Jeg selger altså ting og tang fra Afrika, først og fremst fra det sørlige Afrika, men også fra andre deler av kontinentet. Jeg tok ut noen salgsrapporter her om dagen, og da viser det seg at Isandi har solgt sånn cirka 500.000 enheter siden starten i 1999. Det aller meste av disse halv million enhetene er håndlagde ting, altså de er formet av menneskehender på en langsom måte. Og alle disse 500.000 enhetene bærer med seg en eller annen form for håp. Eller det var i det minste planen, til og med hele årsaken til at Isandi ble startet: Å selge håndlagde ting fra det sørlige Afrika skulle gi håp både her og der.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive det jeg skriver nå for sånn cirka fire år siden. Det var omtrent da jeg opplevde at dette håps-perspektivet ikke var så selvsagt lenger. Det kom ikke plutselig over natten, men en helt konkret hendelse i Sør-Afrika gjorde sitt: Marikana-massakren i august 2012. Den skal jeg skrive mer om seinere, men altså – for fire år siden tenkte jeg at jeg burde begynne å skrive ned hva jeg har lært opp gjennom årene med Isandi. Dels for å kunne prøve å sortere og analysere litt, dels for å kunne fortelle historien, og dels for å finne ut om det fortsatt er noe vits i å selge en halv million gjenstander til et overflodssamfunn som det norske, laget av folk langt av gårde, nederst på rangstigen i et land der myndighetenes innsats for disse kan oppsummeres med ett ord: Svik.

Og så tenkte jeg at det kanskje finnes andre der ute som har tenkt at de også skulle selge håndlagde ting og tang fra land langt av gårde. Og at det jeg har lært og erfart kunne være til nytte i den sammenheng. Og at også andre som driver i håpsbransjen, dog uten å selge ting, kunne synes det er ok å høre om mine erfaringer. Og alt dette tenkte jeg altså sånn i begynnelsen av 2013.

Men så skjedde det så mye, og ikke minst kom jeg bort i så mye som gjorde at jeg synes jeg måtte tenke mer, observere mer, lære mer, forstå mer. Men nå er det gått 4 år. Og det er ingen ting så langt i 2017 som tyder på at dette blir håpets år.

Det er på tide å komme i gang.

_________________________________________

Ikke alle de halv millionene av gjenstander har vært lettsolgte, for å si det forsiktig. Så jeg tenkte at hvert skriveri skulle også ha en liten presentasjon av ting som ikke kunne bli solgt.

Så da er vi i gang:

Ting som ikke kunne bli solgt – 1: Julekrans.

Ståltrådkunsten finner du over hele verden, og for ikke så mange generasjonene siden også i Norge. (”De reisende”, taterne, livnærte seg på å selge bruksgjenstander laget av ståltråd. Mange av oss har for eksempel en ståltrådvisp i kjøkkenskuffen – selv om de er masseprodusert i dag, så stammer disse fra nettopp taterhåndverket.) Men ingen er flinkere til å lage alt mulig av ståltråd enn ståltrådkunstnere i det sørlige Afrika. Gjerne kombinert med glassperler. Det aller meste blir solgt i den uformelle sektoren, altså på gatehjørner, markeder og liknende. Som regel til turister, som føler at de ikke har vært på skikkelig ferie hvis de ikke har prutet. ‘Hva??? Håndlaga nøkkelring til 5 kr??? Ikke tale om, du lurer ikke meg – jeg betaler kun 3,50.’

Streetwires i Cape Town var først ute i Sør-Afrika med å satse på eksport av ståltrådkunst til anstendige priser, og har gjennom dette bidratt mye til å formalisere håndverket. Streetwires var en av Isandis første leverandører, og ståltrådkunsten slo veldig an i butikken i Sorgenfrigata. Særlig til jul. Engler, hjerter og stjerner, laget i ståltråd og perler, solgte veldig bra. Vi snakker begynnelsen av 2000-tallet, og nordmenn likte skinnende stål og minimalistiske hjem. (Dette er altså før Shabby Chic og Vintage og Retro gjorde sitt inntog – og det høres kanskje utrolig ut, men folk synes faktisk at de hadde hyggelige hjem den gangen også.) Og Streetwires julepynt var tingen.

Og oppildnet av dette satt jeg en kveld på kontoret på bakrommet i Sorgenfrigata og bestilte nok et juleprodukt i ståltråd: Julekrans. Jeg forklarte på epost – eller var det på faks? –  at jeg ønsket en litt tykk ståltrådkrans som skulle brukes både som dørpynt og som adventskrans. Med litt perler inne mellom. Kunne gjerne koste litt, så de kunne gjerne være litt rause med ståltråden. Det er jo jul!

Problemet var at i Sør-Afrika bruker man ikke julekranser på døra, og man bruker ikke adventskranser. (Selv om man bekjenner seg til den kristne tro. Det er jo ikke til å tro.)

Et annet problem var at dette med bildedeling på internett var veldig begrenset på den tida. Og hverken Isandi eller Streetwires hadde digitalt kamera.

De 100 julekransene ankom. De så sånn ut:

Veldig liten julekrans i ståltråd og et par perler.

Jeg tror jeg må ha glemt å angi mål på kransene. Ingen kjøpte dem. Ingen. Selv om de etter hvert kostet kr. 15,-.

Jeg prøvde å finne alternative bruksområder, og sammen med mine kollegaer hadde vi brainstorming. Hvis man hang dem etter hverandre nedover og i flere remser – kunne de da fungere som gardin? Men nei, de ble heller ikke solgt som gardin.

Og 15 år seinere var de fortsatt usolgt. Og de tok veldig stor plass. Og ståltråden var blitt grå på disse 15 årene. Men det kom ikke på tale å kaste dem. Jeg kaster ikke håndverk. Men så – julen 2015, altså for et år siden – kom jeg på en ide. Disse kransene er perfekte fakkelboks-holdere! Sånn:

fakkelboksholder

Og de ble umiddelbart solgt. Alle sammen.  Til den nette sum av kr. 5. Et skup, altså.

Lærdom 1: Ikke bestill 100 eksemplarer av et produkt du ikke har sett.

Lærdom 2: Norske juletradisjoner er ikke universelle. Og har som regel veldig lite med den kristne tro å gjøre.