Morgenkåseri om fairtrade og Fair Trade

Morgenkåseri NRK P2  – 06. april. (som stort sett er et slags sammendrag av hva jeg har skrevet om tidligere – de fleste morgenkåseriene lager jeg på den måten.) På bakgrunn av det kåseriet ble jeg bedt om å skrive et debattinnlegg i Norads blad Bistandsaktuelt. Det er nødvendigvis ikke like muntlig i formen, da. Men altså først – morgenkåseriet:

God morgen, og vel overstått påske! Kanskje du har tatt deg en kopp kaffe på morgenkvisten – og kanskje den til og med er av den rettferdige typen – fairtrade-kaffe.

Og kanskje du har nydt litt påskesjokolade i uka som gikk – og mulig du i den anledning har opplevd et etisk dilemma, fordi kakobønnene i påskesjokoladen kommer fra land der det ikke finnes fairtrade-kakao. Før påske avslørte nemlig en dansk dokumentar at kakaobønnene vi nordmenn liker- altså rent smaksmessig –  kommer fra Elfenbenskysten, med utbredt barnearbeid involvert.

Noen var raskt ute i media og krevde at rettferdighet måtte også komme til Elfenbenskysten – og det kan man jo ikke være i mot.  Rettferdighet, altså. Men det spørs  om fairtrade-kakao er svaret på det kravet.

Det er bare å si det som det er  Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og jeg er jamen ikke sikker på fairtrade, heller. For de som lever i villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste – så er altså Fair Trade og fairtrade to forskjellige ting.

Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er benevnelse på selve handelsvirksomheten, det vil si at HANDLINGENE til mennesker, organisasjoner og bedrifter , er rettferdige. Ettordsvarianten er forbeholdt jordbruksprodukter med ekstern sertifisering og da er det også et merke involvert, mens Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Ikke rart det blir forvirring.

Prinisppene for den sertifiserte varianten er jo så bra – produsentene får garanterte minimumspriser  og ekstra betaling til  felles sosiale formal, det vektlegges demokratiske rettigheter for arbeidsstokken og miljøvennlig produksjon, Blant annet. Men kritikere hevder på sin side at fairtrade ikke når de fattigste, men tvert i mot gjør de fattigste fattigere, og at ordningen tvinger produsentene til ensidig og på sikt ikke bærekraftig landbruksproduksjon.

I utgangspunktet dreier min skepsis mot Fair Trade og  fairtrade seg om selve navnet. Rettferdig. For mye kan sies om handel med fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig. Er det navnet valgt for å tilfredsstille produsenten i sør, eller kunden i nord?

Når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger av afrikanske varer vet jeg mye om det. Jeg får mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det jeg, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige? – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når jeg da svarer at jeg hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de.

Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør jeg tilbake.

Nei, jeg vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de jeg kjøper produktene fra, at de får skikkelig betalt og sånt, er som oftest svaret da.

Og det er denne tankegangen knyttet til Fairtrade – i både ett og to ord – ideologiske kritikere i det sørlige Afrika trekker fram. At denne rettferdige handelen, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. Vi stoler ikke på dem, men vi vil dem så vel. Så for at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss. Og er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – Den Bevisste Forbruker – og da kan du tjene mer penger, og til og med forsørge din familie og sende barna på skole. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

Mange tusen nordmenn er fans av rettferdig handel på  Facebook. Og det er sikkert skikkelig urettferdig å blande passlover opp i Fair Trade. I hvertfall for de tusenvis av norske fans.

Paulinas hus

morgenkåseri NRK 5. februar

Det var altså dette med at fattige mennesker er helt vanlige mennesker. Men det er nå engang sånn at vi bedrestilte har sterke meninger – ofte med de edleste hensikter – om hvordan de fattige bør innrette seg, slik at det blir litt framdrift i livene deres. Her er en historie om det:

Paulina Witbooi het hushjelpen min da jeg bodde i Namibia for noen år siden. Det var en del innkjøringsproblemer mellom hushjelp og husfrue, som først og fremst skyldtes at den norske husfruen var umåtelig ambisiøs på hushjelpens vegne. ALT som var gjort galt mot fattige svarte kvinner i Namibia siden apartheidstyre, kolonitid og lenge før det også, prøvde jeg å rette opp med Paulina som medium.

Så Paulina ble pushet på engelskkurs og formelle kurs i hushjelping – jada, de fins – hun fikk selvfølgelig over gjennomsnittlig betalt, regulert arbeidstid, ferier og fridager. Jamen satt ikke jeg også barnevakt for Paulinas barn, slik at mor kunne gå på dette engelskkurset – og en gang foreslo jeg til og med at hun kunne gå ut og ha det litt hyggelig, mens jeg tok meg av barnepass. Jeg tok henne med på interessante utstillinger med postapartheid kunst og andre ting som jeg mente hun ville like, selvfølgelig inkludert en tur innom organisasjonen for fri rettshjelp for kvinner, sånn for alle tilfelles skyld, og ikke minst fikk hun oppfordring om å utarbeide sin egen arbeidsplan for hushjelpingen. Hadde jeg ikke tatt til vettet, så hadde jeg vel også pålagt henne å sette opp karriereplan og innført medarbeidersamtaler.

Paulina er et høflig menneske, så hun fulgte alle disse ambisiøse tiltakene så godt hun kunne og fikk opp til flere diplomer i engelsk, sølvpuss og stryking. Men jeg kom altså til sans og samling og forstod at jeg bare var en nordmann fryktelig langt hjemmefra på mange måter, så det roet seg. Paulina skulle få slippe å bli reddet fra undertrykkelse, og vi ble enige om at det var helt greit at Namibias universitet ikke fikk en professor i engelsk ved navn Paulina Witbooi. Så vi begynte i stedet å finne ut av Paulina egentlig ville – og vi begrenset tiltakene til arbeidstiden. Og det var å ha tepause når såpeserien Egoli gikk på tv, samt å kunne stryke tøy til gospeltimen på Nama-språksendingene på radio. Blant annet. Så det gikk seg til.

Men en ting skapte debatt: Det var synet på hva hun skulle bruke lønna til. Paulina var kommet som enslig mor fra landsbygda til tilværelse som husløs i hovedstaden Windhoek – søsteren hadde allerede jobb som hushjelp hos noen bekjente av oss, og det var – og er  – slik ting fungerer i hushjelpbransjen med hensyn til rekruttering. Paulina bodde følgelig hos oss i vår Servant’s Quarter, og jeg mente at hun burde nå, høytlønnet hushjelp som hun var uten husleieutgifter, benytte sjansen til å spare penger slik at hun kunne kjøpe seg en liten tomt, såkalt plot, i Katutura township, med tiden kanskje bygge et hus. Det er viktig for svarte fattige kvinner at de eier reelle verdier som eiendom og på den måten frigjør seg fra mennenes dominans, bla bla bla bla, forklarte jeg i vei. Men hva gjorde Paulina? Jo, hun kjøpte i stedet et stereoanlegg – på krita. Kvalitetsmessig var dette stereoanlegget intet scoop, for å si det forsiktig. Og ikke nok med dårlig kvalitet, med på kjøpet fulgte astronomiske renter – en elendig investering, helt objektivt sett  –  og Paulina trådte med dette inn i gjeldsslavenes uendelige verden.

«Men hvorfor sparer du ikke til hus? Det er jo det du ønsker deg!» sa jeg. «Nei, hus er noe du kan gi meg. Det er mange hvite som gir hushjelpene sine hus.  Men stereoanlegg synes jo ikke du at jeg trenger, så det må jeg ordne selv. Alt det andre ordner jo du.»  Og hva skjedde videre? Jo, stereoanlegget ble seinere stjålet – mens kredittkortgjelden aldri fikk ny eier. Og jeg la meg aldri mer opp i hva Paulina brukte pengene sine på. Og Paulina har i dag både plot og hus, betalt av henne selv. Men det er en annen historie.

Please support my project

morgenkåseri NRK 4. februar

Vinterens sykelønnsdebatt har hatt mange innfallsvinkler – en av dem har vært hvordan vi tilpasser vårt sykdomsbilde slik at det gir uttelling i form av sykemelding. Det er jo ikke noe særnorsk fenomen. I land uten sykelønnsordninger og andre sosiale goder prøver folk flest også å innrette seg for å overleve i vanskelige tider, som ofte er konstante – blant annet ved å gjøre seg interessante for potensielle økonomiske bidragsytere, enten i nærmiljøet – ikke noe sted er det mer handelsvirksomhet enn i fattige slumområder – eller man prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet utenfra.

Barer, butikker og verksteder i den uformelle økonomien, altså den økonomien du ikke finner i noe statsbudsjett –  har ofte uortodokse navn, og i Namibia er den levende navnekulturen i særklasse fantastisk. Bare i Katutura township finnes det anslagsvis 4.000 barer og businesser i den uformelle økonomien, vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med slik konkurranse kan du selvfølgelig ikke kalle business’en din hvasomhelst.

En god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 2×2 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en “free church” – en 4×4 meter stor kirke, som bygningsmessig kun er et støpt gulv men med et ditto stort skilt, heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy.

Min teori er at disse navnene er inspirert av hva folk flest i Namibia hører på radio og ser på tv  – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om det i norske nyhetssendinger muligens refereres til ord som ”fredssentre” og “spesialutsending” hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre informasjonskanaler, så relativt sett høres ikke disse ordene i det hele tatt. Men vi har jo våre egne ord som er allemannseie – NAV og sykelønn og pappaperm, for eksempel.

Men hvorfor hører man disse politisk korrekte ordene så ofte i media i fattige land? En av grunnene er at bistandsgivere har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er alvorlige programmer om alvorlige tema. Man synes de trenger P2, for å si det sånn. I tillegg er ulike hjelpetiltak og bistandsprosjekter rett og slett en stor del av samfunnslivet – og det er ikke så rart, egentlig – for det jo helt objektivt sett litt av hvert som det bør rettes opp i, og som enkeltmennesker og organisasjoner – nasjonale som utenlandske – prøver å gjøre noe med.

Giversamfunnet påvirker altså hverdagslivet i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Mennesker med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som “sustainability”, “funding”, “project proposal”, “transparency” på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter eller skriver søknader, det er fordi ordene dukker så ofte opp – på radio, blant annet. Og akkurat som brukshyppigheten av ordet NAV er en slags indikator på ymse ting i det norske velferdssamfunn, så kan dette dagligtale-vokabularet i fattige samfunn fungere som en slags indikator på ekstern bistandsavhengighet.

På et av mine besøk til de fattigste områdene i Namibia kom ei ung jente kom bort til meg og spurte: “Could you please support my project?” Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på. “It’s my babygirl. She is 3 months old, but sick. She is a very good project.” Jeg tenkte da jeg stod der: I Norge utløser tilsvarende prosjekt bistandsordningen ”Rett til lønn under barns sykdom”. Så konklusjonen? Både norske foreldre og fattige namibiske enslige mødre er i samme båt. Glade i gode prosjekter – og avhengig av bistand.

Morgenkåseri i november

Utdrag fra dagbok på Isandis nye nettside (som foreløpig ikke virker helt som planlagt…):Morgenkåseri på NRK P2 i november: Rollespillenes tid om vår urettferdige verden er ikke forbi! Norad er på saken og har åpnet Utviklingshuset for ungdom. Intervju med Agenda 3:16 om etiske julegaver. Jeg tror ikke at det først og fremst er etikken i Isandi-produktene som appellerer, men at de kommuniserer til forbrukeren andre aspekter ved det å være menneske, dvs. bidrar til å menneskeliggjøre det å være forbruker. Du har flere sanser enn evnen til å ta fram lommeboka. Et vanlig vestlig forbrukerprodukt har all informasjon samlet i en strekkode. Våre produkter er strekkodefrie og har informasjonen og verdien samlet i selve produktet.

Men altså – her er morgenkåseriet:

«I en av høstens utgaver av bladet Bistandsaktuelt var månedens sitat: ”Verden er kaotisk, men Norad er på saken”. Det var jo et artig utsagn som fattet interesse, noe som man dessverre ikke kan si er vanlig for bistandsdebatter, så jeg ble inspirert til å sjekke ut hva denne saken dreier seg om. Og kortversjonen er at Norad har åpnet et Utviklingshus i Oslo, som de har jobbet med i mange år for å få ferdig, og dette huset er for ungdom mellom 15 og 19 år, og der skal de lære om litt av hvert når det gjelder verdens urettferdighet og fattigdom og den slags.

En journalist fra Klassekampen hadde vært på besøk på Utviklingshuset, og hun var ikke udelt imponert over det hun så og opplevde, og synes at Norad ikke presenterte årsakene til fattigdom, men bare ”sånn er det”. Derfor uttalelsen om den kaotiske verden. Norad har svart tilbake i opptil flere oppslag, og bakom kan man ane en slags begeistring over at noen litt utenfor de innerste sirkler har sagt noe om dem med litt snert i. Så Norad er absolutt på saken – og de sier at alt blir mye bedre når Utviklingshusets interaktive spill blir ferdig. Dette er et PC-basert spill – og nå siterer jeg: ”som utfordrer kunnskap, vurderingsevne og innlevelse. Ungdommene blir delt opp i grupper som representerer forskjellige samfunnsaktører i to oppdiktede land som nettopp er kommet ut av en konflikt.”

Du verden.

For 30 år siden var cirka 100 ungdommer i Larvik engasjert i den lokale Ten Sing-gruppa. Vi var opptatt av vår urettferdige verden – ungdom er ofte det – og vi arrangerte derfor rollespill om fattig og rik. Det foregikk over en helg, der noen få fikk spise sjokolade og hamburger og spille høy musikk og danse og utfolde seg over mye plass, mens flertallet på 90 var stuet bort i et trangt hjørne på Larvik bedehus og måtte dele på litt kokt ris og vann. Det var voldsom innlevelse fra begge sider, og alle var enige om det hele var skikkelig urettferdig. Men 30 år etter må det jo slåes fast at verden ikke ble så mye mindre urettferdig tross vår iherdige rollespillinnsats, men de fleste av oss har skikket oss vel senere i livet, selv om de færreste har meldt seg til tjeneste for den globale fattigdommens bekjempelse. Noe så veldig nytenkende var vi vel heller ikke, så vi hadde jo fått ideen til dette rollespillet fra noen andre. Og opp gjennom årene har man hatt yngre venner og egne barn som også har drevet med rollespill om fattig og rik – og nivået på disse spillene er betydelig mer avanserte enn vår pedagogikk og vårt kunnskapsnivå fra den gang. Den siste varianten jeg har hørt om er av en sånn type der nøkkelen ligger i å få deltakerne til å skjønne at dersom de samarbeider – de fattige og de rike, så blir alt bedre og alle vinner. Men det er det visstnok dessverre ingen som skjønner, bare de som har gått på kurs og lært hvordan knekke koden. Og de er da ikke deltakere i spillet, de organiserer det hele. Altså akkurat som Norads Utviklingshus.

Min nærliggende konklusjon på det hele var at Utviklingshuset er på mange måter ’Same old shit, but just very much more expensive new wrapping’.

Men ettersom jeg er utenfor målgruppa for Utviklingshuset, så tenkte jeg at jeg fikk høre hva målgruppa selv mener. Tja, svarte de. Vi vet hvordan det der blir, en fancy teknologisk basert utstilling som er sånn ”alle skal med”, men som ikke er noe å bryne seg på, i hvert fall ikke reint spillmessig. For et bra spill er ikke for alle, ikke alle skal kunne klare det, og det er derfor alt sånt pedagogisk aldri slår an. Og hvorfor tror dere alltid at ungdom blir veldig engasjert for en eller annen sak, eller lærer mer, av å spille på pc eller trykke på en skjerm? Og hvorfor må vi undervises om å forandre verden, når årsaken til problemene helt klart ligger hos de voksne? Skjønner dere ikke at vi deltar i alle disse voksen-påfunnene bare for å være høflige? Og så sier de med et skjevt smil: ”Neida, vi er ikke sinte. Vi er bare veldig, veldig skuffet.”

Om å ha det slitsomt

Plutselig snakker alle om rettferdige varer og om etisk mote og om fair trade. Og om økologi. Og om globalisering. Og klimakvoter. I skjønn og salig forening.

Jeg fikk en epost her om dagen fra en ganske så stor svensk tv-personlighet, som er blitt voldsomt interessert i etisk mote, fair trade og økologi og globalisering. Denne tv-personligheten hadde kommet bort i et av produktene laget i en township i det sørlige Afrika, og dette produktet ville hun GJERNE promotere i sitt tv-show, og nå var det research. Derfor epost til meg, altså.

Alt var jo riktig med dette produktet – det var fattigdomsbekjempende, det gav barn skolegang, det rettet opp årtiers apartheid-urettferdighet, det gav inntekt til hiv-smittede, det skapte arbeidsplasser i township’en, det var ingen mellomledd som skodde seg på produktet, det hadde høy kulhetsfaktor, det passet inn i retro-trend, og ikke minst, det gjorde seg fint på tv.

Men det var ett spørsmål som gjenstod:

Var bomullsstoffene i produktet økologisk dyrket? Nei, de var ikke det.

Var de ikke litt økologisk dyrket, da? Nei, det var nok ikke det.

Så da ble det ikke noe svensk tv-eventyr for produktet fra township’en i det sørlige Afrika, av den enkle grunn at produktet rett og slett ikke er perfekt.

Nå er det jo sånn at det er mange produkter som vises på tv som ikke er perfekte, bare ta dressjakka til folka i Dagsrevyen, for eksempel. Skal vedde på at det ikke er økologisk dyrket bomull i den. Men å formidle objektive globale nyheter er jo noe helt annet enn å redde fattige. For da må man jo ha visse krav. Til de fattige. I det minste må de fattige sørge for at de skaffer seg økologisk bomull, dersom de har tenkt at vi skal kjøpe noe fra dem! Hvordan skulle det ellers gå med miljøet?

Har du hørt noen nordmann noen sinne si noe negativt om Nelson Mandelas presidentperiode i Sør-Afrika? Det er en del sørafrikanere som er skeptiske til en del ting han prioriterte, eller dvs ikke prioriterte, i løpet av de 5 årene. Jeg har sagt det til dem – dere snakker for døve ører, for vi vil ikke høre om det. Vi her i nord, som kollektivt har en vag følelse at utviklingen ikke nødvendigvis går i riktig retning, vi trenger myten om at Mandela var og er perfekt. Det er håpet vårt. Og nå, når vi har så mye ting og tang i alle skap og skuffer og vi kjøper hytter og hus og flatskjermer og ikke er det snø, og kanskje er det vår skyld – og i Afrika er de fattige – så er det blitt håpet og redningen. Å redde den perfekte fattige. Hun som ligner på Mandela. Hun som er det vi ikke er. Hun som er uegostisk, fellesskapsorientert, nøysom og klok, og som ofrer seg for barn og nærmiljø og sliter lange kvelder foran sin fot-trådde symaskin, og er så takknemlig over solcelle-panelet som gir henne lys i den enkle hytten. Og som kun bruker økologisk bomull, hvor nå enn hun får den fra.

Det er i utgangspunktet slitsomt nok å være fattig. Og dersom du i tillegg skulle bli utsatt for et velmenende menneske, eller et tv-program, for den saks skyld, fra den rike verden, som vil redde deg – og mens man først er i gang, også samtidig redde jorden i sin alminnelighet – then we are talking. Om å ha det slitsomt.

kronikk i «Pengevirke» – juni 2008 – utgitt av Cultura Bank. Noe lengre utgave Morgenkåseri i NRK P2, februar 2007.