyping av min skepsis til Fair Trade – og etterhvert også fairtrade. Men først en liten, men lang faktasak:

Dette med kaffe er ikke enkelt. Jo mer man prøver å sette seg inn i saken, jo mer skjønner man at feltet er komplisert og uoversiktlig. Men det virker som om det er universell enighet om – og har vært det en stund – at noe må gjøres med både bærekraft og de helt klart kritikkverdige forholdene i hele kaffeindustrien. Men noen er jo mer ivrige enn andre mht å få til endringer, og det kan jo ikke påstås at det er kaffebransjen selv som har vært den ivrigste forkjemper her.

Ved siden av Max Havelaar/fairtrade, så er det UTZ CERTIFIED som er den mest dynamiske forkjemperen for en mer etisk kaffeindustri. Mens Fairtrade har som strategi å etablere egne fairtrade-merker for produkter gjennom forbrukermakt – altså alternativer til eksisterende –  og har et klart fattigdomsfokus i sin kommunikasjon med forbrukerne, så jobber UTZ CERTIFIED med å gjøre eksisterende – og nye – merker mer transparente. (jaja, dette engelske ordet transparency har vel ikke noen helt god norsk oversettelse), slik at forbrukeren kan være sikker på at kaffen er etisk ansvarlig dyrket, ganske enkelt fordi man kan vite hvor den kommer fra. Sentralt prinsipp hos UTZ er da SPORING av kaffen – dvs. at kaffehusene kan vite hvilken farm kaffen er kommet fra, og at man på denne farmen følger UTZ sine Codes of Conduct. Ved siden av sporingen – traceability – er profesjonalisering og opplæring på den enkelte kaffefarm sentralt hos UTZ CERTIFIED. UTZ  sin tenkning er da at kombinasjonen av traceability og professionalism gir transparency – som igjen gjør at kaffedyrkerne kan kreve bedre betalt for kaffen og generelt sitte igjen med større utbytte, fordi det medfører at kaffen blir av høyere kvalitet, og produksjonen mer kostnadseffektiv.

Jeg har brukt tid på å sette meg inn i hvordan UTZ jobber og hvordan de tenker , og det er interessant å oppdage mange paralleller til hva førende miljøer innen  Craft Sector i det sørlige Afrika vektlegger i utviklingen av deres bransje og marked.

Logoen for UTZ Certified ser sånn ut:

Som med Fairtrade, så startet de med kaffe, men har nå også utvidet sertifiseringen til å gjelde kakao, te og palmeolje, og de er visst i gang med biofuel også. Bl.a. Nettsiden deres finner du her: www.utzcertified.org .  Her er det også en oversikt over alle farmene som er sertifiserte – og hvem som ikke har fått fornyet sin årlige sertifisering. Og for de som lurer – UTZ er ikke en forkortelse, men ordet «god» på maya-språket QuichU.

UTZ opererer altså også med Codes of Conduct som kaffefarmene må overholde for å kunne bli sertifisert, og dette skjer ved ekstern uavhengig kontroll og revisjon, akkurat som for Fairtrade. (der kalles det Standarder) Codes of Conduct omhandler forhold knyttet til selve dyrkingen, arbeidstakerrettigheter og lokalsamfunn, samt miljø. På hjemmesiden deres kan du laste ned alle disse Codes of Conduct og lese mer i detalj.

UTZ er ganske store , selv om de er av nyere dato enn Fairtrade.  (startet begge to som små lokale initiativ, i hhv 1997 og 1988) I 2007 var UTZ visstnok større enn Fairtrade, men jeg er usikker på om det fortsatt gjelder – Fairtrade-kaffe har jo vokst voldsomt de siste årene. Det er mange norske kaffehus som bruker UTZ-kaffe, blant annet Coop og Friele, men vi hører jo veldig lite – nærmest ingenting – om dette sertifiseringssystemet.  Norsk Wikipedia, for eksempel, har ingen artikler om UTZ, til sammenlikning har de 42 om Fairtade/Fair Trade.

Så hva er de viktigste forskjellene mellom UTZ CERTIFIED og FAIRTRADE?

Den overordnede forskjellen er  altså selve tilnærmingen til utfordringen alle er enige om: Hvordan kaffedyrking og forholdene i kaffebransjen kan forbedres til å bli bærekraftig og etisk forsvarlig for både mennesker og miljø. Gjør man det best ved å skape ALTERNATIVE merker, eller gjør man det best ved å forbedre EKSISTERENDE merker? Fairtrade legger vekt på det første – og er således svært forbrukerorientert, mens UTZ  vektlegger det siste, dvs. fokuserer sitt arbeid mot bransjen selv. Og antakelig er dette en av grunnene til 42-0 hyppigheten på Wikipedia. Et UTZ-merke på kaffeposen blir da mer å betrakte som f.eks. CE-merking for leketøy, eller NEMKO-godkjenning på elektriske apparater, og at etterhvert skal det være helt naturlig at ALL kaffe har denne merkingen, mens Fairtrades merke viser deg at dette er et alternativ til andre kaffemerker.

Oppdatering juli 2010: kommentar fra Jarle Heitmann, Fairtrade Norge: Gang på gang gjentar du at Fairtrade har som strategi å etablere egne Fairtrade-merker som alternativer til eksisterende merker, mens UTZ søker å få UTZ-merket på eksisterende produkter. Dette er faktisk direkte galt!………Fairtrades anbefalinger er faktisk at Fairtrade-merkede produkter er så mainstream som mulig, altså det motsatte av det du påstår.

I praksis betyr dette:

MINIMUMSPRIS: Fairtrade opererer med minimumspriser for kaffebønnene, som skal ligge over tilsvarende markedspris.  UTZ legger seg ikke bort i pris-settingen på kaffen – det må avtales mellom kjøper og selger. Deres tenking er at selve UTZ-sertifiseringen, som medfører høyere grad av profesjonalitet hos dyrkeren, og som igjen innebærer fokus på kvalitet, gjør at dyrkeren kan forhandle seg fram til høyere pris.

PREMIUM: I Fairtrade-systemet betaler første-kjøperen av kaffen en fastlagt ekstra premium til kaffe-kooperativet, i tillegg til den fastsatte fairtrade-prisen for selve kaffen. Denne premiumen skal gå til sosiale formål, som kaffe-kooperativet selv bestemmer hva skal være. I UTZ-systemet betaler første-kjøper også en premium til kaffedyrkeren, i tillegg til markedsprisen for kaffen.Dette er ekstrabetalingen kaffedyrkeren kan oppnå pga at kaffen er UTZ-sertisert, altså som et slags kvalitetsstempel. Hvor mye denne premiumen er, forhandles mellom kjøper og selger. Så selgeren av UTZ-kaffe får altså også betalt mer enn gjeldende markedspris. Men i motsetning til Fairtrade er det ingen føringer på hva denne premiumen skal brukes til, den ansees å være del av selve kaffeprisen.

FÅR UTZ ELLER FAIRTRADE-FARMER BEST BETALT FOR  KAFFEN? Jeg har ikke funnet noen dokumentasjon på hvordan de to systemene gir utslag over tid for prisene kaffedyrkerne får for sin kaffe. Så jeg har funnet fram litt data og sammenliknet så godt  jeg kan. I UTZ sin årsrapport for 2008 står det at den gjennomsnittlige premiumen som UTZ-produsentene fikk i tillegg til standard markedspris var 6,8%, og denne prosenten øker for hvert år, i hht statistikken de har lagt fram. Premiumen i Fairtrade-kaffe utgjør  pr dato ca 10% av fairtrade-kaffeprisen, så vidt jeg kan lese tilgjengelig dokumentasjon på Fairtrade Norges hjemmesider. Men nå er det jo sånn at fairtrade-kaffeprisen er fastsatt for en viss periode (ser ut til at sist gang den ble endret var i 2008), så den tar jo ikke med seg variasjonen i markedsprisen. Derfor er det sånn at siden 2008 så er fairtrade-kaffeprisen for Robusta-kaffe OVER markedsprisen, mens for Arabica-kaffe er den UNDER markedsprisen. (kilde – Verdensbanken ) Så det kan se ut som at for Robusta-kaffe så tjener bøndene mest i Fairtrade-systemet, mens for Arabica-kaffe tjener UTZ-bøndene best,  men dette må antakelig undersøkes nærmere. I denne sammenlikningen er Fairtrade-premiumen tatt med som del av selve kaffeprisen, selv om den egentlig ikke er betaling for selve kaffen, men en tilleggsbonus til sosiale formål.

Oppdatering juni 2010 – kommentar fra Line Søvig fra kaffehuset Friele: Vær obs på at minsteprisen til Fairtrade-kaffen trår først i kraft når markedsprisen er lav. Om prisen på New York børsen er 80 cent per pund, vil Fairtrade-kaffen få 125 cent per pund, pluss 10 cent per pund i premium. Om kaffeprisen på New York børsen er 134 cent per pund, vil Fairtrade-farmen også få 134 cent per pund og et tillegg på 10 cent per pund.

Dette med svingninger i markedspris forklarer også mye hvorfor mange bønder forbeholder deler av produksjonen til ikke å være sertifisert, ganske enkelt fordi de får en høyere pris uten.  Og noen synes vel heller ikke at de trenger sertifisering overhodet for å kunne bevise at de oppfyller etiske standarder. Og noen er vel heller ikke opptatt av etikk som salgsargument.

TYPE  KAFFEDYRKERE:  Fairtrade jobber med kaffe-kooperativer i et visst størrelsessegment, og ikke med privat-eide farmer. (som både kan være av type svært store og rike, så som i Brasil, og svært små og fattige, så som i Afrika). UTZ på sin side jobber med alle. I Fairtrade må kaffe-kooperativet betale for å melde seg inn – 500 EUR, i UTZ er det gratis. I Fairtrade må det betales en grunnpris til firmaet FLO-CERT for å kunne bli førstegangssertifisert, og deretter for hver gang revisjon og kontroll utføres. I UTZ bruker man lokale sertifiseringsorganisasjoner/firmaer, avhengig av hvor produsenten er, og prisen for inspeksjonen/revisjonen er da tilpasset lokale forhold, og er igjen et forhold UTZ ikke blander seg opp i. UTZ sin hjemmeside gir en oversikt over hvilke sertifiseringsfirmaer de bruker, med tydelig henvisning til deres hjemmesider osv, mens det er rett og slett litt vanskelig å finne mye info om FLO-CERT, hvem som eier dem osv. Dagens Næringsliv hadde en lang sak om hele Fairtrade-systemet i 2007, kalt «Fattigdom ASA», som omtaler bl.a FLO-CERT – den er høyst lesverdig! Du finner den her.

Oppdatering juli 2010 ang FLO-CERT, kommentar fra Jarle Heitmann, kommunikasjonssjef i Fairtrade Norge:  På vår nettside er det veldig enkelt å finne frem til siden hvor det står at FLO-CERT eies av Fairtrade Labelling Organizations International, Fairtrades paraplyorganisasjon (http://www.fairtrade.no/Internett/Om_Fairtrade/Kontroll/).
Der står det også at de opererer uavhengig av Fairtrade og er akkreditert av ISO etter deres standard 65, noe som betyr at de er anerkjent av ISO som en kompetent organisasjon til å utføre uavhengige kontroller etter Fairtrade-standardene. Hva en slik ISO- akkreditering betyr i forhold til at man sikrer at sertifiseringen blir 3. hånds, bør du virkelig sette deg inn i hva betyr!

MELLOMLEDD/ MIDDLE MAN: Kaffeindustrien bærer preg av at det er mange og uoversiktlige ledd i handelskjeden. Fairtrade har som et bærende element at man skal unngå fordyrende mellomledd, dvs at kaffebonden skal selge direkte til kaffe-importørene, og ikke via såkalte «coyotes» med suspekt forretningsmoral, og dette er argumentet for å danne kooperativer, som da overtar mellomleddets rolle. UTZ sin tilnærming til denne utfordringen er igjen å ikke legge seg opp i selve markedets handelsmekanismer, men i stedet ansvarliggjøre første-kjøperne, gjennom at de må være UTZ-sertifiserte, kombinert med sporing av kaffen – traceability.

SPORING: Sporing – traceability – står sentralt hos UTZ. De mener at sporing og transparens (traceability og transparency) er nøkkelord for kunne skape en bærekraftig kaffeindustri, med fokus på menneske og miljø. UTZ sitt system åpner også muligheter for mer differensiert kaffeutvalg, og bedrede markedsmuligheter for de små produsentene, fordi de kan komme seg inn på markedet for spesialkaffer og «single estate»-kaffer. I utgangspunktet var denne sporingen (hver kaffesekk får et unikt nummer som følger kaffen fra den kjøpes fra kaffeprodusenten helt fram til kaffehuset som pakker den) ment for bransjen selv, men etterhvert har mange av kaffehusene tilbudt sporingsløsninger også for forbrukerne, dvs deg og meg. Jeg har ikke funnet ut om hvorvidt det tilbudet finnes i Norge ennå. Den generelle Fairtrade-kaffen kan ikke spores på samme måte, med mindre det er «single estate»-kaffer/spesialkaffer.

EGNE MERKER: Som tidligere nevnt – Fairtrade fokuserer  altså på alternative merker, ettersom de er en merkevareordning, mens UTZ  fokuserer på etablerte og eksisterende merker, og ser på sin logo mer som en type CE-merking. Men alternativ-tankegangen er blitt utvannet ved at globale markedsledere som Nestle, McDonalds og Starbucks bruker Fairtrade-merking aktivt i sin markedsføring – dvs det de forsikrer seg om, er at de har kaffe for enhver type kundesegment. Men med inntreden av disse markedsledende merkene i «alternativ-segmentet» så må man jo undres: Den dagen all kaffe er blitt Fairtrade-kaffe, som vi jo må gå utifra er målet – at alle kaffebønder i verden skal trå ut av fattigdom –  så må jo hele vitsen med ekstra betaling og høyere pris falle bort. Og hva skal man da markedsføre?

FORBRUKERPÅVIRKNING: Fairtrade har som strategi å skape etterspørsel etter Fairtrade-produkter gjennom forbrukermakt. Det vil si – når flere og flere ber om fairtrade-kaffen, så øker etterspørselen etter denne kaffen, som igjen vil komme de fattige kaffebøndene til gode – fordi de da får solgt mer, og flere kaffebønder vil bli med på sertifiseringen. Fairtrade markedsfører en relativt enkel handelskjede – man gir inntrykk av at det er en direkte link mellom den fattige kaffebonden i Afrika og den kaffedrikkende forbrukeren i Norge – og dersom du betaler mer for den rettferdige kaffen din, så skyldes det nettopp at du da hjelper en fattig bonde. Virkeligheten er jo mer komplisert enn som så –  f.eks. så får både FLO-CERT, FLO og Fairtrade Norge sin del av den ekstra prisen du eventuelt betaler, og bonden nærmest ingenting. Ikke fordi de nevnte nødvendigvis prøver å lure oss forbrukere, men fordi de framstiller systemet enklere enn det er.

UTZ lover ikke fattigdomsreduksjon eller rettferdighet. De lover kun traceability. Men det er jo klart – i kampen om forbrukernes gunst så er jo «rettferdig kaffe» adskillig mer sexy enn et navn som minner om et transportfirma eller et skummelt giftig kjemikalie.

DRIFT AV ORGANISASJONEN: UTZ  er organisert som en ideell stiftelse, med hovedkontor i Nederland. De drifter organisasjonen basert på inntekter fra første-kjøperne av kaffen. Alle UTZ-sertifiserte kaffekjøpere (første-leddet) må betale en fastlagt sum pr kg kaffe de kjøper. Det er et mål for UTZ å kunne drifte seg selv utelukkende på denne avgiften, og foreløpig klarer de å dekke 50% av driftsutgiftene på den måten. De resterende 50% får de fra EU og div bistandsorganisasjoner, som også da inkluderer midler til drift av spesielle prosjekter. (når de f.eks. går inn på nye produktområder). Utgiftene til UTZ går til lønn og monitorering av sporingssystemet og Code of Conduct. Markedsføringsutgiftene utgjør bare en liten del av budsjettet. I 2008 var totalbudsjettet til UTZ litt i underkant av 2.5 mill Euro, altså ca 20 mill NOK. Fairtrade-systemet er organisert gjennom ulike nasjonale selvstendige organisasjoner, i alt i 19 land, samt de geografisk definerte produsentnettverkene, ett for hvert kontinent. Disse utgjør tilsammen FLO – Fair Trade Labelling Organisation – som har som oppgave å ivareta og utvikle Fairtrade-systemet. FLO finansieres av medlemsavgifter og bidrag fra bistandsorganisasjoner – og hadde i 2008 et budsjett på 6,5 mill Euro.Og under der igjen er altså medlemsorganisasjonene, med sine finansieringskilder. Den norske  nasjonale organisasjonen Fairtrade Norge sitt regnskap i 2008 viser inntekter på ca 8,3 mill NOK, der over 50% er støtte fra Norad, og litt under 40% er lisensinntekter, dvs at de norske importørene av Fairtrade-varer må betale en viss sum til Fairtrade Norge for å kunne bruke logoen.Utgiftene går til lønn, administrasjon og markedsføring – i   2008 brukte Fairtrade Norge 3,6 mill NOK til markedsføring. Snaut 0,5 mill NOK   gikk ut av landet – til FLO som medlemsavgift. Samme utgiftsstruktur finner man i den britiske søsterorganisasjonen FairTrade Foundation, som er en kjempe i Fairtrade-systemet og som i motsetning til Fairtrade Norge også har ansvar for oppfølging og lisensiering av fairtrade-produsenter. Av deres utgifter  i 2008 på ca 7,0 mill GBP brukte de like mye på markedsføring i UK (2,128 mill GBP), som på «Producer and Product support» (2,114 GBP). I tilegg til FLO og de nasjonale organisasjonene og produsent-nettverkene kommer altså det noe uklare FLO-CERT-firmaet på toppen av Fairtrade-systemets kostnadsstruktur. Lisensinntektene vil etterhvert kunne overta mer og mer av driften av fairtrade-systemet, slik at behovet for donor-støtte blir redusert, og der er både UTZ og Fairtrade på linje. Men det er adskillig dyrere å drifte det desentraliserte Fairtrade-systemet enn det mer markedsdrevne UTZ Certified, samtidig som Fairtrade-systemet bruker mye av sine inntekter på markedsføring.

KRITIKK: Det er selvfølgelig rettet kritikk mot UTZ – først og fremst gjelder det at tilnærmingen «hvitvasker» store multinasjonale selskaper, ved at de får en etisk merkelapp som de ikke fortjener. Nå har jo den kritikken etterhvert blitt relevant for Fairtrade også, ettersom selskaper som Nestle også har Fairtrade-merket noen av sine noen produkter, for ikke å tape terreng overfor det stadig økende forbrukersegmentet som ønsker seg etiske varer i handlekurven. Igjen ser man at all slags etisk merking egentlig blir kun en markedsføringsstrategi.  Min største betenkelighet mht UTZ er at også dette initiativet, som alle andre «godhetstiltak» trenger «vaktbikkjer» – dvs.ikke-kommersielle aktører som stiller kritiske spørsmål og følger utviklingen. Det ser det ut til at de mangler pr. dato. Det er jo dette som er det paradoksale mht Fairtrade – det ble startet som et alternativ, av «vaktbikkjer» utenfor den kommersielle bransjen, men er nå blitt en del av hele det kommersielle systemet, samtidig som de later overfor forbrukerne som om de fortsatt ikke er det. Eller for å si det med den franske aktivisten Christian Jacquiau: Det har gått fra å være en visjon om rettferdig handel til handel med rettigferdighet.

Og oppsummert? Tja, til syvende og sist handler det vel om at de fleste av oss liker god kaffe. Og at god kaffe innebærer også at kaffe skal være god for dem som har dyrket den. Og det må jo være et mål at det skal gjelde alle kaffedyrkere? Og med det har jeg vel klart tatt et standpunkt mht UTZ Certified kontra Fairtrade, dersom noen skulle være i tvil.

Greitt å vite litt om: Zapiro

Sør-Afrika har en ganske så oppegående og kritisk presse, og det er alltid interessant å lese kommentarer og kronikker, ikke bare om sørafrikanske forhold, men også om mer globale forhold.

Men like så interessant som selve kommentarene ,er å se hva som kommer fra Zapiros hånd – Sør-Afrikas internasjonalt kjente avistegner. Han heter egentlig Jonathan Shapiro og har holdt på med sin satiriske strek siden tidlig 80-tallet.  Politisk erklærer Zapiro seg på venstresida, men som på 80-tallet under apartheidstyret, er han stadig like kritisk til at makta ter seg.

President Zuma og Zapiro er ikke veldig gode venner, for å si det forsiktig. Faktisk misliker Zuma Zapiros strek så mye at han har saksøkt ham 2 ganger. Ingen av disse sakene er  ennå kommet opp i retten.

Begge søksmålene dreier seg om tegninger fra før Zuma ble valgt til president, og begge er relatert til voldtektsanklagen mot Zuma.

En kort oppsummering av hva den saken dreier seg om:

Zuma, mens han var visepresident, ble anmeldt for voldtekt av en ung, hiv-positiv kvinne, som var en familievenn. Zuma ble stilt for retten – i 2006 – for dette, da hadde han i mellomtida blitt avsatt som visepresident av daværende president Thabo Mbeki, som først og fremst hang sammen med omfattende korrupsjonsanklager mot ham, men handlet også om maktkamp innad i ANC.

Men så kom altså voldtektssøksmålet – og mange anså Zumas politiske karriere som over.

Men den gang ei. Zuma viste seg å ha en folkelig støtte nesten uten grenser, og man opplevde det surrealistiske at det var kvinnen som hadde anklaget ham, som ble utsatt for hatkampanjer og lynsjestemning, inkludert fra ANCs kvinneorganisasjon. Kvinnen lever i dag i eksil i Nederland med ny identitet. Under rettsaken møtte Zumas tilhengere opp foran rettssalen i 1000-tall for å støtte ham – her er et bilde fra det:

Zuma innrømmet å ha hatt sex med kvinnen, men hevdet at det ikke skjedde som voldtekt, men at begge var enige om å ha sex.  Og ettersom kvinnen ikke kunne motbevise det, så ble Zuma frikjent. Men det var en uttalelse I forbindelse med rettsaken som skapte mer oppstandelse. På spørsmål om hvorfor han ikke brukte  kondom, ettersom han visste at kvinnen var HIV-positiv. (hun var en kjent aids-aktivist, så statusen hennes var offentlig) svarte Zuma at  han hadde tatt en dusj etter samleiet, for å kvitte seg med mulig hiv-smitte. Og dette var altså kommentar i en rettsal fra en mann som på den tiden var øverste leder for nasjonens nasjonale hiv/aids-program.

Og det var da Zumas dusjhode dukket opp i Zapiros tegninger. Hans første tegning med dusjhodet var sånn:

Og den tegningen er han altså saksøkt for av Zuma – opprinnelig krav Zar 15 mill  (ca. Nok 12 mill), seinere redusert til Zar 2 mill.

Etter dette ble dusjhodet plassert direkte på Zumas glattbaberte hode.

Søksmål nummer 2 – Zar 7 mill – er på bakgrunn av følgende tegning, som kom i 2008, knyttet til kampen, for ikke å si kampanjen, fra Zumas politiske allierte, for å få rettsaken knyttet til anklager om korrupsjon, svindel og skatteunndragelser henlagt. Han hadde ikke kunne blitt valgt til president dersom ikke den saken hadde blitt henlagt – og det ble den, like før valget. Alle de juridiske aspektene knyttet til denne saken er ganske så innviklede og muligens er det bare jurister som forstår hva som egentlig skjedde – en ganske komplisert, men godt komprimert, artikkel om det finnes på  Wikipedia –http://en.wikipedia.org/wiki/Jacob_Zuma

Og dusjhodet er altså på.

Zapiro selv tar disse søksmålene med knusende ro. Hans analyse er at etter at Zuma ble landets president så kommer han ikke til å pushe søksmålene, fordi det vil skape så mye negativ publisitet som ANC og Zuma ikke kan tåle belastningen av. Da Zuma ble valgt til president, bestemte Zapiro seg for å ta dusjhodet av selve hodet hans , og heller bruke det som et slags barometer for hva Zapiro synes om Zumas gjøren og laden. Jo nærmere dusjhodet er Zumas hode, dess rammere er kritikken. Så dusjhodet har gått opp og ned, som en gradestokk, siden Zuma ble president i mai 2009.

Mange har ventet på hvordan Zapiro ville kommentere nyheten om Zumas 20. offentlig kjente barn, som altså ble født utenfor ekteskap 4 måneder før Zuma inngikk sitt 5. ekteskap med nåværende 3. kone. Og kommentaren kom denne uka – i forbindelse med Zumas bebudede State of the Nation speech, knyttet til åpningen av Parlamentet – og markeringen av 20 år siden Mandela ble løslatt fra 27 år i fengsel.Dusjhodet er tilbake på Zumas hode, og aldri har det vært større.

Zapiros kommentar til selve State of the Nation-talen dagen etterpå sammenliknet Zuma med Mandela på denne måten:

Ikke alle synes Zapiro er fantastisk. Det er vel stort sett intellektuelle og akademikere som synes dette er strålende satire, samt at det er helt klart at mange heier på Zapiro kun fordi han er kritisk til ANC , og glemmer hans eget politiske ståsted og aktivisme under aparteid-styret. Mens mange av folk flest mener at Zapiro har rasistiske undertoner i alt han gjør, og er og blir en vestlig orientert person med liten respekt for tradisjonell afrikansk kultur.

Det er ikke bare Zuma som får gjennomgå av Zapiro, han var også sterkt kritisk til Thabo Mbeki og hans styresett. Og at han irriterer makten, uansett hvem de er og hvem de representerer, er helt opplagt. Den statlige kringkastingen, SABC, hadde i 2008 laget et program om Zapiro, han er tross alt sett på som en av de beste satiriske avistegnere i verden. Det programmet ble aldri sendt. SABC-ledelsen stoppet det, antakelig på grunn av beskjed fra høyeste hold i Pretoria.

Men det er ikke bare sørafrikanske forhold og regjeringen Zapiro er opptatt av. Jordskjelvet i Haiti avstedkom en tegning som ble publisert i mange internasjonale medier.

Og FIFAs udemokratiske verdensomspennende makt og innflytelse kommenterte han på nyåret slik den nederste tegningen viser.

Du følger Zapiro på for eksempel Mail & Guardians nettside: www.mg.co.za

I samme gate

Jeg er i Cape Town for tida, og som vanlig tar jeg meg en gåtur fra toppen av Kloof street og videre over i Long Street og helt ned dit Long street ender, nesten nede ved havna. På en sånn gåtur oppdager man alltid noe nytt og får masse å tenke på i etterkant. I går hadde turen et spesielt formål – og det var å oppsøke en sidegate i den mest hektiske delen av Long street, der hvor du finner backpacker-stedene, nattklubbene, barene, fortauskafeene, restaurantene, 2nd-handbutikkene, musikk-sjappene, streetwear-butikkene, konseptbutikkene og all verdens type butikker og business’er over tema ”afrikansk” , og hele området er innkapslet i dagga og marihuana-lukt  – kort sagt, der hvor alle unge vestlige turister på såkalt budsjett oppholder seg mens de er i Cape Town. Særlig om kvelden og natta.

Så jeg gikk altså i Keroom Street. Jeg hadde nemlig hørt av venner at der var det nå nylig blitt hijacket – altså kapret – en bygning, på samme måte som Hillbrow bydelen i indre Johannesburg by er beryktet og berømt for – der blir det nærmest omtalt som en epidemi. Men i Cape Town?? Dette måtte jeg altså sjekke ut.

Det er jo ikke helt opplagt å se  forskjell på en kapret og en ikke-kapret bygning. For det står jo selvfølgelig ikke noe skilt som forteller at dette huset er kapret.  Og det at en bygning ser litt falleferdig ut, trenger ikke å være tegn på noe som helst uvanlig, det er mange slike bygninger i Cape Town.

Men altså – 50 meter fra Long streets hektiske uteliv, er det en kapret bygning i 8 etasjer. Og hadde jeg ikke visst om det, så hadde jeg vel bare tenkt at dette var nok en veldig stusselig boligblokk – litt rart akkurat her, kanskje – men den skal vel renoveres, og da blir antakelig ikke mulig for de som bor der nå å kunne fortsette å bo.  Ikke akkurat sosial boligpolitikk, med andre ord – og det har man jo også ofte tenkt, at hva er egentlig sosial boligpolitikk i Sør-Afrika?

Men altså – denne stusselige bygningen i Keroom street – de folka som bor her kommer definitivt til å bli hevet ut, for aldri å komme tilbake, dersom bygningen en dag skal rives. For folka her bor ulovlig. Og  det er det hijacking’en handler om. Men ikke på den måten vi er vant med å tenke når det gjelder husokkupasjon i Norge. Dette er ikke Blitz eller Hausmania, som er sosialt og politisk motivert. Huskapring handler om penger. Kun penger.

For cluet er HVEM som bor i den kaprete bygningen. Det er – uten unntak – ulovlige innvandrere, nesten alle unge menn, fra Zimbabwe, DRC Kongo, Somalia, Malawi – alle landene i Afrika uten mye synlig håp. Og de er i Sør-Afrika kun for å prøve å tjene seg noen penger, kun fordi det er helt umulig å få seg jobb i deres eget land, og Europa tar ikke imot dem. Så de drar til Sør-Afrika, i mengder. Og i Sør-Afrika jobber de som parkeringsvakter, kelnere, bilvaskere, bartendere, gartnere, musikere, dørvakter – de tar alle jobber de kan få  – de jobber hardt og mye og mange har ganske brukbar utdannelse og er derfor faktisk ettertraktet arbeidskraft i den uformelle økonomien, som ofte slike «løsarbeider-yrker» tilhører, både her og ellers i verden. Og noen tilhører den ekstra uformelle økonomien, den som handler om narkotika og våpen og diamanter – og dette, kombinert med motsatsen – høy arbeidsmoral og stor jobbinnsats i lavstatusyrker, gjør at disse karene ikke bare er persona non grata i forhold til sørafrikanske myndigheter fordi de er her ulovlig, de er også uønsket blant folk flest. Snakk med folk i township’ene – og du vil høre om og om igjen at «folk fra zim vil vi ikke ha boende her, de tar jobbene våre og er kriminelle, og myndighetene gjør ingenting for å hive dem ut, enda de er her ulovlig. Dette landet har nok problemer som det er.» I 2008 sjokkerte Sør-Afrika både seg selv og verden med mobbing og angrep av verste sort på utledninger i townshipene. Og det har egentlig ikke blitt så mye bedre etter det.

Så derfor må de illegale innvandrerne ofte ty til ulovlige bo-løsninger der ingen andre vil bo. Blant annet  kaprede bygninger. Så også i Keroom street – og det er derfor du skjønner at det er en kapret bygning – mange unge menn på utsiden som tydeligvis hører til der, og ingen snakker sørafrikanske språk seg i mellom. Men det er ikke de selv som står for kapringen – det er utenforstående kriminelle som driver med vinningskriminalitet, det går rykter om syndikater og mafiaer. Forretningsideen for kaprerne er som følger:

Du er en gårdeier som ikke har hatt råd til vedlikehold, eller ikke brydd deg særlig om det – og bygningen du eier har derfor tapt verdi i det formelle markedet. Det gjør den interessant i det uformelle markedet. Inn flytter illegale innvandrere, som gir deg gode penger, uten at leietakerne mukker på noe som helst vedr dårlige boforhold.

Alt dette kunne ha gått bra for deg, dersom det ikke var sånn at jeg kunne tenke meg å tjene enda mer penger på huset ditt – og rett og slett kaprer det. Det foregår ved at jeg og mine ymse hjelpere kommer inn og sier at fra nå av har jeg overtatt dette huset. Og sier videre til de som bor der at de fortsatt kan bo der – mot en liten økning i husleien – som nå i sin helhelt blir betalt direkte til meg, og ikke til deg. Og vi som har kapret huset, holder det under oppsikt og passer på at ingen uønskede kommer inn – vi har våre metoder i så måte. Og du som eier huset, gjør ikke noe, for du har jo i utgangspunktet brutt loven ved å la illegale innvandrere bo der, og samtidig har du jo ikke råd til – eller er interessert i – å gjøre noe med bygningen. Og de som bor i huset, gjør heller ikke  noe – for de har jo ikke noe annet sted å gjøre av seg, og vet at de blir kastet ut av landet dersom forholdene blir anmeldt. Og det er verre enn alt.

Og med korrupt politi som ekstra ingrediens, så blir det en stilletiende overenskomst om at alle parter har det best dersom man beholder status quo. Og det er masse penger med i bildet her. Leste at en hijack’et bygning i Johannesburg fort kan gi en inntekt på 5 mill i året. Sånne summer skyldes jo også at de ikke bare er bilvaskere som bygningene huser, men også kriminelle innvandrere. Dagga-røyken fra Long street og alt du kan få tak i der i pulverform har antakelig en nær forbindelse med den kaprede bygningen i Keroom street.

Afrikas ufattelige tragedie er at de menneskelige ressursene har så elendige kår og at de er så uutnyttet. Alle disse unge mennene utafor den stusselige bygningen i Keroom street  som jeg så i går, sitter på netthinnen som et sterkt visuelt bilde på det.

Og det altså bare 50 meter unna det hippe, dynamiske og pulserende Long street – der de unge, vakre og kosmopolitiske lever ut sine drømmer, og musikken og latteren er høy og stopper aldri.

Ikke i samme båt. Men altså i samme gate. Omtrent.

Greitt å vite litt om: Mandelas krage

Søker du på nettet på ordet «Mandela», så får du nesten 10,5 millioner treff. (til sammenlikning: Jesus får 235 millioner treff, Che Guevara får 8,5 millioner, Ghandi får 4 mill.) Snevrer du inn til «mandela & fashion», så får du nesten 1 million treff. Ikke så rart, mannen er et stil-ikon. Den høyreiste mannen er kjent for sine skjorter, kalt nettopp Mandela-, eller Madiba-skjorter. Iført sine signaturskjorter er 90-åringen fortsatt rett og slett veldig flott å se på. Her er et bilde fra Nelson Mandela Foundation-nettstedet, tatt i dag 15. juli:

Selv om du kan kjøpe Mandela-skjorter og bruke dem selv, så er det ikke så veldig ofte du møter noen som er kledd som Mandela.  De aller fleste skjønner koden: Man beundrer stilen hans, man konstanterer at kvinner (og menn) liker både ham og stilen hans, men man forsøker ikke å kopiere. Såpass mye selvinnsikt har de fleste. Eller for å si det med et legendarisk utsagn fra BBC-journalisten Fred Khumalo: Current president Thabo Mbeki is content with a Western-style suit, and has given the Madiba shirt a wide berth. But then, considering his height, a Madiba shirt would look like a dress on him.

Sånn umiddelbart tenker vel mange at det er ikke så viktig hvordan Mandela og andre ikoner kler seg – og at det kun handler om litt sånne overfladiske greier. Men så feil kan man ta – for dette er viktig.  (Jesus, Che og Ghandi får også høye score på fashion på nettet – som jo bare bekrefter at politiske og religiøse ideal alltid fanges opp av moten.) Mandela bruker altså helst batikk-skjorter i ulike mønstre, med øverste knapp igjenknappet. Veldig viktig, akkurat det. Og tolkningene er mange, alt fra at gjennom å bruke denne skjorten, så identifiserer Mandela seg med de som ikke har råd til dress -og at disse skjortene er det ypperste symbol på «ubuntu», at øverste knapp gjenknappet er veldig afrikansk og symbolsk viktig, fordi afrikansk klesstil er alt annet enn uformelt og «løs i snippen», til at han måtte undertrykke sin farge- og estetiske sans gjennom alle disse årene med fargedrakt, så nå må han ta tilbake de fargeløse år. Eller kanskje det hele er så enkelt som at mannen har på seg skjortene sine fordi han liker dem og gir litt blaffen i hva andre måtte mene? Dessuten er visstnok skjortene egentlig fra Indonesia.

Men det er et annet Mandela-plagg som har sendt utvetydige sterke politiske signal. Under den berømte Rivonia-rettsaken i Johannesburg i 1963 – 1964, der Mandela og andre ledende ANC-medlemmer var tiltalt for høyforederi, brukte Mandela sin tradisjonelle perlebroderte xhosa-krage i stedet for slips. I det lå et budskap som ikke var til å ta feil av: identifikasjon med sin etniske tilhørighet og stolthet over sin kultur og kulturarv.

Apartheidregimet forbød offentlige bilder av Mandela helt fram til 1990.  Det var derfor kun ungdomsbilder av ham som sirkulerte i hemmelighet, og den vanlige sørafrikaner – og verden forøvrig – visste ikke noe om hvordan Mandela så ut før han ble løslatt i 1990. Et av de få bildene ANC frigjorde til hemmelig sirkulasjon i 1960-årene var av Mandela i tradisjonell xhosa-drakt, der nettopp xhosa-kragen er et blikkfang:

I forbindelse med 90-årsjubileet til Mandela er det i disse dager en utstilling i Constitutional Court i Johannesburg, med utvalgte Madiba-symboler. Der er xhosa-kragen selvfølgelig representert. Det er den sørafrikanske smykkekunstneren Beverley Price som har laget en «icon-images» versjon av kragen, i stedet for perler bruker hun bilder av Mandela, rammet inn i aluminium.

Nå er det ikke bare enkelt å bære Beverleys Mandela-krager sånn til hverdags – så hun har også laget Mandela-smykker som er litt mer brukervennlig, men fortsatt med samme referanse til xhosa-perler. Nobels Fredssenter i Oslo har egen spesial-kolleksjon av Beverleys Mandela-smykker, og Isandi selger også hennes Mandela-smykker.  Det var dagens reklame.

Mandela avla en egen forfattet erklæring under Rivonia-rettsaken den 20. april 1964. Hans forsvarstale kan leses i sin fulle lengde på f.eks. nettstedet til ANC – www.anc.org.za Talen er svært berømt og overhodet ikke kun av historisk interesse – mange av temaene Mandela snakker om er like aktuelle den dag i dag. Avslutningen ansees å være grunnlaget for det nye sørafrikanske demokratiet:

“I have fought against white domination, and I have fought against black domination. I have cherished the ideal of a democratic and free society in which all persons live together in harmony and with equal opportunities. It is an ideal which I hope to live for, and to see realised. But my lord, if need be, it is an ideal for which I am prepared to die.”

Da han mottok sin dom stående, som ble omgjort fra dødsstraff til livstid, hadde han på seg sin xhosa-krage – og signaliserte med denne kleskoden til både rettsvesenet, styresmaktene og til verden forøvrig at den afrikanske kultur ikke lot seg knekke.

Og 30 år seinere ble han Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

___________________________________________________

Greitt å vite litt om: Bantu Education

Nelson Mandela har bursdag om et par dager, og i den anledning er det greitt å  kunne vite forskjellen på Education for domestication og Education for liberation.

Dette er nemlig essensen i apartheids undervisningspolitikk – Bantu Education – som det hvite mindretallsregimet i Sør-Afrika påtvang svart ungdom. Mye av Mandelas engasjement og kamp på 50- og 60-tallet – før han ble arrestert – var nettopp rettet mot Bantu Education. Mandela anså Bantu Education-systemet som noe av det mest farlige, nedbrytende og diskriminerende i apartheid-politikken. 

Svart ungdoms eget engasjement mot Bantu Education på midten av 70-tallet endret og intensiverte anti-apartheid-kampen. 16. juni 1976 er symbol-dagen – da ble blant annet 12 år gamle Hector Pietersen drept av sørafrikansk politi i forbindelse med demonstrasjon mot Bantu Education i Soweto. Dette bildet av den dødende Hector Pietersen er et av de mest kjente symboler på anti-apartheidkampen:

 

Det finnes i prinsippet to mål for å lære å lese og skrive på – den ene er for domestication, den andre er for liberation. Man lærer å lese & skrive i begge tilfelle, spørsmålet er hva lese- og skriveferdighetene skal brukes til. Bantu-undervisning er education for domestication og gikk ut på at svarte skulle ha et annet pensum enn hvite, og i tillegg skulle undervisningen foregå på makthavernes språk, afrikaans, noe på engelsk – og ingenting på morsmål. Visst skulle de svarte lære å lese og skrive, men ikke for mye og ikke for lite – bare akkurat passe, sånn at de ikke ble en byrde for et moderne samfunn.  Bantu-undervisning hadde som hovedmål å utdanne svarte til manuelle, ikke-akademiske yrker, særlig innen jordbruk. Noen svarte kunne fortsatt bli leger og lærere, for også svarte trengte jo dette – men de måtte ikke bli for flinke i matte- og realfag. Dvs. de måtte ikke kunne bli ingeniører og den slags – de måtte ikke kunne bygge infrastruktur. Da ble de farlige for det hvite mindretallsstyret.

Education for domestication er å lære å lese og skrive på en slik måte at du skjønner at det er greiest at du blir ved din lest, og at du ikke bruker energi på å tenke for store tanker. Litt ambisiøs er ok – flinke arbeidere er alltid bra – men ikke truende ambisiøs ovenfor de som vet best, de som er over deg. 

Education for liberation er å lære å lese & skrive slik at du tør å tenke store tanker og spørre utfordrende spørsmål, både om deg selv og dine egne muligheter, men også om samfunnet omkring deg.  

Jeg tenker ofte på dette med Domestication og Liberation når jeg besøker ulike håndverksprosjekter og non-profitt sysselsettingstiltak for fattige i det sørlige Afrika. Det har slått meg mange ganger at en del slike tiltak er egentlig ikke noe annet enn videreføring av Bantu Education. Craft for domestication. Fattige mennesker sysselsettes med å gjøre manuelt arbeid, ikke som fast ansatte med rettigheter og plikter som det øvrige arbeidslivet, men som «sysselsatte» mot stykkpris-betaling som gjør at de kan overleve, men ikke noe mer enn det – og med en markedsføringsstrategi av produktene som går ut på å formidle at de fattige er evig takknemlige for at de slipper å sulte fordi du og jeg kjøper disse produktene.

Det man oppdager dersom man undersøker litt nærmere de ulike non-profittprosjektene er at det sjelden eller aldri er noen plan eller strategi for at de fattige på «sysselsetting» skal komme seg videre, at de skal bli noe annet enn dårlig betalte håndverkere utenfor det formelle arbeidslivet. De skal forbli ved sin lest. Og det som slår meg like mye er at denne oppfatningen deles ofte av de fattige selv – de har aldri tenkt tanken at de tilhører det formelle samfunnet og at et annet liv kan være mulig. Og det er ingen som oppfordrer dem til å tenke større tanker, til å tenke liberation – langt mindre legge til rette for at slike tanker og ideer kan settes ut i livet.

Og svært ofte kjøper vi vestlige velmenende mennesker «så de skal slippe å sulte»-markedsføringen uten motforestillinger – tvertimot, vi tror at dette er til det beste for de fattige og at vi hjelper dem på den måten. For dette er hva som markedsføres: «Her får fattige kvinner mulighet til å brødfø seg selv og sin familie og barna får gå på skole». Det er egentlig rart at så veldig få spør oppfølgingsspørsmålet: «Og hva så? Hva er neste skritt for at den fattige skal komme seg videre og ut av fattigdommen?»

Er det fordi vi tror, innerst inne, at fattige er annerledes enn oss? At de ikke har drømmer og ambisjoner og ønsker om å kunne fylle livet med noe annet enn «å brødfø sin familie og sende barna på skole?» At de faktisk er litt «enklere» enn oss?  Og hvor har vi i såfall fått den oppfatningen fra?