Jeg har vært veldig opptatt med Isandi-julesalg de siste ukene. Det er fryktelig slitsomt og fryktelig morsomt. Gamle kunder fra Isandi-tidenes morgen har dukket opp på julemarked og kjøper seg nok en Vondeling-engel, nok et strutseegg og nok et Rietbron-hjerte. Hyggelig!! Og det er fantastisk å oppleve den ekte begeistringen godt voksne mennesker viser når de oppdager nye nytt og morsomt, som for eksempel Streetwires engle-sau.

Og jeg er ikke med på å rette en eneste moralsk pekefinger mot at folk ikke burde kjøpe denne engelsauen fra Afrika, men i stedet kjøpe en virituell geit eller kylling, eller hva nå enn slags «liksomprodukt» noen mener at vi bør kjøpe for å bekjempe fattigdom og hjelpe Afrika.

Nå er det jo ikke sånn at all handel med Afrika absolutt og alltid må handle om fattigdomsbekjempelse – som den eneste begrunnelse for handelen. Men la gå – la oss nå stille kjøpet av den bittelille og unyttige engle-sauen i perler og ståltråd, håndlaget i Afrika, opp mot et fiktivt dyrekjøp i regi av en norsk ideell organisasjon – hvilket av dyrekjøpene bidrar mest til fattigdomsbekjempelse?

And let’s face it: hverken englesauen eller den virituelle geita avskaffer økonomisk fattigdom i særlig nevneverdig grad – så det er ikke det vi snakker om her. And let’s face it 2: det handler egentlig ikke så mye om de fattige i Afrika, dette her. Det handler først og fremst om din og min opplevelse av å gjøre godt og riktig. Vår egen fattigdomsbekjempelse.

For det første – det er jo virkelig en underlig logikk som målbæres i de fiktive produktene  – man skal være imot å kjøpe ting, men selve det å kjøpe – altså kaptalismens grunnlag og tanken om vekst –  er man for. Veldig for. Det henger jo ikke på greip. Og når man på toppen av det hele putter en moralsk begrunnelse, så blir det jo rett og slett nokså hult.

Jeg møter denne merkelig holdningen blant en del av de jeg vil kalle Isandis «betraktere» – at det  er liksom MER feil å kjøpe et produkt fra Afrika, enn det er å kjøpe noe på Elkjøp, for eksempel – og at vi ikke må dra fattige afrikanere inn i konsum-helvete, ved å få dem til å lage ting. Når jeg da spør disse betrakterne om ideen har slått dem at kanskje disse fattige afrikanerne de refererer til har både GLEDE av, TALENT for og KUNNSKAP om å lage ting,- og at de som kjøper disse tingene i Vesten får overført noe av GLEDEN, TALENTET  og KUNNSKAPEN, ved å eie disse tingene? At det rett og slett er en kunst å eie skikkelig ting på en skikkelig måte. Og rakk ikke ned på folk som kan denne kunsten. At det faktisk er noe genuint og dypt MENNESKELIG med disse produktene, og at slike produkter derfor ALDRI kommer til å kunne bli overprøvd av noe fiktivt produkt, hvor enn moralsk høyverdig de fiktive produktene er. (nå ble det mye store bokstaver her…)

Og at det fantastiske med en fjollete liten englesau er derfor at den først og fremst bidrar til fattigdomsbekjempelse gjennom nettopp sin håndfaste og konkrete MENNESKELIGHET. Og at den egenskapen mangler det fiktive produktet. Og er det noe denne kloden trenger mer av, så er det mer menneskelighet. Menneskelighet som man kan sanse. Fordi mennesket er et sanselig vesen.

Men vi har mer enn nok av ting her i Vesten, sier de da.

Snakk for deg sjæl, svarer jeg.

Og jeg får samtidig bekreftet en av mine store fordommer:  Jeg mistenker nemlig at mange av Isandis betraktere mangler estetisk sans og humor. Samt forståelsen av det sanselige.

Det er jo trist.

Men det er jo ekstra trist at de da har valgt å jobbe med fattigdomsbekjempelse og beslektede temaer. For tilbake til englesauen. Det er betimelig å minne om fattigfolk i Brasils store forkjemper –  biskop Dom Helder Camara og hans bønn:

«Vær barmhjertig, Herre.
Vis en særskilt omsorg
for de mennesker som er så logiske,
praktiske,
realistiske
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest …»

Og moralen?

Stol aldri på en fattigdomsbekjemper som ikke kan glede seg over en englesau.