Jeg har tilbrakt helga sammen med mine barn, og vi har snakket mye om vekst. Eldstemann har nettopp tatt steget fra studier ut i arbeidslivet, yngstemann har noen studieår igjen. Ingrid og Nils tilhører den generasjonen som mener at de ikke kommer til å få det materielt bedre enn sine foreldre. De mener at veksten uungåelig vil måtte stoppe opp, for det kommer rett og slett ikke til å kunne fortsette, slik ting er nå. Så vi har snakket om hva det vil bety i praksis.  Og om forholdet mellom vekst og utvikling.

For det er ikke sånn at vekst er det samme som utvikling. Eller at utvikling alltid fordrer vekst. Selv om vi  i utgangspunktet oppfører oss som om vekst og utvikling er synonymer. Vi har et mind-set problem ved at vi tenker sånn – og det handler overhodet ikke bare om økonomi. I vår kultur har vi som forutsetning at alt som er bra, må vokse – og omvendt – man beviser at noe er bra, ved at det vokser. Ta en hvilken som helst organisasjon for en veldig god og edel sak, langt fra økonomiens område – man beviser at saken er god og edel ved at man stadig får flere medlemmer – og vekst er et kriterium for organisasjonens suksess. Jeg har aldri hørt om en veldedig organisasjon, for eksempel, som ikke vil ha flere medlemmer.

Nå kan man jo si at mye av årsaken til at de vil ha flere medlemmer, er nettopp økonomisk – fordi man da får flere penger inn i form av medlemskontingent, samt at midler fra det offentlige er basert på medlemsantall – og derfor vekst. Og en god og idealistisk organisasjon er kanskje ofte satt opp som et alternativ til noe mindre godt, så da betyr jo vekst at det gode vinner, på en måte. Som sagt – vi tenker det hele tiden: Vekst er bra. Og det er jo kanskje ikke mulig at det kan være annerledes.

Jeg har opp gjennom årene med Isandi jobbet med håndverkere som ikke har denne vekst-tankegangen automatisk inne. Jada, de befinner seg på den berømmelige grasrota i det sørlige Afrika, og de kan ved første øyekast se små og stusselige ut, og man kan fort dømme dem for å være uambisiøse og ikke forstå sitt eget beste. Men blir du litt bedre kjent med dem og tar deg tid til å prøve å forstå hva de tenker – så skjønner du at de ikke ser på vekst og utvikling som det samme, og det er derfor de ikke synes at de trenger å vokse. Du har sikkert hørt den klassiske historien – og jeg har opplevd samme type historie selv:

En afrikansk håndverker lager en stol. Den er veldig fin, og mange vil derfor kjøpe den. Blant annet en vestlig kunde. Som seinere kommer tilbake og vil kjøpe 100 stoler, fordi det er et marked for denne stolen. «Det kan du ikke», sier håndverkeren. «Hvorfor ikke det»? «For hvis jeg må lage 100 stoler, da kan jeg ikke ha tid til å sitte under treet mitt hver dag og tenke over livet. Da må jeg jo jobbe mye mer.» Jamen, dersom du lager disse 100 stolene,så tjener du mange penger, og da kan du ansette folk og generere vekst og inntekter. Og så blir du rik og kan ta ferie og reise, kanskje. Sånn som jeg gjør.» «Og hva gjør du på disse feriene dine, som er belønningen for alt arbeidet» spurte håndverkeren. «Nei, da sitter jeg ofte i en stol og slapper av, leser og så videre og tenker over livet. Herlig.» «Jamen, jeg gjør jo dette allerede. Hver dag. Så hva er vitsen med å gå gjennom så mye stress og slit, når målet for alt dette stresset ser ut til å være  å leve slik jeg allerede lever nå? Uten stress og med tid til å tenke over livet og glede seg, hver dag?»

Men tilbake til helgas samtaler og diskusjoner med mine barn. Jeg oppsummerte for dem erfaringene med Isandi, etter at Isandi har hoppet av vekstkarusellen. For jeg har i 12 år trodd at Isandi må vokse. Og Isandi MÅ vokse, dersom jeg ønsker at Isandi skal være del av det norske næringsliv og være en seriøs bedrift. Og det handler ikke om at jeg har tenkt at Isandi skal bli kjempestort, eller at jeg har lyst  til å bli rik. Man må vokse fordi lønninger øker, driftsutgifter øker, kompleksiteten øker  – fordi man er del av det vekstbaserte samfunnet, på alle områder.

Men i vinter var det slutt. Da bestemte jeg meg for ikke å ville vokse. Ikke prøve en gang. Og det var først og fremst Vondeling som fikk meg til å ta den beslutningen.  For Vondeling har begrenset produksjonskapasitet. De kan rett og slett ikke lage flere engler enn de gjør. Og det selv om vi i år har  fått henvendelser fra Nederland, Tyskland og Frankrike og USA for å levere engler. (ja, de Frankrike har fått, da – de er så hyggelige folk. Hehe). Fristelsen er jo stor til å tenke VEKST! Jeg kunne presset Vondeling til det – jobb mer! – eller satt i gang med ambisiøse ekspansjonstiltak som gikk på å outsorce produksjonen, for eksempel. Problemet er at da hadde jeg samtidig bidratt til at Vondeling Optel Craft hadde mistet  kontrollen. Og det hadde vært det motsatte av utvikling.

Så da jeg innså dette, sluttet å tenke at Isandi skulle vokse. Det måtte radikale tiltak til – og det kostet meg en god del. Jeg måtte si opp mine ansatte, legge ned den fysiske butikken, flytte ut av kontorlokalene. Og fordi barna er flyttet hjemmefra, så kunne Isandi flytte inn i stedet. Så her er jeg og Isandi nå. I en vanlig kjedelig tomannsbolig fra 1960. Og så har Isandi og jeg kontor nummer 2 i Cape Town. Sånt går an, når man ikke trenger å vokse.

Normalt jobber jeg for 2 – uten ansatte måtte jeg jobbe for 4. Det går ikke i lengden. Så da har jeg måtte legge ambisjonene på et adskillig lavere nivå. Isandi kan ikke være like synlig i media, som vi tidligere har vært, og drømmen om den fantastiske nettsida er lagt død, og Isandi deltar ikke på sosiale medier.

Men det merkelige har vært at det går VELDIG bra. Det er ingen nedgang i salg, og nesten samtlige av leverandørene har opplevd vekst i bestillinger fra Isandi. Fordi Isandi nå har lavere driftskostnader, så kan jeg slippe å øke prisene, og noen ganger til og med kutte i dem til kundene her, så da blir det litt mer for alle. Interessant nok – dette gjelder først og fremst de leverandørene som heller ikke har tenkt å vokse inn i himmelen. Og de som fokuserer veldig på vekst, de har fått færre bestillinger. Ikke med vilje fra min side – det bare er blitt sånn. Og hvorfor det, må jeg selvfølgelig gruble mye over framover.  Og alt dette altså på grunn av noen engler som verden vil ha. Men som ikke alle i verden kan få. Å, som jeg har lært av Vondeling – og de har lært meg det viktigste: At vekst og utviking ikke er det samme.

Og for å omskrive den grundtvigske grunnsetning- mitt credo for Isandi er vel endt opp med å bli noe sånt som: Menneske først, vekst så.

Det er godt at man lærer så lenge man lever.

Og bare så det er sagt: At Isandi er meldt ut av vekstsamfunnet, betyr ikke at jeg som privatperson har meldt meg ut. Jeg er for eksempel veldig glad for at det er billigere å fly til Afrika nå enn på lenge, jeg handler i vei julegaver, klær og sko, og min søppeldunk er like full som andres, jeg har nok av elektriske duppeditter, og nylig har familien også kjøpt seg hyttetomt. For å si det sånn: Det er ingen helgen som skriver dette.