bakgrunnsnotater for foredrag under FN-sambandets Internasjonale Uke i Kristiansand, 22. september.

Jeg skrev for en stund tilbake om hva det hele handler om i  kroner, for at 10 håndverkere i Vondeling skal kunne ha en inntekt på R1.800 i måneden. Det var relativt høye tall – som krevde salg av 16.000 engler.

Gjennom Isandi har jeg og mine ansatte i årenes løp «samlet» inn i overkant av 30 millioner kroner. Ganske mange penger – som gir bakgrunn for flg spørsmål:

Hvordan orker man å holde på med dette her, når det egentlig betyr så lite? Hadde det ikke vært bedre om man brukte ressursene sine på noe som monner litt mer? Hva med heller å starte en vanlig bistandsorganisasjon?

Her er noen tanker om det:

1. Dette handler ikke om penger i det hele tatt, selv om du må ha penger for å få til ting. Det er jo ikke først og fremst mangel på bistandspenger som er skyld i Afrikas problemer. Mange vil hevde tvert i mot. Det er ikke sånn at det automatisk hadde blitt bedre for Afrika selv om jeg hadde gitt dem 30 millioner direkte, i stedet for å betale en brøkdel av dette (sånn ca. mellom 1/2 og  1/3) i form av kjøp av varer og tjenester fra Afrika, som igjen altså ikke utelukkende går til lønn til den fattige håndverkeren. Men det er klart – sett fra giverenes ståsted er det bedre å kunne si at man gir 30 millioner enn 10. Men i handel er det ikke en giver-mottaker-relasjon, der er man handelspartnere i en kjøper-selger-relasjon. Så dersom man skal tro på handel som instrument i fattigdomsbekjempelse, så må man frigjøre seg fra vante bistandstankeganger om at noen får og andre gir.

2. Så kan man hevde at dette er en mer «moralsk» form for handel, og at det er en motivasjon og argumentasjon i seg selv. Både ja og nei. Ja, fordi Isandi og liknende butikker/firmaer viser at handel kan gjøres på en annen måte, og på den måten viser vei for andre. Nei, fordi det er uomtvistlig at f.eks. Kinas salg av masseproduserte og billige ting og tang faktisk har brakt mange kinesere ut av fattigdom. Ikke helt etter boka vi i Vesten synes de bør følge, men det har nå skjedd allikevel. Om det er en bevisst strategi eller ikke, skal jeg ikke uttale meg veldig sterkt om – men det er tydelige signaler på at det nå fra myndighetshold gripes fatt i de kritikkverdige lønns- og arbeidsforholdene i landet, som har vært knyttet til masseproduksjonen. Lønningene i Kina er på vei opp.

3. Men all denne masseproduksjonen har påført enorme problemer og utfordringer, både for Kina og for resten av verden. Først og fremst miljøproblemer og utviklingen av det akselererende forbrukende mennesket. (og det gjelder jo ikke bare ting). Og det er her de afrikanske håndverksvarene kommer inn. De trengs, rett og slett – fordi de appellerer til andre sanser hos oss mennesker enn shopping-sansene.  Man trenger dem for å bevare et menneskelig aspektet ved forbruk og det å eie ting. Håndverksvarer er langsomt produsert, og skal langsomt forbrukes – og det er ikke så veldig mye annet som har «langsomhet» som verdi. De gir oss «mer fjell»:

Av og til
må noe vare lenge,
ellers mister vi vel vettet snart,
så fort som allting snurrer rundt med oss.
Store trær er fint
og riktig gamle hus er fint,
men enda bedre –
fjell….

så du har noe å legge pannen inntil,
og kjøle deg
og holde i noe fast

(fra Rolf Jacobsen «Mere fjell»)

4. Men trenger vi egentlig flere ting i det hele tatt? Kan ikke samarbeid med Afrika knytte seg til noe annet enn ting? Selvfølgelig trenger vi ikke flere ting.  Akkurat som vi ikke  trenger hverken juletre, 17.mai-flagg, søndagsmiddager, konfekt, pensko eller IPad, så trenger vi ikke afrikansk håndverk. Men mennesket er sanselig – og mennesket kommer ikke til å slutte å forholde seg til og like og samle på ting. Vakre ting. Aldri. Og selvfølgelig kan samarbeid med Afrika knytte seg til noe annet enn ting. Men problemet er jo ikke at vårt samarbeid med Afrika handler for mye om ting – det handler for lite om ting. Jeg tenkte på det under Gave- og Interiørmessa på Lillestrøm i august – blant 459 utstillere var Isandi den eneste med afrikanske varer.

5. For da er jeg ved det viktigste punktet for meg. Fattigdomsbekjempelse betyr at Afrika selv må endre seg, og at vi må endre vårt bilde av Afrika. Og det er det tingene kombinerer. De forteller et annet bilde av Afrika, og gir samtidig Afrika mulighet til å endre seg. Selv om det er i en bitteliten skala. Men hvorfor maser jeg så veldig om dette med viktigheten av de andre bildene ? Norge bruker millioner i året på ymse statlige «omdømme-prosjekt» – som handler om hvordan verden ser på oss. Det er jo helt klart at det gjør staten fordi det er knyttet til hva omdømmet betyr for Norges økonomiske vekst og posisjon. Det betyr MASSE for nordmenn som enkeltpersoner og Norge som nasjon at verden har en positiv oppfatning av oss, selv om vi vet at det selvfølgelig ofte er glansbildeversjonen som formidles, så er det den vi knytter vår positive identitet til. Som gjør at vi føler at vi har en rolle å spille i den globale landsby. Selvfølgelig er det ikke annerledes for afrikanere og afrikanske land – de ønsker også å ha en rolle å spille. Problemet er at det aldri når fram noen glansbildeversjoner fra Afrika selv  – for vi har egne norske miljøer som tar seg av den formidlingen. Vi holder oss med våre egne norske selvutnevnte PR-agenter for Afrika. Og de har sin egen definisjon av hva slags Afrika-versjon nordmenn skal se, og disse sterke miljøene lever av denne versjonen. Det er jo nærmest blitt en del av vår egen identitet – Norges eget omdømme-prosjekt er knyttet til våre egenredigerte bilder av Afrika. For de bildene forteller historien om det gode og solidariske Norge.

6. Noen må jo forsøke å gjøre ting på en annen måte, selv om det bare er i bitteliten skala.  For løsningen man har vekselsvis pådyttet og tilbudt Afrika har jo så langt ikke virket. Så noen må tørre å gjøre noe helt annet – prøve å basere samarbeid og solidaritet med fattige afrikanere på andre prinsipper, selv om det er puslete i det store bildet. Min motivasjon innerst inne er at dersom man bestreber seg på å gjøre sine «små gjerninger» skikkelig, grundig og reflektert, så fanges dette en eller annen gang opp av andre, både i Afrika og i Norge. Antakelig ikke sånn man hadde tenkt eller planlagt – men erfaringer og kunnskap er aldri forgjeves, så lenge man er villig til å dele dem med andre. Det er vel dette som kalles framtidstro, og det er dette jeg mener er ekte aktivisme. Aktivisme som kombinerer solid kunnskap og praktisk handling – og stayer-evne.

Så oppsummert: Handelen som Isandi driver, betyr litt, men ikke veldig mye, i direkte fattigdomsbekjempelse. Det viktigste denne handelen bidrar til er at den utfordrer våre sementerte bilder av Afrika og alminneliggjør afrikanske varer. I tillegg er  håndverksproduktene i seg selv er en berikelse for de som kjøper dem – og således en berikelse for vårt samfunn.

«Prøv ikke å bli vellykket, prøv heller å bli et verdifullt menneske». (A. Einstein)

Les også: Hva det hele handler om – i kroner.