En liten symaskinhistorie

Maria sendte meg en kommentar til bloggposten om potettrykk og aidssløyfer. Hun skriver at:

Da jeg så filmen Grace, Milly, Lucy på BiFF (egentlig en film om barnesoldater), var det som gjorde mest inntrykk på meg da en av de som ble intervjuet snakket om rehabilitering av tidligere barnesoldater. Jeg husker dessverre ikke akkurat hva personen sa, men det gikk på at han/hun synes det var meningsløst at alle lærte bruke symaskin. For det første er ikke alle flinke til det eller interessert i det, og for det andre er det ikke nok etterspørsel til at det er forsvarlig at det finnes 2-3 skreddere i hver eneste landsby.

Og likevel insisterer vi på å lære fattige mennesker over hele verden å sy. Det virker litt meningsløst.

Og det inspirerte meg til å fortelle en liten symaskinhistorie på morgenkvisten: Les videre

Trenger fattige evig opplæring?

Det høres jo så bra ut, ikke sant – når du blir presentert for et prosjekt for fattige, som drives av en non-profit NGO (NGO=frivillig organisajon), der de fattige får opplæring og mulighet til en inntekt gjennom å selge håndverksprodukter de har lært å lage. Og så tenker du at dersom jeg kjøper produkter fra denne NGO’en, så er det helt sikkert rettferdig handel, og folkene involvert blir helt sikkert mindre fattige. Fordi det er non-profit – ingen profitt –  (ordet profitt høres enda mer suspekt ut enn det vanlige ordet ‘fortjeneste’), så går vi ut i fra at det derfor blir mer penger til de fattige selv. Les videre