Det var i Cape Town for noen måneder siden, i november. Min norske mobil ringte. Det var et ukjent nummer, så jeg tok den ikke, men gjorde det jeg som regel gjør når jeg er i Sør-Afrika: Sender en sms og skriver at jeg er i Sør-Afrika, men tilbake i Norge om ikke så lenge, så dersom det ikke haster, vent til da. Eller dersom det er viktig, send en sms.

Like etterpå kom en sms fra samme nummer. Den var fra Sigmund. Han heter egentlig ikke Sigmund, men jeg synes det er et fint navn, så jeg kaller ham det. Han skrev at han hadde lest om mine tanker om det å sørge over tap av en mor i godt voksen alder. Sigmund er eldre enn meg, men hans sorg var ikke mindre. Og han trengte en å snakke med. For ingen forstår, skrev han.

Vi avtalte at Sigmund skulle ringe meg når jeg var tilbake i Norge. Og det gjorde han. Vi hadde en lang prat, der han fortalte om moren sin. «Det var alltid mor og jeg», sa han. «Jeg er født utenfor ekteskap. Derfor jeg vokste opp hos besteforeldrene mine, mens mor jobbet og jobbet helt til hun hadde fått en stilling, en leilighet og en økonomi som gjorde at hun kunne ta seg av meg. Da flyttet jeg til henne, langt fra der hun kom fra, langt fra mine besteforeldre. Da var jeg 6 år. Og etter det var det bare mor og meg. Hun fant seg aldri noen annen mann, og hun drømte aldri om et annet liv enn å være mor for meg. Selv har jeg både kone, barn og barnebarn, og jeg har hatt et godt liv, med en god jobb. Men ingen forstår hvordan jeg, som en pensjonist, og attpåtil en mann, savner moren min. For hun var jo bare en helt vanlig dame, og alle har vi jo mødre som dør.

Mor døde på fredelig vis, og vi fikk tatt farvel på en god måte. Etterpå gikk jeg gjennom alle tingene hennes i omsorgsboligen der hun bodde de siste årene. Det var ikke så mye, for hun levde et nøysomt liv. Men i en skuff i kommoden hennes fant jeg noe jeg ikke visste om: Mine små babyklær, pent brettet sammen, fra den gangen hun måtte dra fra meg. I alle år hadde hun spart på disse klærne, og jeg visste ingenting. Jeg tror at disse ørsmå plaggene var noe konkret hun kunne se på og ta i, liksom som et håp og en motivasjon for henne, alle disse tusenvis av dagene hun måtte være borte fra meg. All denne ensomheten og lengselen hun må ha kjent, bare for at hun skulle kunne bevise for omverdenen at hun var en verdig mor.

Og jeg hørte at Sigmund gråt da han fortalte dette.