Jeg ble kjent med en ny forkortelse denne uka: FOMO. Sørafrikanske Mail&Guardian refererte til en undersøkelse som viste at så mange som 60% av sørafrikanerne i alderen 15 – 50 år lider av FOMO. Fear Of Missing Out. Frykten for å gå glipp av noe.

Og sosial medier får skylda for den nye folkelidelsen. FOMO gjør at man aldri er helt lykkelig, helt til stede, helt med. Man blir fortere irritabel, rastløs og engstelig. For kanskje man går glipp av noe. En fest, en kommentar, en nyhet. Kanskje man går glipp av selve livet.

Oppdragsgiver til den sørafrikanske statistikken var legemiddelindustrien. Man ville finne ut hvorfor det er så markant økning i salg av energi-boostere, multivitamin-tilskudd og andre tilskudd som lover økt utholdenhet. Og årsaken var altså FOMO. For det å følge med på og være del av sosiale medier krever energi og evnen til å holde ut. Til stor glede for legemiddelindustrien. Nå kan vi altså krysse av på nok en ting som gjør sosiale medier dumt: Den griske legemiddelindustrien tjener på det.

Jeg syntes jo det var noe grunnleggende galt med statistikken. 60% av sørafrikanere mellom 15 og 50 år deltar jo ikke på sosiale medier. Eller kanskje de gjør det, når jeg tenker meg om. For jeg hadde jo glemt «fattigmanns-facebook» Mxit, som er større enn Facebook i Sør-Afrika (og Afrika). Mxit kan kjøres på svært enkle mobiltelefoner, du er altså ikke avhengig av en smart-telefon. Og siden nesten alle sør-afrikanere har mobil, så blir Mxit for folk flest, mens Facebook er for dem med PC og smart-telefon. Jeg har prøvd «fattigmanns-facebook», og det er ganske artig. Så sant man synes sosiale medier er artig, vel og merke. Her er MXit-linken. (Jeg tror imidlertid fortsatt at det er noe galt med statistikken fra Sør-Afrika. For 60% av sørafrikanere kjøper ikke energiboostere. De har ikke råd.)

Jeg leser begjærlig alt om undersøkelser som konkluderer med at Facebook og Twitter er dumt. For til tross for at jeg har MXit på mobilen – jeg synes ikke sosiale medier er artig sånn i sin alminnelighet.  Og jeg har lurt veldig på hvorfor, og det er derfor jeg leser disse artiklene. For det er ikke noe som tilsier at jeg ikke skulle synes det er morsomt. Jeg er over gjennomsnittlig nysgjerrig, og jeg lider ikke av teknologiangst. Jeg er ikke moralsk forargret over fenomenet i utgangspunktet, jeg skjønner at sosiale medier er kommet for å bli i en eller annen from, og jeg vet at flesteparten av mine norske venner bruker sosiale medier masse, og mange av dem er til og med veldig gode på sosiale medier. Og de er ikke blitt dårligere mennesker av den grunn, så langt jeg kan bedømme. Men hva vet jeg – kanskje de hauger innpå med boostere for å kunne holde dette tempoet. Kanskje de lider av langt framskreden FOMO, men klarer å skjule sin avhengighet. Men jeg har selv altså ikke NOE behov for verken å ytre meg, eller å finne ut hva andre ytrer på Facebook eller Twitter. Det siste til fornærmelse for noen, kanskje. Paradoksalt nok synes jeg at det å skrive på Craftprat til tider er ok, så sant det ikke er noe jeg må gjøre hver dag. Jeg sender færre og færre SMS’er, i det hele tatt – jeg merker en motstand, nærmest reint fysisk, mot å kommunisere med mennesker jeg ikke er sammen med her og nå.

Eller det vil si, det er ikke det å kommunisere generelt som er problemet – når man driver en en-personsbedrift med mer enn førti leverandører og noen hundre kunder, så kan jeg love deg at det kommuniseres. Mye bra kommunikasjon, også – på den måten at det alltid er personlige eposter og sms’er.  Alltid litt ekstra utveksling om vær og vind. Jeg liker det. Og antakelig er det nettopp dette som er mye av årsaken til min vegring – jeg har så mye kommunikasjon via tastaturet i min arbeidsdag – som for øvrig aldri tar slutt – at jeg ikke orker mer tastatur-kommunikasjon når jeg endelig har fri. Og så bor jeg 3 ulike steder , i 3 høyst ulike kulturer, og skulle jeg være aktiv på sosiale medier, så måtte jeg velge é av kulturene, tror jeg – og det vil jeg ikke. For jeg kan love deg at sjargong, tema og stil på Facebook og Twitter er veldig, veldig forskjellig i Norge sammenliknet med Sør-Afrika, for eksempel.

I stedet merker jeg et stadig større behov for å møte folk fysisk – ansikt til ansikt. Til uka drar jeg til Tanzania, via Johannesburg. Det er en omvei, for å si det mildt. Men jeg har valgt det helt bevisst. Og jeg har lagt inn noen ekstra timer i transit, sånn at jeg kan møte noen venner og bekjente som jeg har lyst til å prate med, ta en kaffe – se dem, rett og slett. Ikke at vi skal snakke om noe veldig viktig, egentlig – det er bare så hyggelig å møtes.

Jeg er på hytta i Larvik når jeg skriver dette. Lørdagskveld i juli. Helt aleine. Vinden har løyet, og det er helt, helt stille.

I går var det ikke like stille. I går kom en god venn innom – «jeg tar en tur, så får vi en kveld og en prat». Og datter Ingrid var her også, og hun fikk besøk av en studievenn. Og så satt vi og pratet foran utepeisen akkurat så lenge til at det begynte å lysne – om musikk, om film, om løst og fast – med emner som kommer opp fordi det assosieres i vei og tråder følges dit ingen hadde planlagt. Og jeg fikk blant annet høre om en russisk filmskaper jeg aldri hadde hørt om, men som jeg nå må sjekke ut. Sånt er alltid morsomt – å oppdage noe nytt via andre mennesker. Og til frokost snakket vi videre, leste aviser, drakk kaffe, kommenterte og diskuterte. Ikke var vi spissformulerte, ikke ventet vi på applaus og anerkjennelse, ikke sa vi noe som ingen hadde sagt før, ikke var vi  oppsiktsvekkende. Og nettopp derfor var det fantastisk. En ordinær fredag og lørdag i juli.

Mulig de 3 andre rundt utepeisen har fortalt om kvelden på Facebook eller Twitter. Jeg vet ikke. Jeg har ikke sjekka. Og uansett gjør det kvelden ikke bedre for meg. Den var for meg perfekt som den var.

Og poenget med denne bloggposten? Det er ikke noe poeng. Ville bare fortelle om FOMO, om MXit, og om noen fine timer med noen venner. En slags statusoppdatering, om du vil.