Etter kveld og frokost på hytta i Larvik dro vi alle hvert til vårt og til våre hverdager.

Jeg dro til mor. Hun bor på Larvik sykehjem. Mor lider av en sjelden demens-sykdom, som ikke først og fremst tar hukommelsen, men der hjernen langsomt slutter å sende signaler. Mor lever ikke i sin egen verden som mange demente gjør, men den langsomme hjernedøden gjør at hun tolker verden annerledes og feil. Mor har vært syk i mange år. Hennes sykdom er  historien om hvor detaljert et menneske kan fysisk gå til grunne, ledd etter ledd, muskel etter muskel. Det startet med en lillefinger der øverste ledd  ikke kunne beveges lenger. Nå kan ikke mor bevege seg over hodet. Kroppen forkrøples mer og mer, og hun er helt stiv. Hun har konstant feber. Huden er klam og tørr på samme tid. Hun snakker ikke lenger. Hun kan ikke smile lenger. Jeg tenker på en skjør liten fugleunge når jeg ser henne.

Men mor ER. Hun lever. Ingen ledninger er koblet til mor. Ingen medisiner holder henne kunstig i live. Hjertet hennes slår og slår, enn så lenge. Jeg må snu hodet hennes når jeg er på besøk, slik at hun kan se meg. Og hun ser på meg med et intenst blikk. Ingen ord. Kanskje et svakt ja, dersom hun orker. Men hun ser på meg – hele tiden. Hun er et menneske. Hun er min mor.

Det gjør noe med deg når en du er veldig glad i og knyttet til, er syk over mange år, uten at du vet når og hvordan livet ender. Når en du elsker dør så langsomt at sorgen ikke kan finne en form. Når denne uformelige sorgen blir del av livet ditt.  Og intensiteten i den sorgen har ingenting å gjøre med alderen på den du elsker.

Vi vet at mor kommer til å dø. Men vi vet ikke når. Vi har trodd så mange ganger at nå går det ikke an å gå ned enda ett trinn i kroppslig forfall. Men så går det an. Og samtidig mister vi mor litt til. Mens hun fortsatt ER.

Hver gang jeg besøker mor, så håper jeg å kunne finne et tegn, et hint, noe et eller annet  – fra henne, som sier noe om hva hun tenker, hva hun ønsker, hva hun føler. For hun gjør nettopp det. Hun tenker, hun ønsker, hun føler. Det hadde vært fantastisk å oppleve. Ikke at hun skal bli frisk, for det blir hun ikke – men at hun kunne en siste gang få vist oss hvem hun er.

Olav H. Hauge sier det sånn:

«Det er den draumen me ber på. At noko vedunderleg skal skje.»

Og kanskje det er dette alle statusoppdateringene på Facebook og Twitter handler om, kanskje det er det FOMO er. Draumen om at noko vedunderleg skal skje.

Jeg for min del venter bare på en statusoppdatering fra mor.

Det er min Fear Of Missing Out.