Det mest inspirerende jeg har sett på lenge – bestemor-fotballlaget i en liten landsby i Limpopo-provinsen i Sør-Afrika.
«Mafarana Gogos are the footballing grannies of a remote village in the backwoods of Nkowankowa in Limpopo Province.
Coach Sam Zulu says that many of the team members used to walk with sticks before the team started, but have now thrown them away and can run 200 metres without resting.»
For tiden er det en 29-årig ungdomspolitiker med sterkt selvbilde og svært så rufsete fortid og nåtid, og som sammenliknes med ingen ringere enn Robert Mugabe og Idi Amin, som er en av de mektigste menn i sørafrikansk politikk – med klare ambisjoner om å bli landets president in due time. Hvordan er det mulig??
Mine damer og herrer – la oss presentere: The one and only Julius Malema. Eller Juju blant venner – og fiender.
Julius Malema kommer fra enkle kår, som sønn av en hushjelp og enslig mor i Seshego township i Limpopo, nordøst i Sør-Afrika. Hele hans oppvekst er nokså uklar mht når han ble medlem av ANC og når han gjorde hva, bl.a. sier han selv at han fikk væpnet opplæring i ANC da han var 13 år, dvs etter at ANC hadde overtatt makten i Sør-Afrika og all paramilitær aktivitet for lengst skulle være et avsluttet kapittel. I det hele tatt er det mye uklart omkring Julius Malema – både hvordan han har klart å bli valgt til leder av ANC Youth League, hvordan han har tjent alle sine penger, hvor mye penger han har, hvordan han har råd til en svært ekstravagant livsstil, hva han eier og ikke eier av ymse selskaper og hvordan disse selskapene har en utpreget tendens til å vinne ymse offentlige anbud, hvordan han klarer å påvirke valgresultater både her og der i ANC-apparatet, hvordan han klarer å komme seg unna både anklager om vold og medvirkning til mord, hvorfor ANC-lederskapet ser ut til å være så redd for ham, og ikke minst – hvorfor president Jacob Zuma er så villig til å beskytte ham.
Noe av forklaringen her skyldes den rollen som ANCs ungdomsbevegelse – ANC Youth League – har i Sør-Afrika generelt og ANC spesielt. African National Congress Youth League, ANCYL, ble stiftet i 1944, av bl.a. kjempene innen sørafrikansk politikk og frigjøringskamp: Nelson Mandela,Walter Sisulu og Oliver Tambo. Seinere ledere av ANCYL har inkludert tidligere president Thabo Mbeki, og mange mener vel at de siste lederne, bl.a Peter Mokaba og Fikile Mbalula, ikke akkurat har bidratt veldig sterkt til å opprettholde den ukorrupte og ideologisk demokratiske profilen som ANCYL hadde i utgangspunktet. Peter Mokaba sies blant annet å være opphavet til den svært så kontroversielle sangen «Kill the Boer, kill the Farmer», som er en av JuJus yndlingssanger, viser det seg.
Ungdomsengasjementet i anti-apartheidkampen nyter stor og fortjenestefull respekt i Sør-Afrika, og en sentral hendelse i kampen mot apartheid var Soweto-opprøret 16. juni 1976, da ungdomsprotesten mot bantu-undervisningen startet. Og ANC har alltid lyttet til sine ungdommer, og også gitt dem reell innflytelse. Det var altså et sterkt innhold i ordene Nelson Mandela sa, med adressat til tusenvis av norske ungdommer i forbindelse med Norgesbesøket i 1992: «A cause that is supported by youth, cannot fail».
Julius Malema ble valgt til leder at ANCYL i 2008 – etter en noe uortodoks avstemning, for å si det forsiktig. Jeg for min del må innrømme at jeg ble oppmerksom på denne unge mannen og all hans gjøren og laden for alvor først for omtrent et år siden, sommeren 2009. Men jeg hadde fått med meg at Malema var helt sentral i den opprivende maktkampen mellom president Thabo Mbeki og Jacob Zuma, som førte til at Thabo Mbeki måtte trekke seg som leder for ANC høsten 2007, og deretter også som Sør-Afrikas president, mot slutten av 2008, før hans egentlige regjeringstid var ute. Dette skjedde på ANC-kongressen – som er ANCS høyeste organ, og som samles hvert 5. år. Og med Mbeki ute lå veien klar for Zuma som ny president ved valget i mai 2009. De alvorlige rettslige søksmålene mot Zuma var vel egentlig bare sett på som hindringer som han måtte komme seg forbi på veien til presidentmakten. For med støtten fra Malema, samt den mektige fagbevegelsen COSATU og SACP, kommunistpartiet, var løpet egentlig lagt. Zapiros tegning, som Zuma har saksøkt ham for 7 mill R, handler om det. JuJu er selvfølgelig med her:
ANCYLs nyvalgte leder hvilte ikke akkurat på sine laubær etter valgseieren i begynnelsen av 2008, og han og hans team har reist land og strand rundt for å møte ungdommer på grasrota, fattig og desillusjonert ungdom uten jobb og framtidsmuligheter, og som har sett lite til den forbedringen som ANC under Mandela og Mbeki lovte. Sånn sett klarte ANCYL å få til en folkelig mobilsering, som igjen betydde støtte til president Zuma både før og i forbindelse med valget i 2009. Malemas støtte var en av hovedårsakene til at Zuma vant, mener noen – og derfor har Zuma denne voldsomme lojaliteten til ham. Videre har Malema stått opp for Zuma i andre sammenhenger, i den seinere tid ikke minst i forbindelse med det mye omtalte «love child», Zumas barn nr 20, født utenfor ekteskap høsten 2009, og som eksploderte som nyhet i januar 2010, kun noen dager etter at Zuma giftet seg med sin 4. kone. Og så er det jo også sånn at Zuma har hatt noen hundre korrupsjonsanklager mot seg – noen mener 748 – og det er jo helt klart at Malema vet mye om mye av dette. I det hele tatt, Malema vet mye om alle som har makt i Sør-Afrika, og det vet han å utnytte til sin fordel.
Dessuten er jo de fleste politiske ungdomsbevegelser – uansett land – mer radikale og outspoken enn moderpartiet. Så holdningen har derfor også vært at «guttungen» vokser det nok fra seg, etterhvert som han får mer ansvar.
Så JuJu har fått drevet med sitt i noenlunde fred, som også innebefattter fri utfoldelse av sitt noe hissige temperament og ekspressive språk, ved siden av sine mer skjulte forretningsmessige affærer og aktiv virksomhet som edderkopp. Den offentlige utfoldelsen innebefatter mildt sagt uvanlige uttalelser og stadig synging av sangen «Shoot the Boer, Kill the Farmer» – i et land som fortsatt har reconcilation , forsoning, som hovedfundament for sin politikk.
De siste månedene har det virkelig tatt av – og det henger nok nær sammen med at det nærmer seg oppkjøringen mot ANCs neste kongress, i 2012, og da skal ny generalsekretær og lederskap velges, dvs det er her man reelt bestemmer om hvorvidt Zuma kan få en ny periode som president. Malema er uttalt motstander av sittende generalsekretær Gwede Mantashe, og i det siste er man ikke helt sikker på hvor han står mht Zuma.
Så nå bruker Malema tiden godt, og sørger for å være på avisenes nyhetssider og blir kommentert og analysert opp og ned i mente, samtidig som han sørger for at uttalelsene kommer når han er sammen med «folket». Det er haugevis av uttalelser å ta av – engelske Wikipedia har en bra og utførlig artikkel om Malema, som anbefales! Du leser den her. (faktisk så står det eksplisitt at artikkelen er sjekket for sannferdig innhold – og det skjønner man når man leser. Man kan ellers mistenke bidragsyterne for å smøre ekstra tykt på…)
Et par eksempler på uttalelser følger her:
Det første dreier seg om en tale til studenter, der han gir en definisjon på hva som er forskjellen på en voldtekt og en ikke-voldtekt knyttet til hvorfor han mente at Zuma ble frikjent i voldtektsrettsaken mot ham:
«when a woman didn’t enjoy it, she leaves early in the morning. Those who had a nice time will wait until the sun comes out, request breakfast and ask for taxi money».
Denne ble det bråk av, og Malema ble saksøkt av Sonke Gender Group og ble i mars 2010 dømt for æreskrenkelser, og til å unnskylde overfor kvinnen som anmeldte Zuma for voldtekt ,samt betale R50.000 i oppreisning.
Og hans politiske motstandere, her parliamentsmedlem Patricia De Lille, som er leder for Independent Democrats, får stadig gjennomgå, som her:
«She must go and build her own family and be concerned about the taxes of her husband. If she has got a husband. Patricia doesn’t look like a married woman. There’s no normal man who can marry Patricia. If Patricia has got a husband, that husband must divorce Patricia and come and look for well-mannered and beautiful women in the ANC.»
Og den andre kvinnelige politiske motstanderen, Cape Towns ordfører Helen Zille (Democratic Alliance), mente han nylig at var satanist. Og så var det syngingen av «Shoot the Boer, Kill the Farmer»-sangen, som egentlig heter Ayasab’ amagwala.(feigingene er redde). Det har skapt et veldig oppstyr i Sør-Afrika, der ANC i utgangspunktet definerer denne sangen som del av kulturarven fra anti-apartheidkampen. Men JuJus kontinuerlige offentlige synging av sangen har skapt mye uro og irritasjon, og det ble faktisk en rettslig kjennelse i begynnelsen av april på at Malema måtte inntil videre ikke synge sangen, fram til Likhetsdomstolen (Equality Court) har behandlet saken. Mange jurdiske og politiske eksperter mener at det var et nokså bakstreversk – og litt latterlig – forsøk på å stoppe Malema. Et par dager etter dette ble lederen for det ekstremistiske høyrevridde og hel-hvite AWB, Eugene Terreblanche – som jo til de grader er Boer og Farmer – myrdet nå av to av sine svarte gårdsarbeidere. Det er jo vanskelig å vise til noen sammenheng her, og ingen mener vel egentlig at så er tilfelle, men det ble jo ikke noe bedre av at JuJu bare fortsatte å synge sin yndlingssang, stadig høyere – mens resten av Sør-Afrika mante til ro og orden og holdt pusten, i frykt for at dette drapet skulle utløse en ulmende rasisme og vold, bare uker før Sør-Afrika skal arrangere fotball-VM. Og lederskapet i ANC uttalte offentlig at Malema – og ingen andre i ANC, for den saks skyld, skulle synge sangen inntil videre.
Men omtrent samtidig dro JuJu på tur. Til Zimbabwe. Og der sang han i vei, sammen med hans gode venn Robert Mugabe og hans parti, Zanu-PF, og uttalte seg negativt om statsminister Tsvangerai, som representerer opposisjonen i Zimbabwe, MDC. Og vel tilbake i Sør-Afrika holdt JuJu en pressekonferanse, der han talt ildfullt i forsvar for Mugabe og ditto negativt om Tsvangerei og hans parti, som han mente levde fjernt fra vanlige zimbabweres virkelighet, der de flottet seg med kontorer i den posche bydelen Sandton i Johannesburg. BBCs journalist spurte da om det ikke var så at Malema selv bor i Sandton (som han gjør), og da sprakk det fullstendig for JuJu. Han skjelte BBC-journalisten ut etter noter, og kalte ham bl.a «bastard» og «bloody agent» med «white tendencies» . Alt dette finnes som video på utallige websider, som f.eks på You Tube, og det er også kommet div musikalske tolkninger av utbruddet. Enden på visa var at BBC-journalisten ble kastet ut – med Malemas ord: «Security Guard, can you please escort this thing out the room».
Først DA grep Zuma inn, og sa offentlig at nå er det nok. Politiske kommentatorer påpeker at dette skjedde fordi nå handler det om Sør-Afrikas internasjonale anseelse like før fotball-VM, og Sør-Afrikas rolle som det internasjonales samfunnets forhandler og mediator mellom partene i Zimbabwe, knyttet til den skjøre regjeringsalliansen mellom Mugabe og Tsvangerai. ANCs disiplinær-komite, som består av respekterte medlemmer i partiets eksekutivkomite, har kalt Malema inn på teppet for høring, og har bebudet at det kommer «disiplinære tiltak» mot ANCYL-lederen. Første del av høringen fant sted 3. mai, neste del 11. mai. Lite har lekket til media – i utgangspunktet nektet Malema og ANCYL for at noen som helst høring har funnet sted, men det spekuleres i om Malema muligens har lykkes i å splitte komiteen, bl.a ved å spille kortet med at komiteens medlemmer omfatter personer som i utgangspunktet er hans fiender, og på den måten få dem erklært inhabile. Det hele kan således ende nokså resultatløst med hensyn til den bebudede disiplineringen. I såfall er det nok et bevis på at Malema får stadig større makt i sørafrikansk politikk.
For tiden er Malemas hovedsak kampen for nasjonalisering av gruveindustrien i Sør-Afrika, og han snakker også mye om jordreform. Uten eiendom til jorda er din stemme intet verdt, sier han energisk til «folket». Selv om energiministeren og ANCs lederskap sier at nasjonalisering IKKE kommer på tale, og Zuma forsikrer utenlandske investorer om akkurat det, så fortsetter JuJu med sitt, og sier: Det blir nasjonalisering av gruvene. Ikke noe mer snakk om det. På hjemmesida til ANCYL er det for tiden avstemning over hva man skal bruke gruvepengene til. Og JuJu fortsetter å dra på tur – nå i slutten av april foretok han en studietur til Venezuela for å lære mer om nasjonalisering av Hugo Chavez.
Zapiro har selvfølgelig sine kommentarer om Malema. I den første tiden tegnet han ham ofte som en baby, med bleier, så som her:
Men ettersom det ble klart at både Malemas selvbilde og makt er omfattende størrelser, så har tegningene fått et litt annet uttrykk. Dette er den siste – legg merke til klokka til JuJu, som har vært mye omtalt. Hvordan han kan ha råd til Rolex, på bakgrunn av den lønnen han oppgir å ha? Hans svar er at det hvite dominerte media ikke unner en svart afrikaner status og velstand.
Noen mener at media bør ignorere Malema og ikke gi ham all denne spalteplassen, mens andre mener at nettopp det vil være enda mer farlig. Denne uka var JuJu å finne på Time Magazineslite flatterende 2010- liste «The world’s 100 least influentials» (som er anti-lista til den tilsvarende prestisjetunge lista over de 100 mest innflytelsesrike – og hvorfor de kaller disse for least influentials er jo litt ulogisk, men sånn er det nå) – og han omtales stadig oftere i utenlandske medier. Det finnes også en egen side med samlinger av Malema-uttalelser: www.classicmalema.co.za
Du kan faktisk følge Malema på twitter @Julius_S_Malema. Litt i tvil om han skriver de meldingene selv – den siste jeg leste var noe med Jesus. Og han har også nylig fått seg egen hjemmeside: www.juliusmalema.co.za. Litt uklart hva han har tenkt å oppnå med den, men han er jo blitt en A-kjendis i Sør-Afrika, og deltar i ymse jet-set-sirkler.
I det hele tatt, det er mye man ikke vet om Malema, og hva som egentlig foregår oppe i hodet hans. Men at han har makt, det er udiskutabelt. Hvor mye, gjenstår å se. Imens må man jo bare fortsette å stille seg spørsmålet: Hvordan er det mulig???
Tror jeg begynner dette innlegget med en Zapiro-tegning:
For de som ikke har fått det med seg – dersom de i det hele tatt finnes – Sør-Afrika skal til sommeren altså arrangere fotball-VM – eller mer korrekt – 2010 FIFA World Cup.
FIFA står for «Fédération Internatonal de Football Association», og er en slags fotballens FN. Alle lands nasjonale fotball-ligaer kan være medlem, og disse har igjen mandat fra sine lokale klubber. I det hele tatt – på papiret er FIFA en demokratisk organisasjon. Og går du på hjemmesiden deres, så ser det jamen ut som om FIFA er til for å gjøre verden til et bedre sted – og de synes det er på sin plass å nevne, ubeskjedent nok, at de har flere medlemmer enn FN. Og dette er hva de skriver om motivasjonen bak FIFA og hvorfor de eksisterer:
«The world is a place rich in natural beauty and cultural diversity, but also one where many are still deprived of their basic rights. FIFA now has an even greater responsibility to reach out and touch the world, using football as a symbol of hope and integration.»
Hovedoppslagene på hjemmesiden om selve organisasjonen handler om politiske, sosiale og kulturelle ting, der fotballen bare er et middel for å nå større mål. Organisasjonen er sveitsisk registrert, med hovedsete i Zürich. Men dersom du tror at FIFAs organisasjonsform og mission statement tilsier at det de driver med er en form for veldedig non-profit, der alt overskudd går tilbake til fotballens trengende her på jorden, så tar du veldig feil. FIFA handler om penger. Mye penger. Det gjør jo også FN – men der FN ikke klarer å få land og regjeringer til å betale sine kontingenter og forpliktelser, så klarer FIFA effektivt å drive inn pengene de skal ha – i tillegg til at de får regjeringer til å bla opp, ta økonomisk risiko og hoveregningen – og i tillegg til å rydde vei for dem, bokstavelig talt.
For det er dette som er det oppsiktsvekkende med FIFA – med sin kommersielle forretningsvirksomhet har organisasjonen så stor makt at man får regjeringer til å endre gjeldende lover, kun for å tilfredsstille FIFAs krav. Dette har skjedd i Sør-Afrika i forbindelse med fotball-VM knyttet til lovgiving om IPR – Intellectual Property Rights – altså åndsverklovene. FIFA har stilt så harde krav mht beskyttelse av sine varemerker – trademarks – slik at Sør-Afrika måtte endre gjeldene lover. Og for ordens skyld – lovgivingen på dette var overhodet ikke svak eller gammeldags i Sør-Afrika i utgangspunktet. Den bare passet ikke FIFA.
Det er ikke småtterier FIFA nå eier av varemerkerettigheter i Sør-Afrika. Her er lista – direkte sakset fra de offisielle dokumentene om saken:
Varemerker fungerer slik at det er kun varemerkeinnehaveren som kan bruke disse merkene (her: ord eller kombinasjoner av ord, i tillegg til de 3 symbolene som er nevnt helt først) i kommersiell/markedsføringsøyemed. Etter at loven var endret og søknaden om varemerkeregisterering var innvilget på rekordtid, oppstod problemene. For hva skulle pressen gjøre? Det blir liksom ikke samme susen over artiklene og overskriftene når mediehusene må skrive «Velkommen til Sør-Afrika og du-vet-hva-vi-mener-arrangementet, som går av stabelen nå i året etter 2009» . Så pressen har fått dispensasjon og har inngått en del avtaler med FIFA. FIFA skjønte vel raskt at de hadde mest å vinne på det.
Lovendringen og FIFA dikatoriske makt har jo ikke gått upåaktet hen, og mange har engasjert seg i debatten om hvor hardt FIFA har tenkt å slå ned på misbruk av deres varemerkerettigheter. Og FIFA er nidkjære i den anledning og har engasjert advokater over hele landet til å ivareta FIFAs Right Protection Programme. Og nå er de første sakene kommet på bordet – hittil er 3 selskaper saksøkt for overtredelser:
Det ene er en liten taverna i Pretoria, som hadde malt «2010 World Cup» på taket i begeistring over arrangementet, det andre selskapet het Executive African Trading og solgte nøkkelringer der det hadde sneket seg inn en liten «2010 World Cup», og det siste var et selskap som kalte seg «World Cup Homes» som drev med utleie av boliger i forbindelse med nettopp World Cup.
Og straffen? R5.000 (ca Nok 4.000) per overtredelse per varemerke, subsidiært 3 års fengsel.
Men nå – under 100 dager før turneringen begynner, intensiveres jakten. I Cape Town, som nylig er kåret til å befinne seg på den tvilsomme plasseringen som verdens 5. farligste by, målt i antall drap per innbygger, og som således har nok av utfordringer mht lov og orden , er det nå 30 politifolk sysselsatt kun med å finne business’er som ikke respekterer FIFAs varemerker. Og for ordens skyld – det er ikke FIFA som betaler for disse 30 politifolkene, den betalingen tar vertskapet seg av.
Argumentet FIFA bruker er at de må drive med dette her, for at ikke noen gratis skal kunne berike seg på det andre har betalt for. Og de andre – det er Adidas, Coca Cola, Sony, Visa, MacDonalds og Emirates og den slags. Og de har betalt opptil 1 milliard USD hver for å kunne bruke varemerkene. Og derfor må de beskyttes mot nøkkelringer laget i en garasje i Sunnydale i Durban.
Da Sør-Afrika ble tildelt VM i 2004 var det jubel blant håndverkerne jeg kjenner. Her så man for seg hvordan lokal grasrotproduksjon kunne få sin bit av fotball-eventyret, og man satte i gang med å lage en haug med fotballrelaterte produkter. Men jubelen gikk fort over til at man holdt – og holder – pusten. For fort kom hverdagen- INGEN av de offisielle VM-produktene som turistene skal kjøpe, er laget i Sør-Afrika, og i tillegg må man altså ikke så mye som forsøke å lage noen kopier eller egne artige vinklinger på temaet som kunne være i nærheten av FIFAs varemerker. Aldri har det vært mer midler og kurs og opplæring tilgjengelig for den jevne håndverker som nå – men alle disse opplæringstiltakene handler ikke om håndverk, men om håndheving – av FIFA-regler. Om hva man IKKE kan gjøre, så sant man ikke har R5.000 til overs. Og det har man jo som regel ikke når man er en håndverker på grasrota.
Og dette altså i landet der nettopp grasrotas kreative uttrykk og tolkninger av nyheter, hendelser, politikk og populærkultur er levende unikt og berikende, både for landet selv og for alle som besøker det. Besøk et lokalt marked eller en av de mange Craft-butikkene – og du vil se kreative etterapninger og tolkninger av alle slags varemerker, utført i alle slags materialer og alle slags håndverksteknikker. Og det er dette som gjør Sør-Afrika til det dynamiske landet det er, ikke bare innenfor Creative Industries-segmentet, men som nasjon.
Men nå er det FIFAs varemerker som gjelder. Og de omfatter ikke beskyttelse av Sør-Afrikas sjel.
Jeg var nylig innom en liten landsby i Eastern Cape – langt fra fotballVMs sentrum. Der traff jeg en ihuga fotball-fan. Hun hadde laget et veggbilde i perler som hun gjerne ville selge meg. World Cup 2010 stod det. Får håpe FIFAs forlengede og godt betalte arm aldri finner fram til den landsbyen – ingen der som tjener 5.000 – i året. Men dersom de finner fram, kanskje det er å håpe at de tar med seg noen Adidas-sko og gensere, og litt MacDonalds – i deres kamp for alle som er «deprived of basic rights»?
Det var jo selvfølgelig et utilsiktet sammentreff – men mens jeg i dag har sittet her i Cape Town og lest kommentarer til president Zumas State of the Nation Speech, som han holdt i går i forbindelse med åpningen av Parlamentet, så falt øynene mine på et sitat av Winston Churchill:
” Success is going from failure to failure without a loss of enthusiasm”.
Sitatet hadde i utgangspunktet ikke noe med hva jeg satt og leste om, det var rett og slett en nett-annonse. Sørafrikanerne er flinke, veldig flinke, til å lage gode reklamer, og de simpelthen ELSKER å bruke sitater og ordspill i dem. Og jeg har plukket opp mange gode poeng, sitater og ordspill opp gjennom årene ved å se på reklame her i landet. For eksempel den svære reklamen som hang på utsida av O.Tambo-flyplassen i Johannesburg i lang tid – ”I am a slow walker, but I never walk backwards”. Det var reklame for Johnny Walker, whisky-merket, altså – og sitatet var av Benjamin Franklin. Intet mindre. Og jeg har brukt det sitatet som slagord og oppmuntring for Isandi, som ikke kan beskyldes for å stå for gasellevekst, akkurat – og rødmer ikke et sekund over at jeg har stjålet slagordet fra en reklameplakat for noe så lite moralsk høyverdig som whisky.
Men altså tilbake til dagens sitat. Jeg sendte det umiddelbart til en god venn som ville forstå dybden i det, og som jeg vet ville assosiere masse med sitatet. Som han også gjorde – og jeg tror han sendte det videre her og der – kloke ord fra Afrika, selv om sitatet ikke kom herfra, så er det her de vet å bruke det. Eller hvem vet – kanskje Winston Churchill pønsket ut dette mens han var i Sør-Afrika, som journalist under Boer-krigen? Nåvel.
Og selv tenkte jeg at det sitatet oppsummerte egentlig situasjonen – og utfordringene – her i landet. Mottakelsen av Zumas tale er lunken utover de svorne ANC-rekker, som vel er å vente. Heller ikke i Norge er det kjempebegeistring å spore hos opposisjonen når kong Harald har lest trontalen ved åpningen av Stortinget. Men i motsetning til i Norge, hvor ingen analyserer selve taleframføringen hos kong Harald som indikator på regjeringens bebudede politikk, så gjør man det her. I Afrika er man opptatt av stil. Så analysene fra de mest respekterte kommentatorene sier at ikke bare var det mangel på konkret innhold fra Zumas side, det manglet også engasjement. Zuma klarte ikke å utnytte det potensialet som lå i det historiske momentum som dagen i går hadde – på dagen 20 år siden Mandela gikk ut fra fengselet som en fri mann. Debatten i dag har faktisk gått mer på om dette manglende engasjementet i Zumas framføring er et svakhetstegn, mer enn selve politikken og løftene han la fram. Og dette handler igjen om 2 ting – den oppstandelse som offentliggjøringen av Zumas barn nummer 20 har skapt, og spørsmålet om Zuma egentlig har noen visjon for sitt land. At maktkampen i ANC mellom Mbeki og Zuma faktisk kun handlet om nettopp det – maktkamp, og ikke om politikk.
Men så sier kommentatorene videre at dette spiller for så vidt ingen rolle om ANC ikke klarer å skape jobber, avskaffe uverdige boforhold og forbedre utdanningssystemet, så lenge entusiasmen for Zuma fortsatt har gjenklang i det dype laget av befolkningen, hos folk flest. Mange av kommentarene fra ”folk flest” på nettet bekrefter det – en skriver for eksempel at han vil stemme på ANC helt til Jesus kommer tilbake. Det er for øvrig et sitat han antakelig har plukket opp av nettopp Zuma.
Så et nederlag er ikke motsatsen til suksess – poenget er å fortsatt være entusisastisk, tross nederlag på nederlag. Du må beholde stilen, rett og slett. Og det er der man lurer på om Zuma nå er i ferd med å miste taket.
Men hva var sitatet egentlig reklame for?
Et lederutviklingsprogram i regi av Stellenbosch University Business School. Samme status her i landet som BI har i Norge. Og hvordan reklamerer BI for sine kurs og studier? Tja, jeg vet faktisk ikke. Har sant og si aldri lagt merke til noe reklame fra BI. Men den finnes sikkert. Men den er vel ikke ment for å skape assosiasjoner. Eller entusiasme. Den skal vel skape resultater, tenker jeg. Hva nå enn det er.
Jeg har altså prøvd å følge med på hva sørafrikanske aviser skriver om attentatet på Togos landslag i fotball i forrige uke i forbindelse med Africa Cup of Nations i Angola – på mange måter en slags oppvarming til fotball-VM seinere i år. Og her er oppsummeringen, sammenfattet i ett punkt:
1. Man er oppgitt – to put it mildly – over vestlige mediers dekning av saken.
Og dersom du tror det er bare svarte sørafrikanere som er irritert over nok en bekreftende stereotypi av Afrika, så tar du feil. Den mest irriterte av alle er spaltisten i Mail & Guardian, Chris Roper – anbefaler å lese hans kommentar: » There is no Pea » . Adrenalinet tyter ut mellom linjene i hver setning.
Men det skal også sies at Cabinda-saken har fyret opp under landets egne mediers fokus på lokal kriminalitet under fotball-VM – to journalister må stille i retten i neste uke for å ha intervjuet to kriminelle som sier de vil fortsette å være kriminelle også under VM. Dette går helt klart på pressefriheten løs. Les om det her i Business Day . Og Business Day, som jo er kjent for bare å være seriøs, har også hatt en sak om mulighet for AlQaida-grupper i Sør-Afrika. Men landet er først og fremst veldig opptatt av å bekjempe den «vanlige» kriminaliteten – og myndighetene ønsker og trenger å framstå med handlekraft. Leste i dag at i KwaZuluNatal-provinsen, med ca 9,5 mill innbyggere – arresterte politiet over 49.000 (altså førtini tusen) mennesker i løpet av det som kalles Festive Season. (midten av desember til begynnelsen av januar). Det var jo et imponerende tall – dersom man fortsetter i samme tempo, så betyr det at man i løpet av ett år vil ha arrestert nærmere 600.000 i KwaZulu Natal.
Nå er det jo mye gjenganger- og seriekriminalitet, så det er ikke slik at hver 15. person du møter på gata, uavhengig av alder, er en kriminell . Men alle i Sør-Afrika er fullstendig klar over utfordringene og problemene knyttet til den høye kriminaliteten – og de, både enkeltpersoner og myndigheter, er veldig klar over at fotball-VM kan bli ødelagt av dårlig rykte – så da får heller pressefrihetsprinsipper vike. Fant en rapport som er lite hyggelig lesning: Crime Statistics . Tallene der forklarer mye av adrenalinet over vestlige mediers dekning av Cabinda-attentatet og koblingen mot fotball-VM.
Sør-Afrika har nemlig nok som det er.
Den ufattelige tragedien på Haiti topper ikke statistikken over mest lest på nettavisene. I skrivende øyeblikk er «må selge mer ekstrem sex», «haien var lengre enn en minibuss» og «her skyter norske skarpskyttere opprørere» mest leste oppslag på hhv aftenposten.no, dagbladet.no og vg.no.
Så da kan jo jeg gi mitt bidrag til å differensiere nyhetsbildet ytterligere:
Har noen sett Tiger?
For best som det var – på min lille research på sørafrikanske nettaviser om reaksjonene på angrepet på Togo-spillerne i Kabinda – så kom jeg over nyheten om at Tiger Woods – som ingen har sett offentlig siden han trakk seg som aktiv golfspiller på ubestemt tid en gang i november og som hele verdenspressen nå jakter på – er observert i Cape Town. I Bishopscourt, mer nøyaktig – for den mer lokalkjente, det er området der Kirstenbosch botaniske hage ligger. Der er det nemlig et rehabiliteringssenter, og pålitelige kilder sier at Tiger er pasient her. Tiger er dessuten observert mens han handlet solkrem av merke Clinique på Stuttaford-butikken på Waterfront.
Og vil du lese mer detaljer om dette – så gjør du det her: http://www.mg.co.za/article/2010-01-13-spot-the-tiger Og for ordens skyld – saken kjøres ikke som toppnyhet.
Verdenspressen venter i spenning på et ferskt bilde av det forsvunne golf-esset, og et slikt bilde er verdt MYE PENGER. Visstnok USD 500.000, eller så. Jeg har sjekket med ymse venner i Cape Town og omliggende områder, men ingen har sett Tiger. Men de jobber med saken, og jeg venter fortsatt svar fra venner i Khayelitsha township. Kanskje de har sett ham? Kjente personer – og andre – har det jo med å dukke opp i townshiper når de er på besøk i Sør-Afrika, medbragt en liten donasjon. Og det kan jo hende det finnes kjendiser som gjør dette, uten media på slep??
Da Tiger-saken sprakk i media, så leste jeg en seriøs aviskommentar om at det Tiger nå trengte, var å offentlig opptre i et talk-show, sammen med sin kone – da ville verden tilgi ham og sponsorverdiene ville kunne reddes. Og det tv-showet som var best egnet for dette, var Skavlan – ettersom dette er verdens beste talk-show, sett fra denne kommentatorens ståsted, kombinert med det faktum at Tigers kone er svensk.
Tiger Woods fulgte ikke dette rådet og har ikke opptrådt i noe talk-show, men tvert i mot har han gjemt seg omtrent så langt unna Skavlan man kan komme – i Sør-Afrika.
Det er bare å innse det – Norge og våre synpsunkter på ymse verdensbegivenheter er og blir for spesielt interesserte. Og det er stusselig få verdenskjendiser som besøker oss, og det er veldig få andre enn oss som synes at det vi finner på her med mote, kultur og design er noe kult, som regel har vi dessuten heller ikke funnet på det selv, vi hermer mest. Sør-Afrika derimot, virker som en magnet – både på verdenskjendiser og folk opptatt av mote, kultur og design.
Og det er da jeg forundrer meg over at det blir her i Norge sett på så veldig SPESIELT – og for den saks skyld – MORALSK HØYVERDIG – å forhandle produkter fra Sør-Afrika. «Isandi er så annerledes og idealistisk som satser på Sør-Afrika,» får jeg høre. Ja, mulig Isandi er både annerledes og idealistisk. Men det er IKKE fordi vi satser på Sør-Afrika. Sør-Afrika er et viktig land i verden på nesten alle samfunnsområder, for de som ikke visst det: Sør-Afrika er sett på som et av verdens ledende land innen «creative industries», sammen med land som Japan og USA.
Og altså – det er i Sør-Afrika de har sett Tiger.
Craftprat 