Jeg er altså på rehab – etter lang tid som bistandsavhengig er jeg nå snart ferdig med tøff rehab, og den rehab’en skal jeg skrive om. Samt bekjenne mine synder, om hvorfor jeg ble bistandsavhengig.

Men før det så må jeg ha noen innledende runder. Og det jeg har skrevet om Vondeling i det siste, er del av de innledende rundene. Her kommer siste runde:

Max de Preez heter en kjent og kontroversiell sørafrikansk journalist. Afrikaaner – altså hvit med afrikaans som morsmål – og av noen sett på som den dyktigste sørafrikanske journalist EVER, andre ser på ham som en skikkelig pain in the ass  og omtaler ham som en skam og trussel for nasjonen. De Preez dekket overgangen til demokrati i Namibia, den hemmelige sørafrikanske krigføringen i Angola sporet han opp, han avdekket The Third Force – den hemmelige politi/militær-stryken som apartheid-regimet opererte med, han har snoket  opp adskillige korrupsjonsskandaler, han drev den eneste opposisjonelle og alternative afrikaans-språkelige avisa under apartheid – og er vel kanskje mest kjent i dag for arbeidet han gjorde med å dekke Sannhetskommisjonens arbeid, ledet av Desmond Tutu.  Og han er like kompromissløs overfor makthaveres misbruk av makt, enten presidenten heter de Klerk, Mbeki eller Zuma. (Mandela er den eneste som har passert hans nådeløse dom – Mandela var for øvrig alltid på god fot med de Preez, og pleide å ringe ham dersom han hadde synspunkter på noe han hadde skrevet, og så tok de diskusjonen over telefon)

Hans (foreløpige) memoarbok skrev han like etter at han var blitt kastet ut fra den statlige kringkastingen SABC pga kontroverser, (offisiell grunn: han bannet for mye. Selvfølgelig var den egentlig årsaken noe annet.) Og dette skjedde i  det «nye» Sør-Afrika, som han hadde drømt om og jobbet for. Og når du leser memoarboka (Pale Native) så slår det deg at han antakelig tror at  hans profesjonelle liv er over, for han har ingen Plan B – men altså, han bruker en setning for å beskrive seg selv:

Ons fade nie, ons fokof.

Bare les det høyt slik det er skrevet, rett fram,  så får du  sikkert en anelse hva det betyr. (en norske oversettelse er det lite fart i, så engelsk får duge: we don’t fade away, we fuck off)

De Preez bruker mye tid i memoarene sine på å finne ut hvorfor han alltid kommer på kant med «øvrigheta». For egentlig begynner det  alltid så bra – alle vet han er flink, hardt arbeidende og ikke har fått noen ting gratis, han har en imponerende track record, og alle vet at han jo er ukorrupt og bare opptatt av én ting: sannheten – og drømmen om et annet Sør-Afrika- med frihet, demokrati og likeverd for alle. Og at han derfor er kompromissløs. Og det er vel derfor det skjærer seg – dette med kompromissløsheten.

Jeg har sans for sånne som de Preez –  folk som ikke under noen omstendighet «sell out».

Og så tenker jeg at jeg er litt som han. Bare at jeg mangler hans åpenbare og spesielle talent, selvfølgelig – og når ham ikke til støvlene  når det gjelder mot. Jeg er en litt god allrounder og litt modig, og ikke i nærheten av å banne like mye som ham, men jeg tror jeg jobber like hardt og mye. Og jeg føler meg altså bitte litte grann som Max. Det gir meg en slags trøst. Max de Preez bare MÅ si høyt og tydelig det han mener – og jeg for mitt vedkommende bare MÅ si fra når jeg mener at øvrigheta, i denne sammenheng norsk bistand, glemmer sitt mandat. Eller det vil si, jeg gjør det ikke mer nå, sier høyt fra om bistanden – jeg er jo på rehab. Æresord og kors på halsen. Så dette er noe jeg drev med tidligere. Ikke fordi jeg trodde at jeg vet alle svar og vet så mye bedre, (bortsett fra når det gjelder handel med grasrota – der vet jeg mer enn Norad. Try me.) men fordi jeg oppriktig mener at Norge som nasjon, med sine innbyggere, skal engasjere seg i verdens urettferdighet. Og derfor er jeg engasjert. Vi i Norge må ikke sove!

Og derfor har vi altså Norad. Men det virker noen ganger som om Norad glemmer hvem de har som den egentlige arbeidsgiver: Verdens fattige. At de tar andre hensyn til hvorfor de og de støtteordningene finnes, hvorfor det må være sånn og sånn, og hvorfor man ikke kan gjøre ting annerledes. Rigid og firkanta – og jeg tror ikke et sekund på dem når de sier at det må være sånn. Og det gjør meg oppriktig fortvila og sinna.

Isandi og Norad har aldri forstått hverandre.  I tillegg opererer Isandi under radaren til Norad. Hvis Norad mener seg opptatt av grasrot i næringslivet i sør, så må Isandi sies å operere i undergrunnen. Vi befinner oss rett og slett i to ulike verdener.

Etter siste og fatale runde med Norad for et par år siden, skrev jeg et innlegg til bladet deres, Bistandsaktuelt, der jeg prøvde å oppsummere Isandis til dels smertefulle erfaringer med Norads støtteordninger, inklusive omtale av  bistandsavhengighet. På en måte si takk for nå – og kanskje Norad kunne lære noe av Isandis erfaringer?  Jeg vet ikke hva jeg hadde håpet på – en slags selvransakelse fra Norads del??  Ok. Jeg lærer aldri. Både at Norad ikke tar selvransakelse, og at Isandi er uvesentlig i det store bistandsbildet. Men uansett – jeg sa nå i fra. Jeg har visstnok fått noen kallenavn av noen i direktoratet. Bråkebøtta er et av dem.  Så derfor kalte jeg innlegget «Beretning om en bråkebøttes bistandsavhengighet.»

Og her er det. (det er litt langt, og det tilhører ikke de innledende rundene jeg beskrev ovenfor. Det viktige her er at jeg skrev det)

Ons fade nie, ons fokof.