Stikkordarkiv: zapiro
Om å tegne folk som aper
Kunstneren Thomas Knarvik har tegnet blant annet Ali Elsbati som en ape. Det er visstnok satire. Og etterpå har samme Knarvik brukt mye tid på å forklare hva han mente. Min første reaksjon var: Når det er sånn at man må bruke mange ord på å forklare hva en satiretegning skal bety, så kan vel ikke den tegningen akkurat karakteriseres som en inner-tier?
Men, det er ikke bare i Norge at det er blitt tegnet aper i det siste. I Sør-Afrika bor og jobber Jonathan Shapiro, og hans tegninger under kunstnernavnet Zapiro har gitt følgere og fans overalt, og han regnes som en av verdens ledende satire-tegnere. Det er mange av oss som daglig sjekker Zapiros strek for å få hans kommentar til sørafrikanske og internasjonale nyheter.
I satirikerens ånd og tradisjon sparker Zapiro alltid oppover, og han sparker hardt. Særlig president Jacob Zuma får gjennomgå. Zapiros mest ikoniske – og kontroversielle – tegning viser Zuma som står klar til å voldta en liggende Fru Justitia, altså rettssystemet, med bind for øynene, holdt nede av Zumas sterkeste støttespillere i sørafrikansk politikk. Presidenten blir alltid tegnet med et dusjhode på toppen av hodet. Zapiro forklarer at dette dusjhodet er der for at sørafrikanere og resten av verden aldri skal glemme at Jacob Zuma i 2006, mens han var visepresident, ble anklaget for voldtekt av en hiv-smittet kvinne, og at han under rettssaken forklarte seg at ja, han visste at hun var HIV-smittet, men han tok seg en dusj etter samleiet for på den måte å kvitte seg med eventuell hiv-smitte. Dette var samtidig med at han var leder for det nasjonale aids-rådet.
Zapiros tegninger går selvfølgelig ikke upåaktet hen hos makta, og han har fått utallige søksmål om erstatninger i millionklassen mot seg opp gjennom åra. Det har også vært nok av kommisjoner og organisasjoner som har bedt ham om å dempe seg, som for eksempel droppe å tegne Zuma med dusjhode fordi det latterliggjør Sør-Afrika overfor resten av verden. Indirekte får Zapiro skylda for litt av hvert – som at verden synes Sør-Afrika har en komisk og dum president, at sørafrikansk økonomi taper på det, og sånn sett bidrar til arbeidsløsheten. Men Zapiro har aldri gitt seg, eller endret på noe som helst – og dusjhodet henger stadig fast på president Zumas hode.
President Zuma og hans støttespillere på sin side vikler seg stadig mer inn i konglomerater av korrupsjonsanklager og anklager om at han har kuppet mer og mer av de statsstyrende organer, og kritikken om at han egentlig ikke bryr seg om noe annet enn sin egen lommebok og behagelige liv vokser for hver dag.
Zuma har faktisk mer enn 700 korrupsjonsanklager mot seg, men han har alltid klart å vri seg unna både disse og andre svært så kontroversielle ting han har vært og er innblandet i, takket være lojale støttespillere i regjering-, justis- og myndighetsapparat – Zuma ser ut til å være ”untouchable”. Men i 2016 har det skjedd oppsiktsvekkende ting – først dømte konstitusjonsdomstolen Zuma for å ha brutt grunnloven i forbindelse med oppgraderinger av hans private eiendommer i KwaZulu Natal. Dernest vedtok Høyesterett å åpne for å gjenoppta korrupsjonsanklagene mot Zuma.
Men i forrige uke slo Zuma tilbake. Den nye sjefen for NPA – National Prosecution Authority (omtrent tilsvarende til den norske riksadvokaten), Shaun Abrahams, er svært Zuma-lojal og besluttet, ikke overraskende, at dette Høyesteretts-vedtaket skulle ankes.
Zapiro tegnet som en kommentar til dette presidenten som en lirekasse-spiller, som spilte på sitt ”state organ” – med Shaun Abrahams dansende i bånd, som ja, nettopp, en ape.
Og det eksploderte i alle kanaler. Det kom meninger, analyser, forklaringer, avisledere, tomler opp og tomler ned, og #ZapiroMustFall. Og vi som fulgte debatten fikk – i alle fall undertegnede – ny kunnskap om simiansering – som altså handler om hvordan ape-metaforer har blitt brukt hos alt fra Platon til Hollywood til medisinsk forskning til sexisme for å beskrive noen mennesketyper som underlegne den hvite rase. (For å si det sånn – ingen, absolutt ingen av de norske meningsytrerne har vært i nærheten av å legge for dagen en slik kunnskap om denne bruken av ape-metaforer. For eksempel kan du lese dette: Comparing Black People To Monkeys Has A Long Dark Simian History) Zapiro på sin side forsvarte seg med at han hadde jo tidligere også tegnet aper, og han hadde også tegnet hvite mennesker som aper – og dessuten var jo hovedpersonen i tegningen Jacob Zuma, og ikke Shaun Abrahams.
Men så sa folk: «Jamen, Zapiro – hva med Penny Sparrow?»
Og så svarte Zapiro : «Hva??? Jeg og Penny Sparrow???!!»
La oss spole tilbake til nyttår 2016. Til Durbans strandpromenade. Etter innføring av demokrati i 1994 ble denne promenaden gjort tilgjengelig også for svarte mennesker – og etter hvert er det blitt en tradisjon at folk flest feirer 1. nyttårsdag på stranda i Durban. Det kryr av glade folk i alle aldre, ikke helt ulikt vår 17. mai. En som hadde synspunkter på denne folkefesten var en hvit dame i 60-årene ved navn Penny Sparrow. På Facebook kommenterte hun at det var mye søppel på strendene dagen derpå, og konkluderte med at hun heretter vil kalle alle svarte sørafrikanere for apekatter, siden disse også kaster søppel rundt seg: ”from now I shall address the blacks of south Africa as monkeys as I see the cute little wild monkeys do the same pick, drop and litter.»Og så et smilefjes.
Fru Sparrow ble veldig fort gjort oppmerksom på av FB-og twittersamfunnet at dette var ikke særlig smart å dele offentlig. Dagen etter kom hun derfor med en ny FB oppdatering – som vel ikke akkurat dempet inntrykket av en person som har stereotype oppfatninger av ”de andre”: Jeg beklager min uttalelse, noen kan kanskje ha oppfattet den rasistisk. Det var den ikke. I virkeligheten kjenner jeg flere svarte mennesker, og jeg har alltid hjulpet underpriviligerte”.
Og dermed var Penny Sparrows korte karriere som samfunnsdebattant over. Hun mistet jobben som eiendomsmegler, sitt medlemskap i opposisjonspartiet Democratic Alliance, og sin Facebook-konto. Og hun er blitt saksøkt av ANC.
Det var selvfølgelig mange som uttrykte støtte til Penny Sparrow – hun fikk absolutt sine tomler opp og smilefjes. Blant annet fra radiokjendis og Idol-dommer Garreth Cliff. Han mistet faktisk Idol-dommerjobben på grunn sin støtte til det han mente var fru Sparrows rett til ytringsfrihet, og dette gikk så hardt inn på Cliff at han har nå saksøkt sørafrikanske Idol for 20 millioner. Men ingen savner ham der, egentlig.
Og så var det motsatsen – de som ble rasende provosert og sinte. Det var nok av dem også. En av dem var Velaphi Khumalo. Han mente at ANC nå måtte gjøre mot hvite hva Hitler gjorde mot jødene – utrydde dem. Khumalo ble også utestengt fra Facebook, og også han er saksøkt for rasisme. Av medlemmer i opposisjonspartiet Democratic Alliance.
Men veldig mange var bare oppgitte. Som en kommentator skrev: Penny Sparrow er som den eldre tanta i familieselskapet som alltid sier pinlige ting, og som alle egentlig er fryktelig lei av, og som man håper man slipper å invitere.
Grunnen til at folk ikke orket Penny Sparrow og hennes meninger er ikke fordi man ikke diskuterer rasisme i Sør-Afrika. Det gjør man absolutt hele tida. All sørafrikansk debatt, både den i og utenfor sosiale medier, har rasisme-temaet som et underliggende premiss. Diskuter hva som helst – mote, musikk, litteratur, politikk, økonomi, utdanning, økologi, mat, transport, psykologi, psykiske lidelser, religion, smak og behag, – rasisme-aspektet er alltid med.
Grunnen til at Penny Sparrow fikk de aller fleste til å sukke tungt, var at sørafrikanere vet at slike uttalelser er kontra-produktive. Skal man ha noen som helst sjanse til å komme videre i dette landet, så kan man ikke bruke tid og krefter på å diskutere om folk skal finne seg i å bli kalt for aper. For selvfølgelig skal ikke folk finne seg i å bli kalt for aper. Og følgelig så kaller man ikke folk for aper. La oss heller konsentrere oss om saken, den som handler om hvordan rasismen er institusjonalisert i Sør-Afrika, den som handler om hvor vanskelig det er å endre på gamle systemer, privilegier og maktforhold, selv om man aldri så mye vedtar at dette skal endres, den som handler om raseriet som ulmer i befolkningen, den eskalerende volden, den økende marginaliseringen, de økende forskjellene, avmakten og angsten som flere og flere opplever. Den sørafrikanske debatten er blytung, og alle som deltar med et snev av vilje til å gjøre noe mer enn å provosere, vet at man har et stort ansvar for å være konstruktiv.
Og det var koblingen til Penny Sparrow som fikk Zapiro til å gå til noe så sjeldent som å gi et intervju. Han sa: «Dersom det er sånn at folk tenker at jeg er på linje med Penny Sparrow, så har jeg bommet. Og jeg må tenke meg om.»
Og så i helga kom Zapiro med følgende tegning:
Zapiro kunne glatt ha oversett all kritikk. Det er vel antakelig noen millioner som hver dag ser hans tegninger – og den harde kjernen av fans hadde uansett heiet på ham og ropt begeistret «stå på!». Han hadde blitt en enda større helt for mange, og mange hadde gitt ham ekstra kudos for at han «sa det som det var» – og at dette var ytringsfrihet på høyt nivå. Han kunne rett og slett bare ha sagt at han har alltid provosert, og at dersom noen oppfattet dette rasistisk, så var deres problem, og ikke hans.
Thomas Knarviks tegning av Elsbati forklarer kunstneren selv slik: ” I min naivitet trodde jeg at tegninger som var så parodisk rasistiske ville signalisere at de ikke var ment som oppriktig rasistiske ytringer, men ville peke hen mot et overordnet nivå.» Zapiro argumenterte motsatt – nettopp fordi tegningen kunne oppfattes banal og rasistisk, så skulle han aldri ha tegnet den. Fordi den ødelegger for selve debatten.
Og for ordens skyld: På mandag var Zuma med dusjhode tilbake.
Når jeg leser og hører debatten i kjølvannet av Thomas Knarviks tegninger, så slår det meg at disse debattantene totalt mangler erfaring fra samfunn der rasisme-debatten er reell, der man ikke kan tillate seg å drive med Facebook-jåleri for å provosere litt og for å få opp litt temperatur. Og derfor blir den norske debatten både naiv og farlig, for ingen som deltar i den tror at den egentlig får noen konsekvenser. Vi bare snakker litt om det, og poster litt, ikke sant?
Kadra Yusuf har rett i sin kronikk i Dagsavisen om Skravleklassens parallellsamfunn at vi trenger et dialogmøte mellom skyttergravskrigerne på Facebook.
Og ikke minst, de debatt- og tegneglade herrer burde gjøre det som Zapiro valgte å gjøre: Gå ut for å lytte.
Det er alvor der ute, skjønner dere.
Dette er tegningen som Jonathan tegnet
Dette er tegningen som Jonathan Shapiro, bedre kjent som Zapiro, tegnet i 2008:
Den tegningen avstedkom rabalder, for å si det forsiktig, og gjør det fortsatt. Den viser den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma som er i ferd med å voldta Fru Justitia, mens hans støttespillere heier. Les videre
Hva skjedde med vuvuzelaen?
Det ble jo vuvuzela-stille, bokstavelig talt, etter fotball-VM. Nå er det ikke akkurat så veldig merkelig at verden ikke har fortsatt sitt engasjement for eller mot plasthornet, – men uansett – det er jo fascinerende med en sånn svær hype – som plutselig er over. Så jeg har sjekket litt ut hva som har skjedd siden fotball-VMs slutt for vel en måned siden.
Her er litt vuvuzela-nytt:
Greitt å vite litt om: Julius Malema
For tiden er det en 29-årig ungdomspolitiker med sterkt selvbilde og svært så rufsete fortid og nåtid, og som sammenliknes med ingen ringere enn Robert Mugabe og Idi Amin, som er en av de mektigste menn i sørafrikansk politikk – med klare ambisjoner om å bli landets president in due time. Hvordan er det mulig??
Mine damer og herrer – la oss presentere: The one and only Julius Malema. Eller Juju blant venner – og fiender.
Julius Malema kommer fra enkle kår, som sønn av en hushjelp og enslig mor i Seshego township i Limpopo, nordøst i Sør-Afrika. Hele hans oppvekst er nokså uklar mht når han ble medlem av ANC og når han gjorde hva, bl.a. sier han selv at han fikk væpnet opplæring i ANC da han var 13 år, dvs etter at ANC hadde overtatt makten i Sør-Afrika og all paramilitær aktivitet for lengst skulle være et avsluttet kapittel. I det hele tatt er det mye uklart omkring Julius Malema – både hvordan han har klart å bli valgt til leder av ANC Youth League, hvordan han har tjent alle sine penger, hvor mye penger han har, hvordan han har råd til en svært ekstravagant livsstil, hva han eier og ikke eier av ymse selskaper og hvordan disse selskapene har en utpreget tendens til å vinne ymse offentlige anbud, hvordan han klarer å påvirke valgresultater både her og der i ANC-apparatet, hvordan han klarer å komme seg unna både anklager om vold og medvirkning til mord, hvorfor ANC-lederskapet ser ut til å være så redd for ham, og ikke minst – hvorfor president Jacob Zuma er så villig til å beskytte ham.
Noe av forklaringen her skyldes den rollen som ANCs ungdomsbevegelse – ANC Youth League – har i Sør-Afrika generelt og ANC spesielt. African National Congress Youth League, ANCYL, ble stiftet i 1944, av bl.a. kjempene innen sørafrikansk politikk og frigjøringskamp: Nelson Mandela,Walter Sisulu og Oliver Tambo. Seinere ledere av ANCYL har inkludert tidligere president Thabo Mbeki, og mange mener vel at de siste lederne, bl.a Peter Mokaba og Fikile Mbalula, ikke akkurat har bidratt veldig sterkt til å opprettholde den ukorrupte og ideologisk demokratiske profilen som ANCYL hadde i utgangspunktet. Peter Mokaba sies blant annet å være opphavet til den svært så kontroversielle sangen «Kill the Boer, kill the Farmer», som er en av JuJus yndlingssanger, viser det seg.
Ungdomsengasjementet i anti-apartheidkampen nyter stor og fortjenestefull respekt i Sør-Afrika, og en sentral hendelse i kampen mot apartheid var Soweto-opprøret 16. juni 1976, da ungdomsprotesten mot bantu-undervisningen startet. Og ANC har alltid lyttet til sine ungdommer, og også gitt dem reell innflytelse. Det var altså et sterkt innhold i ordene Nelson Mandela sa, med adressat til tusenvis av norske ungdommer i forbindelse med Norgesbesøket i 1992: «A cause that is supported by youth, cannot fail».
Julius Malema ble valgt til leder at ANCYL i 2008 – etter en noe uortodoks avstemning, for å si det forsiktig. Jeg for min del må innrømme at jeg ble oppmerksom på denne unge mannen og all hans gjøren og laden for alvor først for omtrent et år siden, sommeren 2009. Men jeg hadde fått med meg at Malema var helt sentral i den opprivende maktkampen mellom president Thabo Mbeki og Jacob Zuma, som førte til at Thabo Mbeki måtte trekke seg som leder for ANC høsten 2007, og deretter også som Sør-Afrikas president, mot slutten av 2008, før hans egentlige regjeringstid var ute. Dette skjedde på ANC-kongressen – som er ANCS høyeste organ, og som samles hvert 5. år. Og med Mbeki ute lå veien klar for Zuma som ny president ved valget i mai 2009. De alvorlige rettslige søksmålene mot Zuma var vel egentlig bare sett på som hindringer som han måtte komme seg forbi på veien til presidentmakten. For med støtten fra Malema, samt den mektige fagbevegelsen COSATU og SACP, kommunistpartiet, var løpet egentlig lagt. Zapiros tegning, som Zuma har saksøkt ham for 7 mill R, handler om det. JuJu er selvfølgelig med her:
ANCYLs nyvalgte leder hvilte ikke akkurat på sine laubær etter valgseieren i begynnelsen av 2008, og han og hans team har reist land og strand rundt for å møte ungdommer på grasrota, fattig og desillusjonert ungdom uten jobb og framtidsmuligheter, og som har sett lite til den forbedringen som ANC under Mandela og Mbeki lovte. Sånn sett klarte ANCYL å få til en folkelig mobilsering, som igjen betydde støtte til president Zuma både før og i forbindelse med valget i 2009. Malemas støtte var en av hovedårsakene til at Zuma vant, mener noen – og derfor har Zuma denne voldsomme lojaliteten til ham. Videre har Malema stått opp for Zuma i andre sammenhenger, i den seinere tid ikke minst i forbindelse med det mye omtalte «love child», Zumas barn nr 20, født utenfor ekteskap høsten 2009, og som eksploderte som nyhet i januar 2010, kun noen dager etter at Zuma giftet seg med sin 4. kone. Og så er det jo også sånn at Zuma har hatt noen hundre korrupsjonsanklager mot seg – noen mener 748 – og det er jo helt klart at Malema vet mye om mye av dette. I det hele tatt, Malema vet mye om alle som har makt i Sør-Afrika, og det vet han å utnytte til sin fordel.
Dessuten er jo de fleste politiske ungdomsbevegelser – uansett land – mer radikale og outspoken enn moderpartiet. Så holdningen har derfor også vært at «guttungen» vokser det nok fra seg, etterhvert som han får mer ansvar.
Så JuJu har fått drevet med sitt i noenlunde fred, som også innebefattter fri utfoldelse av sitt noe hissige temperament og ekspressive språk, ved siden av sine mer skjulte forretningsmessige affærer og aktiv virksomhet som edderkopp. Den offentlige utfoldelsen innebefatter mildt sagt uvanlige uttalelser og stadig synging av sangen «Shoot the Boer, Kill the Farmer» – i et land som fortsatt har reconcilation , forsoning, som hovedfundament for sin politikk.
De siste månedene har det virkelig tatt av – og det henger nok nær sammen med at det nærmer seg oppkjøringen mot ANCs neste kongress, i 2012, og da skal ny generalsekretær og lederskap velges, dvs det er her man reelt bestemmer om hvorvidt Zuma kan få en ny periode som president. Malema er uttalt motstander av sittende generalsekretær Gwede Mantashe, og i det siste er man ikke helt sikker på hvor han står mht Zuma.
Så nå bruker Malema tiden godt, og sørger for å være på avisenes nyhetssider og blir kommentert og analysert opp og ned i mente, samtidig som han sørger for at uttalelsene kommer når han er sammen med «folket». Det er haugevis av uttalelser å ta av – engelske Wikipedia har en bra og utførlig artikkel om Malema, som anbefales! Du leser den her. (faktisk så står det eksplisitt at artikkelen er sjekket for sannferdig innhold – og det skjønner man når man leser. Man kan ellers mistenke bidragsyterne for å smøre ekstra tykt på…)
Et par eksempler på uttalelser følger her:
Det første dreier seg om en tale til studenter, der han gir en definisjon på hva som er forskjellen på en voldtekt og en ikke-voldtekt knyttet til hvorfor han mente at Zuma ble frikjent i voldtektsrettsaken mot ham:
«when a woman didn’t enjoy it, she leaves early in the morning. Those who had a nice time will wait until the sun comes out, request breakfast and ask for taxi money».
Denne ble det bråk av, og Malema ble saksøkt av Sonke Gender Group og ble i mars 2010 dømt for æreskrenkelser, og til å unnskylde overfor kvinnen som anmeldte Zuma for voldtekt ,samt betale R50.000 i oppreisning.
Og hans politiske motstandere, her parliamentsmedlem Patricia De Lille, som er leder for Independent Democrats, får stadig gjennomgå, som her:
«She must go and build her own family and be concerned about the taxes of her husband. If she has got a husband. Patricia doesn’t look like a married woman. There’s no normal man who can marry Patricia. If Patricia has got a husband, that husband must divorce Patricia and come and look for well-mannered and beautiful women in the ANC.»
Og den andre kvinnelige politiske motstanderen, Cape Towns ordfører Helen Zille (Democratic Alliance), mente han nylig at var satanist. Og så var det syngingen av «Shoot the Boer, Kill the Farmer»-sangen, som egentlig heter Ayasab’ amagwala.(feigingene er redde). Det har skapt et veldig oppstyr i Sør-Afrika, der ANC i utgangspunktet definerer denne sangen som del av kulturarven fra anti-apartheidkampen. Men JuJus kontinuerlige offentlige synging av sangen har skapt mye uro og irritasjon, og det ble faktisk en rettslig kjennelse i begynnelsen av april på at Malema måtte inntil videre ikke synge sangen, fram til Likhetsdomstolen (Equality Court) har behandlet saken. Mange jurdiske og politiske eksperter mener at det var et nokså bakstreversk – og litt latterlig – forsøk på å stoppe Malema. Et par dager etter dette ble lederen for det ekstremistiske høyrevridde og hel-hvite AWB, Eugene Terreblanche – som jo til de grader er Boer og Farmer – myrdet nå av to av sine svarte gårdsarbeidere. Det er jo vanskelig å vise til noen sammenheng her, og ingen mener vel egentlig at så er tilfelle, men det ble jo ikke noe bedre av at JuJu bare fortsatte å synge sin yndlingssang, stadig høyere – mens resten av Sør-Afrika mante til ro og orden og holdt pusten, i frykt for at dette drapet skulle utløse en ulmende rasisme og vold, bare uker før Sør-Afrika skal arrangere fotball-VM. Og lederskapet i ANC uttalte offentlig at Malema – og ingen andre i ANC, for den saks skyld, skulle synge sangen inntil videre.
Men omtrent samtidig dro JuJu på tur. Til Zimbabwe. Og der sang han i vei, sammen med hans gode venn Robert Mugabe og hans parti, Zanu-PF, og uttalte seg negativt om statsminister Tsvangerai, som representerer opposisjonen i Zimbabwe, MDC. Og vel tilbake i Sør-Afrika holdt JuJu en pressekonferanse, der han talt ildfullt i forsvar for Mugabe og ditto negativt om Tsvangerei og hans parti, som han mente levde fjernt fra vanlige zimbabweres virkelighet, der de flottet seg med kontorer i den posche bydelen Sandton i Johannesburg. BBCs journalist spurte da om det ikke var så at Malema selv bor i Sandton (som han gjør), og da sprakk det fullstendig for JuJu. Han skjelte BBC-journalisten ut etter noter, og kalte ham bl.a «bastard» og «bloody agent» med «white tendencies» . Alt dette finnes som video på utallige websider, som f.eks på You Tube, og det er også kommet div musikalske tolkninger av utbruddet. Enden på visa var at BBC-journalisten ble kastet ut – med Malemas ord: «Security Guard, can you please escort this thing out the room».
Først DA grep Zuma inn, og sa offentlig at nå er det nok. Politiske kommentatorer påpeker at dette skjedde fordi nå handler det om Sør-Afrikas internasjonale anseelse like før fotball-VM, og Sør-Afrikas rolle som det internasjonales samfunnets forhandler og mediator mellom partene i Zimbabwe, knyttet til den skjøre regjeringsalliansen mellom Mugabe og Tsvangerai. ANCs disiplinær-komite, som består av respekterte medlemmer i partiets eksekutivkomite, har kalt Malema inn på teppet for høring, og har bebudet at det kommer «disiplinære tiltak» mot ANCYL-lederen. Første del av høringen fant sted 3. mai, neste del 11. mai. Lite har lekket til media – i utgangspunktet nektet Malema og ANCYL for at noen som helst høring har funnet sted, men det spekuleres i om Malema muligens har lykkes i å splitte komiteen, bl.a ved å spille kortet med at komiteens medlemmer omfatter personer som i utgangspunktet er hans fiender, og på den måten få dem erklært inhabile. Det hele kan således ende nokså resultatløst med hensyn til den bebudede disiplineringen. I såfall er det nok et bevis på at Malema får stadig større makt i sørafrikansk politikk.
For tiden er Malemas hovedsak kampen for nasjonalisering av gruveindustrien i Sør-Afrika, og han snakker også mye om jordreform. Uten eiendom til jorda er din stemme intet verdt, sier han energisk til «folket». Selv om energiministeren og ANCs lederskap sier at nasjonalisering IKKE kommer på tale, og Zuma forsikrer utenlandske investorer om akkurat det, så fortsetter JuJu med sitt, og sier: Det blir nasjonalisering av gruvene. Ikke noe mer snakk om det. På hjemmesida til ANCYL er det for tiden avstemning over hva man skal bruke gruvepengene til. Og JuJu fortsetter å dra på tur – nå i slutten av april foretok han en studietur til Venezuela for å lære mer om nasjonalisering av Hugo Chavez.
Zapiro har selvfølgelig sine kommentarer om Malema. I den første tiden tegnet han ham ofte som en baby, med bleier, så som her:
Men ettersom det ble klart at både Malemas selvbilde og makt er omfattende størrelser, så har tegningene fått et litt annet uttrykk. Dette er den siste – legg merke til klokka til JuJu, som har vært mye omtalt. Hvordan han kan ha råd til Rolex, på bakgrunn av den lønnen han oppgir å ha? Hans svar er at det hvite dominerte media ikke unner en svart afrikaner status og velstand.
Noen mener at media bør ignorere Malema og ikke gi ham all denne spalteplassen, mens andre mener at nettopp det vil være enda mer farlig. Denne uka var JuJu å finne på Time Magazineslite flatterende 2010- liste «The world’s 100 least influentials» (som er anti-lista til den tilsvarende prestisjetunge lista over de 100 mest innflytelsesrike – og hvorfor de kaller disse for least influentials er jo litt ulogisk, men sånn er det nå) – og han omtales stadig oftere i utenlandske medier. Det finnes også en egen side med samlinger av Malema-uttalelser: www.classicmalema.co.za
Du kan faktisk følge Malema på twitter @Julius_S_Malema. Litt i tvil om han skriver de meldingene selv – den siste jeg leste var noe med Jesus. Og han har også nylig fått seg egen hjemmeside: www.juliusmalema.co.za. Litt uklart hva han har tenkt å oppnå med den, men han er jo blitt en A-kjendis i Sør-Afrika, og deltar i ymse jet-set-sirkler.
I det hele tatt, det er mye man ikke vet om Malema, og hva som egentlig foregår oppe i hodet hans. Men at han har makt, det er udiskutabelt. Hvor mye, gjenstår å se. Imens må man jo bare fortsette å stille seg spørsmålet: Hvordan er det mulig???
Litt fotballsnakk
Tror jeg begynner dette innlegget med en Zapiro-tegning:
For de som ikke har fått det med seg – dersom de i det hele tatt finnes – Sør-Afrika skal til sommeren altså arrangere fotball-VM – eller mer korrekt – 2010 FIFA World Cup.
FIFA står for «Fédération Internatonal de Football Association», og er en slags fotballens FN. Alle lands nasjonale fotball-ligaer kan være medlem, og disse har igjen mandat fra sine lokale klubber. I det hele tatt – på papiret er FIFA en demokratisk organisasjon. Og går du på hjemmesiden deres, så ser det jamen ut som om FIFA er til for å gjøre verden til et bedre sted – og de synes det er på sin plass å nevne, ubeskjedent nok, at de har flere medlemmer enn FN. Og dette er hva de skriver om motivasjonen bak FIFA og hvorfor de eksisterer:
«The world is a place rich in natural beauty and cultural diversity, but also one where many are still deprived of their basic rights. FIFA now has an even greater responsibility to reach out and touch the world, using football as a symbol of hope and integration.»
Hovedoppslagene på hjemmesiden om selve organisasjonen handler om politiske, sosiale og kulturelle ting, der fotballen bare er et middel for å nå større mål. Organisasjonen er sveitsisk registrert, med hovedsete i Zürich. Men dersom du tror at FIFAs organisasjonsform og mission statement tilsier at det de driver med er en form for veldedig non-profit, der alt overskudd går tilbake til fotballens trengende her på jorden, så tar du veldig feil. FIFA handler om penger. Mye penger. Det gjør jo også FN – men der FN ikke klarer å få land og regjeringer til å betale sine kontingenter og forpliktelser, så klarer FIFA effektivt å drive inn pengene de skal ha – i tillegg til at de får regjeringer til å bla opp, ta økonomisk risiko og hoveregningen – og i tillegg til å rydde vei for dem, bokstavelig talt.
For det er dette som er det oppsiktsvekkende med FIFA – med sin kommersielle forretningsvirksomhet har organisasjonen så stor makt at man får regjeringer til å endre gjeldende lover, kun for å tilfredsstille FIFAs krav. Dette har skjedd i Sør-Afrika i forbindelse med fotball-VM knyttet til lovgiving om IPR – Intellectual Property Rights – altså åndsverklovene. FIFA har stilt så harde krav mht beskyttelse av sine varemerker – trademarks – slik at Sør-Afrika måtte endre gjeldene lover. Og for ordens skyld – lovgivingen på dette var overhodet ikke svak eller gammeldags i Sør-Afrika i utgangspunktet. Den bare passet ikke FIFA.
Det er ikke småtterier FIFA nå eier av varemerkerettigheter i Sør-Afrika. Her er lista – direkte sakset fra de offisielle dokumentene om saken:
- The Official Mascot
- The Official Emblem
- The Official Poster
- 2010 FIFA WORLD CUP SOUTH AFRICA
- WORLD CUP 2010
- RSA 2010
- FOOTBALL WORLD CUP
- FIFA WORLD CUP
- SOUTH AFRICA 2010
- SA 2010/ ZA 2010
- 2010 FIFA WORLD CUP
- SOCCER WORLD CUP
- WORLD CUP
- SOUTH AFRICA WORLD CUP
- ALL NAMES OF ALL SA VENUE CITIES WITH THE FIGURE 2010 BEHIND THEM
- TWENTY TEN / 2010
- WORLD CUP SOUTH AFRICA
- Any similar derivatives and/or combinations of any of the above marks.
Varemerker fungerer slik at det er kun varemerkeinnehaveren som kan bruke disse merkene (her: ord eller kombinasjoner av ord, i tillegg til de 3 symbolene som er nevnt helt først) i kommersiell/markedsføringsøyemed. Etter at loven var endret og søknaden om varemerkeregisterering var innvilget på rekordtid, oppstod problemene. For hva skulle pressen gjøre? Det blir liksom ikke samme susen over artiklene og overskriftene når mediehusene må skrive «Velkommen til Sør-Afrika og du-vet-hva-vi-mener-arrangementet, som går av stabelen nå i året etter 2009» . Så pressen har fått dispensasjon og har inngått en del avtaler med FIFA. FIFA skjønte vel raskt at de hadde mest å vinne på det.
Lovendringen og FIFA dikatoriske makt har jo ikke gått upåaktet hen, og mange har engasjert seg i debatten om hvor hardt FIFA har tenkt å slå ned på misbruk av deres varemerkerettigheter. Og FIFA er nidkjære i den anledning og har engasjert advokater over hele landet til å ivareta FIFAs Right Protection Programme. Og nå er de første sakene kommet på bordet – hittil er 3 selskaper saksøkt for overtredelser:
Det ene er en liten taverna i Pretoria, som hadde malt «2010 World Cup» på taket i begeistring over arrangementet, det andre selskapet het Executive African Trading og solgte nøkkelringer der det hadde sneket seg inn en liten «2010 World Cup», og det siste var et selskap som kalte seg «World Cup Homes» som drev med utleie av boliger i forbindelse med nettopp World Cup.
Og straffen? R5.000 (ca Nok 4.000) per overtredelse per varemerke, subsidiært 3 års fengsel.
Men nå – under 100 dager før turneringen begynner, intensiveres jakten. I Cape Town, som nylig er kåret til å befinne seg på den tvilsomme plasseringen som verdens 5. farligste by, målt i antall drap per innbygger, og som således har nok av utfordringer mht lov og orden , er det nå 30 politifolk sysselsatt kun med å finne business’er som ikke respekterer FIFAs varemerker. Og for ordens skyld – det er ikke FIFA som betaler for disse 30 politifolkene, den betalingen tar vertskapet seg av.
Argumentet FIFA bruker er at de må drive med dette her, for at ikke noen gratis skal kunne berike seg på det andre har betalt for. Og de andre – det er Adidas, Coca Cola, Sony, Visa, MacDonalds og Emirates og den slags. Og de har betalt opptil 1 milliard USD hver for å kunne bruke varemerkene. Og derfor må de beskyttes mot nøkkelringer laget i en garasje i Sunnydale i Durban.
Da Sør-Afrika ble tildelt VM i 2004 var det jubel blant håndverkerne jeg kjenner. Her så man for seg hvordan lokal grasrotproduksjon kunne få sin bit av fotball-eventyret, og man satte i gang med å lage en haug med fotballrelaterte produkter. Men jubelen gikk fort over til at man holdt – og holder – pusten. For fort kom hverdagen- INGEN av de offisielle VM-produktene som turistene skal kjøpe, er laget i Sør-Afrika, og i tillegg må man altså ikke så mye som forsøke å lage noen kopier eller egne artige vinklinger på temaet som kunne være i nærheten av FIFAs varemerker. Aldri har det vært mer midler og kurs og opplæring tilgjengelig for den jevne håndverker som nå – men alle disse opplæringstiltakene handler ikke om håndverk, men om håndheving – av FIFA-regler. Om hva man IKKE kan gjøre, så sant man ikke har R5.000 til overs. Og det har man jo som regel ikke når man er en håndverker på grasrota.
Og dette altså i landet der nettopp grasrotas kreative uttrykk og tolkninger av nyheter, hendelser, politikk og populærkultur er levende unikt og berikende, både for landet selv og for alle som besøker det. Besøk et lokalt marked eller en av de mange Craft-butikkene – og du vil se kreative etterapninger og tolkninger av alle slags varemerker, utført i alle slags materialer og alle slags håndverksteknikker. Og det er dette som gjør Sør-Afrika til det dynamiske landet det er, ikke bare innenfor Creative Industries-segmentet, men som nasjon.
Men nå er det FIFAs varemerker som gjelder. Og de omfatter ikke beskyttelse av Sør-Afrikas sjel.
Jeg var nylig innom en liten landsby i Eastern Cape – langt fra fotballVMs sentrum. Der traff jeg en ihuga fotball-fan. Hun hadde laget et veggbilde i perler som hun gjerne ville selge meg. World Cup 2010 stod det. Får håpe FIFAs forlengede og godt betalte arm aldri finner fram til den landsbyen – ingen der som tjener 5.000 – i året. Men dersom de finner fram, kanskje det er å håpe at de tar med seg noen Adidas-sko og gensere, og litt MacDonalds – i deres kamp for alle som er «deprived of basic rights»?