Jeg lurte på hvor lang tid det ville gå før norske medier ville skrive om henne, ettersom resten av verden gjør det. Så kom det denne uka, for eksempel på nrk.no– under overskriften ”Hun er OLs største dilemma.” Det handler om sørafrikanske Caster Semenya, som i natt løper finalen på 800 meter. I kvinneklassen. Og dilemmaet handler akkurat om det, om at Caster Semenya ikke passer inn under betegnelsen ”vanlig kvinne”, ettersom hun har et høyere testosteronnivå enn hva som er vanlig for flertallet av kvinner. Skal hun da få lov til å konkurrere i kvinneklassen?

Dersom du ikke husker helt hva Caster Semenya-saken går ut på, så anbefales NRKs artikkel, men kort fortalt så handler det om at under VM i friidrett i 2009 i Tyskland entret en 18-årig løper-sensasjon fra Sør-Afrika banen og vant 800-meter helt overlegent. Det var et sjokk for idrettsverdenen – hun var helt ukjent, og ikke minst – så hun ikke veldig mandig ut? Disse musklene? Denne mørke stemmen? Hadde hun ikke antydning til bart, og hår under armene? Var hun blitt utsatt for anabole steroider, var hun kjønnsoperert? Var hun et slags monster?

Og så var hun ganske enkelt Mokgadi Caster Semenya. Født i Ga-Masehlong og vokste opp i landsbyen Fairlie, i Limpopo-provinsen, nord i Sør-Afrika. Født som jente, og med identitet som jente. Og akseptert av familie og lokalsamfunn som jente. Som Caster.

Men idrettsverdenen kunne ikke godta dette, at Caster Semenya bare var Caster Semenya, så først suspenderte de gullet hennes for så seinere å beslutte at hun skulle få beholde det. Men før dette hadde Det Internasjonale Friidrettsforbundet satt i gang med kjønnsundersøkelser og andre forferdelig ydmykende tester for ei ung jente, som bare gjorde det hun ønsket mest av alt å gjøre: Å løpe så fort hun kunne. Fortsatt er det ikke klart hva som faktisk ble testet, hvem som godkjente dette, og om Caster selv var informert om hva som var hensikten med dem.

Og hele verden mente noe. Og latterliggjorde henne. Britiske bookmakere hadde veddemål på kjønnstesten, og en australsk nyhetsside mente å vite at hun hadde innvendige testikler. Andre skrev at hun ikke hadde livmor. I kjølvannet av det hele innførte Det Internasjonale Friidrettsforbundet en regel som klassifiserte kvinner som kvinner ut ifra deres testosteron-nivå. Og alle skjønte hva som var i vente: Skulle Caster Semenya få lov til å konkurrere internasjonalt, så måtte hun senke testosteron-nivået. Noen hevder at Caster Semenya har tatt medisiner for å oppnå dette, for hun vil bare fortsette med det hun liker mest: Å løpe fort. Resultatene hennes ble dårligere etter disse reglene ble innført, noen mener at det var fordi testosteron-nivåene hennes nå faktisk var blitt lavere, andre mener hun bevisst løp saktere, kun for å ikke provosere. Og hun prøvde å ikke provosere på andre måter også – det sørafrikanske damebladet YOU hadde en bli-ny-reportasje med Caster Semenya, da den internasjonale debatten, hatmeldingene og latterliggjøringen var på sitt mest intense i 2009, med forside-tittelen: ”We turn SA’s power girl into a glamour girl. And she loves it!”. De trodde vel dette var for å hjelpe henne. Det er hjerteskjærende.

Idrettsverdenen – og verden for øvrig – hadde vel ikke tenkt så mye på dette før 2009, at klassifisering av mann og kvinne ikke er så rett fram og enkelt. Før altså Caster kom. Men mens resten av verden nå 7 år seinere i det minste ser ut til å anerkjenne at dette med kjønn er glidende overganger, at dette med XX og XY kromosomer ikke er så rett fram og kategorisk, at testosteronnivå og kjønn ikke nødvendigvis henger sammen, og at kjønn og kjønnsidentitet ikke er så opplagt – så henger idrettsverden igjen i en retorikk og oppfatning der verden er enten-eller.

Idretten har vel alltid vært besatt av kjønnsinndeling, særlig kvinnekjønnet. Fram til 1999 måtte kvinnelige idrettsutøvere i internasjonale konkurranser posere naken for å få godkjentstempelet som kvinner, og fram til høsten 2015 måtte også kvinners testosteronnivå testes. For det viste seg at det er ikke bare Caster Semenya som har høyt testosteronnivå, og er såkalt hyperandrogen. Mange kvinner er hyperadrogene, og det er slett ikke en vitenskapelig bevist sammenheng mellom testosteronnivå og idrettsprestasjoner. Dette utfordret den indiske sprinteren Dutee Chand, også hun hyperandrogen, i 2014, i en rettsak mot Det Internasjonale Friidrettsforbundet som hun vant i november 2015. Og da måtte altså denne reglen foreløpig oppheves. Og følgelig trenger ikke Caster å ta noen flere medisiner for å være kvinne nok. Enn så lenge. Og det er dette som nå diskuteres og menes masse om, at siden Caster helt sikkert ikke tar testosteron-dempende medisiner, så kommer hun til å vinne. Og er det rettferdig?

For mens verden hyller og dyrker Usain Bolts uslåelighet, og ingen stiller spørsmål ved om hans ekstreme oksygen-opptak burde diskvalifisere ham, og ingen sier at mannlige basketball-spillere ikke må få lov til å være 2 meter høye, så har mange altså bestemt seg for at tilfellet Caster Semenya kan ødelegge for kvinneidretten i sin helhet.

Forståsegpåere, som oftest fra idretten selv, trekker fram argumenter som alt fra at ingen andre kommer jo til å vinne dersom jenter med høyt testosteron-nivå deltar, (ja, og hva så?) og hva om det blir en slags jakt på jenter a la Caster, at skumle nasjoner leiter opp slike jenter rundt omkring i verden – vi vet jo at de finnes særlig utafor Europa – kidnapper dem og aler dem opp til noen slags monster-løpere med bart og hår under armene?

Vi andre, som ikke er riktig så gira på idrett som det ypperste her på jorda, mener vel at doping, korrupsjon grådighet og gigantomani er vel det som virkelig vil ødelegge idretten. Og er det ikke sånn at alle elite-idrettsutøvere på verdensnivå har en eller annen form for spesielle fysiske egenskaper som gjør dem suverene på sitt felt? Og dessuten, det må jo uansett mye trening, enda mer trening, og 100% fokus, pluss en del penger til for å vinne?

Alle som er mot at hun skal delta viser en påfallende omsorg for Caster Semenya som person. Stakkars henne, hun kan jo ikke noe for at hun er blitt født sånn – men vi må jo ha regler. Hvordan skal det ellers gå? Det minner jo velding om en annen debatt fra et annet lukket samfunn med sekt-tendenser – homofil-debatten i kristne miljøer. Og ja, vi elsker den enkelte homofile, men vi må ha regler. Hva vil ellers Gud si? Hvis Caster kan løpe som kvinne, hva vil Den Olympiske Ånd si? Samkjør dette med at Caster er en afrikansk kvinne, så er den nedlatende sjåvinismen komplett. Og det er det menneskerettighetsaktivister og sivilsamfunnet, særlig i Sør-Afrika, påpeker. Dette likner på freakshowet rundt Sarah Bartman – Khoisan-kvinnen som for 100 år siden ble sendt rundt i Europa på turne i vitenskapens navn, under artistnavnet «Hottentot Venus», for at den siviliserte verden skulle kunne betrakte hennes store rumpe og genetalier. Eller for å si det med Kate Fagan, som skrev på twitter: «I know Semenya is a woman, because people are trying to control her body.»

Men i natt løper hun altså i finalen. Og i Sør-Afrika heier de voldsomt på Caster Semenya, spesielt fordi de vet hva som venter av hat og latterliggjøring etter finalen i natt – sjekker du hva som trender på sørafrikansk twitter for tida, så finner du veldig høyt oppe: #handsoffCaster . Og Caster selv twitret denne uka: ”Dear Haters. I have so much more for you to be mad at. Just be patient”.

Og vi andre bør også heie på Caster i natt. Det som defineres som kvinnelig blir smalere og smalere, skjønnhetsidealene blir smalere og smalere, og hva som er sett på som naturlig, blir smalere og smalere. Derfor: #handsoffCaster .

__________________________

NRKs artikkel går ikke fri for tendensiøs beskrivelse, den heller.  Hvis du vil lese litt bedre journalistikk om saken, så sjekk ut  denne  og  denne .