Stikkordarkiv: sorg

En middelaldrende dames bekjennelser

En dag fikk jeg ikke lenger til å skrive på Craftprat – det som jo hadde vært min ventil for mye av det jeg har reflektert over på grunn av jobben min.

Mangel på skriverier handlet om altfor mye jobb – eller rettere sagt, altfor mange jobber.

Og det handlet om sorgen over mor, som har vært lammende. Det sitter langt inne å skrive disse ordene. For folk som snart er 60 år sørger ikke over en mor som er død. Vi har regler for sorg i Norge. 

Det er en del år siden mor døde, og jeg skrev litt i ettertid om det på Craftprat, og også om tida før hun døde, mens hun var sterkt pleietrengende med en sjelden Parkinsons-diagnose. Fortsatt får jeg henvendelser fra folk som har lest dette. Og som gjerne vil snakke om sin egen skjulte sorg, som de ikke kan snakke høyt om. Og det har vært en sak på TV2 nett og et intervju i KK, basert på Craftprat-skriveriene om sorgen over mor.

For meg har dette vært en mangefasettert opplevelse. For jeg hadde jo innerst inne håpet at denne lille media-oppmerksomheten og henvendelsene skulle handle om jobben min – for der har jeg mye på hjertet. Jeg har altså jobbet med arbeidsplasser på grasrota i det sørlige Afrika i mer enn 20 år, og jeg har lært og observert mye, som jeg ville tro at kunne være relevant for alle som nå snakker med veldig store bokstaver om at privat næringsliv og nye arbeidsplasser er det som skal få Afrika ut av fattigdommen.  Og de siste 10 årene har jeg jobbet fulltid med å bygge opp en merkevare, Karoo Angels, som produseres på den sørafrikanske landsbygda. Og jeg kunne ha sagt litt av hvert om tankegangen bak hvorfor dette med en merkevare. Jeg kunne sagt litt av hvert om hva som skal til for å klare å sysselsette de som i utgangspunktet ikke lar seg sysselsette – og jeg har tenkt at dette er relevant her i Norge, der vi sliter med stadig økende utenforskap i arbeidslivet. I det hele tatt, jeg kunne ha sagt litt av hvert.

Men det var altså jeg som sørgende middelaldrende dame som fanget oppmerksomheten. De synes jeg var modig. For en slik sorg er det jo flaut å streve med. Og det er det jo, kanskje. 

Men nå er det på tide å skrive igjen. Den lammende følelsen er kanskje i ferd med å slippe taket. Så nå skal jeg skrive om sorg, om mødre som dør og de som ikke dør, om de som sørger mer enn meg, og de som aldri har sørget. Og så skal jeg skal skrive om jobben min.

Så slik skal jeg nå introdusere nye Craftprat:

Jeg heter Kjersti. Jeg er 58 år. Jeg har en englefabrikk i Afrika. Jeg snakker med moren min hver dag. Hun døde for 7 år siden.

Om sorg – ett år etter at mor døde.

I dag for ett år siden døde mor. Og i de 365 dagene som har gått har jeg tenkt på henne hver dag.  Jeg lurer på når sorgen slipper taket. Antakelig er det ett år til med daglig sorg – jeg har vært gjennom det før –  sorg tar 2 år. Noen eldre venner sier at de daglig i over 20 har tenkt på sin døde mor. Jeg vet ikke om jeg synes det er nitrist eller fint. Men jeg tror jeg også blir en slik. Men disse tankene kommer vel kanskje etterhvert til å bli en naturlig del av hverdagen, og ikke noe å dvele ved. Og ikke noe å prate om.

Jeg spiste sein og lang lunsj med venner i  dag. Det var fine timer, med mye latter, gode historier og senkede skuldre. En for meg ukjent person var med, og hun fortalte med stor kjærlighet og stolthet om sin gamle mor som lever et godt og uavhengig liv. Og jeg satt og lyttet, spurte litt spørsmål – mens jeg håpet at hun ville spørre: Hva med din mor? For da kunne jeg ha fortalt om mor. Å, jeg hadde så veldig gjerne ønsket, nettopp i dag, at jeg kunne fortelle til et fremmed menneske om mor. Men hun spurte ikke. Og ingen andre spurte. Det er i det hele tatt lenge siden noen har spurt om mor. Og hvorfor skulle de det? Ett år er lang tid. Og verden går videre. Det er andre sorger, større sorger. Det er andre ting å snakke om, større ting å snakke om. Og livet leves og skal leves blant de levende. Og mor var bare en helt alminnelig mor til en helt alminnelig voksen kvinne med et helt alminnelig liv.

Jeg har dette siste året tenkt mye på alle sorgene, alle tapene vi mennesker bærer på. Mens vi later som ingenting. For vi vil ikke være en av dem som ikke kommer seg videre, ikke sant? Vi vil ikke være en patetisk 50-åring som snakker om sin døde mor. Javisst er vi blitt mer åpne om døden, og begravelser er den nye kjendis-arenaen. Gi oss i dag vår daglige død – var det ikke det en skribent skrev så treffende om medias nye arena? Men sorgen, den lange stumme sorgen, og alle tapene, de bærer vi for oss selv. Jeg kunne ha sagt noe i dag under lunsjen, for eksempel: La oss skåle for Inger!  Og alle ville skålt med. Men det hadde blitt bare enda tristere etterpå. For jeg vet at til syvende og sist er sorg en ensom sak.

Og her sitter jeg og skriver at jeg tenker på mor hver dag. Og jeg gråter ofte. Men det er ikke det å gråte som er det vanskelige. Det å gråte er bare en lettelse. Det vanskelige er når minnene hugger tak i meg når jeg er minst forberedt. Jeg er i butikken og legger noe i handlevogna, en pose poteter, og plutselig kommer et minne om mor opp, og det er helt absurd og jeg lurer på om jeg er i ferd med å bli gal. Jeg sitter og leser og plustelig mister jeg konsentrasjonen – for uten forvarsel, i hodet mitt, har bildene av mors dødskamp tatt over. Jeg kjører bil og beundrer landskapet og nynner for meg selv, og plutselig kommer tankene der igjen – skulle jeg ha skjønt tidligere hvor syk mor var? Og jeg kan ta meg selv i å snakke med mor, slik som bare virkelig gamle damer gjør, de som prater med potteplantene sine. Og jeg kan drømme at hun fortsatt lever. Og så våkner jeg og må bruke tid på å realitetsorientere meg, og jeg blir med ett minst et år eldre enn i går.

Men i dag er jeg forberedt. I dag styrer jeg minnene, tankene, samtalene og bildene selv. Og i dag har jeg en liten hilsen til deg, mor – på dagen ett år siden du døde:

Jeg klarer meg fint, mor. Og jeg prøver å passe på Nils og Ingrid, slik du passet på meg. Jeg prøver å passe på brødrene mine også, «vi har bare hverandre», sier jeg til dem – og vet det høres fjollete ut, og ikke er det sant heller, for vi er mer enn godt voksne, alle 3. Og jeg prøver å passe på Erik. Du synes alltid at Erik fortjente det beste. Og jeg passer på bjørnebærbusken og blåbærbusken som du gav oss. Men den ærverdige novemberkaktusen din døde, den du hadde arvet fra din mor. Sannheten er at den døde før du døde, men jeg hadde ikke hjerte til å si det til deg. Jeg var helt fortvilet da jeg skjønte det kom til å skje, og dro til plantesenteret og spurte om råd. «Gamle planter dør til slutt», sa de.

Men jeg kan synes at hverdagen er tøff nok. Jeg synes jeg må jobbe hardt for å få til så lite. Jeg synes jeg blir eldre, mor, og jeg synes jeg ikke får til så mye lenger. Dører åpner seg ikke så lett som før. Og jeg er blitt tausere og stillere enn jeg hva jeg pleide å være. Selv om det eneste som gjelder er å være synlig. Og i verden blir de snille og de gode stadig oftere ledd av, med mindre de tjener penger på sin godhet og snillhet.  Men du hadde fortsatt likt deg her på jorden, for det er så mye som skjer. Mye å være nysgjerrig på.

Men jeg klarer meg fint. Jeg har et godt liv. Jeg ler hver dag. Jeg har en flott familie. Jeg har gode venner.

Men det som plager meg er at jeg aldri fikk spurt deg om hva som gjorde at du aldri gav opp. Hva som gjorde at du nektet å dø og i stedet levde på overtid. Et par måneder før du døde var det nyttårsaften 2012. Jeg var  i Sør-Afrika, og jeg var uten mobildekning. Men jeg  skriblet ned på mobilen noen ord til deg den dagen:

Så bestemte du deg for å leve inn i enda et nytt år. Hva er hemmeligheten din? Hva er det du vet som jeg ikke vet? Hva er det som gjør at du synes at ditt miserable liv fortsatt er verdt å leve?

Og det er den største sorgen, mor. At du ikke kan fortelle meg hva det er.

Jeg savner deg så veldig.

_________________________________

jeg har skrevet mer om mor her:

Mulig litt stusselig

Fear of missing out – del II

En ikke-kapitalistisk opplevelse

Den grå fargen

En kronikk om utenforskap

Sykdommen til hu som rusla

Alt ordner seg i marsjen

Fear Of Missing Out – del 2

Etter kveld og frokost på hytta i Larvik dro vi alle hvert til vårt og til våre hverdager.

Jeg dro til mor. Hun bor på Larvik sykehjem. Mor lider av en sjelden demens-sykdom, som ikke først og fremst tar hukommelsen, men der hjernen langsomt slutter å sende signaler. Mor lever ikke i sin egen verden som mange demente gjør, men den langsomme hjernedøden gjør at hun tolker verden annerledes og feil. Mor har vært syk i mange år. Hennes sykdom er  historien om hvor detaljert et menneske kan fysisk gå til grunne, ledd etter ledd, muskel etter muskel. Det startet med en lillefinger der øverste ledd  ikke kunne beveges lenger. Nå kan ikke mor bevege seg over hodet. Kroppen forkrøples mer og mer, og hun er helt stiv. Hun har konstant feber. Huden er klam og tørr på samme tid. Hun snakker ikke lenger. Hun kan ikke smile lenger. Jeg tenker på en skjør liten fugleunge når jeg ser henne.

Men mor ER. Hun lever. Ingen ledninger er koblet til mor. Ingen medisiner holder henne kunstig i live. Hjertet hennes slår og slår, enn så lenge. Jeg må snu hodet hennes når jeg er på besøk, slik at hun kan se meg. Og hun ser på meg med et intenst blikk. Ingen ord. Kanskje et svakt ja, dersom hun orker. Men hun ser på meg – hele tiden. Hun er et menneske. Hun er min mor. Les videre →