Stikkordarkiv: fairtrade

Ting som ikke ble solgt – pynteting til Mester Grønn

Fair Trade – en slags religion.

Da jeg jobbet i Norges KFUK-KFUM den gangen for veldig lenge siden så fikk vi i Programavdelingen på Hovedkontoret laget oss egne t-skjorter der det stod: Pilestredet 38 – Livets Harde Skole.

Det var jo mye ironi i den t-skjorta, men like fullt mye sannhet: Det er ofte noe veldig dogmatisk og konformt over livssynsorganisasjoner, som fort tar livet av kreativitet og nyskaping – og ikke minst er det i sånne organisasjoner lite plass for kritiske spørsmål. Som igjen er en nødvendighet for nettopp kreativitet og nyskapning. Ikke nødvendigvis fordi man er i mot kritikk, men fordi man rett og slett er så opptatt av saka at man ikke kan forestille seg at det finnes noe negativt. Så det er ikke nødvendig å gi rom for kritikk, det er bare bortkastet tid. Så altså – vi som skulle jobbe med nettopp kreativitet og nyskaping i KFUK-KFUM hadde litt av hvert å måtte bryne oss mot.

Jeg jobbet i 7 år i Livets Harde Skole – og trodde jeg hadde opplevd det meste av innbitte trosutøvere i mer eller mindre fri dressur. Det kom godt med da jeg seinere jobbet med bistand – absolutt samme greiene der, men ofte er folk i bistandsmiljøer mer kyniske. Men det hadde jeg jo også lært i Livets Harde Skole, at bak enhver kyniker skjuler det seg som oftest en desillusjonert idealist. Så bistandsfolk med mye i kjeften og et negativt verdensbilde kunne jeg godt takle. De er gode på bunnen.

Men alt dette var ingenting i forhold til møtet med Fair Trade-bevegelsen.

Jeg er altså skeptisk til Fairtrade, både den som kaller seg Fair Trade og den som heter Fairtrade. (sistnevnte er den «offisielle» Fairtrade – som beskriver et system som eksternt sertifiserer produkter som ”fair” – rettferdig. Fair Trade i 2 ord er selvsertifisert, og det er menneskene som er rettferdige, ikke produktet. Og ja, det er forvirrende)

Det er 4 hovedgrunner til min skepsis:

  1.  Det er noe matematisk ulogisk over selve systemet om at Fairtrade-produsenter skal få mer betalt enn gjennomsnittet. For at det skal fungere, så må det alltid være noen som får mindre betalt enn gjennomsnittet. Fairtrade kan derfor aldri være for alle fattige produsenter. Det er en matematisk umulighet.
  2. Det ligger en grunnleggende hersketeknikk i bunnen, når vi skal kreve at fattige produsenter i Afrika skal oppfylle visse moralske idealer for at vi skal ha noe med dem å gjøre: ”Hvis du og dine varer oppfyller våre kriterier, som vi virkelig har laget kun fordi vi vil deg vel, tro ikke noe annet – da, og bare da, skal vi vurdere å handle med deg.” Det som forundrer meg veldig, er at Den norske Kirke og mange kristne organisasjoner og folkehøgskoler, med frigjøringsteologi som basis for undervisning, ikke ser dette dilemmaet. For å si det sånn, jeg er ikke sikker på om Jesus hadde gått for fairtrade på kirkekaffen.
  3. Fairtrade og Fair Trade legger opp til en todeling av folk og varer. Når man først har fått det for seg at man skal kalle noe rettferdig, så er det jo opp i dagen at alt annet blir oppfattet som det motsatte. Så motsatsen til rettferdige varer og rettferdige folk, er urettferdige varer og urettferdige folk. Men så enkel er ikke verden. Og så enkel er ikke handel.
  4. At noe er rettferdig er et veldig ladet og relativt begrep. At noen kan markedsføre en vare eller en produsent som rettferdig, er rett og slett over min fatteevne. Kunne man ikke i det minste valgt et annet navn? Å jo, jeg har jo hørt disse vage forsøkene på å si at «nei, med fair mener vi ikke rettferdig som sådann, vi mener bare at det er mer rettferdig – bedre, på en måte.» Men så kall det det da: Bettertrade – bedre handel, hvis det er det dere forsøker å si.

Men jeg har ikke noe innbitt anti-Fairtrade ståsted, heller – det hender rett som det er at jeg kjøper Fairtrade-produkter i dagligvaren, og Isandi kjøper uten problem inn varer fra håndverksbedrifter som markedsfører seg som Fair Trade. (Hva nå enn de mener med det, men det er en annen sak.)

Jeg er altså bare ingen stor Fairtrade-tilhenger, sånn er det med den saken. Og synes det er fryktelig mye saueflokk-mentalitet ute og går når det gjelder nettopp dette med hva er egentlig rettferdig handel. I den grad det altså finnes.

Men okke som. Jeg har beveget meg en del i Fairtrade-kretser, både blant de som driver med ett-ordsvarianten og de som driver med to-ords-utgaven – og de som driver med alt på en gang. (og da, da blir det virkelig forvirrende) – og jeg deltok noen ganger på den årlige Fairtrade-konferansen. Mye hyggelige folk. Men, det var jo nærmest et religiøst opplegg, der absolutt alt på programmet gikk ut på å forherlige FairTrade. Bakgrunnen fra Livets Harde Skole kom godt med.  Jeg var etter hvert kjent som FairTrade-kritikeren, den eneste, fikk man inntrykk av, og på den siste konferansen jeg deltok, ble jeg bedt om å holde et motinnlegg om FairTrade. Jeg går ut ifra at noen av arrangørene tenkte at litt balanse i programmet var bra. Den seansen overgikk alt jeg tidligere hadde opplevd av rettroenhet og tunnelsyn. Jeg fikk rett og slett ikke holdt innlegget mitt ferdig, mye takket være noen rasende representanter for FairTrade-religionen på første rad. Det hører med til historien at vi i løpet av samme konferanse ble presentert for ideen om at folket nå skulle motiveres til enda mer Fairtrade-kamp gjennom å sykle for Fairtrade fra Fairtrade-kommune til Fairtrade-kommune. Dette for også å feire at fairtrade-salget av sjokolade hadde nådd nye høyder, takket være Nestles introduksjon av fairtrade-sjokolade. Og det var ingen i forsamlingen som ytret ett ord om Nestles mildt sagt problematisk forhold til menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter. Så lenge Fairtrade-religionen kunne vokse, så var alt bra. La oss sykle for rettferdighet, og heia Nestle.

Det var vel siste gang jeg hadde noe med Fairtrade-bevegelsen å gjøre, og det er helt greit. Når alt kommer til alt så handler det de driver med veldig lite om hva jeg driver med. Og jeg tror jo også at Fairtrade-rettroenheten har dempet seg en god del blant dens mest ivrige støttespillere. Og Fairtrade Norge som lever av lisensinntekter fra salg av fairtrade-produkter i Norge og i tillegg mottar Norad-støtte, driver jo således som en slags hybridvariant av en bistandsorganisasjon, og skriver sine rapporter og publikasjoner om alt de får til, men ellers har roet den religiøse aktivismen en smule.

Men her om dagen tenkte jeg igjen på Fair Trade. Og det var på grunn av Donald Trump. Han er også for rettferdig handel:

“We need to add an extra ‘F’ in NAFTA*. You know ‘F” is for? It’s for free and fair trade — because it’s very unfair.”

(*NAFTA står for North American Free Trade Agreement)

Og noe ytterligere bevis trenges vel ikke: Fair Trade, fairtrade og rettferdig handel er begreper rett og slett helt tømt for innhold.

 

Ting som ikke ble solgt – pynt til Mester Grønn.

Mester Grønn er en storselger av Fairtrade-roser fra Øst-Afrika. Kjempefine roser. Det som er litt plundrete å forstå, er at Mester Grønn kjøper inn både Fairtrade-roser og vanlige roser fra samme farm. Det hele er basert på etterspørsel, selvfølgelig. Altså – dersom vi som kunder etterspør Fairtrade-roser, så kjøper Mester Grønn inn disse. Og da betales litt ekstra – den såkalte premium’en – til produsenten. Men dersom vi ikke etterspør Fairtrade-roser, så kjøper Mester Grønn inn vanlige roser. Men fortsatt fra samme produsent, men uten premium. Mitt spørsmål er: Hvorfor kunne man ikke kjøpe inn alle rosene med premium, og så bare droppe hele kategoriseringen?

I tillegg til planter og den slags, så selger jo Mester Grønn mye stæsj. Oppildnet av Mester Grønns sosiale profil og afrikanske rose-engasjement tok Isandi kontakt og spurte om de også ville kjøpe noe av stæsj’et sitt fra Afrika. Og det var Mester Grønn positive til.

Vi hadde en helt spesiell produsent i tankene: Rietbron Craft. Denne gruppa holder til i nabolandsbyen til Vondeling, der man lager engler som verden ikke får nok av. Men i Rietbron hadde man ingen engler å lage, og de trengte så sårt noen oppdrag. Så vi gikk i gang med produktutvikling og heklet og strikket stæsj i tynn ståltråd og med en aldri så liten perle her eller der. Blant annet laget Rietbron denne – som del av en blomsterpinne:

Prøve til Mester Grønns stæsj.

Vi fikk aldri den bestillingen vi håpet på fra Mester Grønn. Veldig trist, der og da. Men sånn i ettertid var det kanskje det beste som kunne skje. For en dag var englekapasiteten hos Vondeling helt sprengt, og etterspørselen bare økte . Og da var jo Rietbron der, med ledig kapasitet . Og nå er Rietbron Craft en fullt integrert del av det som nå heter Karoo Angels, og gruppas 8 medlemmer lager engler på fulltid.

Men – jeg har spart på alle prøvene og prototypene vi utviklet til vår Mester Grønn-drøm som ikke ble noe av. Noen av dem synes jeg er så veldig fine, og jeg har alltid vært lei meg for at det aldri ble noe ut av disse prøvene. Og i høst satt jeg igjen og så på den nydelige heklete blomsten. Og da slo det meg: Dette er en Karoo-engel!

Og nå i februar og mars har jeg vært i flere uker i Karoo hos Vondeling og Rietbron – og der har vi sammen laget en helt ny engel, med blomsten fra det mislykkede salgsframstøtet til Mester Grønn. Nelly heter hun, og hun ser slik ut:

Nelly – en av årets nye Karoo-engler. Laget av ting som ikke ble solgt.

 

Hun kommer til julesesongen 2017, og det kommer aldri på tale at noen skal få kjøpe Nelly med en liten tilleggspris, slik at man kan sette en merkelapp på henne og kalle henne rettferdig. For fokuset er jo da med ett flyttet til kundens behov for å være snill. Og det er ikke derfor Rietbron Craft lager engler, for å tilfredsstille noen andres behov for veldedighet. Rietbron Craft vet selv hvorfor de lager dem: ”To make these angels is our career”.

Lærdom 7: Noe som en gang var ubrukelig, kan seinere bli svært så brukelig. Spar alltid på det fine, ubrukelige.

Brev fra balkongen, til Ståle

Jeg sitter på en balkong i 2. etasje i et leilighetsbygg midt i Luanda, hovedstaden i Angola. Her på balkongen har jeg installert mitt lille hjemmekontor for et par ukers tid. Men jeg får egentlig ikke gjort noe som helst av det jeg burde gjøre, fordi det er så mye å følge med på nede på gata under meg. Så det blir til at jeg bare sitter og ser og ser. Og trøster meg med at underbevisstheten jobber allikevel – for en av disse tingene jeg burde gjøre, var å få systematisert noen tanker som har surret rundt i hodet et par uker.

Jeg er nemlig ikke helt ferdig med denne Fairtrade-konferansen. Men jeg forlater kaffen for en stund – den får vi satse på er i de beste hender hos de som jobber profesjonelt med dette. Kom i dag en kommentar her på Craftprat fra Kaffehuset Friele om det – som du leser her – om at de har bedt IEH – Initiativ for Etisk Handel – om en 3. parts uavhengig vurdering av de ulike sertifiseringsordningene. Det er veldig bra. Sånn sett var vel ikke all skrivinga her på Craftprat og et aldri så lite morgenkåseri helt forgjeves. Les videre →

Greitt å vite litt om: Ulike kaffesertifiseringsprogrammer

Jeg har laget en tabell over ulike kaffesertifiseringsprogrammer. Bare for å ha sagt det med en gang: Denne tabellen burde noen andre enn meg ha laget. Men altså – det finnes ingen samlet informasjon om de ulike programmene på norsk, og jeg tror det er viktig å ha en slik oversikt, for at man skal forstå begrensninger og styrker til de ulike programmene.

Og hvorfor har jeg nå kommet bort i dette med kaffesertifiseringsprogrammer, jeg som kun har vært på én kaffefarm i hele mitt liv? Og den var til og med ikke sertifisert av noe som helst program.

Les videre →

Fairtrade-debatten – et lite sammendrag så langt

Det pågår en liten debatt om Fair Trade/fairtrade i Norads blad Bistandsaktuelt. Bakgrunnen er et morgenkåseri jeg hadde i NRK P2 like etter påske.  Bistandsaktuelt ba meg så om å skrive et debattinnlegg om temaet, som da ble trykket i bladets april-utgave.

Motsvar til mitt innlegg kom i Bistandsaktuelts maiutgave, fra Fairtrade Norges daglig leder Erik Hager. I tillegg kom det et innlegg i Bistandsaktuelts nettutgave fra Per Persson, daglig leder i Friends Fair Trade. Jeg ble bedt om å så skrive et svar til motsvaret – til juni-utgaven – og det er altså ute nå – samt at jeg også skal skrive et svarinnlegg til nettutgaven.

Bistandsaktuelt kommer altså ut en gang i måneden, så man får jo tid til å tenke over sine argumenter før man skriver. Det er selvfølgelig en veldig smal debatt, dette her – og selve debattformatet legger jo heller ikke opp til noe så veldig dynamiske greier. Så man kan jo ikke påstå at debatten raser. (Debattene i bistandsverden er ofte ganske forutsigbare, og er vel mer sånn at ymse folk skal vise seg og sine organisasjoner fram, og det blir sjelden motsvar på noe som helst – men det temaet får vi ta en annen gang) Men den mikroskopiske fairtrade-debatten er en viktig debatt – fordi det handler om hva man serverer den norske befolkning som «sannhet» og «løsning» på fattigdomsbekjempelse – som igjen påvirker hvordan vi ser på Afrika, som så igjen påvirker hva slags muligheter Afrika får mht å bli behandlet som en likeverdig  og helt vanlig handelspartner. Så man må jo bare stå på.

Her er en del linker:

Morgenkåseriet: Morgenkåseri om fairtrade og Fair Trade

Innlegg i Bistandsaktuelt: Rettferdig handel gjør lite godt for de fattige (overskriften var det Bistandsaktuelt som valgte, ville kanskje ikke helt være mitt valg…- og innlegget er altså bestilt som en mer debattvennlig utgave av morgenkåseriet, så det er vel lite  nytt her.)

Motsvar 1 fra Erik Hager: Rettferdig handel her og nå!

Motsvar 2 fra Per Persson: Fair Trade er effektiv fattigdomsbekjempelse

Mitt svar til motsvar kom nå i Bistandsaktuelts juniutgave  – plass til rådighet var 1700 tegn – overskrift «Rettferdighet er ingen handelsvare» – også funnet på av Bistandsaktuelt, men den er jo litt greiere, da. Her er det:

Jeg er tilhenger av at handel skal være rettferdig, men jeg er motstander av rettferdighet som handelsvare. Jeg er tilhenger av merking av visse produkter, men jeg er motstander av merking av mennesker.

Fairtrade har blitt som et Huxley ”ny-ord” – vi kaller det rettferdig, ergo er det rettferdig. For meg holder det ikke som argument at Fairtrade ønsker å være, eller sågar er mer rettferdig enn andre handelssystemer.

Erik Hager fra Fairtrade ber i sitt innlegg i Bistandsaktuelts forrige nummer om alternativer til Fairtrade. Jeg kan nevne det raskt voksende UTZ Certified, som faktisk likner mer på svanemerking enn fairtrade, ettersom UTZ-merking baserer seg på kvalitetskrav for selve produktet og bruker det som grunnlag for høyere betaling, uten at personene som lager produktene bedømmes. Jeg tar gjerne en debatt om selve fairtrade-organisasjonen, om forbrukermakt, om alternativ-prising som handelssystem, om kaffepriser og andre priser, om fairtrade-labelen som markedsføring. For å nevne noe. Men først vil jeg gjerne vite hva Fairtrade Norge mener om den utstrakte sammenblandingen av sertifisert fairtrade og den selv-sertifiserte varianten Fair Trade?

Kjære Erik Hager, jeg lever fint med å bli kalt selvransakende. Det er i så fall ikke en teoretisk øvelse jeg driver med for artighets skyld, men en reaksjon på utallige samtaler og møter jeg har med håndverkere, deres lokalsamfunn og nettverk i det sørlige Afrika. Og jeg gjentar deres hovedkritikk: ”Fair Trade og annen godhetsmerking holder oss nede i charity-fella. Vi forblir de evige marginaliserte, de evige fattige og de evige hjelpetrengende. ”

Jeg vil rett og slett anbefale selvransaking for alle som arbeider for økt handel med Afrika, for å få fart på den økonomiske utviklingen.


Og dersom du vil vite mer om UTZ CERTIFIED –  så leser du det her: Greitt å vite litt om: UTZ CERTIFIED . Her er det skjedd en liten oppdatering mht dette med kaffepriser, etter at  en virkelig ekspert på området – Linn Søvig  fra kaffehuset Friele – skrev en kommentar. Hennes kommentar finner du her.

Da er jeg nesten klar til å svare på motinnlegg nr 2.

__________________________________________________

Greitt å vite litt om: UTZ CERTIFIED

Nå er det vel på tide å komme litt videre med utdyping av min skepsis til Fair Trade – og etterhvert også fairtrade. Men først en liten, men lang faktasak:

Dette med kaffe er ikke enkelt. Jo mer man prøver å sette seg inn i saken, jo mer skjønner man at feltet er komplisert og uoversiktlig. Men det virker som om det er universell enighet om – og har vært det en stund – at noe må gjøres med både bærekraft og de helt klart kritikkverdige forholdene i hele kaffeindustrien. Men noen er jo mer ivrige enn andre mht å få til endringer, og det kan jo ikke påstås at det er kaffebransjen selv som har vært den ivrigste forkjemper her.

Ved siden av Max Havelaar/fairtrade, så er det UTZ CERTIFIED som er den mest dynamiske forkjemperen for en mer etisk kaffeindustri. Mens Fairtrade har som strategi å etablere egne fairtrade-merker for produkter gjennom forbrukermakt – altså alternativer til eksisterende –  og har et klart fattigdomsfokus i sin kommunikasjon med forbrukerne, så jobber UTZ CERTIFIED med å gjøre eksisterende – og nye – merker mer transparente. (jaja, dette engelske ordet transparency har vel ikke noen helt god norsk oversettelse), slik at forbrukeren kan være sikker på at kaffen er etisk ansvarlig dyrket, ganske enkelt fordi man kan vite hvor den kommer fra. Sentralt prinsipp hos UTZ er da SPORING av kaffen – dvs. at kaffehusene kan vite hvilken farm kaffen er kommet fra, og at man på denne farmen følger UTZ sine Codes of Conduct. Ved siden av sporingen – traceability – er profesjonalisering og opplæring på den enkelte kaffefarm sentralt hos UTZ CERTIFIED. UTZ  sin tenkning er da at kombinasjonen av traceability og professionalism gir transparency – som igjen gjør at kaffedyrkerne kan kreve bedre betalt for kaffen og generelt sitte igjen med større utbytte, fordi det medfører at kaffen blir av høyere kvalitet, og produksjonen mer kostnadseffektiv.

Jeg har brukt tid på å sette meg inn i hvordan UTZ jobber og hvordan de tenker , og det er interessant å oppdage mange paralleller til hva førende miljøer innen  Craft Sector i det sørlige Afrika vektlegger i utviklingen av deres bransje og marked.

Logoen for UTZ Certified ser sånn ut:

Som med Fairtrade, så startet de med kaffe, men har nå også utvidet sertifiseringen til å gjelde kakao, te og palmeolje, og de er visst i gang med biofuel også. Bl.a. Nettsiden deres finner du her: www.utzcertified.org .  Her er det også en oversikt over alle farmene som er sertifiserte – og hvem som ikke har fått fornyet sin årlige sertifisering. Og for de som lurer – UTZ er ikke en forkortelse, men ordet «god» på maya-språket QuichU.

UTZ opererer altså også med Codes of Conduct som kaffefarmene må overholde for å kunne bli sertifisert, og dette skjer ved ekstern uavhengig kontroll og revisjon, akkurat som for Fairtrade. (der kalles det Standarder) Codes of Conduct omhandler forhold knyttet til selve dyrkingen, arbeidstakerrettigheter og lokalsamfunn, samt miljø. På hjemmesiden deres kan du laste ned alle disse Codes of Conduct og lese mer i detalj.

UTZ er ganske store , selv om de er av nyere dato enn Fairtrade.  (startet begge to som små lokale initiativ, i hhv 1997 og 1988) I 2007 var UTZ visstnok større enn Fairtrade, men jeg er usikker på om det fortsatt gjelder – Fairtrade-kaffe har jo vokst voldsomt de siste årene. Det er mange norske kaffehus som bruker UTZ-kaffe, blant annet Coop og Friele, men vi hører jo veldig lite – nærmest ingenting – om dette sertifiseringssystemet.  Norsk Wikipedia, for eksempel, har ingen artikler om UTZ, til sammenlikning har de 42 om Fairtade/Fair Trade.

Så hva er de viktigste forskjellene mellom UTZ CERTIFIED og FAIRTRADE?

Den overordnede forskjellen er  altså selve tilnærmingen til utfordringen alle er enige om: Hvordan kaffedyrking og forholdene i kaffebransjen kan forbedres til å bli bærekraftig og etisk forsvarlig for både mennesker og miljø. Gjør man det best ved å skape ALTERNATIVE merker, eller gjør man det best ved å forbedre EKSISTERENDE merker? Fairtrade legger vekt på det første – og er således svært forbrukerorientert, mens UTZ  vektlegger det siste, dvs. fokuserer sitt arbeid mot bransjen selv. Og antakelig er dette en av grunnene til 42-0 hyppigheten på Wikipedia. Et UTZ-merke på kaffeposen blir da mer å betrakte som f.eks. CE-merking for leketøy, eller NEMKO-godkjenning på elektriske apparater, og at etterhvert skal det være helt naturlig at ALL kaffe har denne merkingen, mens Fairtrades merke viser deg at dette er et alternativ til andre kaffemerker.

Oppdatering juli 2010: kommentar fra Jarle Heitmann, Fairtrade Norge: Gang på gang gjentar du at Fairtrade har som strategi å etablere egne Fairtrade-merker som alternativer til eksisterende merker, mens UTZ søker å få UTZ-merket på eksisterende produkter. Dette er faktisk direkte galt!………Fairtrades anbefalinger er faktisk at Fairtrade-merkede produkter er så mainstream som mulig, altså det motsatte av det du påstår.

I praksis betyr dette:

MINIMUMSPRIS: Fairtrade opererer med minimumspriser for kaffebønnene, som skal ligge over tilsvarende markedspris.  UTZ legger seg ikke bort i pris-settingen på kaffen – det må avtales mellom kjøper og selger. Deres tenking er at selve UTZ-sertifiseringen, som medfører høyere grad av profesjonalitet hos dyrkeren, og som igjen innebærer fokus på kvalitet, gjør at dyrkeren kan forhandle seg fram til høyere pris.

PREMIUM: I Fairtrade-systemet betaler første-kjøperen av kaffen en fastlagt ekstra premium til kaffe-kooperativet, i tillegg til den fastsatte fairtrade-prisen for selve kaffen. Denne premiumen skal gå til sosiale formål, som kaffe-kooperativet selv bestemmer hva skal være. I UTZ-systemet betaler første-kjøper også en premium til kaffedyrkeren, i tillegg til markedsprisen for kaffen.Dette er ekstrabetalingen kaffedyrkeren kan oppnå pga at kaffen er UTZ-sertisert, altså som et slags kvalitetsstempel. Hvor mye denne premiumen er, forhandles mellom kjøper og selger. Så selgeren av UTZ-kaffe får altså også betalt mer enn gjeldende markedspris. Men i motsetning til Fairtrade er det ingen føringer på hva denne premiumen skal brukes til, den ansees å være del av selve kaffeprisen.

FÅR UTZ ELLER FAIRTRADE-FARMER BEST BETALT FOR  KAFFEN? Jeg har ikke funnet noen dokumentasjon på hvordan de to systemene gir utslag over tid for prisene kaffedyrkerne får for sin kaffe. Så jeg har funnet fram litt data og sammenliknet så godt  jeg kan. I UTZ sin årsrapport for 2008 står det at den gjennomsnittlige premiumen som UTZ-produsentene fikk i tillegg til standard markedspris var 6,8%, og denne prosenten øker for hvert år, i hht statistikken de har lagt fram. Premiumen i Fairtrade-kaffe utgjør  pr dato ca 10% av fairtrade-kaffeprisen, så vidt jeg kan lese tilgjengelig dokumentasjon på Fairtrade Norges hjemmesider. Men nå er det jo sånn at fairtrade-kaffeprisen er fastsatt for en viss periode (ser ut til at sist gang den ble endret var i 2008), så den tar jo ikke med seg variasjonen i markedsprisen. Derfor er det sånn at siden 2008 så er fairtrade-kaffeprisen for Robusta-kaffe OVER markedsprisen, mens for Arabica-kaffe er den UNDER markedsprisen. (kilde – Verdensbanken ) Så det kan se ut som at for Robusta-kaffe så tjener bøndene mest i Fairtrade-systemet, mens for Arabica-kaffe tjener UTZ-bøndene best,  men dette må antakelig undersøkes nærmere. I denne sammenlikningen er Fairtrade-premiumen tatt med som del av selve kaffeprisen, selv om den egentlig ikke er betaling for selve kaffen, men en tilleggsbonus til sosiale formål.

Oppdatering juni 2010 – kommentar fra Line Søvig fra kaffehuset Friele: Vær obs på at minsteprisen til Fairtrade-kaffen trår først i kraft når markedsprisen er lav. Om prisen på New York børsen er 80 cent per pund, vil Fairtrade-kaffen få 125 cent per pund, pluss 10 cent per pund i premium. Om kaffeprisen på New York børsen er 134 cent per pund, vil Fairtrade-farmen også få 134 cent per pund og et tillegg på 10 cent per pund.

Dette med svingninger i markedspris forklarer også mye hvorfor mange bønder forbeholder deler av produksjonen til ikke å være sertifisert, ganske enkelt fordi de får en høyere pris uten.  Og noen synes vel heller ikke at de trenger sertifisering overhodet for å kunne bevise at de oppfyller etiske standarder. Og noen er vel heller ikke opptatt av etikk som salgsargument.

TYPE  KAFFEDYRKERE:  Fairtrade jobber med kaffe-kooperativer i et visst størrelsessegment, og ikke med privat-eide farmer. (som både kan være av type svært store og rike, så som i Brasil, og svært små og fattige, så som i Afrika). UTZ på sin side jobber med alle. I Fairtrade må kaffe-kooperativet betale for å melde seg inn – 500 EUR, i UTZ er det gratis. I Fairtrade må det betales en grunnpris til firmaet FLO-CERT for å kunne bli førstegangssertifisert, og deretter for hver gang revisjon og kontroll utføres. I UTZ bruker man lokale sertifiseringsorganisasjoner/firmaer, avhengig av hvor produsenten er, og prisen for inspeksjonen/revisjonen er da tilpasset lokale forhold, og er igjen et forhold UTZ ikke blander seg opp i. UTZ sin hjemmeside gir en oversikt over hvilke sertifiseringsfirmaer de bruker, med tydelig henvisning til deres hjemmesider osv, mens det er rett og slett litt vanskelig å finne mye info om FLO-CERT, hvem som eier dem osv. Dagens Næringsliv hadde en lang sak om hele Fairtrade-systemet i 2007, kalt «Fattigdom ASA», som omtaler bl.a FLO-CERT – den er høyst lesverdig! Du finner den her.

Oppdatering juli 2010 ang FLO-CERT, kommentar fra Jarle Heitmann, kommunikasjonssjef i Fairtrade Norge:  På vår nettside er det veldig enkelt å finne frem til siden hvor det står at FLO-CERT eies av Fairtrade Labelling Organizations International, Fairtrades paraplyorganisasjon (http://www.fairtrade.no/Internett/Om_Fairtrade/Kontroll/).
Der står det også at de opererer uavhengig av Fairtrade og er akkreditert av ISO etter deres standard 65, noe som betyr at de er anerkjent av ISO som en kompetent organisasjon til å utføre uavhengige kontroller etter Fairtrade-standardene. Hva en slik ISO- akkreditering betyr i forhold til at man sikrer at sertifiseringen blir 3. hånds, bør du virkelig sette deg inn i hva betyr!

MELLOMLEDD/ MIDDLE MAN: Kaffeindustrien bærer preg av at det er mange og uoversiktlige ledd i handelskjeden. Fairtrade har som et bærende element at man skal unngå fordyrende mellomledd, dvs at kaffebonden skal selge direkte til kaffe-importørene, og ikke via såkalte «coyotes» med suspekt forretningsmoral, og dette er argumentet for å danne kooperativer, som da overtar mellomleddets rolle. UTZ sin tilnærming til denne utfordringen er igjen å ikke legge seg opp i selve markedets handelsmekanismer, men i stedet ansvarliggjøre første-kjøperne, gjennom at de må være UTZ-sertifiserte, kombinert med sporing av kaffen – traceability.

SPORING: Sporing – traceability – står sentralt hos UTZ. De mener at sporing og transparens (traceability og transparency) er nøkkelord for kunne skape en bærekraftig kaffeindustri, med fokus på menneske og miljø. UTZ sitt system åpner også muligheter for mer differensiert kaffeutvalg, og bedrede markedsmuligheter for de små produsentene, fordi de kan komme seg inn på markedet for spesialkaffer og «single estate»-kaffer. I utgangspunktet var denne sporingen (hver kaffesekk får et unikt nummer som følger kaffen fra den kjøpes fra kaffeprodusenten helt fram til kaffehuset som pakker den) ment for bransjen selv, men etterhvert har mange av kaffehusene tilbudt sporingsløsninger også for forbrukerne, dvs deg og meg. Jeg har ikke funnet ut om hvorvidt det tilbudet finnes i Norge ennå. Den generelle Fairtrade-kaffen kan ikke spores på samme måte, med mindre det er «single estate»-kaffer/spesialkaffer.

EGNE MERKER: Som tidligere nevnt – Fairtrade fokuserer  altså på alternative merker, ettersom de er en merkevareordning, mens UTZ  fokuserer på etablerte og eksisterende merker, og ser på sin logo mer som en type CE-merking. Men alternativ-tankegangen er blitt utvannet ved at globale markedsledere som Nestle, McDonalds og Starbucks bruker Fairtrade-merking aktivt i sin markedsføring – dvs det de forsikrer seg om, er at de har kaffe for enhver type kundesegment. Men med inntreden av disse markedsledende merkene i «alternativ-segmentet» så må man jo undres: Den dagen all kaffe er blitt Fairtrade-kaffe, som vi jo må gå utifra er målet – at alle kaffebønder i verden skal trå ut av fattigdom –  så må jo hele vitsen med ekstra betaling og høyere pris falle bort. Og hva skal man da markedsføre?

FORBRUKERPÅVIRKNING: Fairtrade har som strategi å skape etterspørsel etter Fairtrade-produkter gjennom forbrukermakt. Det vil si – når flere og flere ber om fairtrade-kaffen, så øker etterspørselen etter denne kaffen, som igjen vil komme de fattige kaffebøndene til gode – fordi de da får solgt mer, og flere kaffebønder vil bli med på sertifiseringen. Fairtrade markedsfører en relativt enkel handelskjede – man gir inntrykk av at det er en direkte link mellom den fattige kaffebonden i Afrika og den kaffedrikkende forbrukeren i Norge – og dersom du betaler mer for den rettferdige kaffen din, så skyldes det nettopp at du da hjelper en fattig bonde. Virkeligheten er jo mer komplisert enn som så –  f.eks. så får både FLO-CERT, FLO og Fairtrade Norge sin del av den ekstra prisen du eventuelt betaler, og bonden nærmest ingenting. Ikke fordi de nevnte nødvendigvis prøver å lure oss forbrukere, men fordi de framstiller systemet enklere enn det er.

UTZ lover ikke fattigdomsreduksjon eller rettferdighet. De lover kun traceability. Men det er jo klart – i kampen om forbrukernes gunst så er jo «rettferdig kaffe» adskillig mer sexy enn et navn som minner om et transportfirma eller et skummelt giftig kjemikalie.

DRIFT AV ORGANISASJONEN: UTZ  er organisert som en ideell stiftelse, med hovedkontor i Nederland. De drifter organisasjonen basert på inntekter fra første-kjøperne av kaffen. Alle UTZ-sertifiserte kaffekjøpere (første-leddet) må betale en fastlagt sum pr kg kaffe de kjøper. Det er et mål for UTZ å kunne drifte seg selv utelukkende på denne avgiften, og foreløpig klarer de å dekke 50% av driftsutgiftene på den måten. De resterende 50% får de fra EU og div bistandsorganisasjoner, som også da inkluderer midler til drift av spesielle prosjekter. (når de f.eks. går inn på nye produktområder). Utgiftene til UTZ går til lønn og monitorering av sporingssystemet og Code of Conduct. Markedsføringsutgiftene utgjør bare en liten del av budsjettet. I 2008 var totalbudsjettet til UTZ litt i underkant av 2.5 mill Euro, altså ca 20 mill NOK. Fairtrade-systemet er organisert gjennom ulike nasjonale selvstendige organisasjoner, i alt i 19 land, samt de geografisk definerte produsentnettverkene, ett for hvert kontinent. Disse utgjør tilsammen FLO – Fair Trade Labelling Organisation – som har som oppgave å ivareta og utvikle Fairtrade-systemet. FLO finansieres av medlemsavgifter og bidrag fra bistandsorganisasjoner – og hadde i 2008 et budsjett på 6,5 mill Euro.Og under der igjen er altså medlemsorganisasjonene, med sine finansieringskilder. Den norske  nasjonale organisasjonen Fairtrade Norge sitt regnskap i 2008 viser inntekter på ca 8,3 mill NOK, der over 50% er støtte fra Norad, og litt under 40% er lisensinntekter, dvs at de norske importørene av Fairtrade-varer må betale en viss sum til Fairtrade Norge for å kunne bruke logoen.Utgiftene går til lønn, administrasjon og markedsføring – i   2008 brukte Fairtrade Norge 3,6 mill NOK til markedsføring. Snaut 0,5 mill NOK   gikk ut av landet – til FLO som medlemsavgift. Samme utgiftsstruktur finner man i den britiske søsterorganisasjonen FairTrade Foundation, som er en kjempe i Fairtrade-systemet og som i motsetning til Fairtrade Norge også har ansvar for oppfølging og lisensiering av fairtrade-produsenter. Av deres utgifter  i 2008 på ca 7,0 mill GBP brukte de like mye på markedsføring i UK (2,128 mill GBP), som på «Producer and Product support» (2,114 GBP). I tilegg til FLO og de nasjonale organisasjonene og produsent-nettverkene kommer altså det noe uklare FLO-CERT-firmaet på toppen av Fairtrade-systemets kostnadsstruktur. Lisensinntektene vil etterhvert kunne overta mer og mer av driften av fairtrade-systemet, slik at behovet for donor-støtte blir redusert, og der er både UTZ og Fairtrade på linje. Men det er adskillig dyrere å drifte det desentraliserte Fairtrade-systemet enn det mer markedsdrevne UTZ Certified, samtidig som Fairtrade-systemet bruker mye av sine inntekter på markedsføring.

KRITIKK: Det er selvfølgelig rettet kritikk mot UTZ – først og fremst gjelder det at tilnærmingen «hvitvasker» store multinasjonale selskaper, ved at de får en etisk merkelapp som de ikke fortjener. Nå har jo den kritikken etterhvert blitt relevant for Fairtrade også, ettersom selskaper som Nestle også har Fairtrade-merket noen av sine noen produkter, for ikke å tape terreng overfor det stadig økende forbrukersegmentet som ønsker seg etiske varer i handlekurven. Igjen ser man at all slags etisk merking egentlig blir kun en markedsføringsstrategi.  Min største betenkelighet mht UTZ er at også dette initiativet, som alle andre «godhetstiltak» trenger «vaktbikkjer» – dvs.ikke-kommersielle aktører som stiller kritiske spørsmål og følger utviklingen. Det ser det ut til at de mangler pr. dato. Det er jo dette som er det paradoksale mht Fairtrade – det ble startet som et alternativ, av «vaktbikkjer» utenfor den kommersielle bransjen, men er nå blitt en del av hele det kommersielle systemet, samtidig som de later overfor forbrukerne som om de fortsatt ikke er det. Eller for å si det med den franske aktivisten Christian Jacquiau: Det har gått fra å være en visjon om rettferdig handel til handel med rettigferdighet.

Og oppsummert? Tja, til syvende og sist handler det vel om at de fleste av oss liker god kaffe. Og at god kaffe innebærer også at kaffe skal være god for dem som har dyrket den. Og det må jo være et mål at det skal gjelde alle kaffedyrkere? Og med det har jeg vel klart tatt et standpunkt mht UTZ Certified kontra Fairtrade, dersom noen skulle være i tvil.

Debattinnlegg – Bistandsaktuelt 04/10

Og her er debattinnlegget: (mye repetisjon etterhvert….)

Jeg er skeptisk til Fair Trade og fairtrade. For ordens skyld – Fair Trade og fairtrade er to forskjellige ting.

Fairtrade i ett ord er en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er benevnelse på selve handelsvirksomheten, det vil si at HANDLINGENE til  individer, organisasjoner eller bedrifter, er rettferdige. Ettordsvarianten er forbeholdt jordbruksbaserte produkter med ekstern sertifisering, og da er Max Havelaar-merket involvert, mens Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering – det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det begrepet.  WTFO – World Fair Trade Organization – arbeider imidlertid for å innføre standarder og sertifisering for blant annet håndverksproduksjon, slik at man kan få en tilsvarende merkeordning som Max Havelaar.

Men ingen av de to variantene er varemerkebeskyttet som navn, og de har i alle år blitt brukt om hverandre.

Begrepet har således endt opp som en sekkebetegnelse på idealistisk motivert handel med fattige småskalaprodusenter i sør, med løfte om fattigdomsreduksjon hos produsenten.  Men det er selvfølgelig ingen automatikk i at all handel med fattige småskalaprodusenter er fattigdomsreduserende, langt mindre rettferdig.  Og denne vide bruken av begrepet, kombinert med ambisiøse løfter, gjør at det i realiteten er i ferd med å tømmes for innhold.

Den sertifiserte varianten, altså fairtrade,  garanterer produsentene minimumspriser   for råvarene, samt ekstra betaling, såkalt premium, til sosiale formål, det vektlegges demokratiske rettigheter for arbeiderne og miljøvennlig produksjon. Blant annet. Kritikere hevder på sin side at fairtrade ikke når de fattigste,  men tvert i mot gjør de fattigste fattigere, at ordningen tvinger produsentene til ensidig og på sikt ikke bærekraftig landbruksproduksjon, og at selve premiumen forsterker usunn avhengighet.

Sett fra mitt ståsted, med erfaring fra handel med håndverk fra det sørlige Afrika, har jeg ingen tro på at eventuell sertifisering og Fair Trade-merking av håndverksproduksjon vil øke handelen og gjøre den mer rettferdig og de fattigste mindre fattige. Det eneste man kan garantere er at en slik sertifisering vil måtte bli svært kostbar.

Men min hovedinnvending mot Fair Trade og  fairtrade er av ideologisk karakter.  Det bidrar til en forenkling av hva fattigdomsbekjempelse er, og en opprettholdelse av myter om særlig det fattigste kontinentet – Afrika.  For når du kaller noe for rettferdig, så blir motsatsen urettferdig. Som butikkselger av afrikanske varer vet jeg mye om det. Jeg får mange spørsmål om fairtrade og Fair Trade . Når jeg da svarer at jeg hverken selger fairtrade-produkter, eller kaller handelen for Fair Trade, så blir mange kunder veldig usikre. Men er det urettferdig handel, da? spør de.

Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer? spør jeg tilbake. Nei, jeg vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de jeg kjøper produktene fra, og at de får skikkelig betalt, er som oftest svaret da.

Og det er denne tankegangen knyttet til Fairtrade – i både ett og to ord – ideologiske kritikere  i det sørlige Afrika trekker fram. At rettferdig handel, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. Vi stoler ikke på dem, men vil dem så vel. Så for at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss. Og er du rettferdig, så får du tilgang til det ypperste vi har i vår vestlige verden – Den Bevisste Forbruker – og da kan du tjene mer penger. Det minner om passlovene under apartheidtida, sier de.

Til syvende og sist er både Fair Trade og fairtrade ikke noe annet enn markedsføringsstrategier overfor vestlige forbrukere, for å få dem til å velge varer fra fattige produsenter i sør. Spørsmålet man bør debattere er derfor ikke først og fremst om hvorvidt Fair Trade og fairtrade er bra eller dårlig, men om hvorvidt merking og godhetstesting her i Norge på sikt fremmer og øker handelen med fattige småskalaprodusenter i sør på en bærekraftig måte.  Jeg tror det må finnes andre og bedre måter.