Egentlig burde jeg nå sitte og skrive om fairtrade og Fair Trade, ettersom jeg er involvert i en debatt om temaet i Bistandsaktuelt – Norads blad – initiert etter et morgenkåseri jeg hadde i NRK i begynnelsen av april. Og nå må jeg skrive et svar til et innlegg, og bakgrunnsstoffet for det svaret hadde jeg tenkt å skrible på her på Craftprat. Men det får bli en annen dag.

For det er så mye artigere å skrive om vuvuzelaer!

Så her er litt vuvuzela-nytt:

Vuvuzela-nytt 1:

Her ser du et bilde av en dame-vuvuzela, som du kan ha i  håndveska. For  å kompensere på størrelsen, så er dette instrumentet 3-horn-i-ett, holdt sammen av en liten fotball, med munnstykke øverst. Lydeffekten blir således den samme –  minst – som for store horn. Håndveske-vuvuzela ble solgt av Isandis leverandør Iliwa fra Khayelitsha township utafor Cape Town, i forbindelse med en dame-messe de deltok på inne i byen nå i begynnelsen av mai. Bildet er fra denne messa – og håndveske-vuvuzelaen ble utsolgt på veldig kort tid. Ved siden av ser du dekorerte vanlige plast-vuvuzelas, som Iliwa-damene har dandert med tradisjonelt shwe-shwe-tekstil og xhosa-perlerbroderi. Altså ment til mer høytidelige anledninger. (norsk ekvivalent ville være en bunad-vuvuzela – ideen er herved gitt bort til norske husflidslag, vi har jo 17.mai-trompeter) Og så lager Iliwa pingviner i perlebroderi og antiloper i ståltråd og perler. De er også på bordet. Men det var altså håndveske-vuvus’ene som slo mest an den dagen – Iliwa-sjef Eunice hadde fått tak i dem på det nokså kinesiske markedet i nærheten av township’en.

Vuvuzela-nytt 2:

Det finnes Vuvuzelaer laget i alternative miljøvennlige materialer. Vi snakker om tørket tareskog, slynget på land utafor Cape Town, definert av naturen selv mht størrelse og form, og deretter påført maling. Her er noen bilder av tareskoghornet – the kelp-vuvus – fåes i en uendelig mengde dekorative varianter. Lyden er massiv – en sikker vinner i de rette kretser. Hos Isandi vurderer vi faktisk om vi skal innlemme dem i vårt vareutvalg. De er jo håndlaga.

Vuvuzela-nytt 3:

Det er ikke alle som er like fornøyd med av vuvus’ene sitt potensiale som instrument ikke blir utnyttet. Det har vært en aktiv kampanje i musikk-etnologiske kretser i Sør-Afrika, med utgangspunkt i miljøet ved Rhodes University i Grahamstown, med det formål å skulle få plasthorn-spillerne til å gjøre noe annet enn å tute tonen B. Det vil nemlig skape mer fellesskap og mestringsfølelse. To tiltak har vært prøvd:

1. Få publikum til å blåse rytmisk. «Det er jo så mye mer afrikansk».

2. Lansere ulike tone-varianter av hornene – med det mål å få til et større tonespekter i blåsingen. Og med mye øving så skulle dette nok kunne bli en hel liten melodi. Det har til og med blitt øvd på – svære plansjer på stadion, der alle med oransje horn blåser når det vises en oransje note, og alle med blått horn blåser når det vises en blå note, osv. (Det var sånne ting vi drev med i musikktimene på barneskolen i sin tid, der plasthorn var byttet ut med hhv triangel, kastanjetter og tamburin. Og vi satt konsentrerte og fulgte vår linje på plansjen – grønn, blå eller rød – og slo eller ristet i vei: gågå-løpeløpe-gågå-hvile-gågå-løpeløpe-hvilelenge-hvilelenge) Altså – dette prinsippet har da ivrige musikk-etnologer testet ut med vuvuzelaene. Bortsett fra at klasserommet og barneskoleelevene er byttet ut med fotball-stadion og fotball-publikum.

Ingen av forsøkene er rapportert å være særlig vellykka hittil.

Bad art for a good cause.

______________________________________________________________