Morgenkåseri om fairtrade og Fair Trade

Morgenkåseri NRK P2  – 06. april. (som stort sett er et slags sammendrag av hva jeg har skrevet om tidligere – de fleste morgenkåseriene lager jeg på den måten.) På bakgrunn av det kåseriet ble jeg bedt om å skrive et debattinnlegg i Norads blad Bistandsaktuelt. Det er nødvendigvis ikke like muntlig i formen, da. Men altså først – morgenkåseriet:

God morgen, og vel overstått påske! Kanskje du har tatt deg en kopp kaffe på morgenkvisten – og kanskje den til og med er av den rettferdige typen – fairtrade-kaffe.

Og kanskje du har nydt litt påskesjokolade i uka som gikk – og mulig du i den anledning har opplevd et etisk dilemma, fordi kakobønnene i påskesjokoladen kommer fra land der det ikke finnes fairtrade-kakao. Før påske avslørte nemlig en dansk dokumentar at kakaobønnene vi nordmenn liker- altså rent smaksmessig –  kommer fra Elfenbenskysten, med utbredt barnearbeid involvert.

Noen var raskt ute i media og krevde at rettferdighet måtte også komme til Elfenbenskysten – og det kan man jo ikke være i mot.  Rettferdighet, altså. Men det spørs  om fairtrade-kakao er svaret på det kravet.

Det er bare å si det som det er  Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og jeg er jamen ikke sikker på fairtrade, heller. For de som lever i villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste – så er altså Fair Trade og fairtrade to forskjellige ting.

Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er benevnelse på selve handelsvirksomheten, det vil si at HANDLINGENE til mennesker, organisasjoner og bedrifter , er rettferdige. Ettordsvarianten er forbeholdt jordbruksprodukter med ekstern sertifisering og da er det også et merke involvert, mens Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Ikke rart det blir forvirring.

Prinisppene for den sertifiserte varianten er jo så bra – produsentene får garanterte minimumspriser  og ekstra betaling til  felles sosiale formal, det vektlegges demokratiske rettigheter for arbeidsstokken og miljøvennlig produksjon, Blant annet. Men kritikere hevder på sin side at fairtrade ikke når de fattigste, men tvert i mot gjør de fattigste fattigere, og at ordningen tvinger produsentene til ensidig og på sikt ikke bærekraftig landbruksproduksjon.

I utgangspunktet dreier min skepsis mot Fair Trade og  fairtrade seg om selve navnet. Rettferdig. For mye kan sies om handel med fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig. Er det navnet valgt for å tilfredsstille produsenten i sør, eller kunden i nord?

Når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger av afrikanske varer vet jeg mye om det. Jeg får mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det jeg, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige? – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når jeg da svarer at jeg hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de.

Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør jeg tilbake.

Nei, jeg vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de jeg kjøper produktene fra, at de får skikkelig betalt og sånt, er som oftest svaret da.

Og det er denne tankegangen knyttet til Fairtrade – i både ett og to ord – ideologiske kritikere i det sørlige Afrika trekker fram. At denne rettferdige handelen, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. Vi stoler ikke på dem, men vi vil dem så vel. Så for at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss. Og er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – Den Bevisste Forbruker – og da kan du tjene mer penger, og til og med forsørge din familie og sende barna på skole. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

Mange tusen nordmenn er fans av rettferdig handel på  Facebook. Og det er sikkert skikkelig urettferdig å blande passlover opp i Fair Trade. I hvertfall for de tusenvis av norske fans.

Om Fairtrade og Fair Trade og rettferdighet.

Det er bare å si det som det er: Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og nå er jeg blitt erklært skeptiker til også Fairtrade. For de som lever i den villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste nordmenn – så er altså Fair Trade og Fairtrade to forskjellige ting.

Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er en benevnelse på selve handelsvirksomheten som utføres, det vil si at MENNESKER og ORGANISASJONER/ BEDRIFTER involvert i handelskjeden er rettferdige. Ettordsvarianten – dvs. Fairtrade – kan man kun bruke når produktet er eksternt sertifisert – og da får produktet et merke – nemlig dette
– og det er organisasjonen Fairtrade Norge som forvalter denne merkevaren i Norge.

Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Og dersom jeg kan avse en del euro i året så kan jeg også melde med inn i World Fair Trade Organization  – og da kan jeg få bruke dette symbolet

,

så sant jeg har bevist at jeg oppfyller visse krav til etisk standard. For ordens skyld, WFTO har egentlig fått ny logo – men den klarte jeg ikke å få lastet ned – mulig det har noe å gjøre med at de skal bli strengere på hvem som får bruke logoen deres.

Men uansett, selve ordene – Fair Trade og Fairtrade – kan brukes av alle, de er ikke varemerkebeskyttet.

Begge deler, både ett- og toordsvarianten, med og uten logo, er til syvende og sist ikke noe annet enn en markedsføringsstrategi overfor oss vestlige forbrukere med dårlig samvittighet. Ved siden av alt du kan kjøpe av rettferdige bananer og roser og kaffe og te og sukker og vin og kjeks og ris, så kan du også få kjøpt rettferdig musikk og rettferdige lydeffekter, du kan drikke deg full på rettferdig brennevin, for ikke å snakke om rettferdige kondomer, laget av rettferdig lateks. Det er gripende lesning på nettet om folk som endelig føler at de kan ha sex med god samvittighet. Og noen produkter er delvis rettferdige, for eksempel en viss type sjokolade, der selve kakoen er rettferdig, men ikke melken – dvs kua. Og noen klesplagg består for eksempel av 6 prosent rettferdighet, i form av rettferdig bomull. Nå er jo alle disse eksemplene ovenfor en salig blanding av ettordsbegrepet og toordsbegrepet, med og uten symboler og merker – og det er helt sikkert ikke rettferdig av meg å blande sammen dette og bidra til enda mer forvirring blant allerede forvirrede forbrukere. (I folkeopplysningens ånd skrev jeg  i 2008 et lengre innlegg her på Craftprat om Fairtrade og Fair Trade og forskjellen på de to: Lynkurs i Fairtrade og Fair Trade )

En journalist ringte meg for noen uker siden og ville snakke om hvorfor  jeg var skeptisk til Fairtrade – i ett ord, altså. Nå er det altså Fair Trade jeg i utgangspunktet er mest skeptisk til, men journalisten hadde heller ikke fått med seg denne forskjellen. Fair Trade har jeg vært opptatt av ettersom det toucher veldig mye inn på det jeg driver med til daglig – handel med afrikanske småskalaprodusenter av håndverk – så jeg har en del erfaring å bringe til torgs på området. Mens Fairtrade dreier seg om  handel med jordbruksvarer, som jeg altså ikke driver med – og således har mer utenforstående betraktninger om – og etterhvert skepsis til.

Min hovedkritikk mot Fair Trade – som også gjelder Fairtrade – har i utgangspunktet vært av ideologisk karakter – at hele benevnelsen er laget først og fremst for at vi i Vesten skal føle oss bedre, og at det innebærer en farlig forenkling av  hva fattigdomsbekjempelse er og en opprettholdelse av myter om afrikanere og Afrika – som til syvende og sist vil virke mot sin opprinnelige hensikt, selv om den er aldri så edel. Jeg skriver om det ideologiske nå i dag, og kommer tilbake til andre aspekter i et annet blogg-innlegg.

Min første innvending går på selve navnet. Rettferdig. Fair Trade-begrepet oppstod i NGO-kretser – blant frivillige organisasjoner som har til kjennemerke at de mobiliserer folk og medlemmer for de gode og store ideer og slagord.  Min teori er at dersom handelsstanden selv hadde funnet på begrepet «rettferdig handel», så hadde det aldri fått gjennomslag – fordi man vet at man må forholde seg til markedsføringslover og krav om ikke å føre forbrukerne bak lyset. For mye kan sies om handel med  fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke.  Jeg har til gode å møte en eneste håndverksprodusent i Afrika som mener at hans eller hennes handelsmuligheter med vesten er rettferdige. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig.

Men nå kan man jo si at det er selve ønsket om rettferdighet som er det viktige her, og at denne handelsvirksomheten er mer rettferdig enn annen handel. Men det farlige med slik store mobiliserende løfter og slagord er at det fort blir en selvoppfyllende profeti. Når bare mange nok tror på og støtter rettferdig handel, så blir  handelen vi støtter rettferdig.

Nå har noen forsøkt seg på å si at Fair heller kanskje skal oversettes med «real» – men leser du for eksempel på Fair Trade Norge sine hjemmesider, så ser du at de bruker ordet «rettferdig» ganske så konsekvent.

Min andre hovedinnvending mot Fairtrade og Fair Trade er forenklingen og inndelingen av afrikanere i de snille og de slemme. For når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger med afrikanske varer vet jeg mye om det. Hos Isandi får vi mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det vi, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når vi da svarer at vi hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de, vantro.

Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør vi da tilbake.

Nei, vi vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de vi kjøper produktene fra, er som oftest svaret da.

Og det er dette svaret ideologiske kritikere av Fair Trade i det sørlige Afrika trekker fram som hovedargumentet mot hele påfunnet. At Fair Trade, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. For at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss – og gjerne få et stempel eller et merke, for vi vil dem så vel. Er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – den bevisste forbruker – og da kan du tjene mer penger. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

Opprøret  i Sharpeville mot nettopp passlovene markerer 50 år i dag. Og 5.000 nordmenn er fans av rettferdig handel på Facebook. Og det er skikkelig urettferdig å blande minner om ubehagelige passlover med Fair Trade. I hvertfall for de 5.000 nordmennene.

Lynkurs i Fairtrade og Fair Trade

Jeg vet altså ikke om du har fått det med deg, men: Det finnes noe som heter Fairtrade og noe som heter Fair Trade, og det er to forskjellige ting. Her følger et lite lynkurs i hva som er hva:

Fairtrade er en merkevareordning for en gruppe jordbruksvarer fra produsenter i Asia, Latin-Amerika og Afrika. Man har konsentrert seg om varer fra fattige land som det selges mye av i rike land, utifra tenking om at det vil monne på ulike statistikker dersom man får «orden» på handelen med disse varene.

Logoen ser sånn ut, i litt dårlig oppløsning:

Og den logoen får man når man oppfyller spesielle standarder. Det finnes to standarder, den ene gjelder dersom du er produsent, den andre dersom du er importør. Jeg har klippet direkte fra Max Havelaar Fair Trade Norge sine hjemmesider her:

Standard for produsent:

  • Småprodusenter må danne demokratiske og representative andelslag / kooperativer, hvor kvinner kan delta.
  • Tvangs- og barnearbeid får ikke finne sted
  • Diskriminering på grunnlag av politisk ståsted, etnisitet, religion, kjønn eller annet får ikke finne sted.
  • Demokratisk beslutning om hva premiumen skal benyttes til.
  • Produksjonen skal foregå mest mulig miljøvennlig – dette innebærer blant annet reduksjon i bruk av sprøytemidler og egne tiltak mot jorderosjon og vannforurensning.

Så til standardene for importørene – altså de som kjøper direkte fra produsentene, for så å selge videre.

  • Produsenter får en garantert minstepris for varene sine som dekker produksjonskostnadene og gir en lønn å leve av.
  • En viss andel av kjøpesummen, kalt premium, går til et eget fond som forvaltes av bøndene og arbeiderne selv. Premiumen skal investeres i prosjekter som fremmer sosial og økonomisk
    utvikling i lokalsamfunnet, men bøndene og arbeiderne bestemmer selv hvilke tiltak de skal investere i. Takket være premiumen har det blant annet blitt bygget veier, helsestasjoner, boliger og skoler.
  • Produsentene kan få inntil 60 % av kjøpesummen på forhånd. Dette gir muligheter til å investere i og forbedre produksjonen.
  • Opprette langvarige handelsforbindelser.

Viktig: Det finnes ingen standard’er for å de som selger Fairtrade produkter til deg og meg, så sant de ikke er direkte importører. Importører i Norge er sånne som Bama, Friele, Coop, Mester Grønn, men det er altså ikke butikkene deres som er Fairtrade.  Så i teorien kan altså en butikk som selger Fairtrade produkter, f.eks. en bar som selger Fairtrade-vin, underbetale sine ansatte og nekte dem å fagorganisere seg – selv om de altså selger et rettferdig produkt. Eller, en klesprodusent som bruker fairtrade-bomull kan underbetale de som syr klærne, og til og med i teorien bruke barnearbeid. Så når du ser at et klesplagg har merket «inneholder fair trade bomull», så betyr ikke det at t-skjorta er 100% rettferdig. Det er råvaren som er rettferdig, ikke nødvendigvis det foredlede produktet.

Altså – så enkelt, og så komplisert.

Det som også er viktig med Fairtrade er at antall mellomledd involvert reduseres, ved at produsentene får direkte markedsadgang. Det er selvfølgelig bra. Det kommer imidlertid til å bli en utfordring når man skal begynne å kikke på sammensatte produkter, for å ikke å snakke om når man skal ta for seg produkter der emballasjen utgjør en del av produktet, som f.eks. Fairtrade Cola. Jeg har ikke funnet noe på nettet om hvorvidt emballasjen til Ubuntu Cola er fairtrade-sertifisert.

Du kan i Norge kjøpe Fairtrade-sertifiserte bananer, kaffe, te, roser, ris, sjokolade, kakao, vin, cola (sukkeret i colaen er Fairtrade), sukker, appelsinjuice, bomull – og det finnes også Fairtrade-sertifiserte fotballer fra Pakistan. Jeg har lurt litt på disse fotballene – hvordan de har sertifisert dette – og det man finner på nettet er:

Fairtrade Standards for sports balls ensure that:

  • Fairtrade Standards for hired labor require that wages for workers equal at least the national minimum wage. Additionally, Fairtrade Standards require that benefits and wages to workers are progressively improved.
  • Fairtrade Standards require that producers do not use child labor.
  • Each Fairtrade Certified Sports ball Producer has to have a Joint Body comprising of management, factory worker and stitcher representatives. The Joint Body consults with those they represent and decides upon the best use of the Fairtrade Premium Money.
  • Women comprise a large percentage of the labor input of sports balls. Fairtrade standards ensure that there is no discrimination against women, and that facilities pertinent to women are provided by employers. Special consideration is given to the fact that in joint bodies, employers and workers/stitchers alike need to be especially aware of incorporating the voice of women in decision making, so that they and their families too can benefit.

Det er et uavhengig organ – FLO – Fairtrade Labelling Organisations International – som overvåker og sjekker standard’ene og for å bli fairtrade-sertifisert må man altså leve opp til disse standard’ene, enten som produsent eller som importør. Kritikere av fairtrade sier at standard’ene er fryktelig vage og at veldig mye holdes skjult mht hvem som profitterer på dette systemet, forsvarerne sier at standard’ene fungerer både som pisk og gulrot, og resultatene er synlig målbare. I Norge er det Fairtrade Max Havelaar Norge som er ansvarlig for forvaltning av lisensieringsordningen. Det er altså ikke mer komplisert i utgangspunktet enn at de passer på at Fairtrade-logoen kun brukes på produkter som holder seg til standardene nevnt ovenfor, og det skulle jo være mulig for oss forbrukere å holde orden på dette. Du leser mer på www.fairtrade.no .

Nå er det ikke sånn at all kaffe og te fra f.eks. Afrika som IKKE har Fairtrade-merket, er urettferdig. Noen store norske importører – f.eks. Coop har sin egen rettferdige kaffe. Og jeg kjenner noen sørafrikanske produsenter av produkter som kunne ha vært fairtrade-sertifisert, men som IKKE vil det, av ideologiske årsaker – fordi de mener at det er et typisk vestlig NGO-påfunn, som egentlig bare fører til at Afrika blir enda mer stigmatisert, fordi det sår tvil om afrikanske produsenters moral. «Can’t you see what is happening? The global NGOs want to control the trade in Africa, by imposing moral standards which suggest that Africans have lower moral than the West. So our products need help to become morally acceptable for the West.» Jeg prøver å si at det var vel å ta den litt langt, det er vel omvendt – at Fairtrade skal sikre at vestlige handelsmiljøer ikke skal utnytte Afrika, at utgangspunktet her er at Vesten er the bad guy. Min venn bare fnyser. «Du har jo selv sagt at ditt bilde av Afrika er formet av hva NGO’ene har formidlet og formidler – «the African cheap misery»- og at du mener at det er en av årsakene til hvorfor produktene fra Isandi har tatt så lang tid for å komme inn på markedet. Fordi tanken om gode produkter fra Afrika som selger i kraft av å være gode og kun det, har vært utenkelig. NGO’ene har monopol på sannheten om Afrika. Og de kommer alltid til å stakkarsliggjøre oss. Hva skulle de ellers leve av?»

Andre venner i det sørlige Afrika, ikke fullt så konspiratorisk fokusert som min venn nevnt ovenfor – mener at Fairtrade-sertifiseringen ikke er relevant for deres region, fordi den ikke tar innover seg utfordringene knyttet til eierskapsstrukturer i et post-apartheid samfunn. Eller for å si det enklere – Fairtrade sier ingenting om det er svarte eller hvite som eier bedriftene.

Så til Fair Trade.

Det står også for rettferdig handel – som folk legger så ymse i.  Noen legger i Fair Trade-begrepet at produktene skal være økologiske og miljøvennlige, andre at ingen i Norge må tjene penger på å selge varene, dvs at ekte Fair Trade handel er non-profitt, mens andre igjen assosierer en helt spesiell type produkter og en spesiell type kundegruppe med ordet Fair Trade, og overraskende mange er av den oppfatning at ekte Fair Trade er synonymt med billige varer. Hvor nå enn den logikken har kommet fra. Altså noen legger i begrepet at det er produktene som er Fair Trade, andre at det er de som selger produktene som er Fair Trade. Men her finnes det ingen standarder, slike som for Fairtrade.

Så da har vi den omvendte situasjonen i forhold til det som er nevnt ovenfor – det går fint an å kalle butikken din, julemessa di, eller solidaritetsaksjonen din for Fair Trade, uten at du nødvendigvis trenger å selge Fairtrade-varer, for du bestemmer selv hva du mener med Fair Trade. Forhåpentligvis er du og kundene dine enige om hva du mener med Fair Trade, så ikke de føler seg lurt, dersom det viste seg at du la noe annet i begrepet enn dem.

For dersom kunden din sier at han/hun liker Fair Trade varer, så er det kunden selv som bestemmer hva man synes man skal legge i det begrepet, ettersom det ikke finnes noen standard eller allmenngyldig definisjon.

Fair Trade har rett og slett en brukerstyrt betydning. Det synes jeg er problematisk når man bruker et såpass sterkt ord som rettferdig. Man vil jo at viktige ting, som for eksempel utfordringer knyttet til verdens grunnleggende urettferdighet, skal ha betydning som ikke utvannes på grunn av at alle og enhver kan selv definere hva man mener med det.

De fleste vil jo muligens innvende at så vanskelig er det da ikke – Fair Trade er at man får «skikkelig betalt» og at «pengene kommer dit de skal». Men når det ikke finnes noen standard’er – hva er da «skikkelig betalt» og hvem sjekker at pengene kommer dit de skal? (Fairtrade (ikke Fair Trade, altså!!) har for så vidt standard’er for at «pengene kommer dit de skal», men de har ikke standard’er for at folk får «skikkelig betalt». De bare garanterer en minstepris for varen, og det er ingen som sier at lønnen er «skikkelig». Ganske enkelt fordi det er umulig å bestemme hva «skikkelig» er.)

Nå er det riktignok mange som prøver å få orden på denne begrepsforvirringen, og til det oppretter man organisasjoner. Det finnes mange rettferdig handel-organisasjoner – de viktigste er FLO , IFAT og IEH.

FLO har jeg nevnt før – IFAT står for International Fair Trade Association – og er en verdensomspennende sammenslutning som promoterer «true Fair Trade». Altså her er det ikke produkter som er Fairtrade, men mennesker.

Sånn ser deres merke ut:

Både produsenter, butikker, organisasjoner og enkeltpersoner kan bli medlem, gjennom å oppfylle visse krav. Kravene som sådann likner mye på de som FLO opererer med –  det spesielle er at man selv evaluerer om man oppfyller kravene, i tillegg at medlemmer seg imellom evaluerer hverandre. Årlig foretas også et visst antall «stikkprøver» av eksterne evaluatører.  Du selv og bestevennen din kan altså vedta gjennom selvevaluering og gjensidig evaluering at dere er rettferdige.  Som for FLO er standardene hos IFAT relativt klare, men samtidig fleksible – av pragmatiske hensyn, slik det må bli for standarder som skal gjelde «for alle i alle kulturer og land». FLO har imidlertid det bærende prinsipp om ekstern og uavhengig overvåkning – IFAT har dette som bare en del av grunnlaget for medlemsskap – som igjen er gradert, avhengig av om man har gjennomgått alle typer evaluering.

Den store fordelen med IFAT er at du får tilgang til mange ulike produsenter over hele verden, gjennom en database. Sånn sett er IFAT også med på å redusere antall mellomledd i handelen – som jo er en bra ting. Du leser om IFAT på www.ifat.org.

Men – en meget stor andel av produktene som selges gjennom IFAT-nettverket, er håndverk, i allefall for Afrikas vedkommende. Det skaper enorm forvirring hos forbrukeren her hjemme, fordi håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres. Og hvorfor kan det ikke det? Hovedsaklig fordi håndverk er basert på hjemmeproduksjon, der man ikke kan følge opp HMS-forhold (helse, miljø og sikkerhet), og fordi det aller meste av håndverksproduksjonen skjer i den uformelle økonomien, så kan man som oftest heller ikke relatere til minstelønner og arbeidstakerrettigheter. Og som jeg har skrevet om tidligere – sjekk «Trenger fattige evig opplæring? «,  så er veldig mye av håndverksproduksjonen organisert i non-profitt organisasjoner, som viser seg at i realiteten virker alt annet enn fattigdomsreduserende. I tillegg har man problemer med selve råvarene som håndverksprodusentene bruker – hvordan skal man kvalitetssikre at glassperlerne som de små håndverksprodusentene har kjøpt inn på den lokale butikken på hjørnet, er i hht Fair Trade-standarder? IFAT sier riktignok klart og tydelig at de er en merkevare for FairTrade-mennesker og ikke for produktene som IFAT-medlemmene selger – men det er veldig vanskelig for den alminnelige forbruker å oppfatte forskjellen.

IEH – Initiativ for Etisk Handel –  har et bredere mandat enn både Fairtrade og Fair Trade, etter som de skal være opptatt av menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, utvikling og miljø. IEH er ingen garanti-ordning, slik som IFAT og Fairtrade på mange måter er, eller prøver å være. Dette er hva IEH skriver på sine hjemmesider:

IEH er ikke en garantiordning. Derfor er ikke nødvendigvis alt i skjønneste orden i leverandørkjeden til en medlemsbedrift. Medlemskapet betyr snarere at medlemmet søker kompetansen som befinner seg i IEH-fellesskapet, forplikter seg til å ta tak i problemene og rapporterer åpent om hva det gjør.

Prinsippet er jo godt, men det er jo et tankekors at det var en utenforstående aktør (dansk journalist) som var pådriver til at Telenor, som en av IEHs betalende medlemmer siden 2005, fikk så mye negativ oppmerksomhet omkring deres Bangladesh-virksomhet, slik at de virkelig tok fatt i den etiske problematikken. IEH-medlemsskapet hadde ikke virket etter hensikten, ser det ut til. Men det er jo egentlig ikke så rart, ettersom IEH har «påvirkning gjennom inkludering» som prinsipp for medlemsskap, og det vil muligens kunne brukes som forklaring på at endringer tar tid.

IEH har ulike ILO-standarder som sin rettesnor, og er først og fremst rettet mot industri-framstilte varer og arbeidsforhold i industri, der det opererer til dels mange underleverandører. Sånn sett er det særlig asiatiske land som er fokus for IEH. ILO står for Internasjonale Labour Organisation og er et FN-organ for sikring og overvåking av universelle arbeidstakerrettigheter, så som retten til å fagorganisere seg, forbud mot barnearbeid osv. Du kan sjekke ut dette på www.ieh.no

Mellomleddsproblematikk er veldig aktuelt i IEHs arbeid. I motsetning til FairTrade og Fair Trade, som søker å redusere antall mellomledd for å sikre større verdiskaping på «bunn» i kjeden, så jobber IEH med å få sine medlemmer til å «kvalitetssikre» mellomleddene – dvs. de tar ikke stilling til selve profitt-spørsmålet. IEH har to hovedmål – det ene er å styrke oppslutning om etisk handel generelt, det andre er å styrke medlemmenes konkrete arbeid med etisk handel.  Man betaler inn et visst beløp i året, avhengig av omsetning – og så må man rapportere inn på hva man gjør for å sikre at leverandører og under-leverandører skal oppfylle ILO-standardene. Igjen er det «selv-evaluering» som råder, men IEH tilbyr mye verktøy for å sikre kvaliteten på dette arbeidet. Mange store norske bedrifter er medlemmer i IEH – det går ikke fram fra sidene deres om hvor mange av dem som tar sine rapporteringsansvar på alvor, eller om Telenor er alene om ikke å sende inn rapporter.

Oppsummert: IEH hilser alle velkommen og holder kurs og ber deg sende inn rapporter, Fairtrade Norge setter merkelapp på utvalgte produkter som de bestemmer er rettferdig, og Fair Trade bestemmer du selv om du er.

Forvirret? Du er ikke alene, dersom det er en trøst.

«Det er vel fairtrade?» er et spørsmål jeg får nesten daglig – jeg driver altså Isandi, som handler med håndverksprodukter fra det sørlige Afrika. Jeg svarer da som sant er: «Nei, det er ikke det». Og for ikke å forvirre spørsmålsstilleren fullstendig, for hun har liksom ikke ventet det svaret – for det er da ikke sånn at Isandi driver med urettferdig handel??? – så pleier jeg å følge opp med å si at Isandi jobber med vinn-vinn handel, og hovedgrunnen til at vi ikke kaller det for fairtrade, er at håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres.

Og så har jeg andre mer ideologiske grunner til det også – jeg har store problemer med at handel mellom en rik og en fattig noensinne kan defineres som «rettferdig». Det er noe selvrettferdig over det som jeg ikke er komfortabel med. Ja, generelt har jeg problemer med selve rettferdighetsbegrepet. Jo mer man ser og lærer her i verden, jo mindre rettferdig framstår den. Av disse årsakene synes jeg det er vanskelig å skulle markedsføre meg som forvalter eller promotør av rettferdighet.

Nesten samtlige – og det er ganske mange etterhvert- som jeg har snakket med om Fairtrade, har vært helt ukjente med at håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres slik ordningen praktiseres i dag. Og dette til tross for at en mengde millioner offentlige bistandskroner har gått med til å skulle informere den norske befolkning om merkevareordningen Fairtrade. Problemet er at det parallelt brukes en anseelig offentlige bistandskroner til å informere om det brukerstyrte begrepet Fair Trade, som altså er noe helt annet. Og oppi det hele har vi Etisk Handel – som igjen er noe for seg – og noe mye mer. De får selvfølgelig også norske bistandskroner til å informere deg og meg.

Og resultatet?

Hos produsentene: Mange flere mindre fattige bønder, i hht tall og statistikker relatert til standarder som kan måles og etterprøves.  Og svært så usikkert antall mindre fattige håndverkere – på tross av alle som garanterer at folk får skikkelig betalt – for her finnes det ingen standarder som kan måles og etterprøves. Og på sikt, når medlemsskap i det norske IEH virker forpliktende nok for en global industri-aktør –  færre døde arbeidere hos underleverandører i Asia.

Og resultatet av Fairtrade og Fair Trade og Etisk Handel hos forbrukeren?

Forvirring. Med påfølgende skepsis. Og etterhvert resignasjon – når man skjønner at de rettferdige produktene ikke er perfekte. Folk ble jo ikke automatisk mindre fattige og fikk en bedre hverdag.

Skepsisen og resignasjonen burde skape bekymring hos alle oss som driver med Fairtrade og Fair Trade og Etisk Handel og beslektende begreper. For til syvende og sist er det varenes legitimitet hos forbrukerne som gjør om de overlever eller ei i markedet.

PS: for de fonetisk interesserte – empiriske undersøkelser har vist at Fairtrade uttales med trykk på første stavelse, Fair Trade uttales med trykk på begge stavelser – men det er observert opp til flere tilfeller av fagfolk på feltet som sier fair trade når de egentlig mener fairtrade, og omvendt. Det kan da vel ikke være sånn at de like så forvirret som oss???

Om å ha det slitsomt

Plutselig snakker alle om rettferdige varer og om etisk mote og om fair trade. Og om økologi. Og om globalisering. Og klimakvoter. I skjønn og salig forening.

Jeg fikk en epost her om dagen fra en ganske så stor svensk tv-personlighet, som er blitt voldsomt interessert i etisk mote, fair trade og økologi og globalisering. Denne tv-personligheten hadde kommet bort i et av produktene laget i en township i det sørlige Afrika, og dette produktet ville hun GJERNE promotere i sitt tv-show, og nå var det research. Derfor epost til meg, altså.

Alt var jo riktig med dette produktet – det var fattigdomsbekjempende, det gav barn skolegang, det rettet opp årtiers apartheid-urettferdighet, det gav inntekt til hiv-smittede, det skapte arbeidsplasser i township’en, det var ingen mellomledd som skodde seg på produktet, det hadde høy kulhetsfaktor, det passet inn i retro-trend, og ikke minst, det gjorde seg fint på tv.

Men det var ett spørsmål som gjenstod:

Var bomullsstoffene i produktet økologisk dyrket? Nei, de var ikke det.

Var de ikke litt økologisk dyrket, da? Nei, det var nok ikke det.

Så da ble det ikke noe svensk tv-eventyr for produktet fra township’en i det sørlige Afrika, av den enkle grunn at produktet rett og slett ikke er perfekt.

Nå er det jo sånn at det er mange produkter som vises på tv som ikke er perfekte, bare ta dressjakka til folka i Dagsrevyen, for eksempel. Skal vedde på at det ikke er økologisk dyrket bomull i den. Men å formidle objektive globale nyheter er jo noe helt annet enn å redde fattige. For da må man jo ha visse krav. Til de fattige. I det minste må de fattige sørge for at de skaffer seg økologisk bomull, dersom de har tenkt at vi skal kjøpe noe fra dem! Hvordan skulle det ellers gå med miljøet?

Har du hørt noen nordmann noen sinne si noe negativt om Nelson Mandelas presidentperiode i Sør-Afrika? Det er en del sørafrikanere som er skeptiske til en del ting han prioriterte, eller dvs ikke prioriterte, i løpet av de 5 årene. Jeg har sagt det til dem – dere snakker for døve ører, for vi vil ikke høre om det. Vi her i nord, som kollektivt har en vag følelse at utviklingen ikke nødvendigvis går i riktig retning, vi trenger myten om at Mandela var og er perfekt. Det er håpet vårt. Og nå, når vi har så mye ting og tang i alle skap og skuffer og vi kjøper hytter og hus og flatskjermer og ikke er det snø, og kanskje er det vår skyld – og i Afrika er de fattige – så er det blitt håpet og redningen. Å redde den perfekte fattige. Hun som ligner på Mandela. Hun som er det vi ikke er. Hun som er uegostisk, fellesskapsorientert, nøysom og klok, og som ofrer seg for barn og nærmiljø og sliter lange kvelder foran sin fot-trådde symaskin, og er så takknemlig over solcelle-panelet som gir henne lys i den enkle hytten. Og som kun bruker økologisk bomull, hvor nå enn hun får den fra.

Det er i utgangspunktet slitsomt nok å være fattig. Og dersom du i tillegg skulle bli utsatt for et velmenende menneske, eller et tv-program, for den saks skyld, fra den rike verden, som vil redde deg – og mens man først er i gang, også samtidig redde jorden i sin alminnelighet – then we are talking. Om å ha det slitsomt.

kronikk i «Pengevirke» – juni 2008 – utgitt av Cultura Bank. Noe lengre utgave Morgenkåseri i NRK P2, februar 2007.

Fairtrade og tradefair og alt som er gøy

Tidlig i tenårene leste jeg, som de fleste jenter, ymse blader for min målgruppe – og der var det alltid egne sider der man kunne skaffe seg nye pennevenner. Vi snakker pre-msn og facebook-tid. Ved å beskrive seg selv som spesielt festlig og interessant håpet man på at det ville dumpe ned mange brev i postkassen. Man måtte selvfølgelig beskrive hva slags interesser man hadde her i livet, og sikker gjenganger var følgende: «Hester og gutter og alt som er gøy»

Jeg tenker på denne setningen når jeg hører og leser om folk som uttaler seg om Fairtrade, i ett eller to ord, med eller uten store bokstaver – eller i omvendt rekkefølge – og tenker at det er den komplette forvirring som råder, og at den jevne forbruker må jo bli svært skeptisk til det hele, fordi begrepet tømmes for innhold før det i det hele tatt har fått en sjanse her i landet.

Og jeg lurer også på om disse ymse akkrediteringsorganisasjonene egentlig vet hva som er ståa «der nede på grassrota», og at selve det brennende ønsket om at ting skal fungere bra for de fattige, overskygger vår evne til å ta innover oss fakta om at det vi tror er så bra, mange ganger fungerer mot sin hensikt. Men vi gjør jo selvfølgelig så godt vi kan og utifra de beste hensikter, alle vi som er opptatt av fairtrade og tradefair og alt som er gøy. Mitt spørsmål er bare om hvor lenge det holder, hvor lenge man kan holde på, bare fordi intensjonene og hensiktene er gode.