Her har du 3 nye historier, alle inspirert av Penduka, Isandis første leverandør. Samt et besøk til Namibia nå i april. Og ikke minst, inspirert av bilder fra mange av Isandis kunder: Jorid, Kari, Anne, Anne Mona, Kjerstin, Gudrun og Terje. Takk til dere!
God lesning!
Hilsen Kjersti
Som forberedelse til å skrive denne lille Isandi-historien har jeg brukt en del timer på nettet på leiting etter mindre kjente broderi-teknikker, samt gått gjennom mengder av fantastiske bilder av en oppsiktsvekkende namibisk kjolemote.
Men la meg starte med Penduka.
Pendukas broderier består av 3 typer:
Og det er Epukiru-stitch jeg har lett etter på nettet. Uten særlig hell. Noen likner, men aldri helt den typen Penduka lager. Så, hva er dette for noen sting?
Blant Isandis kunder var det mange håndarbeidsentusiaster som også lurte på hva disse stingene var. Men vi fikk aldri noe klart svar fra Penduka, og grunnleggeren Christien hun voktet dette nærmest som en bedriftshemmelighet. Og det er kanskje ikke så rart, for som sagt – Epukiru-stitch er ikke akkurat noe hverdagslig hobby-broderi.
Men Christien avslørte såpass at broderi-teknikken kom til Namibia gjennom de tyske misjonærfruene på slutten av 1800-tallet. Og navnet kan tyde på at det stemmer – Epukiru er antakelig en versjon av Epukiro – som er en landsby i utkanten av Kalahari-ørkenen, der det siden 1902 har vært en misjonsstasjon. (Jeg kjenner godt til den landsbyen, for jeg ledet et kulturutvekslingsprosjekt mellom Norge og Namibia i siste halvdel av 1990-tallet, før jeg startet Isandi. Obenda het prosjektet, og ungdomsgruppa Sunshine Kids fra nettopp Epukiro var sentrale i Obenda. Kanskje noen av Isandis kunder opplevde Sunshine Kids på turne med Bjørn Eidsvåg?)
Så altså – i følge Penduka, så var det tyske misjonærer som brakte med seg denne broderi-teknikken.
Men det var noe annet som de tyske misjonærene også bragte med seg til Namibia på slutten av 1800-tallet: Viktorianske kjoler, som de påtvang namibiske damer fra Herero-folket å kle seg i. Det oppsiktsvekkende er at den dag i dag, altså mer enn 100 år seinere, når Herero-damer skal skikkelig pynte seg, så sverger de til antrekk som har røtter i denne europeiske klesdrakten.
Før jeg forteller videre om disse kjolene, så er det på sin plass med en kjapp gjennomgang av namibisk nyere historie:
Namibia består av 11 såkalte etniske grupper, der Ovambo er den desidert største – over halvparten av befolkningen er Ovambo, og de aller fleste Ovambo bor nord i landet, på grensen til Angola. Andre grupper er Herero, Nama, Damara, Himba, San, Baster/Coloured, Hvite, Kavango, Tswana, Zambezi.
Herero og Nama utgjør i dag tilsammen ca 12% av befolkningen – mens på begynnelsen av 1900-tallet utgjorde Herero og Nama til sammen over 50%. Og årsaken til denne radikale endringen i demografi er folkemord.
Namibia var i perioden 1884 – 1919 en tysk koloni, Deutsche Süd-West Afrika. Måten landet ble kolonisert på foregikk ekstremt voldelig, og Süd-West Afrika er omtalt som mest brutale koloni-styret i Afrika.
Den tyske kolonimakten gikk altså særs brutalt til verks og slo hardt ned på all motstand mot koloniseringen. Såpass hardt at det i dag er anerkjent at tyskerne stod for det første folkemordet i det 20. århundre . Nesten 80% av Herero- og Nama-befolkningen ble utryddet, delvis gjennom regelrette masse-henrettelser, delvis gjennom utarming i konsentrasjonsleire og delvis gjennom å hindre befolkningen å kunne overleve der de bodde. Dette skjedde i perioden 1904-1908.
Historikere mener å bevise at grusomhetene som ble gjennomført i Namibia gav tyskerne kunnskap og erfaringer som ble benyttet i Nazi-regimets utryddelser og konsentrasjonsleire noen tiår seinere. Det er i Namibia at ordet Konzentrationslager ble første gang brukt.
Namibia som tysk koloni varte ikke veldig lenge, 1. verdenskrig satte en stopper for det. Sørafrika-unionen hadde sluttet seg til engelsk side under krigen, og tok over Süd-West Afrika som et protektorat i 1914, som nå fikk navnet South West Africa. Men det var først i 1919, som del av Versailles-traktaten, at Tyskland offisielt anerkjente at de hadde tapt sin vestafrikanske koloni. De tyske sporene etter tyskerne er fortsatt sterke på alle samfunnsområder, og det bor sånn cirka 30,000 namibiere av tysk avstamning i dag i Namibia.
Og kort fortalt videre: Etter 1. verdenskrig fortsatt Sørafrika-unionen å beholde kontrollen over South West, på tross av protester fra namibierne og det internasjonale samfunnet. Dette fortsatte også gjennom 2. verdenskrig. Og så kom apartheid i Sør-Afrika, og den kalde krigen mellom USA, Cuba og Sovjetunionen manifesterte seg i Namibias nabo-land, Angola – og det ble enda en grunn for apartheid-styret i Sør-Afrika til å ikke gi slipp på South West. Tvert i mot ble Namibia mer og mer integrert og styrt som Sør-Afrika, med samme rase-politikk og apartheidpolitikkens adskilte utdanning-, jobb- og bolig-strukturer, samt ekstra sterk militært nærvær, på grunn av Angola.
Namibiernes kamp for selvstendighet og demokrati var lang, men i 1990 ble landet endelig fritt. Namibia er altså en av de yngste statene på det afrikanske kontinentet, og landet har måttet frigjøre seg ikke bare fra én, men to okkupasjonsmakter – Tyskland og Sør-Afrika.
Folkemordet har selvfølgelig satt svært dype og traumatiske spor hos namibiere, særlig da hos Herero og Nama-folket. Helt siden folkemordet ble kjent har menneskerettsgrupper i og utenfor Namibia vært engasjert i spørsmålet om tysk unnskyldning – og ikke minst, erstatning for lidelsene. Det offisielle Tyskland innrømmet og beklaget folkemordet så seint som i 2021, selv om de hadde forsøkt seg tidligere på en slags unnskyldning uten å ville bruke ordet «folkemord».
I 2021 ble også en slags intensjonsavtale signert med en økonomisk ramme på 1 milliard Euro, selv om den har mer karakter som økonomisk bistand til Namibia, enn erstatning til de direkte berørte. Avtalen er derfor svært kontroversiell innad i Namibia, fordi de berørte opplever at de ikke er blitt tilstrekkelig involvert i premissene og utarbeidelsen. Avtalen er derfor så langt ikke ratifisert av Namibia.
Så langt nyere namibisk historie – der altså folkemordet på Herero og Nama er et særs smertefullt kapittel. Du kan lese mer om det på Wikipedia:
Folkemordet på Herero- og Namafolket
Og det var altså den tyske okkupasjonsmakten som kom med sin viktorianske klesstil og påtvang namibierne å gå i disse klærne.
Man ville jo da tro at så fort undertrykkerne ikke lenger hadde makt, så ville man straks kvitte seg med disse klærne. Også fordi de er særs upraktiske i et særdeles varmt klima, må man jo kunne si – med lange ermer, høye tilknappede halser og lag på lag av underskjørt.
Men, nei. Herero-kvinnene beholdt sine viktorianske kjoler, og har gjort dem til sine egne. Med en særs namibisk vri: Hodeplagget, som hos misjonærfruene var en kyse eller et skaut – er erstattet med dette:
Ojtikaiva heter det, og symboliserer horn på kuer, som igjen er symbolet på makt og rikdom for mange av de ulike etniske gruppene i Namibia. (Jeg leste seinest i dag om testamentet til Hage Geingob, Namibias president som døde i februar i år. I dette testamentet som nå er blitt offentliggjort, opplyses det om at han eide 150 kuer, som barna hans nå arver.)
Så altså, Ojtikaiva er ikke et hvilket som helst hodeplagg. Selve kjolen heter forresten Ohorokova på Herero.
Da vi bodde i Namibia på 90-tallet var det et vanlig syn å se Hereo-damer med draktene sine i Windhoeks bybilde. Og da vi flyttet hjem igjen til Norge, fikk jeg med et minne fra en håndarbeidsgruppe som ønsket å gi meg noe de mente representerte dem. Og hva de laget? Jo, et applikert bilde av kjolene og hodeplaggene deres.
Herero- og Nama-drakter til hverdagsbruk har stort sett forsvunnet nå. Men til gjengjeld brukes draktene desto mer i selskapeligheter. Og en drakt brukes helst bare én gang. Så ethvert bryllup, begravelse, eller andre signifikante markeringer med Herero-kvinner til stede blir rett og slett en mote-event. Designen er mer utfordrende nå enn den opprinnelige viktorianske versjonen, nå er det adskillig mer hud som vises, men det er fortsatt metervis på metervis med stoffer som må til.
Den største moteskaperen for tida i Namibia heter McBright Kavari – og han spesialiserer seg på Herero-kjoler. DW – Deutsche Welle – har laget en fin liten 3-minutterssak om ham og kjolene hans – og den ser du her:
https://www.dw.com/en/bringing-herero-dresses-to-the-catwalk/video-65564239
(det finnes masse bilder av Herero-kjolene på nettet, men grunnet rettigheter så kan jeg ikke vise her på Craftprat de jeg synes er de fineste – så derfor bør du få med deg DWs lille snutt. Det er for eksempel en helt utrolig Gucci-versjon med i videoen. Alle bilder for øvrig er hentet fra Wikipedia.)
Men altså, hvordan i all verden er det mulig å annektere klesdrakten til en brutal undertrykker, og attpå til gjøre den til et stasplagg? Dette har antropologer, forskere og motehistorikere over hele verden grublet og grubler fortsatt over. Leiter du på nettet etter ‘Herero Dresses’ så får du veldig mange treff. For denne historien både fascinerer og interesserer – og framstår samtidig bisarr.
Forklaringen som oftest gis er at ved å gjøre undertrykkernes klesplagg til ditt eget, fratar du undertrykkerens makt over deg. Slik at du selv eier historien, og hvordan den fortelles videre. Og du framstår sterk, og du framstår som den som vant. TIl slutt. Du bruker din egen historie, hvor enn smertefull den er, og gjør den til ditt eget stolte symbol.
For, mens kjolene til de tyske misjonærfruene for lengst er glemt og ingen ofrer dem en eneste tanke eller oppmerksomhet, så lever Herero-kjolene i beste velgående, utvikler seg stadig, og setter Namibia også på motekartet. På sin høyst originale måte.
Men det er og blir en usannsynlig mote. Som har sine røtter i et folkeslag som ikke lot seg kue. Og som reiste seg igjen.
Så var det Pendukas Village-broderier, da. Opp gjennom årene har jeg gjentatt til det nærmest kjedsommelige at alle Isandi-kunder burde ha et Village Embroidery produkt. En grytelapp, for eksempel, eller en presskanne-varmer. Slik som Jorid i Trondheim har. Eller en pute, slik som Gudrun og Terje har.
Village Embroidery er historie-fortelling i særklasse – frihåndsbroderiene skildrer llivet som leves på landsbygda, og den naivistiske måten å brodere på gjør at det blir nærmest tegneserier, der du ikke er helt sikker på hvor fortellingen starter, og hvilken vei man skal lese den. Øverst til høyre? Fra midten og utover til venstre og så nedover? En kunde fortalte meg at hun spiste alltid frokosten sin på en spisebrikke med Village Embroidery. Hver morgen satt hun og tolket historiene på spisebrikken, og hun oppdaget stadig nye fortellinger. En fin måte å starte dagen på, nærmest litt meditativt.
Village Embroidery var som sagt noe av det flotteste Isandi solgte, her ser du bilde fra utstilling på Galleri Osebro i Porsgrunn i 2007.
Men det var alltid en problematisk side ved disse produktene. For fikk de som broderte egentlig nok betalt?
Et par setninger om prising av håndverk først: Håndverksarbeid er nesten utelukkende betalt som «piecework» – som betyr at man får betalt per produkt man lager. Som regel reflekterer dette en slags timepris, fordi det er nokså gitt hvor mange produkter, eller komponenter, man kan lage i timen, og betalingen tilpasses dette. Og i det ligger implisitt at jo raskere man jobber, dess bedre blir timelønna. Det har sine positive sider, men det har også noen ikke særlig positive sider.
Så altså, de aller fleste håndverksprodukter tar utgangspunkt i en gitt timepris. Og så kan – og bør – man selvfølgelig diskutere om denne timeprisen er for lav – (jeg har aldri vært borti en diskusjon om timeprisen er for høy), men altså: Det er en slags ramme om det hele.
Men, dette med å sette en timepris fungerte ikke for damene som broderte Village Embroidery. Ikke fordi man ikke ønsket å få det til, men fordi den type håndarbeid er umulig å kvantifisere. Hvis jeg for eksempel spurte om hvor lang tid det tok å brodere et 30×30 cm stort landsby-motiv – altså, at jeg prøvde å finne en slags kvadratmeterpris, så fikk jeg alltid til svar: «Det er umulig å si. En dag, kanskje, eller kanskje en halv dag, eller kanskje to dager. Det kommer helt an på hvilken historie jeg har lyst til å brodere. Og så må jeg ha nok tid til å gjøre andre ting også.»
«Men hvis du broderer litt luftigere, liksom – litt færre figurer på putene?» spurte jeg. «Og jeg betaler det samme. Da får du jo bedre betalt, fordi det tar kortere tid for deg.» Svaret tilbake var: «Men, det handler jo ikke om tid, det handler om historien jeg vil fortelle. Og det må ta den tiden det tar.»
Vi endte nå alltid opp med en slags kvadratmeter-pris, uansett, og så lenge det resulterte i bedre betaling enn forrige år, så var damene fornøyde. Men sannheten er at det var altfor dårlig betalt i forhold til arbeidsinnsatsen som ble lagt ned.
Penger var altså ikke den eneste motivasjonen for å brodere Village Embroidery. Selve historiene var like viktige: Sorger, gleder, hendelser, visjoner og drømmer som både ble fortalt, kommentert og bearbeidet – og altså, formidlet gjennom nål og tråd. Og tiden det tok å få brodert disse historiene fikk tilpasse seg historien, og ikke omvendt.
Jeg har møtt det samme igjen hos andre håndverksgrupper. For eksempel da jeg begynte å jobbe med Vondeling Optel Craft – forløperen til Karoo Angels. I begynnelsen eksperimenterte vi ganske mye med ulike engler, og jeg la da merke til at noen av de eldre i gruppa laget mer kompliserte engler enn hva de ble bedt om å lage. De la til detaljer, og brukte lang tid på å lage sine personlige vrier. Det var overhodet ikke det viktigste å bli fort ferdig, virket det som. Jeg tenkte da at dette er som med landsby-broderiene – englene uttrykker også historier som må fortelles. Noen vil kalle det terapeutisk, jeg tenker at det er mer enn det.
Hvis du kikker nøye på landsbybroderiene, så vil du oppdage at det er aldri bare ett dyr, eller ett menneske som er brodert. Det er alltid grupper. Det er alltid flere. Broderi-historiene handlet altså om noe mer enn bare individet, det er ikke bare sin egen historie broderi-damene forteller.
Alle mennesker og alle samfunn bærer med seg historier. Og et godt samfunn kjennetegnes ved at alles historier teller med, at alle mennesker i dette samfunnet opplever at de blir hørt, at samfunnets felles historie er noe alle kan kjenne seg igjen i. Å oppleve at din historie teller med, er det som gir deg menneskeverd. Men blir din historie ikke anerkjent av noen, så mister du din verdighet.
Namibia har ingen velferdsstat som kan garantere deg husvære, utdannelse, helsevesen, økonomisk og sosial trygghet. Sagt på en annen måte: Det er veldig mange namibiere og namibiske lokalsamfunn som opplever at deres historie aldri har blitt hørt. Broderi-damene for eksempel, hører med til den gruppa. Men landsby-broderiene ble en kanal for å få fortalt historiene. Og det gav en følelse av verdighet. Ikke bare for dem selv, men for det lille lokalsamfunnet de tilhørte.
På en måte kan man si at broderi-damene drev med det vi kaller frivillig innsats for å bidra til et bedre lokalsamfunn. De fortalte lokalsammfunnets historier gjennom å brodere, selv om de ikke fikk godt nok betalt for innsatsen. Og denne frivillige innsatsen bidro til å opprettholde deres verdighet.
Men deres økonomiske lavstatus ble ikke endret.
Penduka var Isandis første leverandør. Der og da, i 1999, var Pendukas produkter noe helt unikt i Norge.
Altså, kort oppsummert: Penduka ble startet i 1992 av Christien Roos, sammen med Martha Muulyau. Christien og Martha møtte hverandre hos Ehafo, et rehabiliteringssenter for fysisk handikappede. Christien jobbet der som ergoterapeut, mens Martha var en bruker av senteret, ettersom hun var rammet av polio. Christien og Martha fant fort ut at de delte en felles lidenskap for tekstiler og håndarbeid, og dette ledet til oppstarten av Penduka.
Helt fra starten av var visjonen at hos Penduka skulle kvinner med fysiske handikap få jobb, men de skulle også få bo hos Penduka, dersom de ønsket det. Og slik ble Penduka helt fra starten av et helt spesielt sted, som i dag kalles Penduka Village – Penduka-landsbyen.
Jeg kom i kontakt med Penduka gjennom min jobb på den norske ambassaden i Windhoek. Som lokal-ansatt hadde jeg ansvar for blant annet Norads daværende kvinne-bevilgning, og Penduka var et av prosjektene Norad støttet.
Penduka holdt til et stykke utenfor hovedstaden Windhoek, men flyttet etterhvert mer sentralt til Goreangab Dam, som ligger i utkanten av Katutura, township’en i Windhoek.
Som sagt, jeg hadde med Penduka å gjøre gjennom jobben, men kjøpte inn privat ymse tekstiler som jeg hadde med meg hjem til Norge i sommerferiene, som gaver til venner og familie, men også for å friske opp vår generasjonshytte i Larvik. (og som seinere ble en hytte-reportasje i ukebladet Hjemmet) Familie, venner og bekjente som så Penduka-tekstilene, likte dem også veldig godt og slik begynte bestillingene fra Norge jevnlig å komme til Penduka Village. Dette var i perioden 1994 – 1997.
I 1998 fikk Penduka støtte til å delta på en valgfri europeisk varemesse, og fordi Penduka allerede hadde et slags lite marked i Norge, så tenkte Christien at en salgsmesse i Norge kunne være noe. Og sånn kom Penduka til Varemessa på Sjølyst høsten 1998. Etter salgsmessa satt Christien igjen med et ganske stort varelager, og ingen midler til å få sendt produktene tilbake til Namibia. Så da ble vi enige om at jeg skulle overta varelageret og selge for Penduka – og derfra var det ikke så langt til at jeg tenkte at jeg får jo kjøpe dette varelageret, og så får jeg kanskje lage et firma som kan selge dette på skikkelig vis, for det er jo marked for dette i Norge. Eller?
Joda, det viste seg å være et marked. Særlig for kundetilpassende tekstiler. Dette var Pendukas store nisje. Jeg har fortsatt de tykke permene av bestillingene som gikk på telefaks mellom Oslo og Windhoek for spesiallagde gardiner, sengetepper, duker, puter og sengetøy, metervarer – og kunstverk. (Tror de er både her og både der fortsatt – lerret malt med batikkfarger som gikk fra en fargeskala til en annen, og som Erik laget blindrammer til på bakrommet i Sorgenfrigata. For en tid.)
Vi utviklet en egen terminologi for mønstre, stil, farger og teknikk – og sett sånn i ettertid er det ikke til å tro at leverings-prosenten var godt opp mot 100%. Og nesten ingen reklamasjoner. Og jeg vet at det fortsatt er mange av isandis kunder som daglig bruker tekstilene som Penduka laget til dem for over 20 år siden. Her ser du batikk-teppet som Kari fortsatt har:
Men etter en sånn 10-års tid med intenst samarbeid, så dabbet det av – både fra Pendukas og Isandis side var det behov for å strømlinjeforme produksjon, alternativet var å sette opp prisene veldig mye. Dessuten var det et stort problem: Stoffene brukt i produktene gikk ut av produksjon: K-sheeting, Nuomsosis, Calico – dette var særs solide bomullsstoffer til hverdagsbruk, vevet i Sør-Afrika. Grunnen til stopp i produksjonen handlet om kinesiske og asiatiske produkters inntog i Afrika. Disse tekstilene var dårligere i kvalitet – men som vi vet, dessverre trumfer pris som regel kvalitet – og resultatet ble at de sørafrikanske tekstil-fabrikkene måtte stenge. Og ingen erstatninger kunne måle seg med de opprinnelige.
Jeg besøkte Penduka-landsbyen igjen nå i april. Lokasjon og sted er fortsatt det samme, og det er rett og slett et imponerende sted.
Tekstil-håndverket står fortsatt sentralt i historien om Penduka, men det er turist-aktivitetene som gjør at de overlever økonomisk. Og det er ikke småtteri hva de kan tilby – jeg siterer rett fra nettsida deres, bare for å vise mangfoldet:
Shop – Accommodation – Restaurant – Functions – Events – Tours – Craft workshops – Cultural Experiences – Pedal Boats – Educational Playground – Vegetable Garden – Chicken coop – Sundowner – Picnic
Og turistene strømmer til, og på Tripadvisor rangerer Penduka høyt. For det er ikke mange autentiske township-opplevelser du kan få som turist i Namibia. Nå ligger Penduka et bittelite stykke utenfor selve Katutura, men du kjører gjennom en av de mest travle gatene – Evelyn street – der det er tett med barer, restauranter og hang-outs – dette er «the cool Africa». Og Penduka-landsbyen selv er og oppleves 100% autentisk.
Produktutvalget i Penduka-butikken er nokså begrenset og på langt nær så mangfoldig som det var mens Isandi-samarbeidet pågikk. Mønstrene er de samme som for 25 år siden, men utvalget er mindre, og produktene lages altså på andre stoffer. Fargeutvalget er også redusert. Med andre ord, her tenkes det helt klart produksjonsøkonomi. Og det er helt ok.
For produktene til Penduka har nå en annen funksjon: De støtter opp om Penduka-merkevaren, den som nå kalles Penduka-landsbyen, hvor man bor og spiser og padler og er på konferanse og og drar på sightseeing og driver mediterer og lærer seg noe nytt, mens man nyter salat dyrket på akvaponisk vis. Det er en ganske formidabel transformasjon de har klart å gjennomføre.
For deg som har et Penduka-produkt fra «gamle dager», så eier du altså din bit av historien fra den gangen tekstilene definerte Penduka. Og for noen tekstiler!!
Men de kommer aldri mer tilbake. Det er egentlig helt ok. For historien om Penduka er dypest sett et strålende eksempel på at ting endrer seg, selvfølgelig også i Afrika.
Africa moves on.
Noen anbefalte meg å lese Dagbladets artikkel – «Aleksandra Ørbeck-Nilssen er supermodell og administrerende direktør» med undertittel: «Designer skjerf for å finansiere reservatet hun driver i Namibia» – og noen lurte på hva jeg mente om den. Artikkelen, altså. Og jeg mener vel litt om den, og derfor skriver jeg til deg nå.
Jeg titulerer deg som «supermodell Aleksandra», det er jo på en måte samme triks som Dagblad-journalisten benytter seg av – «supermodell» selger. Nå har jeg en bare liten blogg, men det er rart med det, selv om man trives med å ha en liten blogg, så er man allikevel opptatt av å ha en litt fengende overskrift.
Så du får ha meg unnskyldt at jeg benytter meg av Dagblad-trikset.
Jeg har lest om arbeidet ditt i Namibia – et land jeg kjenner nokså godt – og jeg synes det er veldig flott med ditt engasjement, stå-på-vilje, idealisme – og ikke minst, at du tenker ut av boksen. Og så kjenner jeg en del folk som også har lest artikkelen og som himler med øynene – og for å være ærlig: Jeg gjør det samme. Men muligens ikke av samme grunn – noen vil si at du er ekstremt naiv, at du forfekter forenklede løsninger på kompliserte utfordringer, og at denne blandingen mellom glamour og fascinasjon for naturfolk og kattedyr i bokstavelig talt skjønn forening ikke er noe annet enn en ego-trip. Jeg på min side himler med øynene først og fremst fordi du rett og slett må ha blitt utsatt for en forferdelig dårlig journalist. Og det er ikke din skyld.
Det er ikke din skyld at journalisten hverken kan noe om San-folket og deres historie, og tydeligvis ikke noe særlig om Namibia, heller. Men som du og jeg vet, så er jo Namibia et kjempeland, sånn arealmessig, faktisk like stort som Tyskland og Frankrike tilsammen. Så det å skrive at du skal starte «et naturreservat i Namibia» er omtrent som å skrive «et naturreservat et sted i Europa» – og det synes vi jo ville være litt upresist – ja, til og med useriøst.
Og det er jo ikke din skyld at journalisten ikke nevner at Namibia er et foregangsland når det gjelder natur-reservater og vern, og at landet fikk nasjonalparker lenge før Norge, og at neste 20% av landets areal er naturreservater, enten privat eller offentlig.
Og det er heller ikke din skyld at journalisten skriver som om det er kun du som driver på i Namibia, med San-folk og naturvern, slik at Namibia selv bare framstår som en bakgrunnskulisse.
Jeg vet hvordan det er – skal noe fra Afrika ha noe journalistisk interesse i Norge så må det norske understrekes og framheves. Det gjør nesten alle journalister – det er vel en eller annen vedtatt sannhet om at nordmenn liker best å lese om andre nordmenn. Men derfor tror jo mange nordmenn at det ikke foregår noe i Afrika, at det er ingen i Afrika som selv driver gode og egen-initierte prosjekter, bekjemper fattigdom, jobber for de marginaliserte og utstøtte, er opptatt av naturbevaring og bærekraft.
Men både du og jeg vet at det er bare tull, og både du og jeg vet at den norske innsatsen er minimal sammenliknet med hva afrikanere selv gjør for å skape en bedre framtid på sitt kontinent. Og ikke bare for Afrika, veldig mange afrikanere har også et globalt perspektiv i det lokale idealistiske arbeidet de driver. Du og jeg vet dette.
Det er jo derfor ikke din skyld at journalisten ikke har nevnt Omba Arts Trust, Pambili Young Designers, Hui-a Khoe, Namibia Nature Foundation, Africat Foundation, – noen eksempler på lokale namibiske organisasjoner som jobber uutrettelig og har gjort det i mange år, for samme gode formål som du engasjerer deg i. Du kjenner jo helt sikkert til alle disse, kanskje du til og med har noe samarbeid med dem.
Og så skal jeg hilse fra noen i Namibia- de hadde også fått høre om artikkelen, jeg tror noen har oversatt den. Namibia og Norge har jo relasjoner fra langt tilbake, fra frigjøringskampen og seinere med utveksling og samarbeid av ymse slag. Og vi er begge små land i folketall, så det er mange som følger med når det er noe norsk-namibisk i media, her som der. Disse i Namibia er svært imponert over at du snakker et av Khoisan-språkene flytende. Og det etter bare 3 år. Det er første gang i historien de har hørt om noe sånt, du må jo være et lingvistisk talent i særklasse, og de håper du kan komme til Windhoek og holde et foredrag ved anledning. Mye de lurer på angående Khoisan-språket og som de håper du kan gi dem svar på!! Jeg må innrømme at jeg har hintet om at det kan være journalisten, dette også. At du kanskje kan noen klikke-lyder og er interessert i språket, men at det ikke er det samme som å «beherske språket til fulle», som det står i artikkelen.
Jeg vet ikke om jeg er enig med deg i dette du beskriver med de to separate verdenene, den som vi lever i, og den som San-folkene du kjenner, lever i. For du legger som et premiss, dersom jeg forstår deg rett, at vår verden skal og må kunne utvikle seg, de andres ikke. Men det er kanskje ikke det du mener, for det kan jo være journalisten, det og.
Du uttrykker stor respekt og beundring for San-folket. Vi er enige der. Og fordi det nettopp er San-folket det handler om – urbefolkningen som har overlevd, trass i alt – så synes jeg at du skal vise skjerfet ditt til Kasopi, San-kvinnen som er motiv på skjerfet som i høst skal selges i Norge. For den gamle kvinnen har så mye livserfaring og visdom, så hun vil forstå hva dette skjerfet går ut på, hva ideen din med dette er. Så det at du viser henne skjerfet, er ikke noe trussel mot hennes identitet. (og så regner jeg med at hun får en royalty – Omba Arts Trust er foregangsorganisasjon når det gjelder å etablere royalties-systemer for San-relatert kultur og kunst. De hjelper deg helt sikkert, dersom du trenger noen råd. Men du har helt sikkert tenkt på dette allerede, og så glemte journalisten å spørre.)
Du vet, noe av det dummeste den hvite mann har gjort i Afrika var å tenke på vegne av afrikanere og bestemme hva afrikanere kan ha og ikke kan ha, hva de kan bli og ikke kan bli. Og den tendensen fortsetter vi vestlige med den dag i dag, særlig i hjelpearbeid. Det er ikke så lenge siden jeg opplevde i nettopp Namibia at ei norsk ung jente som jobbet som frivillig på et hjelpeprosjekt og var for første gang i Afrika – at hun omtalte en kvinne i prosjektet, som var på alder med hennes egen bestemor – som «my special little friend» – og for å understreke dette klappet hun den eldre damen på hodet, som om hun var et barn. Og damen var en av sjefene i prosjektet. Dette er et outrert eksempel – men et eller annet sted har den unge norske jenta lært denne holdningen, før hun kom til Afrika. At afrikanere er barn, og at vi er de voksne. Og den holdningen må vi bekjempe. Du snakker ikke sånn om Kasopi, langt der i fra. Men når man har en journalist som tydeligvis ikke er klar over dette med patronisering av afrikanere og hvor uendelig mye elendighet det har brakt – og bringer – med seg, så må man være ekstra på vakt.
Og dersom du leser dette, så er det fint om du sender det til journalisten. Og hils henne fra meg og spør om hva hun har tenkt å gjøre med sin kunnskapsløshet.
Eller – jeg kan jo gjøre det selv. Ja, jeg gjør det. In due time.
Og helt til slutt: Lykke til videre, Aleksandra! Og 2 råd på veien: Vis fram det flotte skjerfet til Kasopi. Og sørg for at du får en bedre journalist neste gang.
Jeg synes det var veldig hyggelig med Nord-Koreas mål i kampen mot Brasil. De nord-koreanske spillerne ble jo så veldig oppriktig glade! En av Aftenpostens utsendte rapporterte om sine opplevelser som publikummer under kampen, der han stod på tribunen sammen med en håndfull nordkoreanske supportere – som visstnok skulle være fra Namibia, i følge dem selv. Men både journalisten og de som har kommentert hans innlegg, er tvilende til det, fordi media tidligere har rapportert at det er importert egne kinesiske tilhengere til Nord-Koreas kamper, samt at det visstnok skal befinne seg japanske supportere med nord-koreansk opphav.
Jeg, derimot, er overbevist om at de er ekte nord-koreanere, og at de er kommet fra Namibia. Og grunnen til det er at Namibia er stor mottaker av Nord-Koreas største eksportartikkel: Arts & Crafts, altså kunsthåndverk. Og når jeg skriver «største eksportartikkel», så mener jeg stort, bokstavelig talt.
For Nord-Korea har spesialisert seg på å bygge monumenter gjennom selskapet Mansudae Overseas Project, og disse monumentene ser ut til å falle veldig i smak blant en del afrikanske statsledere. Først ute var Robert Mugabe i Zimbabwe – han bestilte monumentet National Heroes Acre, relativt stort monument, må man vel kunne si, på hele 230.000 m2. Slik ser det ut:
Dette nasjonalmonumentet ligger utenfor hovedstaden Harare, og er altså en gravplass for helter. Det er ledelsen i Mugabes parti Zanu-PF, det vil si Mugabe selv, som bestemmer hvem som får heltestatus. Så langt jeg har funnet ut, så er det foreløpig 50 graver der hittil, dvs. det er antall døde zimbabwere som hittil har oppfylt Mugabes definisjon av en helt:
«Those heroes subordinated their personal interests to the collective interest of Zimbabwe. They accepted and endured pain, suffering and brutality with fortitude even unto death.»
Heroes Acre brukes til div parader og arrangementer, og ved siden av mengder med sitteplasser, så består momumentet av en Evig Ild, en Obelisk og en bronsestatue av Den Ukjente Soldat – som i denne sammenheng er 3 personer, 2 menn og 1 dame. Sånn ser den ut:
På samme tid som Heroes Acre ble bygd – på begynnelsen av 1980-tallet – startet et militært samarbeid mellom Kim Il-Sung og Mugabe, i forbindelse med opprettelsen av den beryktede 5. brigaden. Ca 3.500 soldater ble trent i hemmelighet av nord-koreanere, av litt over hundre militæreksperter som ble sendt av Kim Il-Sung. Formålet med 5. brigaden var å slå ned gerilja-virksomhet og opposisjon i særlig Matabeleland – som konsekvens av bruddet i den nokså skjøre koallisjonen, både politisk og militært, mellom Mugabes parti ZANU og den andre store politiske grupperingen i det nye frie Zimbabwe, ZAPU – begge med hver sin militæravdeling fra frigjøringskampen i den gang Rhodesia. Partitilhørigheten fulgte ofte etniske skillelinjer, mellom hhv shona (ZANU) og ndebele (ZAPU) . Gerilja-virksomheten ble støttet direkte og indirekte av apartheid-styret i Sør-Afrika, og Mugabes tilknytning til det kommunistiske Nord-Korea må derfor også forstås i et slikt geopolitisk bilde. 5. brigaden var ekstremt brutal og voldelig, og opererte altså helt på egenhånd i det militære systemet, direkte underlagt Mugabe selv, selv om den pr definsjon skulle være en del av den nasjonale hæren. Blant annet brukte 5. brigaden eget sambandsutstyr. Over 20.000 sivile ble likvidert av brigaden, og fortsatt er denne delen av Zimbabwes historie fylt med masse uforløst smerte, sorg og sinne.
Nettopp 5.brigadens aktiviteter på 80-tallet er gitt som årsak til at den bebudede fotballkampen mellom Zimbabwe og Nord-Korea i forkant av VM ble avlyst. Et ganske engasjert innlegg fra Zimbabwe om dette kan du lese på bloggen North Korean Economy Watch – www.nkeconwatch.com . Jeg følger litt med på den bloggen – ikke først og fremst fordi jeg er så veldig opptatt av Nord-Korea, men fordi det står mye om Afrika der, sånne ting som ikke fanges opp av norske medier. Og den siste oppdateringen på forholdet mellom Zimbabwe og Nord-Korea er altså knyttet til fotball-VM, samt en sak om salg av ville dyr fra Zimbabwe til en zoologisk hage i Pyongyang Zoo. Og dette innlegget som jeg refererte til, er usentimental, og derfor sterk lesning om hva det vil si å leve som pariakaste i den globale landsby. Her leser du det.
Men tilbake til Mansudae Overseas Project og deres kunsthåndverksprosjekter.
Namibias landsfader og første president, Sam Nujoma, er god venn med Robert Mugabe. Sam var på besøk hos Robert, og fikk se Heroes Acre. Han synes det var veldig fint, og han ville også ha maken i Windhoek – og gikk da til spesialistene på området, Mansudae Overseas Project. Og så ble Namibias Heroes Acre bygget – ferdigstilt i 2002 -og ligger på en liten høyde sør for sentrum av Windhoek. Du ser Heroes Acre veldig godt fra Katutura, tidligere township’en i Windhoek – særlig om kvelden, da bader momumentet i lys.
Her er et bilde fra Heroes Acre i Windhoek – monumentet er 286 meter langt og 134 meter bredt, med en nesten 10.000 m2 stor parkeringsplass.
Veldig likt det i Harare, med samme konsept med Evig Ild, Obelisk og Ukjent soldat-skulptur i bronse.
I tillegg er den Ukjente Soldat i Windhoek-utgaven prikk lik landsfader og tidligere president (og fortsatt den som trekker i trådene i Namibia) Sam Nujoma. Sånn ser den ut, 8 meter høy:
Det er plass til 174 helter som skal begraves her – hittil er ikke så veldig mange graver opptatt.
Og Sam Nujoma ble så fornøyd med Heroes Acre – prislapp litt over 50 millioner Nok, pluss årlige og stadig økende vedlikeholdskostnader – at han likeså godt engasjerte nord-koreanerne til å bygge det nye State House i Windhoek, et nokså omdiskutert palass, med en total prislapp som nærmer seg en halv milliard kroner. Her er et bilde derfra – hele State House er ikke ferdig ennå, og blant annet derfor er det nord-koreanere i landet fortsatt – og det er da fullt mulig at disse har tatt en 2 timers flyturen til Sør-Afrika for å se fotball.
I tillegg har Nord-Korea og Namibia signert avtaler om samarbeid i helsesektoren – litt uklart om det er kommet i gang – i forbindelse med nordkoreansk statsbesøk til Namibia i 2008. De ble da også enige om å samarbeide om teknologituveksling. Namibia er verdens 4. største produsent av uran, og mange lurer på om ikke Nord-Koreas veldige interesse i Namibia handler om nettopp dette mineralet. Men foreløpig er det ingen avsløringer i namibisk eller annen media om et slikt samarbeid.
Nord-Korea har også vært involvert i monument-bygging i Kinshasa (DRC) og i andre afrikanske land, blant annet Botswana, Etiopia, Angola, Mosambik, Togo, Benin og Burkina Faso – og stort sett likner de alle på hverandre – det er svære bronsestatuer over falne helter, ofte tidligere og nåværende presidenter -og laget over samme lest som statuene på Heroes Acre i hhv Harare og Windhoek. De likner visstnok også ofte på Kim Il-Sung-statuer, der det egentlig kun er hodet og klesdrakten som er byttet ut, men her uttaler jeg meg på litt gyngende grunn.
Men for tiden er det momumentet African Renaissance i Dakar som får mest omtale, og det er blitt et kontroversielt monument i Senegal. African Renaissance ser slik ut:
Momumentet er bygget i forbindelse med 50-årsmarkeringen for Senegals uavhengighet, men pådriveren bak bronsestatuen – president Abdoulaye Wade – har ambisjoner om at den skal representere hele Afrika og vise Afrikas framvekst som et stolt og uavhengig kontinent, klare til å ta ansvar for egen framtid og skjebne. I tillegg har presidenten vært opphengt i størrelsen på monumentet – han vil at det skal med sin nesten 50 meters høyde være Afrikas svar på Eiffeltårnet i Europa og Frihetsstatuen i USA. African Renaissance har en prislapp ca. 170 millioner NOK – og framstiller altså en mann, en kvinne og et lite barn som reiser seg fra et fjell, der barnet peker mot fremtiden. Statuen ble innviet nå i april, med mange afrikanske statsledere til stede – og igjen er det Mansudae Overseas Project som har bygget, selv om arkitekten er sengaleser. Men – Senegal er et muslimsk land – og det hadde nok ikke presidenten tenkt helt nøye igjennom. For kjempestatuen viser blant annet en naken kvinnelegg, og generelt har store deler av den muslimske befolkningen gitt uttrykk for at den hyller menneskelig kropp og er således ikke et muslimsk monument. Også den kristne minoriteten har presidenten ertet på seg, da han sammenliknet statuen med Jesus. Opposisjonen i Senegal er ikke fornøyd med verket, hverken design- eller prismessig, men presidenten er nok veldig fornøyd selv, han har faktisk krevd opphavsrett og således royalties fra billett-inntektene.
Men hva er nå Mansudae Overseas Project? Det er den internasjonale avdelingen av Mansudae Art Project – som visstnok sysselsetter 4.000 mennesker i Nord-Korea, og omtaler seg selv om verdens største kunststudio. MAP har faktisk en vestlig nettside , som du finner her, og du kan også lese om MOP her. – i en nyhetsbulletin fra Nord-Korea.
(Nord Korea har jo utviklet eget lukket internett og operativsystem, så det er jo veldig begrenset hva man finner på nettet, utgitt av landet selv)
Men tilbake til Heroes Acre i Namibia. Her en omtale av monumentet fra en namibisk turistnettside:
Many Namibians – not only from the white part of the population – find the pompous memorial quite naive, misplaced and ludicrous. One can’t help but gain the impression that the ruling SWAPO party here has erected a monument for itself. Many visitors of the memorial feel rather awkward. Nevertheless, the war memorial is worth a visit – perhaps even due to its grandiose absurdity, because it reveals a lack of African self-confidence after more than a century of humiliation through colonialism.
Jeg var på besøk hos en jeg kjenner i Katutura – Loyde, som driver en shebeen, dvs. en uformell bar, hjemme i huset sitt. Jeg uttrykte min skepsis til Heroes’ Acre mht størrelsen, utformingen og persondyrkingen, men min bekjente Loyde var ikke enig: «Det er flott at vi har et slikt stort momument som vi har bygget selv, akkurat som Europa og USA har. Og jeg ser på momumentet fra shebeen’en min hver kveld, da står det opplyst og minner meg om the struggle.» Unødvendig å si at Loyde stemmer Swapo, og kan ikke få seg til å si noe negativt om landsfader Sam Nujoma. Og jeg tror ikke jeg kan påsta at Loyde lider av mangel på namibisk selvtillit, slik turistnettstedet indikerer. «Men hvorfor kunne dere ikke bygget noe som var mer i henhold til namibisk symbolikk og byggetradisjon?», spør jeg. Det er åpenbart at Loyde ikke forstår spørsmålet, men det er vel først og fremst jeg som ikke forstår hennes tenkning. Akkurat som jeg sliter med å helt forstå hvorfor hun – i likhet med mange jeg kjenner fra svart middelklasse i det sørlige Afrika – ser ut til å elske møbler og nips som har lite med hva man vil kalle afrikansk design, kultur, tradisjon og arkitektur å gjøre, men tvertimot liker alt som er importert.
Inkludert monumenter fra Nord-Korea.
For det har ikke bare med mangel på genuine namibiske interiør- og monumenttradisjoner å gjøre, det handler ikke bare om klassetilhørighet og mangel på høyere utdannelse. Det handler ikke bare om økonomi og prislapp, det handler ikke bare om en ung nasjon uten identitet, det handler ikke bare om koloniarv og apartheids nedbryting av egen afrikansk kultur. For jeg tror det også handler om afrikaneres evne til å inkorporere og assimilere inn i sine egne høyst levende kulturer. (jfr mitt tidligere blogg-innlegg «en kul bunad»)
Og når det gjelder monumentene fra Nord-Korea så handler det nok også en del om at de som bestiller disse monumentene ser ut til å være først og fremst godt aldrende karer som vel må sies å ha utspilt sin rolle når det gjelder å definere hva det nye Afrika kommer til være.
Craftprat 