Del 1 av dette innlegget, finner du her. Kan være greitt å lese før du begynner på del 2.
Hvis du leter på Wikipedia og andre oppslagsverk på interweb’en så er en noenlunde kortfattet biografi over Bantu Stephen Biko som følger – og her må man holde orden på B’er og P’er og C’er og M’er:
Født i 1946, og oppvokst i Ginsberg – en location/township i King Williams Town, en by nord for East London i Eastern Cape. Ja, og vi er altså i Sør-Afrika. Ble tidlig politisk interessert, særlig gjennom sin eldre bror Khana, og ble utvist som 15-åring fra Lovedale, en skole for «flinke svarte», fortsatte på St. Francis College i Natal-provinsen, og begynte deretter som medisinstudent 19 år gammel på avdelingen for svarte studenter ved University of Natal. Dannet i 1969 SASO – South African Student Organisation, 22 år gammel, og deretter BPC – Black People’s Convention. I 1972 forlot han studiene for å kunne dedikere seg til å jobbe med Black Community Programs – BCP – som var den praktiske og utadrettede virksomheten av SASO. Bare året etterpå, i 1973, 25 år gammel, blir hans bevegelsesfrihet strekt begrenset av myndighetene, og han blir dømt til å kun oppholde seg i Ginsberg-township’en, der han altså vokste opp. Ble i årene som fulgte gjentatte ganger fengslet og trakassert av apartheid-styresmaktene, fikk tale og skriveforbud, og ble nektet organisasjonsdeltakelse av noe slag. Tross dette fortsatte han sitt engasjement, og hans filosofi om Black Consciousness – svart bevissthet (BC) – ble den dominerende ideologien i anti-apartheidkampen på den tiden, også internasjonalt – og han var helt til sin død BC-bevegelsens fremste talsmann. Startet i løpet av disse årene i Ginsberg ulike organisasjoner og stiftelser som skulle støtte tiltak for å bedre forhold i de svarte lokalsamfunnene og for særlig ungdom i disse samfunnene. Ble arrestert 18. august 1977 på vei tilbake til King Williams Town etter et hemmelig politisk møte i Cape Town. Etter 20 dager med avhør og tortur i politiets «Security Division» i Port Elizabeth fikk han et brudd i hodeskallen som gjorde ham bevisstløs og gav ham en fatal hjerneblødning, som han ikke mottok noe medisinsk behandling for. I stedet fortsatte torturen, ved at de lenket ham til celledøra på føtter og hender, slik at han måtte stå. Politiet og leger valgte så å kjøre ham, liggende på gulvet i en Landrover, lenket, naken, hjerneskadet og bevisstløs, 1.200 km til fengselssykehuset i Pretora den 11. september, i frykt for at noen av hans støttespillere i Port Elizabeth skulle oppdage hvor skadet han var. 12. september, ikke fullt 31 år gammel, ble han funnet død i en celle, fortsatt naken og lenket på hender og føtter. Og slik mistet Sør-Afrika og verden en av de største politiske tenkerne i nyere tid.
Biko hadde på nærmest profetisk vis forutsett sin egen død:
«You are either alive and proud, or you are dead»
(fra «About Death» i «I write what I like»)
Politiets versjon var at han hadde dødd pga sultestreik, og Sør-Afrikas justisminister sa i parlamentet: ”The death of Biko leaves me cold”. Verdenssamfunnet, derimot, reagerte ikke med kulde. Man var i sjokk – selv ikke de mest neo-liberale vestlige land, som mente at handel er bra uansett, kunne fortsette å forsvare og samarbeide med et slikt brutalt regime. Hva er denne apartheid-regjeringen egentlig i stand til, når den til og med torturerer i hjel en av de mest kjente internasjonale anti-apartheidaktivistene? På mange måter ble Bikos død et vendepunkt i anti-apartheidkampen internasjonalt, og indirekte medførte at FN endelig innførte sanksjoner og handelsboikott av regimet.
Det var i forbindelse med engasjementet i den liberale multietniske studentorganisasjonen NUSAS (National Union of South African Students) at Steves første tanker om ”blackness” ble formet. Han mente at hvite, hvor enn liberale de var, aldri ville forstå hvordan svarte studenter tenkte, fordi de aldri hadde opplevd å bli undertrykket, og at derfor ville en organisasjon som NUSAS alltid bli dominert av hvite, som i kraft av sin hudfarge hadde en selvtillit og selvfølgelighet i sin oppførsel svarte ikke hadde. Hovedspørsmålet var: På bakgrunn av denne innsikten, kan kampen for et fritt og egalitært Sør-Afrika bli definert av hvite, hvor liberale de enn er? Steve mente et klart nei, og dette skapte furore innad i NUSAS – det ville jo på mange måter være denne organisasjonens ultimate nederlag. Og nettopp denne argumentasjonen var Biko og hans støttespillere sitt bevis på NUSAS’ manglende forståelse for de svarte studentenes ståsted, og at de hvite liberale oppførte seg patronising. (det finnes ikke noen god norsk oversettelse på dette veldig, veldig viktige ordet – men et alternativ er ‘nedlatende’) Så altså, enda en grunn til å danne sin egen organisasjon. For Biko var altså ikke problemet apartheid-regimets uttalte forsvarere og forkjempere, for der var jo fienden så åpenbar. Problemet var «white liberals», hvite som var i mot apartheid, men på grunn av sine privilegier og sin nedarvede selvbevissthet og selvtillit, ville komme til å dominere kampen mot regimet. Og det ble feil. Du kan ikke frigjøre den andre, den andre må frigjøre seg selv, var Bikos argument.
Og SASO – South African Students’ Organisation – ble følgelig dannet i 1969. Steve Biko var, nærmest selvfølgelig, organisasjonens første president, og sentralt i organisasjonens arbeid og ideologi var å jobbe med underlegenhetsfølelsen som dominerte de svarte studentene, og som passiviserte dem på alle måter, ikke minst i selve kampen mot apartheid. Steve gikk deretter over til å være ansvarlig for SASOs kommunikasjon, og det var i egenskap av dette at han begynte å skrive sine ideologiske tekster, under pseudonymet Frank Talk, og som så ble en samling tekster med tittelen ”I write what I like”. Det er skriveriene her som danner grunnlaget for det som seinere er blitt kjent som filosofien bak Black Consciousness Movement – BCM, eller bare BC.
Sentralt i BC er Biko-sitatet om nettopp underlegenhetsfølelse: ”The most potent weapon in the hands of the oppressor is the mind of the oppressed” og hans definisjon på ”blackness” – og bakgrunnen for hele BC: ”Being black is not a matter of pigmentation – being black is a reflection of a mental attitude”.
SASO var i begynnelsen sett relativt positivt på av apartheid-regjeringen, de trodde at dette med en ”for-blacks-by-blacks”-tenkning faktisk var i tråd med raseskillepolitikken. Men det var før de skjønte hva Biko & co egentlig stod for – og da ble dette virkelig en farlig organisasjon for styresmaktene. Den jobbet med ideologisk bevisstgjøring blant unge svarte, med en kraft som ingen i Sør-Afrika hadde gjort tidligere. SASO var også åpen for fargede (colored) og indiske studenter, men fikk begrenset gjennomslagskraft her.
Men SASO spredte seg raskt til andre universiteter i Sør-Afrika, og ble veldig snart den ledende organisasjonen i kampen mot apartheid, og brakte inn en helt annen dynamikk i denne kampen. På den tiden var ANC en svært svekket organisasjon – sentrale ledere som Nelson Mandela og Walter Sisulu var fengslet på Robben Island, og de andre lederne var i eksil. Også PAC – Pan-Africanist Congress – en mer uttalt afrikansk orientert organisasjon enn ANC – var svekket. Det var rett og slett et vakuum og en utmattelse i frigjøringsbevegelsen da disse dynamiske og ideologisk skarpskodde studentene, ledet an av Steve Biko, tok førersetet. SASOs ideer spredte seg også til yngre elevgrupper, som dannet en tilsvarende organisasjon for highschools (videregående skoler) kalt SASM – South African Students Movement – som seinere ble sentral i det legendariske 16.juni-opprøret i Soweto i 1976, der nærmere 300 skoleelever ble drept av politiet.
SASO hadde ambisjoner om å være noe mer enn en akademisk bevegelse for de få. Derfor startet de med sine Black Community Programs, BCP, som skulle jobbe med konkrete prosjekter i lokalsamfunnene, med alt fra mursteinsproduksjon, håndverksgrupper og sportsaktiviteter for ungdom, til grønnsakshager og diskusjonsklubber. I tillegg gav de ut ulike publikasjoner. Og alltid, alltid et element av å bevisstgjøre folk på deres «blackness». Mantraet ble: «Black Man, you are on your own».
Biko så snart et behov for å samle ulike aktører i anti-apartheidkampen i et mer formelt nettverk, og dette initiativet ble i 1972 til Black People’s Convention – BPC. Sentralt her stod Black Theology-bevegelsen og deres tanker om at Jesus alltid er på den undertryktes side. Steve Biko selv var ikke spesielt opptatt av teologi, men fant debattene med BT-teologene svært fruktbare og utviklende. Dessuten hadde han en strategisk grunn for å samarbeide med disse kirkesamfunnene – de hadde tilgang til internasjonale nettverk og pengestøtte, som følgelig BC-bevegelsen også kunne nyte godt av. Mye av BC-ideologien ble spredt internasjonalt nettopp gjennom ulike kirkesamfunn som støttet opp under anti-apartheidkampen.
Steve Biko startet også en fagforening, før han ble bannlyst i 1973, og måtte flytte til Ginsberg-townshipen, som da ble hans hjemsted fram til hans død. Men Ginsberg-tilværelsen la ingen demper på hans aktiviteter, han fortsatte sitt engasjement i lokale prosjekter, startet en klinikk og en barnehage, startet en utdanningsstiftelse og også en stiftelse som jobbet for å hjelpe politiske fanger og deres familier. Et av sitatene fra «I write what I like» forklarer hans tro på grasrottiltak: «It becomes more necessary to see the truth as it is if you realise that the only vehicle for change are these people who have lost their personality.» Og videre: The first step therefore is to make the black man come to himself; to pump back life into his empty shell; to infuse him with pride and dignity, to remind him of his complicity in the crime of allowing himself to be misused and therefore letting evil reign supreme in the country of his birth.»
Det gikk ikke lang tid før Biko ble dømt også til å ikke ha noe med BPC å gjøre, men han klarte fortsatt å holde aktivitetene i gang, og engasjerte seg like fullt, gjennom sine utallige nettverk og med sin ustoppelige energi. Han var for lengst blitt en kjent mann, også internasjonalt, og han mottok besøk av folk som gjerne ville diskutere og samtale med ham. Og innimellom brøt han forbudet om å dra ut av Ginsberg, dersom det var et viktig politisk møte han ville delta på, eller han ønsket å treffe noen som kunne hjelpe til med «saka». Som før nevnt ble han flere ganger fengslet og holdt i arrest i lange perioder, men ikke noe av dette bremset hans aktivitetsnivå. Han virket på mange måter usårbar. Han var virkelig alive and proud.
Og det var som om han visste at han hadde dårlig tid.
Biografien BIKO, skrevet av Xolela Mangcu, som kom ut i 2012, søker å sette Steve Bikos liv og tanker inn i en kontekst, både historisk og her og nå. Det er fort å gjøre disse unge martyrene – sånne som Biko og Che Guevara, til nostalgiske kule helter som egner seg på t-skjorter og caps. Og så blir deres liv og livsverk romantisert, og deres egentlige budskap forsvinner. De var bare en hendelse, liksom.
Det er også lett å tenke at Biko, som den suverene og enestående personen han var – at han var et slags enkelttilfelle, et avvik, så å si, som plutselig bare dukket opp. Men Mangcu bruker mye tid i biografien på å vise at Biko stod i en tradisjon, som startet med Khoisan (urbefolkningen) og seinere Xhosa’enes kamp mot kolonimakt og imperialisme i Eastern Cape. Og hvis ikke det hadde vært for disse, så hadde det heller aldri vært noen Biko. Likeså reflekterer Mangcu over paradokset som BC-bevegelsen tar opp i seg: Det er gjennom tilgang til undertrykkernes språk, skriftspråk og religion at man kan klare å uttrykke kritikk mot de samme undertrykkerne og deres verdisystemer og deres forståelse av denne religionen. Dette rommer jo også forhold vi kjenner fra vår hjemlige norske debatt: om norske muslimer som tillater seg å kritisere «våre» verdier, om hvordan vi tenker at vi bringer utvikling til andre, men ikke evner å se at vårt eget norske samfunn og det vi kaller det norske er svært ofte et resultat av at noen «utenfra» gav oss muligheten til å tilegne oss modernitet. For å si det sånn: Det var ikke nordmenn som fant opp skrive- og lesekunsten.
Steve Bikos privatliv var ikke helt strømlinjeformet, for å si det forsiktig. Han giftet seg med Ntsiki Mashalaba i 1970, og de fikk 2 barn sammen. Imidlertid han hadde alltid hatt veldig draget på damene, og hadde øyensynlig hverken før eller etter at han ble gift noen særlig moralske problemer knyttet til utenomekteskapelige forhold. Hans store kjærlighet, i et litt sånn av-og-på-forhold var legen Mamphela Ramphele, som jobbet sammen med Steve i BCP-programmene, og som var gravid med hans sønn da han ble drept. Ramphele har i mange år vært en prominent nasjonal og internasjonal person, i kraft av ulike tillitsverv og jobber, blant annet som prorektor på University of Cape Town og som direktør for Verdensbanken. Nå i 2013 er hun tilbake i Sør-Afrikas politiske liv – i februar dannet hun Agang, en bevegelse som har til å mål å stille som politisk parti ved neste års valg i Sør-Afrika. Mangcu påpeker det åpenbare i BC-bevegelsen, at den overhodet ikke tar innover seg kjønnsdimensjonen i sin bevissthetspolitikk. Biko kan til og med beskyldes for å ha vært nokså sexist, med alle hans av og på-forhold til kvinner, og han hadde også ingen problemer med å ha hvite kjærester, selv om han altså mente at organisasjoner som SASO måtte være kun for svarte. Ramphele bekrefter denne mangelen på kjønnsdimensjon i BC-bevegelsen, men mener det kan likeså være fordi Biko selv var så intellektuell suveren, og så rett og slett ikke problemet. Andre av hans venner bekrefter det samme. For ham var kjønn helt uinteressant som dimensjon i BC-bevegelsen, det var samme bevisstgjøring alle svarte måtte gjennom, og der var det ikke noen forskjell på mann og kvinne.
Bikos talegaver og evne til å argumentere og diskutere var legendariske, og kombinert med hans karisma ble man fort star struck i hans selskap. Lederstilen var inspirerende, men kontroversiell – han kunne bli veldig sint og krevde mye av sine medarbeidere – men han hadde ingen diktatoriske trekk. Han var en eksepsjonell person, både fysisk og mentalt, men hadde ikke noe av «The big chief»-syndromet, som mange mener – uten å egentlig vite hva de snakker – at er et slags afrikansk særtrekk. Det gjenspeiles i hvordan SASO, BCP og BPC var organisert – så flat struktur som mulig, og en celle-struktur framfor hierarki. (Det har sine svakheter selvfølgelig, reint organisatorisk, særlig mht å møte motstand utenfra, der organisasjonsdisiplin er viktig. Noe som etter hvert skjedde med BPC). Og Biko var heller ikke interessert i å starte noe politisk parti. Han mente at 1. del av kampen mot apartheid måtte først få solid fotfeste – og det var altså den psykologiske kampen, å få svarte sørafrikanere til å forstå at kampen begynner på et mentalt nivå, og at det er på mange måter en kamp med deg selv. Black man, you are on your own. Biko kunne bli oppfattet som arrogant, og det var han til dels enig i selv, uten at det så ut til å plage ham. Og så likte han en fest, og disse ble det mange av etter hvert, med mye alkoholinntak, og han elsket å synge og opptre. Favorittsangen som han gjerne sang av full hals var visstnok Donny Hathaways «To be Young, Gifted and Black». Han utviklet i de siste åra av sitt liv et drikkeproblem, og kona Ntsiki flyttet etter hvert fra ham. Som en av hans venner uttrykte det: Steve var en profet, ikke en helgen.
Biko var ikke medlem av ANC. Og ANC var ikke videre begeistret for BC-bevegelsen, som de oppfattet som nasjonalistisk og for radikal i sin avvisning av multietnisk partnerskap. ANC har alltid vektlagt multietnisitet, og forsoningspolitikken til Mandela er jo hans varemerke. Biko drev ikke med forsoning. Hans ståsted var forhandling. ”Gentlemen – this is what we want. This is where you are and this is where we are, and this is what we want.” Og i motsetning til ANC var Biko i utgangspunktet i mot væpnet kamp, selv om mange av BC-bevegelsens medlemmer nok var militante i sitt syn, og BC-bevegelsen, særlig etter Bikos død, utviklet seg i militant retning, som resten av frigjøringsbevegelsen. Biko var også skeptisk til massedemonstrasjoner, og mente man måtte passe på å fokusere på hva den egentlige kampen dreide seg om. Mye plass i boka er viet til SASOs organisering av landsomfattende markeringer av Mosambiks frigjøring i 1974, som Biko mente var feil fokus og livsfarlig for SASO og BC. Og han fikk rett – myndighetene brukte disse markeringene som påskudd til å fengsle – og sette ut av spill – 200 av SASOs ledende medlemmer. Hendelsen viste også at Bikos grep om SASO var sterkt svekket. Akkurat dette bekymret ham ikke så mye, han var mer bekymret for hvordan BC og SASO brukte energi og krefter på feil ting. Allikevel sa Biko ja til å være hovedvitne i rettsaken som fulgte i kjølvannet av Mosambik-markeringene. Han så på dette som en plattform til å kunne spre BC-ideologien. Og det lyktes han med, og med ett ble han det store samtaleemnet rundt om i Sør-Afrikas tusenvis av shebeen’er. (shebeen er lokale barer i township’ene) Da hadde han nådd en viktig milepæl – å få BC-bevegelsens tanker fra det begrensede akademiske og intellektuelle svarte middelklassemiljøet ut til vanlige folk. Og budskapet var: Du må takle din indre frykt for å se på deg selv som et fritt, selvstendig menneske, med de krav til deg selv det medfører. Du blir aldri fri, før du takler din indre frykt for å være herre i ditt eget liv.
Bikos sin viktigste analyse var at han så sammenhengen mellom denne bevisstgjøringen og bruk av kultur på den ene sida, at dette måtte samkjøres med konkrete utviklingstiltak og politisk handling på den andre sida. Med kultur mente han at svarte måtte anerkjenne sin egen historie og sine egne reaksjoner på det de ser rundt seg og det de opplever. Du kan ikke bli fortalt av noen hvordan du skal reagere, fordi du tror at de vet mer enn deg. Han sa at dersom dette ikke skjer, så vil man bare fortsette samme undertrykking, selv om hudfargen på makta skifter. Og det er her mange mener at ANC totalt har sviktet i sin politikk, fordi den kun har vektlagt denne siste delen med tiltak, blant annet fordi ANC-regjeringen valgte dette bort i forsoningens ånd i 1994. Den første delen ville nemlig også implisere at også hvite sørafrikanere måtte bevisstgjøres om deres «whiteness».
Once the oppressed has been so effectively manipulated and controlled by the oppressor to make him believe that he is a liability to the white man … there will be nothing the oppressed can do that will really scare the powerful masters, skrev Biko. På mange måter har ikke mye endret seg for mange fattige sørafrikanere uten jobb og uten utdannelse siden Biko skrev dette. Og i dag holder president Zuma taler til fattige og arbeidsløse og forteller dem blant annet: God expects us to rule this country because we are the only organisation which was blessed by pastors when it was formed. It is even blessed in Heaven. That is why we will rule until Jesus comes back.
Og man kan stille spørsmål ved om det Biko egentlig drev, var klassekamp. I dagens sørafrikanske samfunn vil mange mene det, og tone ned hans skepsis mot hvite som om det var noe hellig for ham. Hans motstand mot det multietniske handlet om det psykologiske aspektet. For å kunne nå målet om et humant samfunn for alle, så måtte svarte få skikk på eget hus: «organisational development among black has only been low because we have allowed it to be». Og det var først når hvite hadde akseptert at de var mennesker, og ikke overlegne, og svarte hadde akseptert at de var mennesker, og ikke underlegne, at man kunne snakke om reelt samarbeid og et sant ikke-rasistisk samfunn. Og dette lå langt fram i tid, bevisstgjøring tar tid, mente Biko. Klassekamp-aspektet ved BC er svært relevant i dagens Sør-Afrika. Bikos profetier har jo absolutt slått til: «Tradition has it that whenever a group of people has tasted the fruits of wealth, security and prestige it begins to find it more comfortable to believe in the obvious lie and accept that it alone is entitled to privilege». I dag sees ANC på av mange som gjennomkorrupt, og det er vel nettopp dette som Biko snakket om, som er mye av årsaken. Og mens noen vil si at korrupsjon er menneskelig, så sa Biko det motsatte, det er fordi du ikke har akseptert deg selv som et menneske – as human – , at du er mottakelig for korrupsjon. Black man, you are on your own.
Det er kontroverser rundt hvor mye BC-bevegelsen egentlig betydde for Sør-Afrikas frigjøringskamp. Det er ingen tvil om at Biko brakte inn tanker og ideer som satte fart på motstanden, og som skapte unge, bevisste ledere med en ideologisk bagasje, og ikke minst, det kom inn en fryktløshet i kampen. Folk var mer enn før rede til å dø for saken. Etter Soweto-opprøret dro mange unge BCM-folk i eksil, og der ble de som oftest vervet til ANC. Og etter Bikos død dro enda flere i eksil, eller ble fengslet, ettersom regjeringen forbød alle organisasjoner som hadde link til BCM og Steve Biko. Det var hele 43 av dem. ANC overtok nå førersetet i frigjøringskampen, og de skiftet fokus fra organisering innad i lokalsamfunnene, til massemobilisering. Gjennom BC-bevegelsen var ungdom over hele landet mer enn klare til å delta fryktløst i kampen. Beskjeden fra ANC i eksil var: Gjør landet uregjerlig. Og denne beskjeden ble tolket svært bokstavelig, og frigjøringskampen skjøt virkelig fart, og 1980-tallet ble det siste tiåret av en lang, lang frigjøringskamp som hadde vart i flere hundre år. Men 80-tallet ble også et voldelig tiår, og ikke bare kampen, men dagliglivet i township’ene ble voldelig. Og samtidig begynte Bikos navn å bli svertet. Hvordan konspirasjonsteoriene mot ham startet, er det ingen som helt vet, men han ble beskyldt for å ha vært CIA-agent, og hans tilhengere ble trakassert, og også drept, av ANC-tilhengere og andre. Xolela Mangcu var selv del av dette, og han skriver om slåsskamper, dødstrusler og hvordan han måtte flykte for å redde sitt eget liv. Men samtidig skriver han at BC-bevegelsen ikke var plettfrie, de heller – og deres største unnlatelsessynd var at de isolerte seg fra frigjøringskampen ved å bli stadig mer introvert i sine teoretiske og akademiske debatter, og skjøv Bikos ord om at bevisstgjøring alltid har et praktisk element stadig mer i bakgrunnen. BCP – de lokale prosjektene – ble neglisjert. Og de tok heller ikke den utstrakte hånda Mandela rakk dem da overgangsregjeringen skulle dannes, og alle parter ble invitert til å være med. ANC selv sier at Biko ikke var så stor motstander av ANC, og beviset for det er at han skulle dra på en hemmelig tur til Botswana like etter den fatale augustdagen i 1977, for å møte ANCs leder Oliver Tambo og Oluf Palme, for å diskutere samarbeid videre nasjonalt og internasjonalt. Imidlertid hadde en spion for apartheidstyret, Craig Williamson, infiltrert de skandinaviske støttespillerne til dette møtet, og dette var grunnen til at Steve Biko ble stoppet i denne veisperringen. Kombinasjonen Tambo+Biko+Palme var for farlig. Ingen har fått bekreftet om dette var grunnen til at veisperringen ble satt opp, men det høres ikke usannsynlig ut. Det er imidlertid den dag i dag fortsatt et komplisert forhold mellom Biko-tilhengere og ANC. Deler av ANC har vel egentlig aldri tilgitt ham at han ikke sluttet seg til deres rekker.
Volden og boikottene på 80-tallet har satt dype spor i Sør-Afrika. Apartheid-regjeringen kunne på mange måter sitte rolig å se på at folk i township’ene selv gjorde jobben for dem – man ødela lokalsamfunnene innenfra. Ungdom sluttet å gå på skole, de kom i opposisjon til de eldre i lokalsamfunnene, som brøt fundamentalt med afrikansk kultur, og de ødela mange lokale prosjekter, fordi de mente dette enten var BCP, og derfor imperialistisk, eller at det ikke var forenlig med å gjøre landet uregjerlig. Og den fryktløse svarte, og de fryktløse lokalsamfunnene, som Biko hadde hatt visjon om, var på retur. Og apartheidregjeringen gjorde ingenting for å stoppe dette, men så mulighetene i en splitt-og- hersk-taktikk, samtidig som de fortsatte sin egen jakt på regime-motstandere.
Men landet ble vitterlig uregjerlig, og dette, sammen med internasjonalt press, gjorde at Mandela ble løslatt 11. februar i 1990. Og resten er historie.
Som sagt, det er helt klart at Biko og BC-bevegelsen har formet mange av dagens sørafrikanske ledere på alle samfunnsområder, også i ANC. Men det er også helt klart at ANC har feilet når det gjelder å ta innover seg det viktigste i et menneskes frigjøring: «”The most potent weapon in the hands of the oppressor is the mind of the oppressed”
Boka til Xolela Mangcu avslutter på en nærmest religiøs måte. Mangcu skriver om hvor lenge den svarte mann har måttet løpe – fra San og Khoisan som ble jaget ut fra sine territorier, Xhosa-høvdingen Hintsa som ble jaget i døden, Sharpeville-demonstrantene som ble skutt i ryggen da de forsøkte å flykte fra politiet, Nelson Mandela som ble jaktet på av sikkerhetspolitiet, Soweto-ungdommene som ble skutt da de løp for sitt liv, Alan Bosaek, som levde i flukt på 80-tallet, og Chris Hani, som forsøkte å løpe fra sine drapsmenn – like før demokratiet endelig kom til Sør-Afrika.
Steve Biko var den som sa at den svarte mann var lei av å løpe. Han sa:
”Gentlemen – this is what we want. This is where you are and this is where we are, and this is what we want.”
Da han ble stoppet i politisperringen den augustkvelden i 1977, og politimannen, som øyensynlig ikke kjente Steve Bikos utseende, på tross av at han var definert som Samfunnsfiende nr 1 – spurte: Hvem er du? – da svarte han: Jeg er Bantu Stephen Biko.
Og han løp ikke.
Lik dette:
Liker Laster...
Craftprat 