Jeg har laget en tabell over ulike kaffesertifiseringsprogrammer. Bare for å ha sagt det med en gang: Denne tabellen burde noen andre enn meg ha laget. Men altså – det finnes ingen samlet informasjon om de ulike programmene på norsk, og jeg tror det er viktig å ha en slik oversikt, for at man skal forstå begrensninger og styrker til de ulike programmene.

Og hvorfor har jeg nå kommet bort i dette med kaffesertifiseringsprogrammer, jeg som kun har vært på én kaffefarm i hele mitt liv? Og den var til og med ikke sertifisert av noe som helst program.

Det hele har bakgrunn i fairtrade/Fair Trade-debatten, der jeg er skeptisk, for å si det forsiktig, til bruk av begrepet «rettferdig» og stiller spørsmål ved hele godhetsretorikken som ligger i bunn for merking. Videre etterlyser jeg en sterkere klargjøring overfor forbrukerne fra aktørene selv når det gjelder sammenblandingen mellom det sertifiserte fairtrade og det ikke-sertifiserte Fair Trade. Og det er det som er hele utgangspunktet – at denne sammensausinga av forvirring av hva som er hva, godhetsmerking og dogmatisk markedsføring  gjør at håndverksproduktene jeg selger i Norge blir automatisk koblet til dette systemet. Og det er ingen god eller holdbar situasjon.

Samtidig er det jo ikke sånn at alle som ønsker en bedre verden tenker at fairtrade er det eneste svaret, fordi  fairtrade har en del begrensninger i selve systemet. Og en logisk videreføring av dette har vært at jeg har tenkt som så at det må jo være noen alternativer et sted. Og da har jeg altså undersøkt litt på egen hånd – også for å se om det er noe program som kan relateres mer til hvordan det tenkes i det sørlige Afrika når det gjelder handel med håndverksprodukter inn i mainstream-markedet i Vesten.

Og alt dette har jeg skrevet mye om her på Craftprat.

I forrige uke ble den nasjonale Fairtrade-konferansen i Sauda arrangert. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg var der – en litt rar blanding av å være ønsket og ikke ønsket, men jeg stilte nå opp – selv om det antakelig var et kompriss mellom de som ønsket meg der og de som ikke ønsket meg der at jeg skulle få minimalt med tid til å snakke.  I etterpåklokskapens lys burde jeg jo selvfølgelig ha sagt nei. Men ok. Jeg hadde fått et tema å snakke om: «Fairtrade, Fair Trade, UTZ m.m – folkeopplysning eller markedsføring?» – men hadde sagt klart fra at jeg ikke kan snakke om kaffesertifiseringsordningene, det må da finnes folk i fairtrade-miljøet som kan dette mye bedre enn meg? – og min eneste agenda er å få dempet bruken av ordet rettferdig,og helst få det ut, samt debattere  hva man egentlig merker når man putter på et merke på et såkalt sør-produkt.  Så jeg tenkte at det kanskje kom en presentasjon av de ulike sertifisieringsordningene, i det minste slik at Fairtrade kunne bli relatert til andre ordninger.

Men det kom altså ikke noe slik presentasjon. Så da har jeg altså laget en selv. Jeg har tatt for meg de 3 største, pluss relasjonskaffe. Alle programmene, bortsett fra relasjonskaffe, har utviklet ulike standarder, som ligger til grunn for sertifisering. Alle programmene har inkludert i sine standarder forhold som omtaler arbeiderrettigheter, miljøhensyn og sosiale aspekter, men de vektlegges forskjellig og er heller ikke like, selv om ILO-konvensjoner og den slags ligger i bunn hos alle.

Et par ord først om hvert av programmene:

Fairtrade kjenner nordmenn etterhvert godt. Man samarbeider med kaffe-kooperativer, og har som bærende prinsipp at kaffe-bøndene innen programmet skal få en minimumspris for sin sertifiserte kaffe, som ligger over markedsprisen. I tillegg betales en tilleggssum – en premium – som går til sosiale forhold. Fokus er altså først og fremst på selve handelen, og programmet er utviklet som et redskap i fattigdomsbekjempelsen.

Fairtrades suksess i forbrukermarkedet skyldes først og fremst den klare koblingen mot solidaritetsbevegelsene i den vestlige verden, med en klar aktivist-tilnærming.

Begrensningen i Fairtrade er at ikke alle kaffebønder er organisert i kooperativer, og det kan heller ikke være et mål at alle skal være det. I tillegg er selve betalingsprinsippet en begrensning i seg selv. Fairtrade funker kun så lenge det har en alternativ-relasjon til hovedmarkedet. For sett nå at all kaffe, eller nesten all kaffe, eller ganske mye kaffe, ble fairtrade-sertifisert og solgt som fairtrade-kaffe. Da blir jo dette med minimumspris over markedspris meningsløst. Du kan ikke få betalt over markedspris, når du selv er markedspris.

Rainforest Alliance er en amerikansk basert NGO som har utvidet sitt virkefelt til også å sertifisere kaffe (og andre jordbruksprodukter, samt trevirke – og jobber også mye med bærekraftig turisme.) Mens Fairtrade er opptatt av selve handelen, så har Rainforest Alliance fokus på selve forvaltningen av jorda og naturen, og kaffebøndenes rolle i dette samspillet. De jobber for å bevare og tilbakebringe biomangfoldet knyttet til kaffedyrking, slik at denne blir bærekraftig – som da igjen vil gi bedre kaffe og derfor styrke kaffebøndenes forhandlingsposisjon mht pris.  Programmet er stort i USA og vokser også mye i England – og jeg vil tro også i andre deler av verden der det er kjøpesterke forbrukere.

Rainforest Alliance sin suksess i forbrukermarkedet er en kombinasjon av selve saken, og tradisjonell «støtt saka»-tilnærming – dvs. her kan du og jeg bli medlemmer og betale vår skjerv, i tillegg til å kjøpe kaffen – og ikke minst – her kan store selskaper/firmaer få utløp for sitt CSR-engasjement. Rainforest Alliance bruker også en «det hele mennesket»-strategi – dvs du får livsstilsråd og tips om hvor du skal legge neste utenlandsreise  dersom du ønsker å feriere bærekraftig, osv. Uten at jeg har sjekket det så altfor grundig, så vil jeg tro at Rainforest Alliance appellerer til den bevisste, men individualistisk orienterte forbruker. Han eller hun som ikke er medlem av noe aktivistisk orientert organisasjon eller lag.

Begrensningen til dette programmet er nettopp charity-tilnærmingen, som også gir en åpning for «grønnvasking». Rainforest Alliance har fra første dag jobbet mot de store selskapene mht å få solgt sine produkter og ha disse med som støttespillere. (fairtrade begynte som alternativ, og har først i den siste tiden inkludert «de store»). Sånn sett opprettholder Rainforest Alliance et grunnleggende urettferdig system, vil kritikerne hevde, og de rammes av samme kritikk som andre store vestlige bistandsorganisasjoner mht en ny form for imperialisme.

UTZ Certified har jeg jo skrevet tidligere om her på Craftprat. De jobber altså med bransjen selv, og har som mål at hele bransjen skal forbedres, og retter seg ikke så mye mot forbrukerne selv. Tanken er at også den «ubevisste» forbrukers kaffedrikking bør være god og bærekraftig. I et solidaritetsperspektiv er det interessant at UTZ på den måten faktisk jobber for de virkelig stemmeløse i denne sammenheng, de som ikke omfattes av for eksempel Fairtrades kaffekooperativer. UTZ legger seg ikke opp i pris, men vektlegger kvalitet, effektivitet og sporbarhet – dvs. gjennomsiktighet  – i hele kaffebransjen.

UTZ vokser også, som de andre programmene, men deres strategi er altså først og fremst å  jobbe gjennom bransjen selv. Sånn sett blir UTZ det minst sexy merket av de 3, litt sånn «nemko». Men det er jo en strategi i det også – fordi det medfører en seriøsitet og «kjedelighet» som virker tillitsskapende.

UTZ begrensning ligger i dette med at de blir anonyme i kampen om oppmerksomhet hos den bevisste forbrukeren, så det blir ikke forbrukerdrevet etterspørsel. Allikevel er det også en smule dobbelkommunikasjon mht  «godhetsmerking». Og så er jo selvfølgelig spørsmålet om bransjen selv vet best hva bransjen selv bør gjøre.

For utfordringen for alle disse programmene er at de mangler uavhengige vaktbikkjer, særlig ettersom de alle har inkludert  «de store» multinasjonale selskapene i sine programmer.

Relasjonskaffe er lillebroren i dette selskapet, og er altså ikke noe program. Dette er kaffe – nesten alltid av såkalt «Single Estate Origin»  – der de som selger den har et personlig og nært forhold til hvor kaffen kommer fra. Og det viktigste kvalitetskriteriet er at kaffen er god. Det er ingen faste regler på hva som er bra og dårlig elles – her stoler man på de som selger deg produktet og deres dømmekraft. Relasjonskaffe vokser også – folk liker de personlige historiene.  Framvekst av sosiale medier og bevissthet om «den globale landsby» gjør at relasjonskaffe har et økende marked, særlig blant urbane unge mennesker. (Som et apropos: Isandis virksomhet hører hjemme her – med puslete resultater innen fattigdomsbekjempelse og kampen for en bedre verden – men som allikevel har sin berettigelse – fordi vi representerer annerledeshet og korrigering – og alminneliggjøring, gjennom fokus på kvalitet) Det er først og fremst de små kaffehusene/brenneriene som driver med relasjonskaffe, og også selvfølgelig kaffebarene. Ikke sjeldent er selve kaffen sertifisert av de andre programmene, men det er ofte av underordnet betydning i markedsføringen, fordi det er  den personlige kunnskapen om hvor kaffen kommer fra, som er viktig.

I Norge finnes det mye Fairtrade (f.eks. Löfbegs Lilla) og UTZ-kaffe (f.eks. Friele), og eksempel på relasjonskaffe er Solberg-Hansen. Når det gjelder Rainforest Alliance, så har jeg funnet at det er to firmaer i Norge som bruker den ordningen – CaffeKaffe og Byåsen – men jeg vet ingenting om dem.

Det er mye mer man kunne hatt med i en slik tabell, så som hvor stor andel av kaffen som må være sertifisert for å kunne bruke logo (det varierer mellom sertifiseringsordningene), hvordan ordningene finansieres, hvordan de sertifiseres, hvor mange bønder omfattes av de ulike ordningene, hvor mye  de ulike ordningene selger og til hvilket marked, hvor og hvordan de samarbeider og kan samarbeide, osv osv – men det får jeg heller komme tilbake til seinere. Eller kanskje noen andre kan lage en ny tabell.

Helt til slutt: Her er noen linker:

Fairtrade: www.fairtradenorge.no og www.fairtrade.org.uk

Rainforest Alliance: www.rainforestalliance.com

UTZ Certified: www.utzcertified.org

Og her på Craftprat har jeg jo etterhvert skrevet en del om dette – f.eks. Fairtrade-debatten: Et lite sammendrag så langt. Og så har jeg skrevet litt mer utførlig om UTZ Certified – og der har det også vært en del kommentarer i ettertid.

Da mangler vi bare selve tabellen: