Stikkordarkiv: Jacob Zuma

Til Ungdommen

ba0b35b6b1014f38be0f9f76beab1e2d

Antakelig kommer ingen ungdom noensinne til å lese det jeg skriver nå.

Jeg skriver allikevel.

I mai 1992 var en av etterkrigstidens største statsmenn på besøk i Norge. Programmet var fullbooket med besøk på Slottet, TV-opptredener, politiske samtaler, konserter og arrangementer, alt til hovedpersonens ære. Selv ba han om å få møte noen norske ungdommer som hadde støttet hans sak, den gangen da det politiske etablissementet verden over fortsatt var i tvil om hans sak var verdt å støtte . Det var jo så mange hensyn, det var jo så mye som måtte vektes, det var så mye strategi. Men nå var ting endret. Nå støttet alle ham, og alle ville ha sin bit av ham. Han ba om at møtet med de norske ungdommene skulle være uten presse til stede, og heller ikke skulle det være noen offentlige og viktige personer der. Han ville kun møte vanlig norsk ungdom. Statsmannen var Nelson Mandela, og treffet med de norske ungdommene fant sted på et møterom på SAS-hotellet i Oslo. Mandela tok seg god tid til å samtale, og spesielt én ting han sa, ble stående: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Mandela refererte til Soweto-opprørene i 1976. Dette opprøret var annerledes enn de tidligere opprørene mot apartheid-styret. For dette var igangsatt av unge mennesker, bosatt i township’en Soweto utafor Johannesburg, og de protesterte mot utdanningssystemet som apartheid-staten påtvang dem. Protestene handlet om deres virkelighet, deres engasjement, det var deres opprør mot den systematiske uretten som de var født inn i. Den sørafrikanske regjeringen svarte med å skyte, drepe og arrestere ungdommene. Men opprøret bare spredde seg, og regjeringen innførte unntakstilstand. Men en ild var tent, og opprøret lot seg ikke stanse, og det spredde seg, utover Sør-Afrikas grenser og til resten av verden.

Først 18 år seinere ble apartheidregimet oppløst, i 1994, og det er nok av analyser og forklaringer på hvem, hva, hvor, hvorfor og når. Men det var Soweto-ungdommenes opprør som endret kampen. Og det var dette Nelson Mandela fortalte de norske ungdommene en maidag i 1992, på et rom på SAS-hotellet i Oslo.

Spol fram 30 år fra 1976, til 2006.

En stor og sint menneskemengde står utafor Høyesterett i Johannesburg og roper: Burn the bitch. Heksa som skal brennes, heter Fezeka Ntsukela Kuzwa. Hatet mot henne er enormt, så stort at hun må smugles inn i rettssalen, hun må operere under dekknavn – Khwezi – og hun må leve i skjul. Og grunnen til hatet? Hun har anmeldt visepresident Jacob Zuma for voldtekt. Zuma er ikke en tilfeldig bekjent av Khwezi, han hadde sittet sammen med Khwezis far på Robben Island, jobbet sammen med ham for ANC i eksil, og Zuma har kjent Khwezi hele hennes liv. Hun har sett på ham som en far, helt siden hennes egen far ble drept i en bilulykke da hun var 10 år.

Jacob Zuma var den folkelige politikeren som strategene og makten i ANC ville bytte daværende president Tambo Mbeki ut med. Grasrotas mann. Han som var noe annet enn den distanserte Mbeki, han med intellektuelt image og vanskelige begreper som African Renaissance. Ingen danset som Zuma, og ingen sang så inderlig kampsangen fra apartheid-tida som Zuma: Umshini Wami – gi meg maskingeværet . Vi må bevare kulturen vår og tradisjonene våre, sa Zuma. Med meg ved roret så får de fattige det bedre, med meg ved roret blir vi en stolt nasjon. Og folket lot seg begeistre. Endelig en som sa ting som de var. En mann av folket som skjønte dem. Og det ble forhandlet og dealet. Visstnok hadde Jacob Zuma en del hundre korrupsjonsanklager mot seg, visstnok var det saker og ting i hans fortid og nåtid, visstnok var han ikke helt redelig i alt han sa og lovte, men hvilken politiker er det? – for her måtte man tenke strategi og taktikk og partiets framtid og fokusere på det store bildet. Så korrupsjonsanklagene hadde man en plan for hvordan kunne bli ryddet av veien – og alt lå til rette for at Zuma kunne spille Mbeki av banen. Så kom søksmålet fra Khwezi. Det passet overhodet ikke inn i planen, for ble Zuma dømt, så kunne han ikke bli president. Så her måtte det mobiliseres bredt på alle fronter. Zuma måtte ikke miste oppslutning, ANC måtte ikke framstå svake. Og resultatet var blant annet mange topp-politikere i ANC som holdt kjeft før, under og etter rettssaken, menn og kvinner som hadde kjent Khwezi hele hennes liv, og visste at hun snakket sant. Og resultatet var også den rasende mobben utenfor Høyesterett i Johannesburg. Og det var ikke først og fremst patriarkatet som stod og ropte at heksa skulle brenne. Det var ANCs kvinnebevegelse som ledet an. For Khwezi kom i veien for deres overordnede politiske planer.

Zuma ble frikjent, fordi dommeren mente at samleiet hadde vært frivillig. For var det ikke sånn at Khwezi hadde en promiskuøs fortid, hvorfor ellers var hun hiv-positiv? Var det ikke sånn at hun allerede som 5-åring hadde krabbet opp i fremmede menns senger? Og var det ikke sånn at hun hadde på seg en kanga? Og det, forklarte den da 64-årige Zuma, det var i hans kultur en invitasjon til sex. For i hans kultur var det en manns plikt å ikke forlate en kvinne når han som mann opplevde at kvinnen var seksuelt tent. Ellers ville hun følt seg ydmyket, forklarte Zuma. Han gjorde henne bare en tjeneste. Og når det gjaldt hiv-statusen hennes, så medga Zuma at han selvfølgelig var klar over dette, han hadde jo kjent henne hele sitt liv, og han var som en onkel for henne etter at hennes far døde, men han hadde jo tatt en dusj etter samleiet, så da mente han å ha kvittet seg med eventuell smitte. Khwezis forklaring ble ikke trodd på noe punkt. Og et hinder i veien for at Jacob Zuma kunne bli president i Sør-Afrika, var fjernet. Og president ble han i 2009.

Og slik startet de mørkeste årene i Sør-Afrikas unge demokrati. Zuma hadde makten, og sørget for at hans støttespillere fikk bekle alle viktige stillinger, og sørget for at alle i kretsen rundt ham ble rikelig belønnet. Korrupsjonen økte, økonomien gikk stadig dårligere, folk flest forble fattige. Misnøye og fortvilelse fikk fotfeste i den sørafrikanske hverdagen. Mens Zuma og hans krets virket uovervinnelige. Og Khwezi ble glemt av de aller fleste. Bortsett fra noen aktivister, da – som rundt merkedager som 8. mars og datoen for rettsaken holdt appeller og skrev kronikker. Om at Khwezis historie ikke måtte bli glemt. Om at det sørafrikanske rettssystemet viser forakt for kvinners liv, erfaringer og opplevelser . Om at Khwezi representerer en uhyggelig statistikk – én av tre sørafrikanske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt. Men alt dette utløste ikke noe særlig engasjement utover menigheten av menneskerettsaktivister og kjønnsaktivister – ’jovisst er alt dette ille, men nå har vi virkelig andre mer seriøse problemer å hanskes med her i landet. Økonomien går så dårlig.’

Så går det 10 år.

I august 2016 holder Zuma en tv-sendt tale i Pretoria for å gratulere landets valgkommisjon med et vel gjennomført lokalvalg. Zuma er ingen god taler, det er mer høytlesning enn talekunst han bedriver. Derfor får han ikke med seg hva som skjer under hans tale, han ser bare ned i manus. Men det som skjer er at plutselig reiser 4 unge kvinner seg, går fram og stiller seg på rekke foran talerstolen, der presidenten står og leser. De tar fram og holder over hodet 5 håndskrevne plakater: ”I am 1 in 3”- ”#” -”10 years later” – ”Khanga” – «Remember Khwezi” . Uten ett ord. De bare holder opp plakatene. Zuma får altså ikke med seg hva som skjer, mens forsamlingen sitter lamslåtte. Og tv-opptakene viser panikkhandlende ministre og andre dignitærer som febrilsk prøver å få politi og vakter til å gripe inn overfor jentene. Og de blir fjernet med makt. Men budskapet hadde hele nasjonen sett.

18 måneder seinere, i februar 2018 blir Jacob Zuma tvunget til å gå av som president.

Sør-Afrikas skarpeste journalistpenn, Richard Poplak, skrev i sin analyse av Zumas fall at alt startet med disse jentenes stille aksjon i august 2016. For det de gjorde gjennom sin tause handling, var å kreve politikken tilbake til folket. De brakte begreper som anstendighet og ærlighet tilbake i den sørafrikanske debatten. Og slike verdier er det eneste bærekraftige limet som kan holde et så skjørt demokrati som Sør-Afrika sammen. Og det motet disse 4 jentene viste, gjorde at mange i ANC skammet seg. Med rette. De hadde ikke oppvist noe som var i nærheten av samme mot når det gjaldt å stille Zuma til ansvar. Og for mange av ANCs medlemmer ble dette en vekker. Nettopp fordi de kunne sin historie om 1976 Soweto-opprøret.

Samtidig med Zumas fall skjedde nok en skoleskyting i USA. 17 ungdommer ble drept og 14 skadet av en 19-årig tidligere elev ved en skole i Florida.

Etablissementet i USA reagerte som de alltid gjør etter slike tragedier: Man oppfordrer til bønn og kjærlighet og samhold. Og så fortsetter alt som før. Men ikke denne gangen. For denne gangen reagerte unge folk og sa høyt og tydelig at dette fant de seg ikke i. De nektet å godta at de skal måtte leve med frykt for å bli skutt på skolen, bare fordi voksne mener at det er en menneskerett å få bære våpen. Unge folk fra denne skolen i Florida er de første som har klart å få den mektige National Rifle Association til å komme på defensiven, både politisk og i opinionen.

Fortsatt er ingen våpenlover endret i USA. Men det kommer til å skje. Og når historien en gang skal skrives, så kommer det til å stå at endringene startet den dagen i februar 2018 da ungdommene på Marjory Stoneman Douglas High School sa at dette fant de seg ikke i lenger.

Her i Norge er det også mange unge folk som har bestemt seg for å si i fra. Om seksuell trakassering, om kroppspress, om hat-retorikk, om diskriminering, om det å ha opplevd terror og måtte leve med dette resten av livet. Mange har blitt rådet til å holde munn, mange føler seg oversett og blir ikke hørt, mange opplever at deres engasjement og opplevelser er brysomme og i veien.

Og det er til deg som står midt opp i en kamp for verdier og sannheter du tror på at jeg skriver dette. Endringene skjer ikke over natta, og det du håper på, skjer muligens ikke på din vakt. De skjer antakelig helt sikkert ikke på din vakt.

Men glem aldri: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Glem ikke det når noen igjen later som om nasjonens lim handler om strategi og taktikk, maktkamp og dealing .

La ingen forakte deg fordi du er ung.

________________________________

Hvordan det gikk med Khwezi?

De brant ikke henne, men de brant ned huset hennes. Drapstruslene fortsatte, og livet i Sør-Afrika ble uutholdelig etter rettssaken. Til slutt måtte hun dra i eksil, sammen med moren sin. Først til Nederland, så til Tanzania. Etter nesten 10 år vendte hun anonymt tilbake til Sør-Afrika, og i oktober 2016 døde hun. Da datoen for begravelsen ble bestemt, annonserte det lokale ANC-laget at de skulle ha en støtte-markering for Zuma, på samme dag, og rett ved siden av kirken der venner og støttespillere skulle ta et siste farvel med Khwezi. Budskapet var ikke til å misforstå: Til og med i døden skulle ikke Khwezi slippe å bli minnet om hennes nemesis.

Og selv med Jacob Zuma vekk så er det langt fram før de 4 jentene med sine håndskrevne plakater vil oppleve at deres sak blir hørt.

Om å tegne folk som aper

Kunstneren Thomas Knarvik har tegnet blant annet Ali Elsbati som en ape. Det er visstnok satire. Og etterpå har samme Knarvik brukt mye tid på å forklare hva han mente. Min første reaksjon var: Når det er sånn at man må bruke mange ord på å forklare hva en satiretegning skal bety, så kan vel ikke den tegningen akkurat karakteriseres som en inner-tier?

Men, det er ikke bare i Norge at det er blitt tegnet aper i det siste. I Sør-Afrika bor og jobber Jonathan Shapiro, og hans tegninger under kunstnernavnet Zapiro har gitt følgere og fans overalt, og han regnes som en av verdens ledende satire-tegnere. Det er mange av oss som daglig sjekker Zapiros strek for å få hans kommentar til sørafrikanske og internasjonale nyheter.

I satirikerens ånd og tradisjon sparker Zapiro alltid oppover, og han sparker hardt. Særlig president Jacob Zuma får gjennomgå. Zapiros mest ikoniske – og kontroversielle – tegning viser Zuma som står klar til å voldta en liggende Fru Justitia, altså rettssystemet, med bind for øynene, holdt nede av Zumas sterkeste støttespillere i sørafrikansk politikk. Presidenten blir alltid tegnet med et dusjhode på toppen av hodet. Zapiro forklarer at dette dusjhodet er der for at sørafrikanere og resten av verden aldri skal glemme at Jacob Zuma i 2006, mens han var visepresident, ble anklaget for voldtekt av en hiv-smittet kvinne, og at han under rettssaken forklarte seg at ja, han visste at hun var HIV-smittet, men han tok seg en dusj etter samleiet for på den måte å kvitte seg med eventuell hiv-smitte. Dette var samtidig med at han var leder for det nasjonale aids-rådet.

Zapiros tegninger går selvfølgelig ikke upåaktet hen hos makta, og han har fått utallige søksmål om erstatninger i millionklassen mot seg opp gjennom åra. Det har også vært nok av kommisjoner og organisasjoner som har bedt ham om å dempe seg, som for eksempel droppe å tegne Zuma med dusjhode fordi det latterliggjør Sør-Afrika overfor resten av verden. Indirekte får Zapiro skylda for litt av hvert – som at verden synes Sør-Afrika har en komisk og dum president, at sørafrikansk økonomi taper på det, og sånn sett bidrar til arbeidsløsheten. Men Zapiro har aldri gitt seg, eller endret på noe som helst – og dusjhodet henger stadig fast på president Zumas hode.

President Zuma og hans støttespillere på sin side vikler seg stadig mer inn i konglomerater av korrupsjonsanklager og anklager om at han har kuppet mer og mer av de statsstyrende organer, og kritikken om at han egentlig ikke bryr seg om noe annet enn sin egen lommebok og behagelige liv vokser for hver dag.

Zuma har faktisk mer enn 700 korrupsjonsanklager mot seg, men han har alltid klart å vri seg unna både disse og andre svært så kontroversielle ting han har vært og er innblandet i, takket være lojale støttespillere i regjering-, justis- og myndighetsapparat – Zuma ser ut til å være ”untouchable”. Men i 2016 har det skjedd oppsiktsvekkende ting – først dømte konstitusjonsdomstolen Zuma for å ha brutt grunnloven i forbindelse med oppgraderinger av hans private eiendommer i KwaZulu Natal. Dernest vedtok Høyesterett å åpne for å gjenoppta korrupsjonsanklagene mot Zuma.

Men i forrige uke slo Zuma tilbake. Den nye sjefen for NPA – National Prosecution Authority (omtrent tilsvarende til den norske riksadvokaten), Shaun Abrahams, er svært Zuma-lojal og besluttet, ikke overraskende, at dette Høyesteretts-vedtaket skulle ankes.

Zapiro tegnet som en kommentar til dette presidenten som en lirekasse-spiller, som spilte på sitt ”state organ” – med Shaun Abrahams dansende i bånd, som ja, nettopp, en ape.

Og det eksploderte i alle kanaler. Det kom meninger, analyser, forklaringer, avisledere, tomler opp og tomler ned, og #ZapiroMustFall. Og vi som fulgte debatten fikk  –  i alle fall undertegnede – ny kunnskap om simiansering – som altså handler om hvordan ape-metaforer har blitt brukt hos alt fra Platon til Hollywood til medisinsk forskning til sexisme for å beskrive noen mennesketyper som underlegne den hvite rase. (For å si det sånn – ingen, absolutt ingen av de norske meningsytrerne har vært i nærheten av å legge for dagen en slik kunnskap om denne bruken av ape-metaforer. For eksempel kan du lese dette:  Comparing Black People To Monkeys Has A Long Dark Simian History) Zapiro på sin side forsvarte seg med at han hadde jo tidligere også tegnet aper, og han hadde også tegnet hvite mennesker som aper – og dessuten var jo hovedpersonen i tegningen Jacob Zuma, og ikke Shaun Abrahams.

Men så sa folk: «Jamen, Zapiro – hva med Penny Sparrow?»

Og så svarte Zapiro : «Hva??? Jeg og Penny Sparrow???!!»

La oss spole tilbake til nyttår 2016. Til Durbans strandpromenade. Etter innføring av demokrati i 1994 ble denne promenaden gjort tilgjengelig også for svarte mennesker – og etter hvert er det blitt en tradisjon at folk flest feirer 1. nyttårsdag på stranda i Durban. Det kryr av glade folk i alle aldre, ikke helt ulikt vår 17. mai. En som hadde synspunkter på denne folkefesten var en hvit dame i 60-årene ved navn Penny Sparrow. På Facebook kommenterte hun at det var mye søppel på strendene dagen derpå, og konkluderte med at hun heretter vil kalle alle svarte sørafrikanere for apekatter, siden disse også kaster søppel rundt seg: ”from now I shall address the blacks of south Africa as monkeys as I see the cute little wild monkeys do the same pick, drop and litter.»Og så et smilefjes.

Fru Sparrow ble veldig fort gjort oppmerksom på av FB-og twittersamfunnet at dette var ikke særlig smart å dele offentlig. Dagen etter kom hun derfor med en ny FB oppdatering – som vel ikke akkurat dempet inntrykket av en person som har stereotype oppfatninger av ”de andre”: Jeg beklager min uttalelse, noen kan kanskje ha oppfattet den rasistisk. Det var den ikke. I virkeligheten kjenner jeg flere svarte mennesker, og jeg har alltid hjulpet underpriviligerte”.

Og dermed var Penny Sparrows korte karriere som samfunnsdebattant over. Hun mistet jobben som eiendomsmegler, sitt medlemskap i opposisjonspartiet Democratic Alliance, og sin Facebook-konto. Og hun er blitt saksøkt av ANC.

Det var selvfølgelig mange som uttrykte støtte til Penny Sparrow – hun fikk absolutt sine tomler opp og smilefjes. Blant annet fra radiokjendis og Idol-dommer Garreth Cliff. Han mistet faktisk Idol-dommerjobben på grunn sin støtte til det han mente var fru Sparrows rett til ytringsfrihet, og dette gikk så hardt inn på Cliff at han har nå saksøkt sørafrikanske Idol for 20 millioner. Men ingen savner ham der, egentlig.

Og så var det motsatsen – de som ble rasende provosert og sinte. Det var nok av dem også. En av dem var Velaphi Khumalo. Han mente at ANC nå måtte gjøre mot hvite hva Hitler gjorde mot jødene – utrydde dem.  Khumalo ble også utestengt fra Facebook, og også han er saksøkt for rasisme. Av medlemmer i opposisjonspartiet Democratic Alliance.

Men veldig mange var bare oppgitte. Som en kommentator skrev: Penny Sparrow er som den eldre tanta i familieselskapet som alltid sier pinlige ting, og som alle egentlig er fryktelig lei av, og som man håper man slipper å invitere.

Grunnen til at folk ikke orket Penny Sparrow og hennes meninger er ikke fordi man ikke diskuterer rasisme i Sør-Afrika. Det gjør man absolutt hele tida. All sørafrikansk debatt, både den i og utenfor sosiale medier, har rasisme-temaet som et underliggende premiss. Diskuter hva som helst – mote, musikk, litteratur, politikk, økonomi, utdanning, økologi, mat, transport, psykologi, psykiske lidelser, religion, smak og behag, – rasisme-aspektet er alltid med.

Grunnen til at Penny Sparrow fikk de aller fleste til å sukke tungt, var at sørafrikanere vet at slike uttalelser er kontra-produktive. Skal man ha noen som helst sjanse til å komme videre i dette landet, så kan man ikke bruke tid og krefter på å diskutere om folk skal finne seg i å bli kalt for aper. For selvfølgelig skal ikke folk finne seg i å bli kalt for aper. Og følgelig så kaller man ikke folk for aper. La oss heller konsentrere oss om saken, den som handler om hvordan rasismen er institusjonalisert i Sør-Afrika, den som handler om hvor vanskelig det er å endre på gamle systemer, privilegier og maktforhold, selv om man aldri så mye vedtar at dette skal endres, den som handler om raseriet som ulmer i befolkningen, den eskalerende volden, den økende marginaliseringen, de økende forskjellene, avmakten og angsten som flere og flere opplever. Den sørafrikanske debatten er blytung, og alle som deltar med et snev av vilje til å gjøre noe mer enn å provosere, vet at man har et stort ansvar for å være konstruktiv.

Og det var koblingen til Penny Sparrow som fikk Zapiro til å gå til noe så sjeldent som å gi et intervju. Han sa: «Dersom det er sånn at folk tenker at jeg er på linje med Penny Sparrow, så har jeg bommet. Og jeg må tenke meg om.»

Og så i helga kom Zapiro med følgende tegning:zapiro-out-to-listen-may16

Zapiro kunne glatt ha oversett all kritikk. Det er vel antakelig noen millioner som hver dag ser hans tegninger  – og den harde kjernen av fans hadde uansett heiet på ham og ropt begeistret «stå på!». Han hadde blitt en enda større helt for mange, og mange hadde gitt ham ekstra kudos for at han «sa det som det var» – og at dette var ytringsfrihet på høyt nivå. Han kunne rett og slett bare ha sagt at han har alltid provosert, og at dersom noen oppfattet dette rasistisk, så var deres problem, og ikke hans.

Thomas Knarviks tegning av Elsbati forklarer kunstneren selv slik: ” I min naivitet trodde jeg at tegninger som var så parodisk rasistiske ville signalisere at de ikke var ment som oppriktig rasistiske ytringer, men ville peke hen mot et overordnet nivå.» Zapiro argumenterte motsatt – nettopp fordi tegningen kunne oppfattes banal og rasistisk, så skulle han aldri ha tegnet den. Fordi den ødelegger for selve debatten.

Og for ordens skyld: På mandag var Zuma med dusjhode tilbake.

Når jeg leser og hører debatten i kjølvannet av Thomas Knarviks tegninger, så slår det meg at disse debattantene totalt mangler erfaring fra samfunn der rasisme-debatten er reell, der man ikke kan tillate seg å drive med Facebook-jåleri for å provosere litt og for å få opp litt temperatur. Og derfor blir den norske debatten både naiv og farlig, for ingen som deltar i den tror at den egentlig får noen konsekvenser. Vi bare snakker litt om det, og poster litt, ikke sant?

Kadra Yusuf har rett i sin kronikk i Dagsavisen om Skravleklassens parallellsamfunn  at vi trenger et dialogmøte mellom skyttergravskrigerne på Facebook.

Og ikke minst, de debatt- og tegneglade herrer burde gjøre det som Zapiro valgte å gjøre: Gå ut for å lytte.

Det er alvor der ute, skjønner dere.

Om en tekst i Trøndelag og et spyd i Johannesburg

En museumsdirektør i Trøndelag har skrevet noe om FrP i en kunstnerisk sammenheng som fikk Kulturministeren til å gripe til telefonen og ringe. Litt uvisst hva Kulturministeren egentlig mente med den telefonen, i følge henne selv liker hun bare å snakke med folk. Og twitre. FrPs Christian Tybring-Gjedde, derimot, føler seg som et offer på grunn av denne teksten.

Det er hans parti som museumsdirektøren har ment noe ufordelaktig om, altså er det han som person som er angrepet. Han er såret.

I mai 2012 var det et voldsomt rabalder i Sør-Afrika, også det i kunstens verden. På Goodman-galleriet i Johannesburg hadde kunstneren Brett Murray en utstilling han kalte ”Hail to the Thief II ”. Et av maleriene i utstillingen het The Spear – Spydet, altså – og viser president Jacob Zuma i Lenin-positur, med blottet penis. Det ble som sagt et rabalder uten like, som vakte oppsikt langt utenfor landets grenser og langt utover kunstens verden. Regjerningspartiet ANC og Zuma anmeldte galleriet, en avis som publiserte bildet ble fra topptungt ANC-hold oppfordret boikottet av annonsører, ANC busset inn 4.000 tilhengere for å protestere foran galleriet, rettshøringene som fulgte måtte avbrytes fordi advokaten som representerte ANC begynte å gråte, fordi det hele minnet ham om apartheidtida.

I tillegg ble selve bildet vandalisert av Zuma-tilhengere, sensur-myndighetene grep inn, som først gav det 18 års aldersgrense, som siden ble senket til 16 år – og til slutt fjernet. Sensur-myndighetene hadde visstnok ikke noe med dette å gjøre, når alt kom til alt.

Og det var ikke bare ANCs medlemmer som var sjokkert – blant annet den kristne konservative delen av befolkningen – og de er gjerne hvite  og stemmer i hvertfall ikke ANC – var i sjokk over denne vulgære framstillingen av landets president. Det var et tegn på landets moralske forfall.

Og for den som lurer: Bildet ble også solgt. Til en tysker. Men det var før utstillingen åpnet og rabalderet startet.

Her er bildet:

The_Spear_-_a_portrait_of_Jacob_Zuma,_by_Brett_Murray

Det var selvfølgelig den blottede penisen som utløste rabalderet – ANC og Zuma kunne øyensynlig fint leve med både Lenin-sammenlikningen og de andre maleriene i utstillingen – som viste Zuma og ANCs vulgære appetitt på livets materielle goder, korrupsjon og moralsk degenerering. Penisen, derimot, var en direkte hentydning på Zumas privatliv og hans patriarkalske syn og oppførsel,– med sine 4 koner og minst 22 barn med noe sånt som 10 kvinner, hans famøse voldtektssøksmål og hans stadig patriarkalske kommentarer om kvinners rolle. Og der gikk grensen for ANC. For dette handlet om kultur og bevaring av tradisjonelle gode sørafrikanske verdier. Og Zuma hadde derfor all grunn til å være krenket og såret.

Det er høyst delte meninger om ”The Spear” er et godt maleri, om det er god kunst. De aller fleste synes vel ikke det. Og hadde det ikke vært for at ANC oppførte seg som de gjorde, så hadde maleriet ikke vært kjent utover de indre kunstsirkler i Sør-Afrika. Det var, når alt kommer til at, bare ett av flere i en litt plump utstilling uten særlig brodd. Det imidlertid de fleste er enige om, sånn i ettertid, er at oppførselen til ANC var i overkant hårsår, og ganske på grensen reint konstitusjonelt.

Men man er også enige om at Zuma selv kom ut av affæren ganske bra, og han mistet ingen tilhengere på dette. Tvert i mot. For hans skarpeste spyd er nok ikke kjønnsorganet, når alt kommer til alt. Hans skarpeste spyd er fortellingen om hans folkelighet og troskap mot egen kultur, som han dyrker og utvikler og vet så inderlig godt å bruke.

Han kommer fra fattige kår på landsbygda, slik de aller fleste sørafrikanere gjør. Han har ingen utdannelse, men han ender opp som nasjonens mektigste, med rikdom og makt. Og like viktig: Uten å glemme sin kultur. Zuma holder seg med 4 koner, han bruker tradisjonelle klær som lendeklede i leopardskinn og spyd når det passer ham, og under voldtektsrettsaken insisterte han også på å bli tiltalt på iZulu, ikke engelsk –  han var jo bare en tradisjonell zulu  og skulle ikke bli dupert av «clever brains» som snakker engelsk og tror at de derfor er bedre enn andre.

ANCs grunnfjell – folk på landsbygda –  elsker den fortellingen.

Zuma liker å framstå som en anti-intellektuell. Hans taler er viden berømte – ikke fordi de er gode, men fordi han for det første har problemer med å lese dem, og de blir avlest med så lite innlevelse og engasjement at de er rett og slett kjedelige.

Men den gjengse sørafrikaner, som skal stemme ved parlament- og presidentvalget nå i mai,  de bryr seg ikke om talene hans. For dem er det mye viktigere at han er kultur-konservativ. For også i Sør-Afrika mener mange, nokså paradoksalt, at alt var bedre før. Den gangen man levde et rolig liv i landsbyen og de eldste ble respektert og lyttet til, fordi de var de klokeste. Den gangen ungdommen ikke dro til de store byene, men forble lojale til landsbyen og høvdingen, og fulgte skikker og regler. Den gangen en mann var en mann.

Og disse sørafrikanerne føler seg krenket når Zuma er krenket. Når de med utdannelse og kunstsmak ler av ham eller latterliggjør ham, så er det dem de ler av. Og kommer kritikken fra svarte sørafrikanere så har Zuma gitt dem eget navn: ”those clever blacks” – og kan følge opp med intense argument om hvordan ”those clever blacks” har solgt sin kulturelle afrikanske sjel og har glemt hvor de kommer fra, i sin higen etter modernitet og urbanitet. Så når disse «clever blacks» kritiserer Zuma, så kritiserer de samtidig den fattige, tradisjonelle landsbybeboerens kultur. Zuma klarer det kunststykket å få formidlet til sitt politiske grunnfjell at  media, akademia og kulturlivet er i mot sånne som dem – fordi de ikke respekterer de tradisjonelle afrikanske verdier og kulturer, slik som han gjør. Uten ham vil det tradisjonelle Afrika, de gode gamle dagene, gå tapt.  Denne mannen, med sin anti-intellektuelle image og sine stotrende taler, gjør seg ynkelig med vilje. Slik at «those clever blacks» ler av ham. For der ligger hans makt. Han vet at mange blir sinte på hans vegne, hans sårethet er deres sårethet. Zuma er en mester i å samtidig være offer og landets mektigste.

Det er også høyst delte meninger om katalog-teksten til museumsdirektøren i Trøndelag var god, eller nødvendig. Og antakelig var det ikke meningen at kulturministerens famøse telefon skulle bli kjent. (i det hele tatt kan man jo lure på om det var meningen at hun skulle bli kulturminister)

FrP har de siste ukene luftet både Carl I Hagen og Per Sandberg i offentligheten – med den vante miksen av påstått folkelighet og angrep på akademia, media og kulturlivet. Denne miksen som snakker til partiets grunnfjell.

Og da teksten i Trøndelag ble kjent, så fikk FrP nok et kort på handa. De visste hva som nå måtte gjøres – nemlig bruke Zuma-trikset og snu det hele til FrPs fordel: Gjør plass for den krenkede Christian Tybring-Gjedde.

 

 

 

 

 

 

Dette er tegningen som Jonathan tegnet

Dette er tegningen som Jonathan Shapiro, bedre kjent som Zapiro, tegnet i 2008:

Den tegningen avstedkom rabalder, for å si det forsiktig, og gjør det fortsatt. Den viser den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma som er i ferd med å voldta Fru Justitia, mens hans støttespillere heier. Les videre →

Greitt å vite litt om: Julius Malema

For tiden er det en 29-årig ungdomspolitiker med sterkt selvbilde og svært så rufsete fortid og nåtid, og som sammenliknes med ingen ringere enn Robert Mugabe og Idi Amin,  som er en av de mektigste menn i sørafrikansk politikk – med  klare ambisjoner om å bli landets president in due time. Hvordan er det mulig??

Mine damer og herrer – la oss presentere: The one and only Julius Malema. Eller Juju blant venner – og fiender.

Julius Malema kommer fra enkle kår, som sønn av en hushjelp og enslig mor i Seshego township i Limpopo, nordøst i Sør-Afrika. Hele hans oppvekst er nokså uklar mht når han ble medlem av ANC og når han gjorde hva, bl.a. sier han selv at han fikk væpnet opplæring i ANC da han var 13 år, dvs etter at ANC hadde overtatt makten i Sør-Afrika og all paramilitær aktivitet for lengst skulle være et avsluttet kapittel. I det hele tatt er det mye uklart omkring Julius Malema – både hvordan han har klart å bli valgt til leder av ANC Youth League, hvordan han har tjent alle sine penger, hvor mye penger han har, hvordan han har råd til en svært ekstravagant livsstil, hva han eier og ikke eier av ymse selskaper og hvordan disse selskapene har en utpreget tendens til å vinne ymse offentlige anbud, hvordan han klarer å påvirke valgresultater både her og der i ANC-apparatet, hvordan han klarer å komme seg unna både anklager om vold og medvirkning til mord, hvorfor ANC-lederskapet ser ut til å være så redd for ham, og ikke minst – hvorfor president Jacob Zuma er så villig til å beskytte ham.

Noe av forklaringen her skyldes den rollen som ANCs ungdomsbevegelse – ANC  Youth League – har i Sør-Afrika generelt og ANC spesielt. African National Congress Youth League, ANCYL, ble stiftet i 1944, av bl.a. kjempene innen sørafrikansk politikk og frigjøringskamp: Nelson Mandela,Walter Sisulu og Oliver Tambo. Seinere ledere av ANCYL har inkludert tidligere president Thabo Mbeki, og mange mener vel at de siste lederne, bl.a Peter Mokaba og Fikile Mbalula, ikke akkurat har bidratt veldig sterkt til å opprettholde den ukorrupte og ideologisk demokratiske profilen som ANCYL hadde i utgangspunktet. Peter Mokaba sies blant annet å være opphavet til den svært så kontroversielle sangen «Kill the Boer, kill the Farmer», som er en av JuJus yndlingssanger, viser det seg.

Ungdomsengasjementet i anti-apartheidkampen nyter stor og fortjenestefull respekt i Sør-Afrika, og en sentral hendelse i kampen mot apartheid var Soweto-opprøret 16. juni 1976, da ungdomsprotesten mot bantu-undervisningen startet. Og ANC har alltid lyttet til sine ungdommer, og også gitt dem reell innflytelse. Det var altså et sterkt innhold i ordene Nelson Mandela sa, med adressat til tusenvis av norske ungdommer i forbindelse med Norgesbesøket  i 1992: «A cause that is supported by youth, cannot fail».

Julius Malema ble valgt til leder at ANCYL i 2008 – etter en noe uortodoks avstemning, for å si det forsiktig. Jeg for min del må innrømme at jeg ble oppmerksom på denne unge mannen og all hans gjøren og laden for alvor først for omtrent et år siden, sommeren 2009.  Men jeg hadde fått med meg at Malema var helt sentral i den opprivende maktkampen mellom president Thabo Mbeki og Jacob Zuma, som førte til at Thabo Mbeki måtte trekke seg som leder for ANC høsten 2007, og deretter også som Sør-Afrikas president, mot slutten av 2008, før hans egentlige regjeringstid var ute. Dette skjedde på ANC-kongressen – som er ANCS høyeste organ, og som samles hvert 5.  år. Og med Mbeki ute lå veien klar for  Zuma som ny president ved valget i mai 2009. De alvorlige rettslige søksmålene mot Zuma var vel egentlig bare sett på som hindringer som han måtte komme seg forbi på veien til presidentmakten. For med støtten fra Malema, samt den mektige fagbevegelsen COSATU og SACP, kommunistpartiet, var løpet egentlig lagt. Zapiros tegning, som Zuma har saksøkt ham for 7 mill R, handler om det. JuJu er selvfølgelig med her:

ANCYLs nyvalgte leder hvilte ikke akkurat på sine laubær etter valgseieren i begynnelsen av 2008, og han og hans team har reist land og strand rundt for å møte ungdommer på grasrota, fattig og desillusjonert ungdom uten jobb og framtidsmuligheter, og som har sett lite til den forbedringen som ANC under Mandela og Mbeki lovte. Sånn sett klarte ANCYL å få til en folkelig mobilsering, som igjen betydde støtte til president Zuma både før og i forbindelse med valget i 2009. Malemas støtte var en av hovedårsakene til at Zuma vant, mener noen – og derfor har Zuma denne voldsomme lojaliteten til ham. Videre har Malema stått opp for Zuma i andre sammenhenger, i den seinere tid ikke minst i forbindelse med det mye omtalte «love child», Zumas barn nr 20, født utenfor ekteskap høsten 2009, og som eksploderte som nyhet i januar 2010, kun noen dager etter at Zuma giftet seg med sin 4. kone. Og så er det jo også sånn at Zuma har hatt noen hundre korrupsjonsanklager mot seg – noen mener 748 – og det er jo helt klart at Malema vet mye om mye av dette. I det hele tatt, Malema vet mye om alle som har makt i Sør-Afrika, og det vet han å utnytte til sin fordel.

Dessuten er jo de fleste politiske ungdomsbevegelser – uansett land – mer radikale og outspoken enn moderpartiet. Så holdningen har derfor også vært at «guttungen» vokser det nok fra seg, etterhvert som han får mer ansvar.

Så JuJu har fått drevet med sitt i noenlunde fred, som også innebefattter fri utfoldelse av sitt noe hissige temperament og ekspressive språk, ved siden av sine mer skjulte forretningsmessige affærer og aktiv virksomhet som edderkopp. Den offentlige utfoldelsen innebefatter mildt sagt uvanlige uttalelser og stadig synging av sangen «Shoot the Boer, Kill the Farmer» – i et land som fortsatt har reconcilation , forsoning, som hovedfundament for sin politikk.

De siste månedene har det virkelig tatt av – og det henger nok nær sammen med at det nærmer seg oppkjøringen mot ANCs neste kongress, i 2012, og da skal ny generalsekretær og lederskap velges, dvs det er her man reelt bestemmer om hvorvidt Zuma kan få en ny periode som president. Malema er uttalt motstander av sittende generalsekretær  Gwede Mantashe, og i det siste er man ikke helt sikker på hvor han står mht Zuma.

Så nå bruker Malema tiden godt, og sørger for å være på avisenes nyhetssider og blir kommentert og analysert opp og ned i mente, samtidig som han sørger for at uttalelsene kommer når han er sammen med «folket». Det er haugevis av uttalelser å ta av –  engelske Wikipedia har en bra og utførlig artikkel om Malema, som anbefales! Du leser den her. (faktisk så står det eksplisitt at artikkelen er sjekket for sannferdig innhold – og det skjønner man når man leser. Man kan ellers mistenke bidragsyterne for å smøre ekstra tykt på…)

Et par eksempler på uttalelser følger her:

Det første dreier seg om  en tale til studenter, der han gir en definisjon på hva som er forskjellen på en voldtekt og en ikke-voldtekt knyttet til hvorfor han mente at Zuma ble frikjent i voldtektsrettsaken mot ham:

«when a woman didn’t enjoy it, she leaves early in the morning. Those who had a nice time will wait until the sun comes out, request breakfast and ask for taxi money».

Denne ble det bråk av, og Malema ble saksøkt av Sonke Gender Group og ble i mars 2010 dømt for æreskrenkelser, og til å unnskylde overfor kvinnen som anmeldte Zuma for voldtekt ,samt betale R50.000 i oppreisning.

Og hans politiske motstandere, her parliamentsmedlem Patricia De Lille, som er leder for Independent Democrats, får stadig gjennomgå, som her:

«She must go and build her own family and be concerned about the taxes of her husband. If she has got a husband. Patricia doesn’t look like a married woman. There’s no normal man who can marry Patricia. If Patricia has got a husband, that husband must divorce Patricia and come and look for well-mannered and beautiful women in the ANC.»

Og den andre kvinnelige politiske motstanderen, Cape Towns ordfører Helen Zille (Democratic Alliance), mente han nylig at var satanist. Og så var det syngingen av «Shoot the Boer, Kill the Farmer»-sangen, som egentlig heter Ayasab’ amagwala.(feigingene er redde). Det har skapt et veldig oppstyr i Sør-Afrika, der ANC i utgangspunktet definerer denne sangen som del av kulturarven fra anti-apartheidkampen. Men JuJus kontinuerlige offentlige synging av sangen har skapt mye uro og irritasjon, og det ble faktisk en rettslig kjennelse i begynnelsen av april på at Malema måtte inntil videre ikke synge sangen, fram til Likhetsdomstolen (Equality Court) har behandlet saken. Mange jurdiske og politiske eksperter mener at det var et nokså bakstreversk – og litt latterlig – forsøk på å stoppe Malema. Et par dager etter dette ble lederen for det ekstremistiske høyrevridde og hel-hvite AWB, Eugene Terreblanche – som jo til de grader er Boer og Farmer –  myrdet nå av to av sine svarte gårdsarbeidere. Det er jo vanskelig å vise til noen sammenheng her, og ingen mener vel egentlig at så er tilfelle, men det ble jo ikke noe bedre av at JuJu bare fortsatte å synge sin yndlingssang, stadig høyere – mens resten av Sør-Afrika mante til ro og orden og holdt pusten, i frykt for at dette drapet skulle utløse en ulmende rasisme og vold, bare uker før Sør-Afrika skal arrangere fotball-VM. Og lederskapet i ANC uttalte offentlig at Malema – og ingen andre i ANC, for den saks skyld, skulle synge sangen inntil videre.

Men omtrent samtidig dro JuJu på tur. Til Zimbabwe. Og der sang han i vei, sammen med hans gode venn Robert Mugabe og hans parti, Zanu-PF, og uttalte seg negativt om statsminister Tsvangerai, som representerer opposisjonen i Zimbabwe, MDC.  Og vel tilbake i Sør-Afrika holdt JuJu en pressekonferanse, der han talt ildfullt i forsvar for Mugabe og ditto negativt om Tsvangerei og hans parti, som han mente levde fjernt fra vanlige zimbabweres virkelighet, der de flottet seg med kontorer i den posche bydelen Sandton i Johannesburg. BBCs journalist spurte da om det ikke var så at Malema selv bor i Sandton (som han gjør), og da sprakk det fullstendig for JuJu. Han skjelte BBC-journalisten ut etter noter, og kalte ham bl.a «bastard» og «bloody agent» med «white tendencies» . Alt dette finnes som video på utallige websider, som f.eks på You Tube, og det er også kommet div musikalske tolkninger av utbruddet. Enden på visa var at BBC-journalisten ble kastet ut – med Malemas ord: «Security Guard, can you please escort this thing out the room».

Først DA grep Zuma inn, og sa offentlig at nå er det nok. Politiske kommentatorer påpeker at dette skjedde fordi nå handler det om Sør-Afrikas internasjonale anseelse like før fotball-VM, og Sør-Afrikas rolle som det internasjonales samfunnets forhandler og mediator mellom partene i Zimbabwe, knyttet til den skjøre regjeringsalliansen mellom Mugabe og Tsvangerai. ANCs disiplinær-komite, som består av respekterte medlemmer i partiets eksekutivkomite, har kalt Malema inn på teppet for høring, og har bebudet at det kommer «disiplinære tiltak» mot ANCYL-lederen. Første del av høringen fant sted 3. mai, neste del 11. mai. Lite har lekket til media – i utgangspunktet nektet Malema og ANCYL for at noen som helst høring har funnet sted, men det spekuleres i om Malema muligens har lykkes i å splitte komiteen, bl.a ved å spille kortet med at komiteens medlemmer omfatter personer som i utgangspunktet er hans fiender, og på den måten få dem erklært inhabile. Det hele kan således ende nokså resultatløst med hensyn til den bebudede disiplineringen. I såfall er det nok et bevis på at Malema får stadig større makt i sørafrikansk politikk.

For tiden er Malemas hovedsak kampen for nasjonalisering av gruveindustrien i Sør-Afrika, og han snakker også mye om jordreform. Uten eiendom til jorda er din stemme intet verdt, sier han energisk til «folket». Selv om energiministeren og ANCs lederskap sier at  nasjonalisering IKKE kommer på tale, og Zuma forsikrer utenlandske investorer om akkurat det, så fortsetter JuJu med sitt, og sier: Det blir nasjonalisering av gruvene. Ikke noe mer snakk om det. På hjemmesida til ANCYL er det for tiden avstemning over hva man skal bruke gruvepengene til. Og JuJu fortsetter å dra på tur  – nå i slutten av april foretok han en studietur til Venezuela for å lære mer om nasjonalisering av Hugo Chavez.

Zapiro har selvfølgelig sine kommentarer om Malema. I den første tiden tegnet han ham ofte som en baby, med bleier, så som her:

Men ettersom det ble klart at både Malemas selvbilde og makt er omfattende størrelser, så har tegningene fått et litt annet uttrykk. Dette er den siste – legg merke til klokka til JuJu, som har vært mye omtalt. Hvordan han kan ha råd til Rolex, på bakgrunn av den lønnen han oppgir å ha? Hans svar er at det hvite dominerte media ikke unner en svart afrikaner status og velstand.

Noen mener at media bør ignorere Malema og ikke gi ham all denne spalteplassen, mens andre mener at nettopp det vil være enda mer farlig. Denne uka var JuJu å finne på Time Magazineslite flatterende 2010- liste «The world’s 100 least influentials» (som er anti-lista til den tilsvarende prestisjetunge lista over de 100 mest innflytelsesrike – og hvorfor de kaller disse for least influentials er jo litt ulogisk, men sånn er det nå) – og han omtales stadig oftere i utenlandske medier. Det finnes også en egen side med samlinger av Malema-uttalelser: www.classicmalema.co.za

Du kan faktisk følge Malema på twitter @Julius_S_Malema. Litt i tvil om han skriver de meldingene selv – den siste jeg leste var noe med Jesus. Og han har også nylig fått seg egen hjemmeside: www.juliusmalema.co.za. Litt uklart hva han har tenkt å oppnå med den, men han er jo blitt en A-kjendis i Sør-Afrika, og deltar i ymse jet-set-sirkler.

I det hele tatt, det er mye man ikke vet om Malema, og hva som egentlig foregår oppe i hodet hans. Men at han har makt, det er udiskutabelt. Hvor mye, gjenstår å se. Imens må man jo bare fortsette å stille seg spørsmålet: Hvordan er det mulig???

Om Zumas flerkoneri, Afrikas homofobi og Vestens arroganse

Flerkoneriet til Sør-Afrikas president Jacob Zuma har fått noen presseoppslag her i Norge i det siste. Siste ute var Dagbladet som skriver om hvor mye alle konene og barna koster sørafrikanske skattebetalere – og det er ca. 12 millioner kroner. Nå koster for eksempel det monogame norske kongehus en god del mer, Kronprinsparet  alene belaster det norske statsbudsjettet med  23 millioner kroner i 2010 – så man kan jo ikke trekke den slutning at monogami vinner over polygami i økonomisk forstand. Selv om det antakelig var hensikten med artikkelen – å vise at flerkoneriet til Zuma umulig kan være til nasjonens beste.

Egentlig er det underlig at det i det hele tatt er en sak for utenlandsk vestlig presse, dette her – hva flerkoneriet koster Sør-Afrika, så lenge man selv er del av et system som forsvarer og bevarer styreformer som monarki, som man jo absolutt må si også «koster skattebetalerne dyrt» – som er ordlyden Dagbladet bruker i artikkelen om Zuma.

Og sørafrikanske kommentatorer, svarte som hvite, Zuma-kritikere som -tilhengere, vil nettopp framheve det – Vestens utrolige arroganse overfor samfunnsordninger som er annerledes enn hvordan vi selv har ordnet oss. Igjen er vi tilbake til debatten om Vestens manglende forståelse for at det ikke er alle menneskers drøm her på kloden å bli og leve som oss.

Vi er rett og slett ikke et almenngyldig referansepunkt.

Og det er i den konteksten mye av Afrikas homofobi også må forståes. For leser og hører man argumentasjonen til de som forsvarer homofobe lover som mange afrikanske land allerede har, eller planlegger å innføre, så framhever alle følgende:

1. Homofil livsstil er rotfestet i gresk kultur, som har formet mye av europeisk kultur, men ikke afrikansk.

2. Afrika har aldri pådyttet afrikansk sedvane og kultur til Vesten og forlanger ikke at europeiske land skal tillate flerkoneri, for eksempel. Så hvorfor må Vesten fortsette å gjøre nettopp dette – pådytte vestlig kultur og late som om det er almenngyldig og det beste for alle mennesker?

Nå er det jo mye å si om denne argumentasjonen, men det er nyttig uansett å lese hvordan forsvarere av homofobe lover begrunner sine synspunkter. En slik artikkel finner du her: Nothing African about homosexuality: African culture has no place … – hentet fra New Africans februar-utgave. I samme utgave omtales også Malawis rettsforfølging av to homofile menn pga deres planer om å inngå partnerskap – som i følge norske medier fikk Erik Solheim til å ta opp spørsmålet om homofili-lovene med Malawis lederskap da han var der på besøk nylig – og som i sin tur gjorde de malawiske lederne svært opprørte: At norsk bistand til landet ble knyttet til dette spørsmålet.

I Uganda er det flertall i parlamentet for innføring av syv års fengsel for homofil praksis, og dødsstraff for det som omtales som «aggravated homosexuality» – som defineres som «homofil sex som involverer en mindreårig eller en handicapped person, der gjerningsmannen er hiv-positiv». Lovforslaget har ført til massive internasjonale protester, der Vesten truer med kutt i bistand, dersom loven blir vedtatt. President Museveni er jo flink til å balansere mellom nasjonale interne forhold og spenninger og det å holde vestlige donors i godt humør, og det spekuleres i om han kommer til å nedlegge veto mot loven – ettersom han sier at en slik lov vil få utenrikspolitiske konsekvenser, som vil skade Ugandas internasjonale interesser.  Nå er jo ikke Uganda noe demokrati i vår vestlige forståelse, men hadde det vært demokrati, så hadde loven med 100% sikkerthet blitt vedtatt i det ugandiske parlament. Men heldigvis har Uganda en diktator som lytter til signalene fra Vesten.

Og da er vi tilbake til dilemmaet – og nettopp det kritikerne kaller Vestens arroganse: Når alt kommer til alt, er ikke noe hellig for Vesten – det eneste vi er opptatt av, er at alle skal bli som oss. Demokrati er bra når det passer oss, og for tiden er vi opptatt av homofiles rettigheter i Vesten. Da må også Afrika være opptatt av det – og derfor sniker vi det inn i våre programmer og våre vilkår for samarbeid og hjelp til Afrika.

Men hva sier afrikanske homofile selv? Vel, de sier ikke så mye. I allefall ikke høyt – konsekvensene for å være modig kan være fatale. Og det er den andre siden av dilemmaet. For kan det kalles arroganse å kjempe for at mennesker skal få leve sine liv som hele mennesker – uansett hvor i verden de bor?

Jeg spurte en afrikansk venn om dette. Han svarte at arrogansen består ikke i  at jeg som vestlig forsvarer homofiles – for meg – universelle rettigheter. Men at arrogansen er knyttet til at vi pålegger Afrika samme tempo i og agenda for  samfunnsutviklingen som vi har. Afrika gis aldri en sjanse til selv å finne ut av egne moralske spørsmål og utfordringer.  Ta eksempelet med artikkelen som det henvises til overfor – argumentasjonen der kan bare imøtegåes av folk som er like så lærde i afrikansk kultur som artikkelforfatteren. Det er høyst sannsynlig at de personene som kan ta den debatten selv har røtter i det afrikanske kontinentet – og ikke i Vesten. Å ikke ta høyde for det i vår iver etter å utvikle Afrika, er antakelig vår største arroganse.