Morgenkåseri NRK P2 – 29.november:

Det var altså dette kurset i norsk julepynting,  om hvorfor nordmenn ikke må utsettes for gul julepynt, og hvorfor fargen julerød er mer hellig for mange nordmenn enn selve juleevangeliet. Imidlertid – disse reglene kan brytes dersom man får i gave julepynt laget av barn i barnehagealder.

Men det er et 3. element i  dette innføringskurset. Og det har gyldighet året rundt.

Det er nordmenns evne til å ta innover seg flere farger på en gang.  Den evnen mangler nemlig mange nordmenn.

Tenk på det – som barn liker  vi mange farger – det å være barn er jo ofte synonymt med det fargerike – en glad barndom SKAL ha mange farger – og det er fare på ferde dersom et barn viser seg å kun like nyanser av grått, beige og hvitt.

Men så går årene, og det sammen gjør fargene – for plutselig synes vi at det peneste på denne jord er hjem i nyanser av grått, beige og hvitt. Og brunt, som høres finere ut når vi kaller det ”caffelatte”. Bare sjekk interiørbladene. Noen kaller det å bli voksen – og et tegn på at man utvikler en stilsikker smak, altså at dette er en del av den menneskelige utvikling.

Det er imidlertid svært så delte meninger blant ikke-nordmenn om dette faktisk kan kalles utvikling.

Mine kilder her er håndverkere i det sørlige Afrika – og de har som oftest ikke NOE problem med å forholde seg til 7 og 8 farger på en gang. Kaos og juglete, tenker du kanskje. Høyt utviklet sanse-evne, tenker andre.

Det gjentar seg ofte – jeg blir forelagt et produkt som man lurer på om kunne ha et marked i Norge.  Og dette produktet er hva vi vil kalle multifarget. Beklager, må jeg da si: Nordmenn klarer som regel bare å ta innover seg 2, maks 3 farger på en gang. Og det er jo  som regel ikke noe problem for disse håndverkerne å kutte ned på antall farger – kunden har jo alltid rett – men spørsmålet henger i luften: Men hvorfor?? 

«Nei, tja, si det.  Smak og behag, vet du.» ”Jamen, altså – dette handler om noe annet enn smak.” Ok, jeg tar sats og sier som det er, men veldig forsiktig, for dette er et ømtålig tema: «Noen mener at man viser et høyere dannelsesnivå når man omgir seg med færre farger. Et slags tegn på utvikling.» Nå har vi før denne diskusjonen allerede vært gjennom dette med at fargen gul er forbudt på norsk julepynt, så sant den ikke er laget av noen man er i slekt med, og denne slektningen må maks være 5 år, og at det er kun en spesiell rødfarge som aksepteres i desember måned – så det klart  – nordmenn framstår jo som en smule forknytt – så ingen kjøper dette med utvikling. Noen må ha lurt nordmenn til å tro at dette er avansert. Og ikke skyld på været!  Er det mye konform oppførsel, kanskje, i Norge? Å neihehei, sier jeg.

«Jamen, i så fall – hvorfor vil ikke haugevis av nordmenn bli fargemessig frigjort?  Liberation is so good, you know.»

”Det bare er sånn”, sier jeg.

Men en sørafrikansk venn grublet en god stund over dette fargefenomenet, og  kom med følgende teori:  Det er en sammenheng mellom antall farger man kan forholde seg til på en gang, og musikk-smak. Liker man black metal, så går man for en monofarget verden. Liker man en 2-farget verden, så liker man rock. Og marsjer. Og dersom man ikke har problemer med 7 farger på en gang, så liker man mer komplisert rytmisk musikk.

Min venn hadde hørt om dette fenomenet med juletregang, en noe underlig skikk man bedriver der oppe i nord, sånn på slutten av hvert år går man rundt og rundt et tre  innendørs mens man synger – så  han ba meg om å synge et knippe norske julesanger, og jeg nynnet friskt i vei på et lite utvalg: ”Så går vi rundt om en enerbærbusk”, ”Deilig er den himmel blå”, ”O, jul med din glede» og ”På låven sitter nissen”.

Da var det tydeligvis nok, for min venn nikket og sa: «Jaha, det forklarer jo alt.  Man liker tydeligvis marsjer i Norge – så det sier seg selv: 2, toppen 3 farger på en gang.»

Og det enda jeg ikke hadde sagt ett ord om 17. mai.