Stikkordarkiv: Alle disse mødrene

Sigmund sendte en sms

Det var i Cape Town for noen måneder siden, i november. Min norske mobil ringte. Det var et ukjent nummer, så jeg tok den ikke, men gjorde det jeg som regel gjør når jeg er i Sør-Afrika: Sender en sms og skriver at jeg er i Sør-Afrika, men tilbake i Norge om ikke så lenge, så dersom det ikke haster, vent til da. Eller dersom det er viktig, send en sms.

Like etterpå kom en sms fra samme nummer. Den var fra Sigmund. Han heter egentlig ikke Sigmund, men jeg synes det er et fint navn, så jeg kaller ham det. Han skrev at han hadde lest om mine tanker om det å sørge over tap av en mor i godt voksen alder. Sigmund er eldre enn meg, men hans sorg var ikke mindre. Og han trengte en å snakke med. For ingen forstår, skrev han.

Vi avtalte at Sigmund skulle ringe meg når jeg var tilbake i Norge. Og det gjorde han. Vi hadde en lang prat, der han fortalte om moren sin. «Det var alltid mor og jeg», sa han. «Jeg er født utenfor ekteskap. Derfor jeg vokste opp hos besteforeldrene mine, mens mor jobbet og jobbet helt til hun hadde fått en stilling, en leilighet og en økonomi som gjorde at hun kunne ta seg av meg. Da flyttet jeg til henne, langt fra der hun kom fra, langt fra mine besteforeldre. Da var jeg 6 år. Og etter det var det bare mor og meg. Hun fant seg aldri noen annen mann, og hun drømte aldri om et annet liv enn å være mor for meg. Selv har jeg både kone, barn og barnebarn, og jeg har hatt et godt liv, med en god jobb. Men ingen forstår hvordan jeg, som en pensjonist, og attpåtil en mann, savner moren min. For hun var jo bare en helt vanlig dame, og alle har vi jo mødre som dør.

Mor døde på fredelig vis, og vi fikk tatt farvel på en god måte. Etterpå gikk jeg gjennom alle tingene hennes i omsorgsboligen der hun bodde de siste årene. Det var ikke så mye, for hun levde et nøysomt liv. Men i en skuff i kommoden hennes fant jeg noe jeg ikke visste om: Mine små babyklær, pent brettet sammen, fra den gangen hun måtte dra fra meg. I alle år hadde hun spart på disse klærne, og jeg visste ingenting. Jeg tror at disse ørsmå plaggene var noe konkret hun kunne se på og ta i, liksom som et håp og en motivasjon for henne, alle disse tusenvis av dagene hun måtte være borte fra meg. All denne ensomheten og lengselen hun må ha kjent, bare for at hun skulle kunne bevise for omverdenen at hun var en verdig mor.

Og jeg hørte at Sigmund gråt da han fortalte dette.

Morsbinding

En venn sendte melding og inviterte på middag. ‘Fortsatt under korona-restriksjoner, så vi blir ikke mange’, skrev han.

Det er etterhvert en tradisjon med disse middagene – rause måltider, med forretter, hovedrett, oster og dessert.

Min venn har reist mye, så det har alltid vært innslag av noe eksotisk og spennende han disker opp med. Men de siste gangene er det mer og mer tradisjonsrik norsk mat. Jeg har spurt ham litt om oppskriftene på disse, og da svarer han: De har jeg fra mor.

Moren er død. Han snakker ikke mye om henne.  Men han lager hennes matoppskrifter når han ber på middag. Og denne gangen var det bare mors oppskrifter.

Det har vært ulike kvinner i min venns liv. Alle forhold med stor intensitet. 

Etter denne middagen slo det meg at kanskje den eneste kvinnen han noengang virkelig har elsket, er moren.

Alle disse mødrene som ikke tar ultralyd

Jeg skrev om vordende norske mødre som drar til Danmark for å ta tidlig ultralyd.

Så sant de har råd.

Og derfor handler det etiske ved bioteknologi og bioteknologiloven også om spørsmål knyttet til ulikhet. Det handler om de som har råd, og de som ikke har råd.

Så har du de vordende mødrene som ikke tar tidlig ultralyd. De tar ikke sein ultralyd, heller. Jeg kjenner noen av disse mødrene, de er håndverkerne til Karoo Angels. Det sørafrikanske offentlige helsevesenet tilbyr ikke ultralyd, og de har ikke råd til å betale for privat ultralyd.

Når jeg tenker på de barna jeg kjenner i lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så er det ikke så uvanlig at barn har en funksjonshemming, enten fysisk eller psykisk. 

Jeg har søkt litt på tilgjengelig dokumentasjon om barn født med psykiske utviklingshemninger i Sør-Afrika, sammenliknet med Europa. Det fødes f.eks. dobbelt så mange barn med Downs syndrom i Sør-Afrika enn i Europa. Og fattige områder er overrepresentert.  Det har helt klart en sammenheng med økonomi, og igjen handler det om klasse. Om de som har, og de som ikke har.

Da jeg begynte å jobbe i de marginaliserte lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så ble jeg fortalt at mange fikk barn på grunn av barnetrygden – fordi det var den eneste inntekten de hadde. (Barnetrygden er i dag 400 rand, altså sånn ca 250 kr.) Og det var grunnen til at såpass mange barn ble født med Downs syndrom, fordi mødrene ble gravide så lenge de kunne. De trengte pengene.

Jeg tror ikke det kan være den eneste forklaringen. Og det er vel dette forskerne ser nærmere på.  For min del forholder jeg meg til egne observasjoner, og jeg har ikke møtt så mange eldre mødre som sier at de får barn for pengas skyld. Jeg har heller ikke spurt dem om de hadde valgt bort sine funksjonshemma barn dersom de kunne. Om de ville ha tatt abort.

Jeg vet ikke hva de ville ha svart.  Men det jeg vet er at noen av mødrene har vært ulykkelige som gravide, og noen har prøvd å abortere av den grunn – funksjonshemma barn eller ei – mens andre har ønsket seg barn veldig. Det er like store sprik i forventninger som det er i Norge, vil jeg tro. Like store følelsesregistre blant disse mødrene som blant norske mødre. Og de føler en like stor kjærlighet for sine funksjonshemma barn som andre mødre. De er ikke «annerledes» på noen måte.

Men det er en klasse-spiral som bare graver seg dypere og dypere ned. Disse barna med funksjonshemminger får ingen tilrettelagt undervisning, de får aldri mulighet til realisere sitt potensial, de kommer garantert til å gå inn i de arbeidsløses lange, lange rekker – og der står de helt bakerst. De er taperne blant taperne. De som ikke har noe annet sted å gjøre av seg enn å bli boende der de er født. Og der blir de på alle måter bare et forsterkende bevis på hvor håpløse disse lokalsamfunnene er.

Og i disse lokalsamfunnene bor også alle disse mødrene som ikke har tatt ultralyd. De sitter med ansvar for sine funksjonshemmede barn livet ut.

Det er igjen de som har minst fra før som må ta den tøffeste støyten.

Alle disse kommende mødrene som tar ultralyd

Jeg snakket med en bekjent for litt siden. Hun fortalte om sin slektning som er gravid. «Heldigvis rakk hun til Danmark, før corona’en stengte ned den muligheten».

Ja vel, svarte jeg – litt i stuss over hvorfor slektningens reiser var et tema knyttet til graviditetsnyheten,

«Hun måtte jo ta tidlig ultralyd, så hun fikk sjekket at alt var ok med barnet. Og det får man gjort i Danmark. Kostet litt, men verdt det.» 

Dette kom overraskende på meg, og jeg forstod at jeg er veldig lite oppdatert på hva norske gravide damer foretar seg. «Mener du at hun dro til Danmark for å sjekke at alt var ok med barnet, før 12-ukersgrensen for abort i Norge?»

Det stemte. 

Denne gravide slektningen kjenner jeg som en helt normal norsk jente. Ingenting spektakulært med henne, hverken når det gjelder meninger eller livsstil. Bra utdanna, bra jobb, hun gifta seg i Den Norske Kirke, og er opptatt av tradisjoner og familie og den slags.

Og nettopp fordi hun er så veldig lite uvanlig, så tenkte jeg at dette må jeg jo undersøke litt nærmere. Altså – er det vanlig at norske kommende mødre drar til Danmark for å ta tidlig ultralyd ved en privatklinikk?

Så jeg spurte litt rundt. Og fikk bekreftet at det er ganske vanlig. «Alle» kjente noen som hadde gjort dette. Med ett stort forbehold: Så sant kvinnen har råd til det.

Altså, dette handler om penger. I alt jeg har lest og hørt i den pågående diskusjonen om bioteknologiloven, så virker dette å være nesten fraværende: Klasse-perspektivet. 

Noen har råd til å omgå norsk lovgiving, og det virker å være allment akseptert. Men dette snakkes det ikke så høyt om, dette bare gjøres. Og det kommer til å fortsette, uavhengig av den norske bioteknologiloven.

De som ikke har råd til å dra til Danmark,  derimot – det er de som skal bli beskyldt for å ville utradere Downs syndrom og skape et sorteringssamfunn av verste sort, dersom de får muligheten.  Og dette snakker man til gjengjeld veldig høyt om.

Hva mener KrF om dette? Hva mener Kjell Ingolf Ropstad om klasse-perspektivet i debatten om bioteknologi-loven?

Pusteproblemer

Det var denne våren 2020, mens man fortsatt bare kunne samles 5 personer. (Hvorfor 5? Hvorfor ikke 6, eller 7, eller 4?) 

Så vi var altså 5 som var sammen, og vi spiste middag og pratet om dette og hint. Jeg husker ikke helt om hva, men det var helt sikkert noe om corona. Jo, forresten – det var noe om sammenhengen mellom corona og spanskesyken.

Så ringte telefonen til en av oss. Det var sykehjemmet som ringte. De ville bare informere om at mor hadde pusteproblemer.

Det var ikke første gang at hun fikk denne telefonen – for mor har vært på sykehjem i mange år, og disse pusteproblemene har alltid vært der. Og i alle disse årene har hun sluppet alt hun har i hendene og dratt til sykehjemmet for å være hos mor med pusteproblemer. For kanskje denne gangen var det alvor. Kanskje denne gangen fikk mor slippe. Men inne mellom, og stadig oftere, har hun ikke dratt når sykehjemmet ringte. Og det har plaget henne.

«For å si det rett ut – det har vært en lettelse i disse corona-tidene å slippe å måtte vurdere å dra til sykehjemmet når telefonene kommer. Og det uten å ha dårlig samvittighet. Ingen kan anklage meg for å være en datter som ikke elsker sin mor.»

Og så snakket vi videre om andre temaer. Ikke fordi vi ikke bryr oss om mor, eller corona på norske sykehjem. Men fordi alle vi som spiste middag sammen den dagen vet at det er et så uendelig stort og smertefullt tema å gå inn i: Hvorfor sitter en mor på et sykehjem og har pusteproblemer, år ut og år inn? Og som sitter der våren 2020, uten et eneste besøk. Hvorfor er livet så urettferdig for noen?

Alle disse mødrene

Det var en sånn liten vennemiddag, en årlig seanse med venner som ikke sees så ofte. Det var fortsatt januar, og tradisjonen er at vi snakker om året som har gått. Vi tar runden rundt bordet. Hva var viktig?

Den eldste av oss begynner runden og hun sier:

Året har handlet mye om mor. Jeg tror moren min nekter å dø før jeg har forsonet meg med henne. Hun er av de eldste av de eldste, og hun vil ikke dø. Hun nekter. Jeg reiser og besøker henne hver måned, og hun blir så glad. For hun vil at det skal være henne og meg, som fortrolige venninner. Mor og jeg.

Hun vil at jeg skal huske henne som en som alltid heiet på henne. Hun gjorde jo ikke det. Vi var aldri fortrolige. Hun har alltid vært sterkere enn meg. Og nå skal hun vinne enda en gang, en siste gang. Og derfor holder hun seg i live, tror jeg. Hun nekter å dø før jeg har sagt at ‘ja, mor – det var alltid du og jeg.’

Det ble en lang middag, og bak alle temaene som det ble snakket om, ikke nødvendigvis alltid så veldig dypsindige – men allikevel, bak alt sammen handlet det om mødre.

Alle disse mødrene.

Og etterpå har jeg tenkt på andre folk jeg kjenner og deres mødre. Alle har sin egen historie.  Og jeg har tenkt – dette skal jeg skrive om.

Alle disse mødrene.