Det var denne våren 2020, mens man fortsatt bare kunne samles 5 personer. (Hvorfor 5? Hvorfor ikke 6, eller 7, eller 4?) 

Så vi var altså 5 som var sammen, og vi spiste middag og pratet om dette og hint. Jeg husker ikke helt om hva, men det var helt sikkert noe om corona. Jo, forresten – det var noe om sammenhengen mellom corona og spanskesyken.

Så ringte telefonen til en av oss. Det var sykehjemmet som ringte. De ville bare informere om at mor hadde pusteproblemer.

Det var ikke første gang at hun fikk denne telefonen – for mor har vært på sykehjem i mange år, og disse pusteproblemene har alltid vært der. Og i alle disse årene har hun sluppet alt hun har i hendene og dratt til sykehjemmet for å være hos mor med pusteproblemer. For kanskje denne gangen var det alvor. Kanskje denne gangen fikk mor slippe. Men inne mellom, og stadig oftere, har hun ikke dratt når sykehjemmet ringte. Og det har plaget henne.

«For å si det rett ut – det har vært en lettelse i disse corona-tidene å slippe å måtte vurdere å dra til sykehjemmet når telefonene kommer. Og det uten å ha dårlig samvittighet. Ingen kan anklage meg for å være en datter som ikke elsker sin mor.»

Og så snakket vi videre om andre temaer. Ikke fordi vi ikke bryr oss om mor, eller corona på norske sykehjem. Men fordi alle vi som spiste middag sammen den dagen vet at det er et så uendelig stort og smertefullt tema å gå inn i: Hvorfor sitter en mor på et sykehjem og har pusteproblemer, år ut og år inn? Og som sitter der våren 2020, uten et eneste besøk. Hvorfor er livet så urettferdig for noen?