Det ble jo vuvuzela-stille, bokstavelig talt, etter fotball-VM. Nå er det ikke akkurat så veldig merkelig at verden ikke har fortsatt sitt engasjement for eller mot plasthornet, – men uansett – det er jo fascinerende med en sånn svær hype – som plutselig er over. Så jeg har sjekket litt ut hva som har skjedd siden fotball-VMs slutt for vel en måned siden.
Her er litt vuvuzela-nytt:
Morgenkåseri NRK P2 24. juni. Bakgrunn for kåseriet her på Craftprat:
AFRIKAS STEMME
Så var det vuvuzelaen, da – dette plasthornet som har skapt et enormt engasjement i forbindelse med fotball-VM. Norske nettsteder har hatt utallige avstemninger om hvorvidt man bør forby vuvuzelaene under kampene. Og en engasjert nasjon i hundretusentall har talt: Det bør man.
Og det er ikke bare i Norge vuvuzelaene diskuteres – det er blitt et globalt tema, og det tolkes i vei. Noen mener at vuvuzelaen- med alt sitt gjennomtrengende volum – er endelig en stemme fra Afrika som blir HØRT, som ikke blir neglisjert , og som ikke lar seg dysse ned – og at det av den grunn er stor symbolverdi i plasthornet , også fordi den er produsert i Kina, Afrikas bestevenn for tida. Dette er jo ikke bare lett å svelge – tenk for eksempel på de 100-vis av millionene som norske bistandsorganisasjoner bruker på å være stemmer fra Afrika inn i det norske samfunn – og så kommer en plastdings fra Kina til 29,90 som lager stygg, høy og ensformig lyd , og slår knockout på bistandsNorge mht folkelig oppmerksomhet og engasjement – og som til og med blir opphøyd til Stemmen med stor S fra Afrika.
Andre sier at det er lureri, alt sammen, en moderne variant av ”knapper og glansbilder” – Afrika og afrikanere står tilbake som en enfoldig gjeng som blir så fornøyd så lenge de kan blåse i plasthorn, mens andre, dvs i sammenheng Det Internasjonale Fotballforbundet – FIFA -og FIFAs sponsorer – stikker av med verdiene. Vuvuzela-hypen er patronisering på sitt mest utspekulerte, sier de.
FIFAs mektige sjef Sepp Blatter stod jo fram som en stor Afrika-elsker, der han forsvarte ja til vuvuzelaene med at man må respektere den sørafrikanske lokale kulturen, man må rett og slett respektere Afrika. Noen nigerianere påpekte at de har som skikk å ta med levende kyllinger som de maler grønne, på fotballkamper – men de hadde ikke fått lov til å utfolde dette afrikanske kulturuttrykket under fotball-VM.
Og det er jo helt klart – det er jo ikke alt sørafrikansk som FIFA respekterer. Grunnloven, for eksempel. Sør-Afrikas parlament har måttet endre en del der for å tilfredsstille FIFA. Mest omdiskutert er endringene av åndsverkslovene. Ikke fordi at Sør-Afrika hadde nedstøvede lover på området, det var bare det at de passet ikke FIFA. Kjernen her er at FIFA krevde full beskyttelse av sine varemerker – som inkluderer bla. ordene Worldcup og 2010 (twentyten) – altså årstallet totusenogti. Så i utgangspunktet kunne ikke sørafrikansk media skrive f.eks ”welcome to worldcup twentyten”. Men til og med FIFA innrømmet at det ble litt vel dumt å måtte skrive ”velkommen til ”du-vet-hva-vi-mener-arrangementet” i året etter 2009”. Så de fikk til en avtale. Men ellers har FIFA vært nidkjære i sin jakt på mulige lovbrudd, som straffes med fengsel eller en klekkelig bot. Den første synder var en pub i Pretoria som skrev i pur fotball-begeistring ”Worldcup 2010” på taket. Og jamen fant de ikke like etterpå en liten nøkkelring-produsent i en garasje utafor Durban, som hadde sneket inn en liten ”Worldcup” i perlebroderi på sitt produkt. FIFA må jo beskytte sine sponsorer, og hittil er visst over 450 lovbrudd rapportert..
Men tilbake til vuvuzelaene. Da fotball-VM ble gitt til Sør-Afrika var håndverksbedriftene i landet over seg av begeistring – nå skulle de få lage fotball-effekter! Men den gang ei – souvenirene til salgs under VM er alle laget i Kina, og man må ikke finne på å lage noe som likner, eller pynte på noen. Bortsett fra vuvuzelaene , da – som ikke er et offisielt FIFA-produkt. Så her har jo kreativiteten blomstret – man pynter plasthornene med perler, stoff og ståltråd og all verdens bling-bling – i håp om turistenes kjøpegunst.
Og noen har laget vuvuzelaer av alternative materialer. Vi snakker om tørket tareskog, som er blitt vasket opp på land utafor Cape Town. En lang, smal sak, med en bøy her og der, formen er 100% bestemt av naturen selv. Lyden er massiv, og med litt kreativ maling, så er det faktisk en vakker vuvuzela. I tillegg kommuniserer den visstnok med hvaler, det er en dyp, dyp basstone et sted.
Nå kan det jo hende at når dette morgenkåseriet blir kringkastet, så er vuvuzela-engasjementet over i den norske befolkning. Og det er vel tvilsomt om lyden fra tareskoghornet når fram i verden på samme måte. Så fortsatt er vel spørsmålet: Hva er stemmen fra Afrika?
Jeg husker i min barndom at min far pyntet vår røde Austin 1300 til 1.mai. Med en maiblomst i bilgrillen. Maiblomsten var laget i papir og plast, i de norske nasjonalfargene, og den var stor og gild og varte akkurat ut mai måned. Og min far var ikke den eneste i Larvik som hadde maiblomst i grillen, så vidt jeg husker hadde alle biler i Larvik maiblomst på bilen når det var mai. Bilene var med og feiret, den gangen. Men det har gått veldig nedover med pynting av biler i forbindelse med viktig arrangementer av nasjonal karakter her til lands. Det er vel bare nå offentlig transport og drosjer som er utrustet med norske flagg på 17. mai.
Men det er nettopp nå – som hyllest til Bafana Bafanas innsats og Sør-Afrika som vertnasjon for fotball-VM – at jeg vil slå et slag for igjen å ta bilen med i markeringen av viktige ting. Jeg slår herved et slag for nok en sørafrikansk supporter-effekt, som dessverre ikke har fått noe særlig oppmerksomhet: Mirror socks.
Mirror socks ser slik ut – her på vår Berlingo varebil:
Jeg kom bort i fenomenet for første gang da jeg var i Johannesburg i begynnelsen av mai – altså mer enn en måned før fotball-VM startet. Jeg bodde hos noen venner, og de kjørte rundt med en slags flagg-innretning på speilene på bilen. «Hva heter dette?» spurte jeg. «Vet ikke helt, men vi kaller det ører- «car ears». Vi kjøpte dem av gateselgerne i et av veikryssene her borte». Jeg fikk straks den gode maiblomst-stemningen fra min barndom tilbake, og ville selvfølgelig sporenstreks kjøpe et par eller to, men ingen av gateselgerne hadde flere igjen.
Seinere dro jeg til den sørafrikanske landsbygda, til Eastern Cape. Der har de ikke gateselgere i veikryssene – kundegrunnlaget er litt tynt, for å si det forsiktig. Men så etter noen uker kom jeg til Cape Town, og da var jakten på bil-ører på gang. Cape Town er jo ikke byen som setter agendaen i Sør-Afrika – det er Johannesburg – så det var liksom ikke samme hype med bil-ører der. Men vi fant et veikryss med gateselgere, fra Zimbabwe – de er alltid de mest enterprising og de som er først ute med ting – og fikk kjøpt 2 par, til blodpris – R90,- per par. Bil-øre-bruken i Cape Town tok seg kraftig opp jo nærmere avspark for fotball-VM nærmet seg, og etter hva jeg skjønner, så har nesten samtlige jeg kjenner i Sør-Afrika – og som har bil, vel og merke – skaffet seg ears. Også hun ene jeg kjenner med bil på landsbygda i Eastern Cape. Og interweb*) er nå full av reklame for selgere Mirror Socks – som er det offisielle navnet, tror jeg – enda mer korrekt navn er Side Mirror Socks – og så langt jeg kan skjønne, så er dette et sørafrikansk fenomen. Stort sett antakelig laget i Kina, som vuvuzelaen – så de kommer sikkert i samme sendinger. Det er nemlig påfallende at de som selger vuvuzelaer, også selger mirror socks.
(*) for å forstå hva interweb er, så anbefales Craftprat-innlegget «Wat kyk jy – Die Andwoord»)
Sør-Afrika er jo regnbuenasjonen på godt og ondt – og det er mange immigranter i Sør-Afrika, med all slags europeisk, asiatisk, afrikansk, amerikansk, sør-amerikansk avstamning. De vil jo gjerne ha mirror socks fra sine røtter – og i tillegg så holder jo de fleste sørafrikanere med ett lag i tillegg til Bafana Bafana. Så derfor får du Mirror Socks også i andre lands flagg:
Jeg har sjekket litt på nettet om innretningen selges i andre land, samt sjekket en smule med folk som er langt mer bevandret i fotball-effekter enn meg – og ingen kjenner til ørene. Og jeg har også sjekket de største supporter-klubbene her i Norge, med negativt resultat. Så herved er ideen gitt! Og hos Isandi – vi som bare driver med håndverk – skal vi pønske ut en variant med litt perlebroderi og korssting i rødt, hvitt og blått til neste 17. mai. Det blir veldig pent.
Vi bør rett og slett begynne å pynte bilene våre igjen – du kan starte med å ta et 17.mai-flagg, eller supporter-flagg i passende størrelse og dandere rundt speilet. Festes med solid gummistrikk. Funker bra. Og så må vi alltid huske å gi Sør-Afrika æren for å ha gitt oss maiblomsten tilbake.
I forbindelse med min leiting etter mirror socks på nettet kom jeg over noe nytt innen vuvuzela-forskningen:
Vuvuzela-nytt 4:
Det er mye å håndtere på en kamp dersom du både skal ha med deg horn og andre nødvendige ting. The Vuvu Bag er kommet.
Egen nettside som forklarer det meste – http://www.chairscape.co.za/vuvubag
Her er noen illustrasjoner av innretningen i bruk, slik at man kan få ideer til hvordan man kan bære sin vuvuzela.
_____________________________________________________________
Egentlig burde jeg nå sitte og skrive om fairtrade og Fair Trade, ettersom jeg er involvert i en debatt om temaet i Bistandsaktuelt – Norads blad – initiert etter et morgenkåseri jeg hadde i NRK i begynnelsen av april. Og nå må jeg skrive et svar til et innlegg, og bakgrunnsstoffet for det svaret hadde jeg tenkt å skrible på her på Craftprat. Men det får bli en annen dag.
For det er så mye artigere å skrive om vuvuzelaer!
Så her er litt vuvuzela-nytt:
Vuvuzela-nytt 1:
Her ser du et bilde av en dame-vuvuzela, som du kan ha i håndveska. For å kompensere på størrelsen, så er dette instrumentet 3-horn-i-ett, holdt sammen av en liten fotball, med munnstykke øverst. Lydeffekten blir således den samme – minst – som for store horn. Håndveske-vuvuzela ble solgt av Isandis leverandør Iliwa fra Khayelitsha township utafor Cape Town, i forbindelse med en dame-messe de deltok på inne i byen nå i begynnelsen av mai. Bildet er fra denne messa – og håndveske-vuvuzelaen ble utsolgt på veldig kort tid. Ved siden av ser du dekorerte vanlige plast-vuvuzelas, som Iliwa-damene har dandert med tradisjonelt shwe-shwe-tekstil og xhosa-perlerbroderi. Altså ment til mer høytidelige anledninger. (norsk ekvivalent ville være en bunad-vuvuzela – ideen er herved gitt bort til norske husflidslag, vi har jo 17.mai-trompeter) Og så lager Iliwa pingviner i perlebroderi og antiloper i ståltråd og perler. De er også på bordet. Men det var altså håndveske-vuvus’ene som slo mest an den dagen – Iliwa-sjef Eunice hadde fått tak i dem på det nokså kinesiske markedet i nærheten av township’en.
Vuvuzela-nytt 2:
Det finnes Vuvuzelaer laget i alternative miljøvennlige materialer. Vi snakker om tørket tareskog, slynget på land utafor Cape Town, definert av naturen selv mht størrelse og form, og deretter påført maling. Her er noen bilder av tareskoghornet – the kelp-vuvus – fåes i en uendelig mengde dekorative varianter. Lyden er massiv – en sikker vinner i de rette kretser. Hos Isandi vurderer vi faktisk om vi skal innlemme dem i vårt vareutvalg. De er jo håndlaga.
Vuvuzela-nytt 3:
Det er ikke alle som er like fornøyd med av vuvus’ene sitt potensiale som instrument ikke blir utnyttet. Det har vært en aktiv kampanje i musikk-etnologiske kretser i Sør-Afrika, med utgangspunkt i miljøet ved Rhodes University i Grahamstown, med det formål å skulle få plasthorn-spillerne til å gjøre noe annet enn å tute tonen B. Det vil nemlig skape mer fellesskap og mestringsfølelse. To tiltak har vært prøvd:
1. Få publikum til å blåse rytmisk. «Det er jo så mye mer afrikansk».
2. Lansere ulike tone-varianter av hornene – med det mål å få til et større tonespekter i blåsingen. Og med mye øving så skulle dette nok kunne bli en hel liten melodi. Det har til og med blitt øvd på – svære plansjer på stadion, der alle med oransje horn blåser når det vises en oransje note, og alle med blått horn blåser når det vises en blå note, osv. (Det var sånne ting vi drev med i musikktimene på barneskolen i sin tid, der plasthorn var byttet ut med hhv triangel, kastanjetter og tamburin. Og vi satt konsentrerte og fulgte vår linje på plansjen – grønn, blå eller rød – og slo eller ristet i vei: gågå-løpeløpe-gågå-hvile-gågå-løpeløpe-hvilelenge-hvilelenge) Altså – dette prinsippet har da ivrige musikk-etnologer testet ut med vuvuzelaene. Bortsett fra at klasserommet og barneskoleelevene er byttet ut med fotball-stadion og fotball-publikum.
Ingen av forsøkene er rapportert å være særlig vellykka hittil.
Bad art for a good cause.
______________________________________________________________
Det er noe som heter RORG-samarbeidet i norsk bistand. Det er en sammenslåing av 42 bistandsorganisasjoner, med det formål å » utgjøre et informasjonsfaglig forum og en arena for å styrke koordinering, samarbeid, utspill og mobilisering for et bredest mulig omfang av holdningsskapende virksomhet og opplysningsarbeid om Nord/Sør- og utviklingsspørsmål i Norge.» Sitat slutt.
Sånn omtrent hver uke kommer RORG med en oppsummering av aktuelle temaer i den offentlige debatten omkring nettopp nord/sør og utviklingsspørsmål.
I dag var det tid for oppsummering og analyse av debatten rundt fotball-VM – under overskriften: Fotball-VM med nye bilder av Afrika? Du leser det her. Og for deg som ikke gidder eller har tid til å lese det, så er oppsummering av oppsummeringen omtrent som følger: «Vi i BistandsNorge håper at fotball-VM gir et positivt bilde av Afrika, for det er det riktige å mene nå, men det er jamen meg viktig at vi skriver kronikker om temaet, så vi kan vise hvor mye vi har tenkt på nettopp det, for tenk om noen kunne tro at vi er positive til Afrika på en lettvint måte».
Og like viktig i analysen: Ikke ett ord om vuvuzelaene.
Og det til tross for at dette plasthornet er den største globale snakkis om Sør-Afrika for tida. Verden kjører debatt. Også når du søker i norske medier om hva man er opptatt av når det gjelder utenom-sportslige ting knyttet til fotball-VM, så er det nettopp vuvuzelaene. Folk stemmer på ymse nettsider for eller mot, det er Facebook-grupper, og det menes og debatteres i vei, og vi får bekrefta og utfordra alle kjente og ukjente fordommer og meninger om Afrika og afrikansk kultur.
Men siden RORG ikke har nevnt vuvuzelaene, så tenkte jeg å sjekke ut om de andre bistandsorganisasjonenes informasjonsavdelinger gjør det. Et søk på www.global.no var resultatløst i så måte.
Bistandsorganisasjonene bruker nokså mange hundre millioner per år på å være stemmer fra Afrika overfor deg og meg. De aller fleste av disse pengene får de fra Norad, med mandat om å nå bredt ut i samfunnet, både geografisk og sosialt, samt stimulere til engasjement, aktiv handling og deltakelse i demokratiske prosesser. (nokså riktig sitat slutt)
Det må jo være veldig forsmedelig for Norad at et kinesisk produsert plasthorn til 29,90 slår fullstendig knock-out på BistandsNorge mht folkelig engasjement og interesse for Afrika.
Men, jo mer jeg tenker over dette, jo mer bekymret blir jeg. For hvorfor har INGEN av de Afrika-opptatte nevnt vuvuzela-debatten så mye som med ett ord??
Mulig svar 1: De har ikke fått det med seg.
Mulig svar 2: De bryr seg ikke om noe så folkelig og banalt.
Og jeg vet egentlig ikke hvilket svar som er verst.
___________________________________________________________
Craftprat 