Det var en sånn liten vennemiddag, en årlig seanse med venner som ikke sees så ofte. Det var fortsatt januar, og tradisjonen er at vi snakker om året som har gått. Vi tar runden rundt bordet. Hva var viktig?

Den eldste av oss begynner runden og hun sier:

Året har handlet mye om mor. Jeg tror moren min nekter å dø før jeg har forsonet meg med henne. Hun er av de eldste av de eldste, og hun vil ikke dø. Hun nekter. Jeg reiser og besøker henne hver måned, og hun blir så glad. For hun vil at det skal være henne og meg, som fortrolige venninner. Mor og jeg.

Hun vil at jeg skal huske henne som en som alltid heiet på henne. Hun gjorde jo ikke det. Vi var aldri fortrolige. Hun har alltid vært sterkere enn meg. Og nå skal hun vinne enda en gang, en siste gang. Og derfor holder hun seg i live, tror jeg. Hun nekter å dø før jeg har sagt at ‘ja, mor – det var alltid du og jeg.’

Det ble en lang middag, og bak alle temaene som det ble snakket om, ikke nødvendigvis alltid så veldig dypsindige – men allikevel, bak alt sammen handlet det om mødre.

Alle disse mødrene.

Og etterpå har jeg tenkt på andre folk jeg kjenner og deres mødre. Alle har sin egen historie.  Og jeg har tenkt – dette skal jeg skrive om.

Alle disse mødrene.