Hvorfor liker ikke nordmenn flerfarget julepynt?

Morgenkåseri NRK P2 – 29.november:

Det var altså dette kurset i norsk julepynting,  om hvorfor nordmenn ikke må utsettes for gul julepynt, og hvorfor fargen julerød er mer hellig for mange nordmenn enn selve juleevangeliet. Imidlertid – disse reglene kan brytes dersom man får i gave julepynt laget av barn i barnehagealder.

Men det er et 3. element i  dette innføringskurset. Og det har gyldighet året rundt.

Det er nordmenns evne til å ta innover seg flere farger på en gang.  Den evnen mangler nemlig mange nordmenn. Les videre

Hvorfor har ikke nordmenn gul julepynt?

Morgenkåseri NRK P2 mandag 28. november.

Vi har passert 1. søndag i advent, og  over det ganske land lyser det adventsstjerner fra vinduene, i adventsstakene brenner det første lyset, og adventskalenderne er straks klare til å åpnes. Nå begynner det for alvor: Nedtellingen til jul.

Det er jo ingen overdrivelse å si at vi nordmenn har et intenst forhold til jul. Vi har egne nettforum, der man diskuterer jul året rundt – ikke de  teologiske aspektene ved høytiden, men den veldig håndfaste delen av den: Julemat, julegaver, julebelysning julemusikk, og alle andre ord som begynner med jul. Og det er ikke få. Og ikke minst er vi opptatt av julepynt. Å, som vi pynter.  Og dette er ikke ironisk ment, for vi pynter virkelig. Og fint blir det også.

Les videre

Virkelig interessant tv

Morgenkåseri – NRK P2 – 6. oktober. Her skulle jeg egentlig ha referert til en «greitt å vite litt om»-sak om Nollywood, men den er ikke ferdig ennå. Har funnet så mye interessant i Nollywood-boka jeg ramlet over i Paris, i Karl Lagerfeld sin bokhandel – så jeg må gjøre litt mer research, rett og slett. Men i dag drar jeg til Afrika, så nå blir det Yoruba- og Hausa-tv hver dag i et par måneder framover. Gleder meg veldig til det. Les videre

Jesus kommer

Morgenkåseri NRK P2 8. september. Bakgrunn: «Greitt å vite litt om: Nord-Koreas største eksportartikkel», samt inspirasjon fra  Gave- og Interiørmessen på Lillestrøm i slutten av august. En liten korreksjon i forhold til teksten: Jesus kommer også i lett-sement.

Det er så mye her i verden man ikke tenker over sånn til daglig. Som for eksempel at en av de store leverandørene av statuer her i verden – og her snakker vi først og fremst størrelse –  det er Nord-Korea. Gjennom selskapet Mansudae Overseas Project  har landet spesialisert seg på å bygge gigantiske monumenter, som ser ut til å falle veldig i smak blant særlig afrikanske statsledere. Tidlig ute var Robert Mugabe i Zimbabwe – han bestilte på  80-tallet monumentet National Heroes Acre,  et relativt stort kunsthåndverk må man vel kunne si, på hele 230.000 m2.

Les videre

SA 54

Morgenkåseri NRK P2 25. juni. Post på Craftprat som bakgrunn:

Ut på tur 2.

Selv etter 5 besøk til landet så er jeg bare hittil kommet til ankomsthallen på 4 Fevreiro mht å noenlunde klare å uttrykke skriftlig mine inntrykk fra Angola. Mye gjenstår, med andre ord.

SA 54

Fotball-VM er flott for Afrika. Men selv om et par-tre hundre menn løper etter en ball i en måneds tid, mens resten av verden ser på,  så er det ikke i Sør-Afrika ting skjer for tida i Afrika – det er i Angola.

En indikasjon på det er SA54 fra Johannesburg til Angolas hovedstad Luanda. South African Airways kjører sine største og fullsatte fly på denne daglige ruta, og visstnok er strekningen den mest lukrative for Afrikas største flyselskap.  Taxrefund-køen på OR Tambo-flyplassen i Johannesburg sier også sitt om hvem som er handlekraftige for tida.

Glem vestlige og japanske turister som har handlet litt diamanter, gullsmykker og rimelige merkevarer  i Sør-Afrika og gjerne vil ha igjen momsen. Det er peanuts.  Turistene med de tjukkeste kvitteringsbunkene er enten angolanske eller nigerianske damer.  Jeg havnet uheldigvis bak en liten shoppingdelegasjon fra Nigeria forrige gang jeg stod i denne køen. Det tok sin tid, faktisk måtte jeg gi opp for å rekke flyet mitt. Men jeg fikk med meg kommentaren fra mannen bak skranken,  idet han ble overrakt nok en bunke kvitteringer  fra de shoppingglade damer:  ”Takk for at dere redder den sørafrikanske økonomien”.

Men tilbake til SA54, avgang 09.45. Man kan dele passasjerene inn i 3 grupper – først har vi den moderne rallaren – olje- og skipsarbeidere som skal ut på plattformene og båtene, etter endt landlov. Den  andre gruppen er kineserne – som skal til Angola for å bygge både Angolas og egen framtid, bokstavelig talt. Den tredje gruppa er shoppingglade angolanske damer, med imponerende mye håndbagasje.

Og om bord er det også shoppingmuligheter, som disse damene vet å benytte seg av.  Har du noen gang tenkt at det er litt synd på kabinpersonalet som går gjennom flyet med tralla si og sier ”taxfree, taxfree” – uten å få noe respons, og at du kanskje av den grunn burde kjøpe noe, slik at kabinpersonalet kan føle at de blir sett  på jobben? Vel, ta det helt med ro. Våre angolanske medsøstres respons til taxfree-tralla veier opp for oss alle.  På Air Namibias fly fra Windhoek til Luanda er taxfree-etterspørselen så enorm at flighten har med ekstra kabinpersonale, med kun en oppgave: Å selge taxfree.

Etter snaut 4 timer er vi framme. Ankomsthallen i Luanda er blitt oppgradert noe kraftig i det siste, akkurat som mye ellers i landet, så både passkontroll og vaksinasjonskontroll går veldig greitt – men deretter begynner kaoset.

For nå skal vi vente på bagasjen. Det tar sin tid. For like før oss har Ethopia Airlines sitt fly fra Addis Abeba landet, og bagasjen fra dette flyet har begynt å ankomme –  enorme tekstilbager.  Så kommer etter hvert bagasjen fra SA54, – også her enorme tekstilbager, og enda mer enorme kasser og esker – og egentlig er det jo ikke plass i hallen til  bagasjen fra både Johannesburg og Addis Abeba på en gang. Antakelig er det system i galskapen når dette skal fordeles over på bagasjetraller, men det er over min fatteevne. For det holder ikke med én tralle, og det er en sann manøvreringskunst å trille 3 bagasjetraller på en gang, der bagasjen er høyere enn deg selv. Men det er bare å bøye seg i støvet for de angolanske super-shopperne.

Nå gjenstår tollbehandlingen.

Som på alle andre internasjonale flyplasser så er det skilt for rødt og grønt – men rødt-skiltet på 4 Fevreiro handler ikke om sigaretter og  vin og den slags. Skiltet her har illustrasjoner for hva som kvalifiserer for rødt:  Mikrobølgeovn, flatskjerm, pc, vaskemaskin, kjøleskap. Og supershopperne stiller seg lovlydig på rødt. For det ER faktisk mikrobølgeovner, flatskjermer, pc’er, vaskemaskiner og kjøleskap de har i bagasjen. Samt småtterier som et par lenestoler og en lysekrone. I tillegg til innholdet i tekstilbag’ene.

Og mens jeg står og venter på min beskjedne bag, tenker jeg på den enorme energien  mine angolanske medpassasjerer legger for dagen– en energi du finner over hele Angola – verdens rikeste fattige land, med den største økonomiske veksten i Afrika. Hittil 8 år med fred, etter 30 år med totalødeleggende borgerkrig, knyttet til oljens og diamantenes forbannelse. Men nå endrer Angola seg i stort tempo. Og folk med jobb og med litt penger, er sultne på en levestandard  som de ikke har hatt mulighet til tidligere. Så de shopper.  Og jeg tenker: Det vil fortsatt i lang tid framover være rungende disharmonier i det angolanske samfunnet. Men det groover mer nå.

Men mest av alt tenker jeg på komme meg ut av bagasjehallen. Før flyet fra Namibia lander.

Afrikas stemme

Morgenkåseri NRK P2 24. juni. Bakgrunn for kåseriet her på Craftprat:

Litt fotballsnakk

Vuvuzelaenes folkelighet

Vuvuzela-nytt

AFRIKAS STEMME

Så var det vuvuzelaen, da – dette plasthornet som har skapt et enormt engasjement i forbindelse med fotball-VM. Norske nettsteder har hatt utallige avstemninger om hvorvidt man bør forby vuvuzelaene under kampene. Og en engasjert nasjon i hundretusentall har talt: Det bør man.

Og det er ikke bare i Norge vuvuzelaene diskuteres – det er blitt et globalt tema, og det tolkes i vei. Noen mener at vuvuzelaen- med alt sitt  gjennomtrengende volum –  er endelig en stemme fra Afrika som blir HØRT, som ikke blir neglisjert , og som ikke lar seg dysse ned  – og at det av den grunn er stor symbolverdi i plasthornet , også fordi den er produsert i Kina, Afrikas bestevenn for tida. Dette er jo ikke bare lett å svelge – tenk for eksempel på de 100-vis av millionene som norske bistandsorganisasjoner bruker på å være stemmer fra Afrika inn i det norske samfunn   – og så kommer en plastdings fra Kina til 29,90 som lager stygg, høy og ensformig lyd , og slår knockout på bistandsNorge mht folkelig oppmerksomhet og engasjement – og som til og med blir opphøyd til Stemmen med stor S fra Afrika.

Andre sier at det er lureri, alt sammen, en moderne variant av ”knapper og glansbilder” – Afrika og afrikanere står  tilbake som en enfoldig gjeng som blir så fornøyd så lenge de kan blåse i plasthorn, mens andre, dvs  i sammenheng Det Internasjonale Fotballforbundet – FIFA  -og FIFAs sponsorer –  stikker av med verdiene.  Vuvuzela-hypen er patronisering på sitt mest utspekulerte,  sier de.

FIFAs mektige sjef  Sepp Blatter stod jo fram som en stor Afrika-elsker, der han forsvarte ja til vuvuzelaene med at man må respektere den sørafrikanske lokale kulturen, man må rett og slett respektere Afrika. Noen nigerianere påpekte at de har som skikk å ta med levende kyllinger som de maler grønne, på fotballkamper – men de hadde ikke fått lov til å utfolde dette afrikanske kulturuttrykket  under fotball-VM.

Og det er jo helt klart – det er jo ikke alt sørafrikansk som FIFA respekterer. Grunnloven, for eksempel. Sør-Afrikas parlament har måttet endre en del der for å tilfredsstille FIFA. Mest omdiskutert er endringene av åndsverkslovene. Ikke fordi at Sør-Afrika hadde nedstøvede lover på området, det var bare det at de passet ikke FIFA. Kjernen her er at  FIFA krevde full beskyttelse av sine varemerker – som inkluderer bla. ordene Worldcup  og 2010 (twentyten) – altså årstallet totusenogti. Så i utgangspunktet kunne ikke sørafrikansk media skrive f.eks ”welcome to worldcup twentyten”. Men til og med FIFA innrømmet at det ble litt vel dumt å måtte skrive ”velkommen til ”du-vet-hva-vi-mener-arrangementet” i året etter 2009”. Så de fikk til en avtale. Men ellers har FIFA vært nidkjære i sin jakt på mulige lovbrudd, som straffes med fengsel eller en klekkelig bot. Den første synder var en pub i Pretoria som skrev i pur fotball-begeistring ”Worldcup 2010” på taket.  Og jamen fant de ikke like etterpå en liten nøkkelring-produsent i en garasje utafor Durban, som hadde sneket inn en liten ”Worldcup” i perlebroderi på sitt produkt. FIFA må jo beskytte sine sponsorer, og hittil er visst over 450 lovbrudd rapportert..

Men tilbake til vuvuzelaene. Da fotball-VM ble gitt til Sør-Afrika var håndverksbedriftene i landet over seg av begeistring – nå skulle de få lage fotball-effekter! Men den gang ei – souvenirene til salgs under VM er alle laget i Kina, og man må ikke finne på å lage noe som likner, eller pynte på noen. Bortsett fra vuvuzelaene , da – som ikke er et offisielt FIFA-produkt. Så her har jo kreativiteten blomstret – man pynter plasthornene med perler, stoff og ståltråd og all verdens bling-bling  – i håp om turistenes kjøpegunst.

Og noen har laget vuvuzelaer av alternative materialer. Vi snakker om tørket tareskog, som er blitt vasket opp på land utafor Cape Town.  En lang, smal sak, med en bøy her og der, formen er 100% bestemt av naturen selv. Lyden er massiv, og med litt kreativ maling, så er det faktisk en vakker vuvuzela. I tillegg kommuniserer den visstnok med hvaler, det er en dyp, dyp basstone et sted.

Nå kan det jo hende at når dette morgenkåseriet blir kringkastet, så er vuvuzela-engasjementet over i den norske befolkning.  Og det er vel tvilsomt om lyden fra tareskoghornet når fram i verden på samme måte. Så fortsatt er vel spørsmålet: Hva er stemmen fra Afrika?