Maria sendte meg en kommentar til bloggposten om potettrykk og aidssløyfer. Hun skriver at:

Da jeg så filmen Grace, Milly, Lucy på BiFF (egentlig en film om barnesoldater), var det som gjorde mest inntrykk på meg da en av de som ble intervjuet snakket om rehabilitering av tidligere barnesoldater. Jeg husker dessverre ikke akkurat hva personen sa, men det gikk på at han/hun synes det var meningsløst at alle lærte bruke symaskin. For det første er ikke alle flinke til det eller interessert i det, og for det andre er det ikke nok etterspørsel til at det er forsvarlig at det finnes 2-3 skreddere i hver eneste landsby.

Og likevel insisterer vi på å lære fattige mennesker over hele verden å sy. Det virker litt meningsløst.

Og det inspirerte meg til å fortelle en liten symaskinhistorie på morgenkvisten:

Et bistandsprosjekt nord i Namibia hadde som formål å bidra til sysselsetting for kvinner. Som så veldig ofte er tilfelle, så fant man ut at det kvinnene vil ha nytte av, var å sy. Så symaskiner ble innkjøpt til en kvinnegruppe i landsbyen og satt på plass i en container, der damene da skulle bedrive sin sømvirksomhet.

En stund seinere var det tid for evaluering av prosjektet. Så den innleide evalueringskonsulenten reiste til landsbyen nord i Namibia og fant ingen symaskiner i containeren. Hva hadde skjedd? Jo, damene hadde rett og slett solgt dem.

Konsulentens rapport til bistandsdonoren av symaskinene var at dette dessverre var blitt et mislykket prosjekt.  Alt som var igjen av prosjektet, var en tom container.

Mens det egentlig var et vellykket prosjekt. Damene hadde altså fått symaskiner, fordi noen hadde funnet ut at det var noe damene trengte. Men damene selv syntes at de trengte noe annet i stedet – og de var verken dumme, eller late, eller tiltaksløse. Så de solgte maskinene. Og brukte pengene på noe annet. Varer til en liten kiosk, for eksempel, som de kunne drive med på si, ved siden av ansvar for barn og hjem. Litt ”side-business”, drevet hjemmefra og ikke i en container.

Og noen andre kjøpte jo disse maskinene. Og disse var helt sikkert veldig mye mer motiverte for å sy. Og så kunne jo damene, som egentlig fikk symaskinene,  bruke pengene de tjente på for eksempel kiosk-salget til å kjøpe klær av de som hadde kjøpt symaskinene.  Så resultatet av prosjektet var jo faktisk økt sysselsetting. Men på en annen måte en de som hadde utarbeidet prosjektet hadde tenkt og planlagt.

Men det jeg virkelig lurer på, er om damene hadde hatt denne planen hele tida. Og at de visste at bistandsdonorer var glade i å donere symaskiner.  Slik at den eneste måten å få kommet i gang med de små ”side-business’er” var å late som om hele kvinnegruppa var veldig interesserte i symaskiner.