Stikkordarkiv: Vondeling

Et hittebarn som er plukket opp.

Jeg glemmer alltid å fortelle det – hva Vondeling Optel Craft betyr. Vondeling er jo navnet på landsbyen – opprinnelig en togstasjon – og navnet betyr noe så uvanlig som «hittebarn«. Da håndverksgruppa i Vondeling startet opp, fant de selv på sitt navn: Vondeling Optel Craft. Optel betyr å bli plukket opp – så navnet betyr altså noe sånt som «hittebarnet som er blitt plukket opp gjennom håndverk».

Det er jo litt svulstig, på en måte – litt vel løfterikt, liksom – og det er vel derfor jeg ikke har snakket så mye om navnet. For Vondeling Optel Craft er i god tradisjon i så måte – det er ofte voldsomme ambisiøse navn på håndverksprosjektene her i det sørlige Afrika, som igjen viser hvor mye man tror på det man gjør når man starter opp. Jeg har sett mange sånne navn opp gjennom årene: «håp gjennom hardt arbeid», «tro på deg selv», «framtiden er vår» , «gi aldri opp».

Og det er ekstra stusselig og nitrist når navn og virkelighet viser seg å ikke gå i hopes. Som mer er regelen enn unntaket, dessverre.

Men tilbake til hittebarnet som er plukket opp. Les videre →

Det er en englefabrikk i Karoo

Tidlig morgen her – Erik og jeg setter oss straks i bilen for å kjøre til Willowmore  – 1. etappe på vei til landsbyen Vondeling, som vi skal besøke i morgen.

I Vondeling finnes det en englefabrikk, ved navn Vondeling Optel Craft. Jeg har laget et lite album fra Vondeling:

www.isandi.jalbum.net

Ved siden av å være Isandis største leverandør, og således veldig viktig, så betyr Vondeling masse for meg reint personlig. Jeg er nemlig for tida på en real bistandsrehab – veldig mye på grunn av denne englefabrikken. Mer om denne rehab’en kommer når jeg er tilbake.

Da er termos med kaffe klar for lang biltur.

Off we go.

Hva det hele dreier seg om – i kroner

I morgen torsdag åpner Gave- og Interiørmessa på Lillestrøm, og Isandi er til stede  på 3. året  med stand fylt av produkter fra leverandørene våre.

Vår største leverandør heter Vondeling Optel Craft – som lager engler  i  ståltråd og strutsefjær, ispedd en perle her og der.  Noen av disse englene er i bannerbildet her på Craftprat – og enda flere av dem er på dette bildet –  skredderbysten med skjørt i strutsefjærengler er en sentral del av standen  vår på Lillestrøm. Bildet er tatt fra «prøve-oppsett» på kontoret i forrige uke.

I 2009 solgte Isandi litt over 7.000 engler fra Vondeling, og i år har vi som mål å selge 11.000. Det er nemlig slike volumer man må opp i, dersom man kan skal kunne ha sine ord i behold om at handelen skaper heltids arbeids-plasser med en inntekt det er mulig å klare seg på, og at håndverksproduksjonen ikke bare er  sysselsetting som genererer kun en liten bi-inntekt.

Les videre →

Definisjonen på en gladnyhet

Denne uka har jeg vært i Eastern Cape i Sør-Afrika, i Cacadu District, som rommer blant annet landsbyene Vondeling og Rietbron, med hvert sitt håndverkskooperativ, og begge med Isandi på kundelisten. Området der Vondeling og Rietbron ligger kalles Karoo – og det øde slettelandskapet, omgitt av majestetiske fjell, er ganske enkelt noe av det vakreste i verden. For tiden er det vinter i Karoo – ned mot kuldegrader om natta, men ganske varmt om dagen. Om vinteren blomstrer aloene, så som på bildet her.

Og når det skumrer rundt halvseks-tida ser  det slik ut:

Hverdagslivet for folk flest er ikke enkelt i Karoo, og Cacadu District er en av de fattigste regionene i Sør-Afrika. Med på turen var sjefsredaktøren og en journalist i Die Burger, Sør-Afrikas største afrikaans-avis.   Det går jo rykter i Sør-Afrika om disse to håndverksgruppene i Karoo – av alle steder –  som selger og selger og selger produkter til Norge. Hvordan er det mulig?

Så journalistene ønsket å møte både Vondeling Optel Craft og Rietbron Handcraft og Isandi – og hengte seg altså med på turen.  Vi overnattet i Willowmore, den nærmeste byen av en viss størrelse i nærheten av de to landsbyene. Det tok ikke lang tid etter  vi ankom Willowmore før det ble rapportert inn via gjestehus-verten  at det var folk i byen som gjerne ville snakke med journalistene. Om lokalsykehuset i Willowmore.

Jeg tenkte som så at det er vel et eller annet som er galt med sykehuset. Det er vel ikke bare i Norge at sykehus-reportasjer sjelden handler om noe positivt.  Særlig dersom det gjelder lokalsykehus. Og det tok ikke mange minuttene før journalisten fikk en «concerned citizen of Willowmore» på tråden. Mye prating fram og tilbake på afrikaans. Mye rynking i pannen, mye «huff og huff» – men så: «beie lekker, beie lekker». (som betyr «veldig bra») Min afrikaans er svært begrensa, så jeg ba om oversettelse, ettersom jeg ikke forstod hvorfor ting ble så beie lekker etterhvert som samtalen skred fram. Og så fortalte journalisten: «Budsjettene til alle sykehusene i Cacadu er brukt opp for i år, de har ikke penger igjen til mat til pasientene, ikke til sykepleie, ikke til viktige medisiner – og veldig redusert legekapasitet. Men her i Willowmore har de nå mobilisert slik at lokalbefolkningen bidrar med mat til pasientene, og til en viss grad til sykepleie, så langt de har kunnskap, samt at de har samlet inn penger i kirkene til medisiner. Og legene jobber masse gratis for å hjelpe til. Dette er en skikkelig gladnyhet – så denne vil jeg gjøre noe på!»

Sa journalisten. Jeg spurte hva som var så spesielt oppløftende med at helsekassene i Willowmore og i de andre småbyene i Cacadu var tomme.

Men journalisten repliserte:  «Folk i dette området har alltid blitt svikta, de har aldri opplevd å få tilgang til «basic rights». De kommer ingen vei ved å protestere – demokrati i Sør-Afrika handler foreløpig ikke om at folk flest blir hørt og sett. Men disse folka gjør noe sjøl ut av en håpløs situasjon. De tar ansvar sjøl, så langt de klarer. Og det er til syvende og sist det som gjør at det fortsatt muligens kommer til å gå bra i Sør-Afrika. Derfor er dette en gladnyhet.»

Jeg tenkte med meg selv at i såfall er det ikke bare definisjonen på en gladnyhet som er himmelropende forskjellig mellom Norge og Sør-Afrika, men også hva vi forventer av et demokrati. Og hva vi mener vi har rett på.

Dagen etter var jeg i Vondeling og Rietbron. I Rietbron sparket de fotball, oppildnet av fotball-VM. Sånn så det ut:

Klinikken i Rietbron er stengt for tida, ble jeg fortalt  – ingen penger – , så det nytter ikke å komme dit med noen fotballskader, eller noen andre skader eller sykdommer, for den saks skyld. Og i Vondeling, som ikke har noen egen klinikk, er det slutt på helsesøsteren som kommer en gang i måneden. Kassa er tom.

4 timers kjøretur unna ligger en av VM-stadionene,  i Port Elizabeth. I forbindelse med fotball-VM har sørafrikanske myndigheter garantert FIFA  helsetilbud 24/7 på høyeste faglige nivå – såkalt «top international standard» til alle som på en eller annen måte er direkte involvert i fotball-VM. Spillere, ledelse, sponsorer, dignitærer, funksjonærer og publikummere på kampene. Det er importert ekstra helsepersonell for å kunne sikre dette, ambulansehelikopterne står klare, skulle noe skje, og det er opprettet flere klinikker på alle stadionene, med alt medisinsk utstyr tilgjengelig. Blant annet. Alt betalt av Sør-Afrika – FIFA har jo ingen utgifter til fotball-VM, bare inntekter.

Det er ikke sånn at de har tatt helsebudsjettene fra Cacadu til fotball-VM. Men mens det ser ut til å være en utømmelig kasse når det gjelder FIFAs krav, så er det altså tom kasse når det gjelder folkets krav. Skjønt, krever de egentlig? Det er  jo bare å gruble videre – er Willowmores dugnadsinnsats for lokalsykehuset en gladnyhet?