Plutselig snakker alle om rettferdige varer og om etisk mote og om fair trade. Og om økologi. Og om globalisering. Og klimakvoter. I skjønn og salig forening.

Jeg fikk en epost her om dagen fra en ganske så stor svensk tv-personlighet, som er blitt voldsomt interessert i etisk mote, fair trade og økologi og globalisering. Denne tv-personligheten hadde kommet bort i et av produktene laget i en township i det sørlige Afrika, og dette produktet ville hun GJERNE promotere i sitt tv-show, og nå var det research. Derfor epost til meg, altså.

Alt var jo riktig med dette produktet – det var fattigdomsbekjempende, det gav barn skolegang, det rettet opp årtiers apartheid-urettferdighet, det gav inntekt til hiv-smittede, det skapte arbeidsplasser i township’en, det var ingen mellomledd som skodde seg på produktet, det hadde høy kulhetsfaktor, det passet inn i retro-trend, og ikke minst, det gjorde seg fint på tv.

Men det var ett spørsmål som gjenstod:

Var bomullsstoffene i produktet økologisk dyrket? Nei, de var ikke det.

Var de ikke litt økologisk dyrket, da? Nei, det var nok ikke det.

Så da ble det ikke noe svensk tv-eventyr for produktet fra township’en i det sørlige Afrika, av den enkle grunn at produktet rett og slett ikke er perfekt.

Nå er det jo sånn at det er mange produkter som vises på tv som ikke er perfekte, bare ta dressjakka til folka i Dagsrevyen, for eksempel. Skal vedde på at det ikke er økologisk dyrket bomull i den. Men å formidle objektive globale nyheter er jo noe helt annet enn å redde fattige. For da må man jo ha visse krav. Til de fattige. I det minste må de fattige sørge for at de skaffer seg økologisk bomull, dersom de har tenkt at vi skal kjøpe noe fra dem! Hvordan skulle det ellers gå med miljøet?

Har du hørt noen nordmann noen sinne si noe negativt om Nelson Mandelas presidentperiode i Sør-Afrika? Det er en del sørafrikanere som er skeptiske til en del ting han prioriterte, eller dvs ikke prioriterte, i løpet av de 5 årene. Jeg har sagt det til dem – dere snakker for døve ører, for vi vil ikke høre om det. Vi her i nord, som kollektivt har en vag følelse at utviklingen ikke nødvendigvis går i riktig retning, vi trenger myten om at Mandela var og er perfekt. Det er håpet vårt. Og nå, når vi har så mye ting og tang i alle skap og skuffer og vi kjøper hytter og hus og flatskjermer og ikke er det snø, og kanskje er det vår skyld – og i Afrika er de fattige – så er det blitt håpet og redningen. Å redde den perfekte fattige. Hun som ligner på Mandela. Hun som er det vi ikke er. Hun som er uegostisk, fellesskapsorientert, nøysom og klok, og som ofrer seg for barn og nærmiljø og sliter lange kvelder foran sin fot-trådde symaskin, og er så takknemlig over solcelle-panelet som gir henne lys i den enkle hytten. Og som kun bruker økologisk bomull, hvor nå enn hun får den fra.

Det er i utgangspunktet slitsomt nok å være fattig. Og dersom du i tillegg skulle bli utsatt for et velmenende menneske, eller et tv-program, for den saks skyld, fra den rike verden, som vil redde deg – og mens man først er i gang, også samtidig redde jorden i sin alminnelighet – then we are talking. Om å ha det slitsomt.

kronikk i «Pengevirke» – juni 2008 – utgitt av Cultura Bank. Noe lengre utgave Morgenkåseri i NRK P2, februar 2007.