Jeg må vel sies å ha vært et såkalt positivt element i min oppvekstby Larvik. Et syngende og gitarspillende sådant. Det hendte at jeg ble spurt om å spille og synge for de eldre på aldershjemmet og sykehjemmet, som jeg jo selvfølgelig gjorde. Men var veldig lite veltilpass med den ekstra oppdragsbeskrivelsen jeg ofte fikk: «Det ville være fint om du også kunne gi si dem noe til trøst».  Og oversatt betydde det at jeg skulle si noe trøstende ved å kjøre fram Jesus. Og det stemte dårlig med mitt bilde av Jesus. For meg har Jesus aldri vært til trøst, men tvertimot en inspirasjon til opprør.

Og av den grunn har jeg jo aldri likt gospelmusikk, fordi gospel får jenter til å bli forelska i Jesus, som om han var en eller annen popstjerne med erotisk appell. Jeg synes rett og slett det er komisk å se og høre på. Og så litt trist,da. For de som faktisk er forelska i Jesus. Spør du meg, så er Prince den eneste som har klart å gjøre noe stilfullt i så måte ut av gospel-sjangeren. Så jeg holder meg fortsatt til opprøreren Jesus, og lar Prince ta seg av gospelen.

På vei til Kristiansand denne uka dro jeg innom Larvik. Jeg parkerte bilen på utsiden av Larvik sykehjem, der jeg opptrådte i unge år, og gikk den etterhvert vante veien gjennom lukkede dører, der du må kunne kodene for å komme inn og ut, til et rom på det lukkede bofellesskapet i 1. etasje. Der bor min mor.

Jeg sier hei og gir mor en klem, men merker at i dag er mor et annet sted. Ikke alle dager er hun et annet sted, men i dag er hun det. Hun svarer ikke når jeg spør, og sier ingenting – hun sitter bøyd over listene hun må skrive. Lister for alt mulig. Hun svarer først når jeg spør om jeg skal synge litt for henne. Da sier hun «ja», og vil at jeg skal synge Margrethe Munthe-sanger. Så da sitter jeg og holder mors hender i mine og synger «Nei,nei gutt», «Nei, hva er dette for sure miner», «All mat er god» og «Sov, dukkelise». Og mor sitter og ser på meg mens jeg synger. Og sier ikke et ord. Men hun synes kanskje det er fint å høre på. Kanskje får hun en slags trøst, kanskje livet fortsatt får en mening for henne ved at noen holder henne i hendene og synger sanger hun har gode minner fra. Kanskje hun har en opplevelse av tilhørighet. Jeg vet ikke.

Og så drar jeg videre til Kristiansand. Der holder jeg foredrag for de ikke så veldig mange frammøtte om hva Isandi driver med og hva vårt bidrag er i den globale fattigdomsbekjempelsen. «Handlenettet og fattigdomsbekjempelse – betyr det noe hva vi forbrukere gjør?». Og jeg snakker om at bidraget vårt er jo svært lite, i det store bildet. Stusselig, rett og slett. Men at det betyr ikke at det er uten mening. Det viktigste med håndverksproduktene fra sør er at de gir oss i nord en opplevelse av de basale menneskelige behov for tilhørighet og samhørighet. Så fattigdomsbekjempelsen skjer faktisk først og fremst i nord – mens i sør er det viktigste vi kan gjøre å bidra til empowerment – slik at folka på grasrota kan tørre å stille krav til sine ledere. Og tør de det, så skal man se at det blir litt mer fart i fattigdomsbekjempelsen også i sør. Folkene jeg snakker til, liker det de hører.  Jeg tror det er fordi det er noe håndterlig, konkret og noe nært – og fordi det jeg snakker om, handler om et menneskelig universelt ønske om tilhørighet. Men – jeg vet jo egentlig ikke.

Og så kjører jeg tilbake til Oslo, og innom Larvik, på besøk til mor. Også nå vil hun at jeg skal synge. En salme. Så jeg synger «Se solens skjønne lys og prakt». Jeg vet hun liker den. Og hun sitter i stolen sin og ser på meg, mens jeg holder henne i hendene.

Og så kjører jeg tilbake til Oslo. Og tenker på at det er en linje fra ungdommens opptreden med sang og gitar for eldre med behov for trøst, til hva jeg driver med nå. Vanlige folk i sør, vanlige folk i nord, en mor som er blitt en av disse mine minste – og alle har vi behov for tilhørighet  og samhørighet. Muligens også trøst, selv om jeg over hodet ikke er bekvem i akkurat den giverrollen. Jeg liker som sagt ikke gospel. Men altså – ingen svulmende taler, ingen svulmende resultater. Alt er nært, konkret og håndterlig. Muligens litt stusselig.

Og mens jeg kjører, surrer Prince sin «Purple Rain» i hodet:

I never meant to cause you any sorrow
I never meant to cause you any pain
I only wanted one time to see you laughing
I only wanted to see you laughing in the purple rain

Som sagt – muligens litt stusselig, det hele.