morgenkåseri NRK 5. februar
Det var altså dette med at fattige mennesker er helt vanlige mennesker. Men det er nå engang sånn at vi bedrestilte har sterke meninger – ofte med de edleste hensikter – om hvordan de fattige bør innrette seg, slik at det blir litt framdrift i livene deres. Her er en historie om det:
Paulina Witbooi het hushjelpen min da jeg bodde i Namibia for noen år siden. Det var en del innkjøringsproblemer mellom hushjelp og husfrue, som først og fremst skyldtes at den norske husfruen var umåtelig ambisiøs på hushjelpens vegne. ALT som var gjort galt mot fattige svarte kvinner i Namibia siden apartheidstyre, kolonitid og lenge før det også, prøvde jeg å rette opp med Paulina som medium.
Så Paulina ble pushet på engelskkurs og formelle kurs i hushjelping – jada, de fins – hun fikk selvfølgelig over gjennomsnittlig betalt, regulert arbeidstid, ferier og fridager. Jamen satt ikke jeg også barnevakt for Paulinas barn, slik at mor kunne gå på dette engelskkurset – og en gang foreslo jeg til og med at hun kunne gå ut og ha det litt hyggelig, mens jeg tok meg av barnepass. Jeg tok henne med på interessante utstillinger med postapartheid kunst og andre ting som jeg mente hun ville like, selvfølgelig inkludert en tur innom organisasjonen for fri rettshjelp for kvinner, sånn for alle tilfelles skyld, og ikke minst fikk hun oppfordring om å utarbeide sin egen arbeidsplan for hushjelpingen. Hadde jeg ikke tatt til vettet, så hadde jeg vel også pålagt henne å sette opp karriereplan og innført medarbeidersamtaler.
Paulina er et høflig menneske, så hun fulgte alle disse ambisiøse tiltakene så godt hun kunne og fikk opp til flere diplomer i engelsk, sølvpuss og stryking. Men jeg kom altså til sans og samling og forstod at jeg bare var en nordmann fryktelig langt hjemmefra på mange måter, så det roet seg. Paulina skulle få slippe å bli reddet fra undertrykkelse, og vi ble enige om at det var helt greit at Namibias universitet ikke fikk en professor i engelsk ved navn Paulina Witbooi. Så vi begynte i stedet å finne ut av Paulina egentlig ville – og vi begrenset tiltakene til arbeidstiden. Og det var å ha tepause når såpeserien Egoli gikk på tv, samt å kunne stryke tøy til gospeltimen på Nama-språksendingene på radio. Blant annet. Så det gikk seg til.
Men en ting skapte debatt: Det var synet på hva hun skulle bruke lønna til. Paulina var kommet som enslig mor fra landsbygda til tilværelse som husløs i hovedstaden Windhoek – søsteren hadde allerede jobb som hushjelp hos noen bekjente av oss, og det var – og er – slik ting fungerer i hushjelpbransjen med hensyn til rekruttering. Paulina bodde følgelig hos oss i vår Servant’s Quarter, og jeg mente at hun burde nå, høytlønnet hushjelp som hun var uten husleieutgifter, benytte sjansen til å spare penger slik at hun kunne kjøpe seg en liten tomt, såkalt plot, i Katutura township, med tiden kanskje bygge et hus. Det er viktig for svarte fattige kvinner at de eier reelle verdier som eiendom og på den måten frigjør seg fra mennenes dominans, bla bla bla bla, forklarte jeg i vei. Men hva gjorde Paulina? Jo, hun kjøpte i stedet et stereoanlegg – på krita. Kvalitetsmessig var dette stereoanlegget intet scoop, for å si det forsiktig. Og ikke nok med dårlig kvalitet, med på kjøpet fulgte astronomiske renter – en elendig investering, helt objektivt sett – og Paulina trådte med dette inn i gjeldsslavenes uendelige verden.
«Men hvorfor sparer du ikke til hus? Det er jo det du ønsker deg!» sa jeg. «Nei, hus er noe du kan gi meg. Det er mange hvite som gir hushjelpene sine hus. Men stereoanlegg synes jo ikke du at jeg trenger, så det må jeg ordne selv. Alt det andre ordner jo du.» Og hva skjedde videre? Jo, stereoanlegget ble seinere stjålet – mens kredittkortgjelden aldri fikk ny eier. Og jeg la meg aldri mer opp i hva Paulina brukte pengene sine på. Og Paulina har i dag både plot og hus, betalt av henne selv. Men det er en annen historie.
Craftprat 