Stikkordarkiv: angola

En henvendelse til Statoils informasjonsavdeling

Jeg har tatt kontakt med Statoils informasjonsavdeling i dag. Jeg har nemlig noe på hjertet. Så jeg har gått inn på www.statoil.com og fylt ut deres tilbakemeldingsskjema. Man må jo her velge kategori for henvendelsen, og etter å ha fundert litt, har jeg valgt kategorien ‘vår verden’ – hva nå enn den betyr.

Så her er min henvendelse: Les videre →

SA 54

Morgenkåseri NRK P2 25. juni. Post på Craftprat som bakgrunn:

Ut på tur 2.

Selv etter 5 besøk til landet så er jeg bare hittil kommet til ankomsthallen på 4 Fevreiro mht å noenlunde klare å uttrykke skriftlig mine inntrykk fra Angola. Mye gjenstår, med andre ord.

SA 54

Fotball-VM er flott for Afrika. Men selv om et par-tre hundre menn løper etter en ball i en måneds tid, mens resten av verden ser på,  så er det ikke i Sør-Afrika ting skjer for tida i Afrika – det er i Angola.

En indikasjon på det er SA54 fra Johannesburg til Angolas hovedstad Luanda. South African Airways kjører sine største og fullsatte fly på denne daglige ruta, og visstnok er strekningen den mest lukrative for Afrikas største flyselskap.  Taxrefund-køen på OR Tambo-flyplassen i Johannesburg sier også sitt om hvem som er handlekraftige for tida.

Glem vestlige og japanske turister som har handlet litt diamanter, gullsmykker og rimelige merkevarer  i Sør-Afrika og gjerne vil ha igjen momsen. Det er peanuts.  Turistene med de tjukkeste kvitteringsbunkene er enten angolanske eller nigerianske damer.  Jeg havnet uheldigvis bak en liten shoppingdelegasjon fra Nigeria forrige gang jeg stod i denne køen. Det tok sin tid, faktisk måtte jeg gi opp for å rekke flyet mitt. Men jeg fikk med meg kommentaren fra mannen bak skranken,  idet han ble overrakt nok en bunke kvitteringer  fra de shoppingglade damer:  ”Takk for at dere redder den sørafrikanske økonomien”.

Men tilbake til SA54, avgang 09.45. Man kan dele passasjerene inn i 3 grupper – først har vi den moderne rallaren – olje- og skipsarbeidere som skal ut på plattformene og båtene, etter endt landlov. Den  andre gruppen er kineserne – som skal til Angola for å bygge både Angolas og egen framtid, bokstavelig talt. Den tredje gruppa er shoppingglade angolanske damer, med imponerende mye håndbagasje.

Og om bord er det også shoppingmuligheter, som disse damene vet å benytte seg av.  Har du noen gang tenkt at det er litt synd på kabinpersonalet som går gjennom flyet med tralla si og sier ”taxfree, taxfree” – uten å få noe respons, og at du kanskje av den grunn burde kjøpe noe, slik at kabinpersonalet kan føle at de blir sett  på jobben? Vel, ta det helt med ro. Våre angolanske medsøstres respons til taxfree-tralla veier opp for oss alle.  På Air Namibias fly fra Windhoek til Luanda er taxfree-etterspørselen så enorm at flighten har med ekstra kabinpersonale, med kun en oppgave: Å selge taxfree.

Etter snaut 4 timer er vi framme. Ankomsthallen i Luanda er blitt oppgradert noe kraftig i det siste, akkurat som mye ellers i landet, så både passkontroll og vaksinasjonskontroll går veldig greitt – men deretter begynner kaoset.

For nå skal vi vente på bagasjen. Det tar sin tid. For like før oss har Ethopia Airlines sitt fly fra Addis Abeba landet, og bagasjen fra dette flyet har begynt å ankomme –  enorme tekstilbager.  Så kommer etter hvert bagasjen fra SA54, – også her enorme tekstilbager, og enda mer enorme kasser og esker – og egentlig er det jo ikke plass i hallen til  bagasjen fra både Johannesburg og Addis Abeba på en gang. Antakelig er det system i galskapen når dette skal fordeles over på bagasjetraller, men det er over min fatteevne. For det holder ikke med én tralle, og det er en sann manøvreringskunst å trille 3 bagasjetraller på en gang, der bagasjen er høyere enn deg selv. Men det er bare å bøye seg i støvet for de angolanske super-shopperne.

Nå gjenstår tollbehandlingen.

Som på alle andre internasjonale flyplasser så er det skilt for rødt og grønt – men rødt-skiltet på 4 Fevreiro handler ikke om sigaretter og  vin og den slags. Skiltet her har illustrasjoner for hva som kvalifiserer for rødt:  Mikrobølgeovn, flatskjerm, pc, vaskemaskin, kjøleskap. Og supershopperne stiller seg lovlydig på rødt. For det ER faktisk mikrobølgeovner, flatskjermer, pc’er, vaskemaskiner og kjøleskap de har i bagasjen. Samt småtterier som et par lenestoler og en lysekrone. I tillegg til innholdet i tekstilbag’ene.

Og mens jeg står og venter på min beskjedne bag, tenker jeg på den enorme energien  mine angolanske medpassasjerer legger for dagen– en energi du finner over hele Angola – verdens rikeste fattige land, med den største økonomiske veksten i Afrika. Hittil 8 år med fred, etter 30 år med totalødeleggende borgerkrig, knyttet til oljens og diamantenes forbannelse. Men nå endrer Angola seg i stort tempo. Og folk med jobb og med litt penger, er sultne på en levestandard  som de ikke har hatt mulighet til tidligere. Så de shopper.  Og jeg tenker: Det vil fortsatt i lang tid framover være rungende disharmonier i det angolanske samfunnet. Men det groover mer nå.

Men mest av alt tenker jeg på komme meg ut av bagasjehallen. Før flyet fra Namibia lander.

Ut på tur

Det hender at jeg er ute på tur. Det er alltid artig, og alltid lærerikt, og alltid inspirerende. Som regel må jeg bruke mye tid på å fordøye og forstå hva jeg ser og opplever – men mange ganger må jeg jo bare slå fast at jeg antakelig ikke forstår noe i det hele tatt.

Det gjelder særlig et av de landene jeg etterhvert oppholder meg mye i – Angola. Jeg er her i skrivende stund og skal være her noen uker framover. Oppholdet her handler ingenting om Isandi, egentlig – men om min kjære Erik, som bor og jobber her på 3. året.

Akkurat nå driver jeg og prøver å få litt bedre struktur på craftprat-bloggen mht kategorier, utseende og den slags – for ikke å snakke om alle disse taggene, som jeg vel ikke kan påståes å ha hatt noen særlig plan eller struktur for… Er jo ikke så dreven i dette, men skjønner at det har skjedd mye på blogg-fronten siden jeg startet for snart 2 år siden. Så jeg rydder og ordner, og plasserer litt om her og der, og legger ut ting som jeg har skrevet for en stund siden, pluss at jeg har  tenkt å skrive litt dagbok-aktig fra livet i Luanda. Så det blir vel kanskje like rotete som før, når alt kommer til alt..

Men her er noen bilder fra utsikten fra taket på blokka der vi bor. De bildene sier egentlig mye om hva Luanda – og til dels resten av Angola – handler om. En uforståelig blanding av arv fra portogisisk kolonitid, angolansk stolthet, krig, ødeleggelser, nybygging, fattigdom og rikdom. Jeg skrev her på Craftprat for snart to år siden at Angola er støyende og særdeles falsk disharmoni – men det groover. Står vel for den oppfatningen fortsatt.

Welcome to the world’s richest poor country

For snart et år siden besøkte jeg Angola for første gang, og siden har det blitt en del besøk, ettersom min kjære Erik bor og jobber i Luanda. Jeg er en blanding av oppriktig fascinert og begeistret, forvirret og nærmest skrekkslagen over byen. For Luanda er byen der ingenting fungerer i hht det som man ellers i verden vil definere som normalt, men allikevel et sted der alt ser ut til å være mulig. Det er kaos, grotesk fattigdom og vulgær overflod side om side, i skjønn og uskjønn forening.

Erik bor midt i Luanda by, i en leilighet i en nybygget blokk. I denne blokka har man strøm, fra eget diesel-aggregat, og jeg tror sannelig de nå også har bredbånd. Ikke spør meg hvordan det er mulig. Naboblokka stammer fra 60-tallet, tenker jeg – men der er det ikke strøm. Om kvelden kan man derfor se bål tent høyt oppe i etasjene – det går fint mht lufting, for det er jo ikke glassruter, heller, i den blokka. Jeg pleier å sitte noen timer på morgenen på den lille verandaen hos Erik, mens jeg drikker kaffe, og alt jeg gjør, er å se & se på livet på gata, med diesel-aggregatlukt i nesa. Støyen fra aggregatet hører man ikke, den overdøves nettopp av det jeg sitter og ser på: livet på gata nedenfor. Og seinere på dagen kan det hende at jeg skal forflytte meg fra A til B, og da sitter jeg timesvis i kø og traffikkaos og fortsetter med å se & se, fra mitt trygge tilholdssted fra baksetet av en 4×4. (og jeg tenker på Don deLillos bok Cosmopolis, der handlingen er lagt til en kjøretur opp gjennom en gate på Manhattan. ) Og alt dette jeg ser & ser gir meg samme konklusjon hver gang – alt dette kaoset utstråler en slags kollektiv vilje, som riktignok spriker i alle retninger, men som gir Luanda denne enorme energien som man ikke kan la være å bli fascinert av. Luanda er støyende disharmoni, men det groover.

Her i Norge forbinder man Angola med borgerkrig, minerydding, og en debatt om hvorvidt det er bra eller ikke at StatoilHydro er i landet. Og norsk mediedekning fra landet bærer preg av det. Men jeg har tenkt at det må da snart komme en journalist til landet som prøver å beskrive denne energien – og jamen her i helga sendte Erik en artikkel. Det var ikke noe kilde, så det måtte jeg sjekke ut nærmere.

Utdrag fra sms’ing med Erik ang artikkelen:

«er fra GQ july issue».

«såpass. visste ikke at du leste GQ?»

«har fått den av Anna». (Anna er en av Eriks angolanske kollegaer, i slutten av 50-årene)

«hm – l. er byen der menn er menn, vet du»

Luanda – it’s a man’s world. Ta flyet fra Johannesburg, og du skjønner hvorfor. Moderne rallare fra hele verden skal på jobb i verdens hurtigst voksende økonomi. Og dette er ikke menn i dress med abstrakte yrker, dette er menn som tåler å bli skitne under neglene. De skal bygge Angola, og de skal bli rike. Og sett deg i skyggen under en parasoll på en av strand-restaurantene på Ilha’en – og du får bekreftet at dette Luanda is a man’s world. For å bekrefte klisjeene: Angolanske kvinner er kjent for å være Afrikas vakreste – og de som spankulerer på stranda er selvfølgelig de vakreste av de vakre. Sammenliknet med andre typiske «expats-land» så tipper jeg at Angola topper statistikken mht norske menn som har byttet ut kone, rekkehus og et trygt medlemsskap i Folketrygden med lokal kjærlighet.

En journalist fulgte bl.a. Erik på jobb noen dager nå i mai (Erik er geolog, blant annet) – og han endte opp med uttrykket «Luanda er noe ekte mannfolk forstår». Jeg tror ikke det uttrykket kommer på trykk, kjenner jeg mannen i mitt liv rett, men jeg sms’et til Erik at jeg ikke er veldig overrasket over en slik vinkling.

Condo’ene – forstadsstedene der expats-familiene bor – er laget for koner og barn og familieliv. Men Luanda er for gutta. Og jeg må bare innrømme at det er den delen av Luanda jeg har sansen for. Og jeg gleder meg til neste gang jeg skal drikke kaffe med dieselaggregat-lukt i nesa og bare sitte å se & se – og ane groov’en.

Her har du artikkelen fra GQ, bladet der menn er menn: angola-rich-poor-nation_001

Den tar muligens litt tid å lese, men er verdt det! Også for oss som ikke er ekte mannfolk.