Jeg vet altså ikke om du har fått det med deg, men: Det finnes noe som heter Fairtrade og noe som heter Fair Trade, og det er to forskjellige ting. Her følger et lite lynkurs i hva som er hva:

Fairtrade er en merkevareordning for en gruppe jordbruksvarer fra produsenter i Asia, Latin-Amerika og Afrika. Man har konsentrert seg om varer fra fattige land som det selges mye av i rike land, utifra tenking om at det vil monne på ulike statistikker dersom man får «orden» på handelen med disse varene.

Logoen ser sånn ut, i litt dårlig oppløsning:

Og den logoen får man når man oppfyller spesielle standarder. Det finnes to standarder, den ene gjelder dersom du er produsent, den andre dersom du er importør. Jeg har klippet direkte fra Max Havelaar Fair Trade Norge sine hjemmesider her:

Standard for produsent:

• Småprodusenter må danne demokratiske og representative andelslag / kooperativer, hvor kvinner kan delta.
• Tvangs- og barnearbeid får ikke finne sted
• Diskriminering på grunnlag av politisk ståsted, etnisitet, religion, kjønn eller annet får ikke finne sted.
• Demokratisk beslutning om hva premiumen skal benyttes til.
• Produksjonen skal foregå mest mulig miljøvennlig – dette innebærer blant annet reduksjon i bruk av sprøytemidler og egne tiltak mot jorderosjon og vannforurensning.

Så til standardene for importørene – altså de som kjøper direkte fra produsentene, for så å selge videre.

• Produsenter får en garantert minstepris for varene sine som dekker produksjonskostnadene og gir en lønn å leve av.
• En viss andel av kjøpesummen, kalt premium, går til et eget fond som forvaltes av bøndene og arbeiderne selv. Premiumen skal investeres i prosjekter som fremmer sosial og økonomisk
  utvikling i lokalsamfunnet, men bøndene og arbeiderne bestemmer selv hvilke tiltak de skal investere i. Takket være premiumen har det blant annet blitt bygget veier, helsestasjoner, boliger og skoler.
• Produsentene kan få inntil 60 % av kjøpesummen på forhånd. Dette gir muligheter til å investere i og forbedre produksjonen.
• Opprette langvarige handelsforbindelser.

Viktig: Det finnes ingen standard’er for å de som selger Fairtrade produkter til deg og meg, så sant de ikke er direkte importører. Importører i Norge er sånne som Bama, Friele, Coop, Mester Grønn, men det er altså ikke butikkene deres som er Fairtrade.  Så i teorien kan altså en butikk som selger Fairtrade produkter, f.eks. en bar som selger Fairtrade-vin, underbetale sine ansatte og nekte dem å fagorganisere seg – selv om de altså selger et rettferdig produkt. Eller, en klesprodusent som bruker fairtrade-bomull kan underbetale de som syr klærne, og til og med i teorien bruke barnearbeid. Så når du ser at et klesplagg har merket «inneholder fair trade bomull», så betyr ikke det at t-skjorta er 100% rettferdig. Det er råvaren som er rettferdig, ikke nødvendigvis det foredlede produktet.

Altså – så enkelt, og så komplisert.

Det som også er viktig med Fairtrade er at antall mellomledd involvert reduseres, ved at produsentene får direkte markedsadgang. Det er selvfølgelig bra. Det kommer imidlertid til å bli en utfordring når man skal begynne å kikke på sammensatte produkter, for å ikke å snakke om når man skal ta for seg produkter der emballasjen utgjør en del av produktet, som f.eks. Fairtrade Cola. Jeg har ikke funnet noe på nettet om hvorvidt emballasjen til Ubuntu Cola er fairtrade-sertifisert.

Du kan i Norge kjøpe Fairtrade-sertifiserte bananer, kaffe, te, roser, ris, sjokolade, kakao, vin, cola (sukkeret i colaen er Fairtrade), sukker, appelsinjuice, bomull – og det finnes også Fairtrade-sertifiserte fotballer fra Pakistan. Jeg har lurt litt på disse fotballene – hvordan de har sertifisert dette – og det man finner på nettet er:

• Fairtrade Standards for hired labor require that wages for workers equal at least the national minimum wage. Additionally, Fairtrade Standards require that benefits and wages to workers are progressively improved.

• Fairtrade Standards require that producers do not use child labor.

• Each Fairtrade Certified Sports ball Producer has to have a Joint Body comprising of management, factory worker and stitcher representatives. The Joint Body consults with those they represent and decides upon the best use of the Fairtrade Premium Money.

• Women comprise a large percentage of the labor input of sports balls. Fairtrade standards ensure that there is no discrimination against women, and that facilities pertinent to women are provided by employers. Special consideration is given to the fact that in joint bodies, employers and workers/stitchers alike need to be especially aware of incorporating the voice of women in decision making, so that they and their families too can benefit.

Det er et uavhengig organ – FLO – Fairtrade Labelling Organisations International – som overvåker og sjekker standard’ene og for å bli fairtrade-sertifisert må man altså leve opp til disse standard’ene, enten som produsent eller som importør. Kritikere av fairtrade sier at standard’ene er fryktelig vage og at veldig mye holdes skjult mht hvem som profitterer på dette systemet, forsvarerne sier at standard’ene fungerer både som pisk og gulrot, og resultatene er synlig målbare. I Norge er det Fairtrade Max Havelaar Norge som er ansvarlig for forvaltning av lisensieringsordningen. Det er altså ikke mer komplisert i utgangspunktet enn at de passer på at Fairtrade-logoen kun brukes på produkter som holder seg til standardene nevnt ovenfor, og det skulle jo være mulig for oss forbrukere å holde orden på dette. Du leser mer på www.fairtrade.no .

Nå er det ikke sånn at all kaffe og te fra f.eks. Afrika som IKKE har Fairtrade-merket, er urettferdig. Noen store norske importører – f.eks. Coop har sin egen rettferdige kaffe. Og jeg kjenner noen sørafrikanske produsenter av produkter som kunne ha vært fairtrade-sertifisert, men som IKKE vil det, av ideologiske årsaker – fordi de mener at det er et typisk vestlig NGO-påfunn, som egentlig bare fører til at Afrika blir enda mer stigmatisert, fordi det sår tvil om afrikanske produsenters moral. «Can’t you see what is happening? The global NGOs want to control the trade in Africa, by imposing moral standards which suggest that Africans have lower moral than the West. So our products need help to become morally acceptable for the West.» Jeg prøver å si at det var vel å ta den litt langt, det er vel omvendt – at Fairtrade skal sikre at vestlige handelsmiljøer ikke skal utnytte Afrika, at utgangspunktet her er at Vesten er the bad guy. Min venn bare fnyser. «Du har jo selv sagt at ditt bilde av Afrika er formet av hva NGO’ene har formidlet og formidler – «the African cheap misery»- og at du mener at det er en av årsakene til hvorfor produktene fra Isandi har tatt så lang tid for å komme inn på markedet. Fordi tanken om gode produkter fra Afrika som selger i kraft av å være gode og kun det, har vært utenkelig. NGO’ene har monopol på sannheten om Afrika. Og de kommer alltid til å stakkarsliggjøre oss. Hva skulle de ellers leve av?»

Andre venner i det sørlige Afrika, ikke fullt så konspiratorisk fokusert som min venn nevnt ovenfor – mener at Fairtrade-sertifiseringen ikke er relevant for deres region, fordi den ikke tar innover seg utfordringene knyttet til eierskapsstrukturer i et post-apartheid samfunn. Eller for å si det enklere – Fairtrade sier ingenting om det er svarte eller hvite som eier bedriftene.

Så til Fair Trade.

Det står også for rettferdig handel – som folk legger så ymse i.  Noen legger i Fair Trade-begrepet at produktene skal være økologiske og miljøvennlige, andre at ingen i Norge må tjene penger på å selge varene, dvs at ekte Fair Trade handel er non-profitt, mens andre igjen assosierer en helt spesiell type produkter og en spesiell type kundegruppe med ordet Fair Trade, og overraskende mange er av den oppfatning at ekte Fair Trade er synonymt med billige varer. Hvor nå enn den logikken har kommet fra. Altså noen legger i begrepet at det er produktene som er Fair Trade, andre at det er de som selger produktene som er Fair Trade. Men her finnes det ingen standarder, slike som for Fairtrade.

Så da har vi den omvendte situasjonen i forhold til det som er nevnt ovenfor – det går fint an å kalle butikken din, julemessa di, eller solidaritetsaksjonen din for Fair Trade, uten at du nødvendigvis trenger å selge Fairtrade-varer, for du bestemmer selv hva du mener med Fair Trade. Forhåpentligvis er du og kundene dine enige om hva du mener med Fair Trade, så ikke de føler seg lurt, dersom det viste seg at du la noe annet i begrepet enn dem.

For dersom kunden din sier at han/hun liker Fair Trade varer, så er det kunden selv som bestemmer hva man synes man skal legge i det begrepet, ettersom det ikke finnes noen standard eller allmenngyldig definisjon.

Fair Trade har rett og slett en brukerstyrt betydning. Det synes jeg er problematisk når man bruker et såpass sterkt ord som rettferdig. Man vil jo at viktige ting, som for eksempel utfordringer knyttet til verdens grunnleggende urettferdighet, skal ha betydning som ikke utvannes på grunn av at alle og enhver kan selv definere hva man mener med det.

De fleste vil jo muligens innvende at så vanskelig er det da ikke – Fair Trade er at man får «skikkelig betalt» og at «pengene kommer dit de skal». Men når det ikke finnes noen standard’er – hva er da «skikkelig betalt» og hvem sjekker at pengene kommer dit de skal? (Fairtrade (ikke Fair Trade, altså!!) har for så vidt standard’er for at «pengene kommer dit de skal», men de har ikke standard’er for at folk får «skikkelig betalt». De bare garanterer en minstepris for varen, og det er ingen som sier at lønnen er «skikkelig». Ganske enkelt fordi det er umulig å bestemme hva «skikkelig» er.)

Nå er det riktignok mange som prøver å få orden på denne begrepsforvirringen, og til det oppretter man organisasjoner. Det finnes mange rettferdig handel-organisasjoner – de viktigste er FLO , IFAT og IEH.

FLO har jeg nevnt før – IFAT står for International Fair Trade Association – og er en verdensomspennende sammenslutning som promoterer «true Fair Trade». Altså her er det ikke produkter som er Fairtrade, men mennesker.

Sånn ser deres merke ut:

Både produsenter, butikker, organisasjoner og enkeltpersoner kan bli medlem, gjennom å oppfylle visse krav. Kravene som sådann likner mye på de som FLO opererer med –  det spesielle er at man selv evaluerer om man oppfyller kravene, i tillegg at medlemmer seg imellom evaluerer hverandre. Årlig foretas også et visst antall «stikkprøver» av eksterne evaluatører.  Du selv og bestevennen din kan altså vedta gjennom selvevaluering og gjensidig evaluering at dere er rettferdige.  Som for FLO er standardene hos IFAT relativt klare, men samtidig fleksible – av pragmatiske hensyn, slik det må bli for standarder som skal gjelde «for alle i alle kulturer og land». FLO har imidlertid det bærende prinsipp om ekstern og uavhengig overvåkning – IFAT har dette som bare en del av grunnlaget for medlemsskap – som igjen er gradert, avhengig av om man har gjennomgått alle typer evaluering.

Den store fordelen med IFAT er at du får tilgang til mange ulike produsenter over hele verden, gjennom en database. Sånn sett er IFAT også med på å redusere antall mellomledd i handelen – som jo er en bra ting. Du leser om IFAT på www.ifat.org.

Men – en meget stor andel av produktene som selges gjennom IFAT-nettverket, er håndverk, i allefall for Afrikas vedkommende. Det skaper enorm forvirring hos forbrukeren her hjemme, fordi håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres. Og hvorfor kan det ikke det? Hovedsaklig fordi håndverk er basert på hjemmeproduksjon, der man ikke kan følge opp HMS-forhold (helse, miljø og sikkerhet), og fordi det aller meste av håndverksproduksjonen skjer i den uformelle økonomien, så kan man som oftest heller ikke relatere til minstelønner og arbeidstakerrettigheter. Og som jeg har skrevet om tidligere – sjekk «Trenger fattige evig opplæring? «,  så er veldig mye av håndverksproduksjonen organisert i non-profitt organisasjoner, som viser seg at i realiteten virker alt annet enn fattigdomsreduserende. I tillegg har man problemer med selve råvarene som håndverksprodusentene bruker – hvordan skal man kvalitetssikre at glassperlerne som de små håndverksprodusentene har kjøpt inn på den lokale butikken på hjørnet, er i hht Fair Trade-standarder? IFAT sier riktignok klart og tydelig at de er en merkevare for FairTrade-mennesker og ikke for produktene som IFAT-medlemmene selger – men det er veldig vanskelig for den alminnelige forbruker å oppfatte forskjellen.

IEH – Initiativ for Etisk Handel –  har et bredere mandat enn både Fairtrade og Fair Trade, etter som de skal være opptatt av menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, utvikling og miljø. IEH er ingen garanti-ordning, slik som IFAT og Fairtrade på mange måter er, eller prøver å være. Dette er hva IEH skriver på sine hjemmesider:

IEH er ikke en garantiordning. Derfor er ikke nødvendigvis alt i skjønneste orden i leverandørkjeden til en medlemsbedrift. Medlemskapet betyr snarere at medlemmet søker kompetansen som befinner seg i IEH-fellesskapet, forplikter seg til å ta tak i problemene og rapporterer åpent om hva det gjør.

Prinsippet er jo godt, men det er jo et tankekors at det var en utenforstående aktør (dansk journalist) som var pådriver til at Telenor, som en av IEHs betalende medlemmer siden 2005, fikk så mye negativ oppmerksomhet omkring deres Bangladesh-virksomhet, slik at de virkelig tok fatt i den etiske problematikken. IEH-medlemsskapet hadde ikke virket etter hensikten, ser det ut til. Men det er jo egentlig ikke så rart, ettersom IEH har «påvirkning gjennom inkludering» som prinsipp for medlemsskap, og det vil muligens kunne brukes som forklaring på at endringer tar tid.

IEH har ulike ILO-standarder som sin rettesnor, og er først og fremst rettet mot industri-framstilte varer og arbeidsforhold i industri, der det opererer til dels mange underleverandører. Sånn sett er det særlig asiatiske land som er fokus for IEH. ILO står for Internasjonale Labour Organisation og er et FN-organ for sikring og overvåking av universelle arbeidstakerrettigheter, så som retten til å fagorganisere seg, forbud mot barnearbeid osv. Du kan sjekke ut dette på www.ieh.no

Mellomleddsproblematikk er veldig aktuelt i IEHs arbeid. I motsetning til FairTrade og Fair Trade, som søker å redusere antall mellomledd for å sikre større verdiskaping på «bunn» i kjeden, så jobber IEH med å få sine medlemmer til å «kvalitetssikre» mellomleddene – dvs. de tar ikke stilling til selve profitt-spørsmålet. IEH har to hovedmål – det ene er å styrke oppslutning om etisk handel generelt, det andre er å styrke medlemmenes konkrete arbeid med etisk handel.  Man betaler inn et visst beløp i året, avhengig av omsetning – og så må man rapportere inn på hva man gjør for å sikre at leverandører og under-leverandører skal oppfylle ILO-standardene. Igjen er det «selv-evaluering» som råder, men IEH tilbyr mye verktøy for å sikre kvaliteten på dette arbeidet. Mange store norske bedrifter er medlemmer i IEH – det går ikke fram fra sidene deres om hvor mange av dem som tar sine rapporteringsansvar på alvor, eller om Telenor er alene om ikke å sende inn rapporter.

Oppsummert: IEH hilser alle velkommen og holder kurs og ber deg sende inn rapporter, Fairtrade Norge setter merkelapp på utvalgte produkter som de bestemmer er rettferdig, og Fair Trade bestemmer du selv om du er.

Forvirret? Du er ikke alene, dersom det er en trøst.

«Det er vel fairtrade?» er et spørsmål jeg får nesten daglig – jeg driver altså Isandi, som handler med håndverksprodukter fra det sørlige Afrika. Jeg svarer da som sant er: «Nei, det er ikke det». Og for ikke å forvirre spørsmålsstilleren fullstendig, for hun har liksom ikke ventet det svaret – for det er da ikke sånn at Isandi driver med urettferdig handel??? – så pleier jeg å følge opp med å si at Isandi jobber med vinn-vinn handel, og hovedgrunnen til at vi ikke kaller det for fairtrade, er at håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres.

Og så har jeg andre mer ideologiske grunner til det også – jeg har store problemer med at handel mellom en rik og en fattig noensinne kan defineres som «rettferdig». Det er noe selvrettferdig over det som jeg ikke er komfortabel med. Ja, generelt har jeg problemer med selve rettferdighetsbegrepet. Jo mer man ser og lærer her i verden, jo mindre rettferdig framstår den. Av disse årsakene synes jeg det er vanskelig å skulle markedsføre meg som forvalter eller promotør av rettferdighet.

Nesten samtlige – og det er ganske mange etterhvert- som jeg har snakket med om Fairtrade, har vært helt ukjente med at håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres slik ordningen praktiseres i dag. Og dette til tross for at en mengde millioner offentlige bistandskroner har gått med til å skulle informere den norske befolkning om merkevareordningen Fairtrade. Problemet er at det parallelt brukes en anseelig offentlige bistandskroner til å informere om det brukerstyrte begrepet Fair Trade, som altså er noe helt annet. Og oppi det hele har vi Etisk Handel – som igjen er noe for seg – og noe mye mer. De får selvfølgelig også norske bistandskroner til å informere deg og meg.

Og resultatet?

Hos produsentene: Mange flere mindre fattige bønder, i hht tall og statistikker relatert til standarder som kan måles og etterprøves.  Og svært så usikkert antall mindre fattige håndverkere – på tross av alle som garanterer at folk får skikkelig betalt – for her finnes det ingen standarder som kan måles og etterprøves. Og på sikt, når medlemsskap i det norske IEH virker forpliktende nok for en global industri-aktør –  færre døde arbeidere hos underleverandører i Asia.

Og resultatet av Fairtrade og Fair Trade og Etisk Handel hos forbrukeren?

Forvirring. Med påfølgende skepsis. Og etterhvert resignasjon – når man skjønner at de rettferdige produktene ikke er perfekte. Folk ble jo ikke automatisk mindre fattige og fikk en bedre hverdag.

Skepsisen og resignasjonen burde skape bekymring hos alle oss som driver med Fairtrade og Fair Trade og Etisk Handel og beslektende begreper. For til syvende og sist er det varenes legitimitet hos forbrukerne som gjør om de overlever eller ei i markedet.

PS: for de fonetisk interesserte – empiriske undersøkelser har vist at Fairtrade uttales med trykk på første stavelse, Fair Trade uttales med trykk på begge stavelser – men det er observert opp til flere tilfeller av fagfolk på feltet som sier fair trade når de egentlig mener fairtrade, og omvendt. Det kan da vel ikke være sånn at de like så forvirret som oss???