Noen ganger er det greitt å få litt perspektiver. Bokstavelig og billedlig talt. Her er en liten sak som viser hvordan det har blitt bygget i deler av Luanda siden år 2000 og fram til i dag. Det er sånn informasjon man finner på Google Earth – det er bare å laste ned bilder – og så sette det hele sammen. Ikke gjort i en håndvendig, akkurat – men faktisk ganske interessant å kikke på, dersom man har sansen for kombinasjonen satelittbilder og utbyggingstempo i en av Afrikas hurtigst voksende økonomier. En smal interesse, må man vel kunne si – jeg innrømmer det. Les videre
Stikkordarkiv: luanda
A roof with a view
Blokka der vi bor her i Luanda har en fantastisk takterrasse. Da jeg var her for første gang for snart 3 år siden, så hadde vi åpen utsikt rett ut mot Ilha – barriereøya som på utsiden av bukta – og videre ut mot havet. Men det bygges i Luanda, noe voldsomt. Det aller meste ble jo ødelagt under borgerkrigen, som altså sluttet for mindre enn tid år siden. Og det er kineserne som bygger. Blant annet dette hotellet som er på bildet her – det er vel på omtrent 30 etasjer, minst – det bygges i en skråning ned mot havnen.
Men selv om havutsikten nå gradvis forsvinner for oss, så er det jo mye annet å se på. I går stod Erik og jeg i solnedgangen og talte antall byggekraner vi kunne se i vår umiddelbare nærhet. Det var mange – 40 stykker. Og disse på bildet var de høyeste. Jeg hadde stått tidligere på dagen og fulgt med på manøvrene som kranførerne utførte. Og det er jo ikke småtterier, særlig imponerende er at de klatrer opp og ned i denne kranen for å komme seg på jobb. Pluss dette at de klatrer ut ytterst på kranarmen av og til. Jeg grøsser bare ved tanken, og må holde meg fast. Vi snakket der på taket om hvorvidt man må være en spesiell mennesketype for å ha en sånn jobb. Om høydeskrekk er noe man kan kvitte seg med. (Men antakelig er det vel først og fremst et vanvittig dybdesyn man må være utstyrt med for å kunne styre en sånn kran.) Og så snakket vi om andre redsler. Blant annet om den gangen vi hadde vært veldig redde – samtidig.
Det var i 1984, da vi var på Island og fikk oppleve et vulkanutbrudd nord på øya. Nå er vi begge geologer, og ergo over gjennomsnittlig interessert i vulkaner og den slags – og det var vel av den grunn vi valgte Island som mål for bryllupsreisen vår. Og mens vi var der, ble det altså vulkanutbrudd ved Myvatn-området, og det var jo ikke hverdagskost, skjer vel hvert 10. år, eller så. Så vi brukte alt vi hadde av penger på Postbankens Røde på å komme oss nord på øya og leie en Lada Sport, det ypperste innen 4×4-biler på den tiden. Og så kjørte vi inn til nærmeste sted vi kunne parkere og satte i gang med å gå. Over fersk lava, som fortsatt var varm, slik at gummien i joggeskoa smeltet – og med medbrakt niste i ryggsekken. Og til slutt kom vi fram og slo oss ned så nær vi mente det var forsvarlig å være en vulkan, sant å si hadde vi liten erfaring i å bedømme denslags. Så vi satt der i timesvis og så på vulkanen som spydde ut glødene lava, mens vi spiste opp nistepakka vår. Det var stygg-vakkert og ubegripelig.
Og da det begynte å bli mørkt, pakket vi sammen sekken og bega oss tilbake til bilen. Alt gikk bra, helt til vi skulle forsere det siste lava-beltet. Da var det blitt helt mørkt, og vi mistet rett og slett kurs. Det hjalp lite med kompass, lavaen var selvfølgelig magnetisk og snudd opp ned på alle kjente himmelretninger. Vi visste det var et par hundre meter å gå for å komme over lavaen, slik vi hadde gjort tidligere på dagen den andre veien. Men da vi hadde gått i en time og fortsatt ikke hadde kjent noe som var i nærheten av normal islandsk jord under føttene, da skjønte vi at vi hadde gått oss vill. Men vi fortsatte å gå og gå – det var jo ikke noe alternativ å sette seg ned. Lavaen var varm og skarp som glasskår – og innemellom var det sprekker der lavaen fortsatt glødet, og lukten av svovel var påfallende. Kanskje var det andre gasser også – luktfrie, men farlige. Vi visste jo ikke mye om vulkaner i praksis, når alt kom til alt. Men ingen av oss sa et ord. Jeg husker jeg tenkte at jeg forstår godt hvorfor helvete beskrives som varmt og glødende – det må bygge på menneskelig ur-erfaring med vulkaner og lava.
Etter noen tause timer på fersk lava i mørk islandsk natt fikk vi landekjenning. Vet ikke hvordan vi fant fram, men vi gjorde nå det. Og først da kunne vi si høyt til hverandre at vi hadde vært redde. Veldig redde. Mulig det var umodent å ikke si noe før, mulig det var overlevelsestaktikk.
Og seinere i livet og samlivet har man jo også vært redd. Men aldri så redd – samtidig.
Og mens vi stod på taket i Luanda og betraktet solnedgangen i går, så tenkte jeg som så at det er en kinesisk kranfører i en veldig høy kran som gjør at vi står her og snakker om vårt møte med en islandsk vulkan. Det er ikke vulkanasken som har hjemsøkt Norge den siste uka som framkalte disse minnene. Jeg er på mange måter veldig langt hjemmefra.
Det er kineseren også. Lurer på om han er redd.
Ut på tur
Det hender at jeg er ute på tur. Det er alltid artig, og alltid lærerikt, og alltid inspirerende. Som regel må jeg bruke mye tid på å fordøye og forstå hva jeg ser og opplever – men mange ganger må jeg jo bare slå fast at jeg antakelig ikke forstår noe i det hele tatt.
Det gjelder særlig et av de landene jeg etterhvert oppholder meg mye i – Angola. Jeg er her i skrivende stund og skal være her noen uker framover. Oppholdet her handler ingenting om Isandi, egentlig – men om min kjære Erik, som bor og jobber her på 3. året.
Akkurat nå driver jeg og prøver å få litt bedre struktur på craftprat-bloggen mht kategorier, utseende og den slags – for ikke å snakke om alle disse taggene, som jeg vel ikke kan påståes å ha hatt noen særlig plan eller struktur for… Er jo ikke så dreven i dette, men skjønner at det har skjedd mye på blogg-fronten siden jeg startet for snart 2 år siden. Så jeg rydder og ordner, og plasserer litt om her og der, og legger ut ting som jeg har skrevet for en stund siden, pluss at jeg har tenkt å skrive litt dagbok-aktig fra livet i Luanda. Så det blir vel kanskje like rotete som før, når alt kommer til alt..
Men her er noen bilder fra utsikten fra taket på blokka der vi bor. De bildene sier egentlig mye om hva Luanda – og til dels resten av Angola – handler om. En uforståelig blanding av arv fra portogisisk kolonitid, angolansk stolthet, krig, ødeleggelser, nybygging, fattigdom og rikdom. Jeg skrev her på Craftprat for snart to år siden at Angola er støyende og særdeles falsk disharmoni – men det groover. Står vel for den oppfatningen fortsatt.
Welcome to the world’s richest poor country
For snart et år siden besøkte jeg Angola for første gang, og siden har det blitt en del besøk, ettersom min kjære Erik bor og jobber i Luanda. Jeg er en blanding av oppriktig fascinert og begeistret, forvirret og nærmest skrekkslagen over byen. For Luanda er byen der ingenting fungerer i hht det som man ellers i verden vil definere som normalt, men allikevel et sted der alt ser ut til å være mulig. Det er kaos, grotesk fattigdom og vulgær overflod side om side, i skjønn og uskjønn forening.
Erik bor midt i Luanda by, i en leilighet i en nybygget blokk. I denne blokka har man strøm, fra eget diesel-aggregat, og jeg tror sannelig de nå også har bredbånd. Ikke spør meg hvordan det er mulig. Naboblokka stammer fra 60-tallet, tenker jeg – men der er det ikke strøm. Om kvelden kan man derfor se bål tent høyt oppe i etasjene – det går fint mht lufting, for det er jo ikke glassruter, heller, i den blokka. Jeg pleier å sitte noen timer på morgenen på den lille verandaen hos Erik, mens jeg drikker kaffe, og alt jeg gjør, er å se & se på livet på gata, med diesel-aggregatlukt i nesa. Støyen fra aggregatet hører man ikke, den overdøves nettopp av det jeg sitter og ser på: livet på gata nedenfor. Og seinere på dagen kan det hende at jeg skal forflytte meg fra A til B, og da sitter jeg timesvis i kø og traffikkaos og fortsetter med å se & se, fra mitt trygge tilholdssted fra baksetet av en 4×4. (og jeg tenker på Don deLillos bok Cosmopolis, der handlingen er lagt til en kjøretur opp gjennom en gate på Manhattan. ) Og alt dette jeg ser & ser gir meg samme konklusjon hver gang – alt dette kaoset utstråler en slags kollektiv vilje, som riktignok spriker i alle retninger, men som gir Luanda denne enorme energien som man ikke kan la være å bli fascinert av. Luanda er støyende disharmoni, men det groover.
Her i Norge forbinder man Angola med borgerkrig, minerydding, og en debatt om hvorvidt det er bra eller ikke at StatoilHydro er i landet. Og norsk mediedekning fra landet bærer preg av det. Men jeg har tenkt at det må da snart komme en journalist til landet som prøver å beskrive denne energien – og jamen her i helga sendte Erik en artikkel. Det var ikke noe kilde, så det måtte jeg sjekke ut nærmere.
Utdrag fra sms’ing med Erik ang artikkelen:
«er fra GQ july issue».
«såpass. visste ikke at du leste GQ?»
«har fått den av Anna». (Anna er en av Eriks angolanske kollegaer, i slutten av 50-årene)
«hm – l. er byen der menn er menn, vet du»
Luanda – it’s a man’s world. Ta flyet fra Johannesburg, og du skjønner hvorfor. Moderne rallare fra hele verden skal på jobb i verdens hurtigst voksende økonomi. Og dette er ikke menn i dress med abstrakte yrker, dette er menn som tåler å bli skitne under neglene. De skal bygge Angola, og de skal bli rike. Og sett deg i skyggen under en parasoll på en av strand-restaurantene på Ilha’en – og du får bekreftet at dette Luanda is a man’s world. For å bekrefte klisjeene: Angolanske kvinner er kjent for å være Afrikas vakreste – og de som spankulerer på stranda er selvfølgelig de vakreste av de vakre. Sammenliknet med andre typiske «expats-land» så tipper jeg at Angola topper statistikken mht norske menn som har byttet ut kone, rekkehus og et trygt medlemsskap i Folketrygden med lokal kjærlighet.
En journalist fulgte bl.a. Erik på jobb noen dager nå i mai (Erik er geolog, blant annet) – og han endte opp med uttrykket «Luanda er noe ekte mannfolk forstår». Jeg tror ikke det uttrykket kommer på trykk, kjenner jeg mannen i mitt liv rett, men jeg sms’et til Erik at jeg ikke er veldig overrasket over en slik vinkling.
Condo’ene – forstadsstedene der expats-familiene bor – er laget for koner og barn og familieliv. Men Luanda er for gutta. Og jeg må bare innrømme at det er den delen av Luanda jeg har sansen for. Og jeg gleder meg til neste gang jeg skal drikke kaffe med dieselaggregat-lukt i nesa og bare sitte å se & se – og ane groov’en.
Her har du artikkelen fra GQ, bladet der menn er menn: angola-rich-poor-nation_001
Den tar muligens litt tid å lese, men er verdt det! Også for oss som ikke er ekte mannfolk.
Craftprat 