Her er kronikken jeg skrev på oppfordring av Vårt Land. Som først var godkjent, men som i siste liten ikke ble godkjent allikevel. Før du leser den, bør du også lese forrige innlegg: Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land.

Og med dette avslutter jeg for min del i denne omgang debatten rundt Den grå fargen. Og går tilbake til mine Steve Biko-studier: I write what I like.

Yihla Moja.

_________________________

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg har alltid blitt tatt for å være utenfor av de som er innenfor. Innenfor Den Norske Kirke. Utafor og innafor, som vi sier på min dialekt.

Det startet i tenårene, første gang da jeg som 13-åring ble forkynt ekstra hardt til om de 10 brudepiker uten olje av predikanten som besøkte ungdomsklubben, etter at jeg i vanvare hadde kommet med en spontan kommentar. Da jeg var kristenruss ble jeg bedt høyt for av emissærene fordi jeg hadde foreslått å synge en sang av Bjørn Eidsvåg. Og på mitt studiested i Trondheim, i myldrehallen på Gløshaugen, ble jeg hyppig stoppet av de som mente at jeg ville ha godt av å ”møte Jesus”, gjennom å bli med på Studentlagets ”Bibelgruppe for nysgjerrige”. Det er ikke utenkelig at jeg svarte at jeg ikke hadde tid til slik introvert selvopptatt sysling med sjela, for jeg var mer enn opptatt som dirigent i Trondheim Ten Sing – og den gruppa har sine utfordringer, kan du si.

Jeg vet altså ikke hvorfor det er slik. Kanskje fordi jeg likner på mor. Hun ble også ofte tatt for å være utafor av de som er innafor. Men begge har vi levd godt med det, og faktisk syntes det hele var litt komisk.  Mor mente til og med, med et smil, at det var en slags parallell til Moses sine 40 år i ørkenen. Hun likte slike bibelske bilder, mor, særlig dersom det kunne pense inn på hennes teologiske yndlingstema: Ørkenvandringsmotivene. Så det var til å leve med, å være utafor. Helt til mor ble alvorlig syk – og hun fortsatt ble sett på som utafor av de innafor. Da var det ikke lenger noe å le av.  Da gjorde det bare vondt.

Mor døde i februar, etter dette som omtales i dødsannonsene  som ’et langt sykeleie’. Å, disse lange sykeleiene, vet de som ikke har opplevd det, hvor detaljert det går an å oppløses som menneske? Disse stadig mer forkrøplede fingrene og deformerte hendene som etter hvert ikke kan holde noe, blikket som etter hvert ikke ser, beina som ikke bærer, smilet som ikke smiler, munnen som ikke kan snakke, hals som ikke kan svelge.

Og hele tiden, gjennom alle disse årene – mors egen utrettelige kamp for å bevare seg selv. Jeg har aldri sett et menneske prøve å leve så opp til Forkynnerens ord om at du må bevare ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet ditt går ut fra det. Og derfor ønsket mor så veldig å fortsatt være opptatt av det som alltid tidligere hadde fått hjertet hennes til å banke fornøyd og glad: Pene klær og sanselige ting, programmer på P2, kryssord, historie, matematikk – og teologi. I godt voksen alder hadde mor tatt kristendom grunnfag, og som før nevnt, hun var levende opptatt av ørkenvandringsmotivene.

Det var da jeg kom i kontakt for første gang med Kirkens Servicetorg, som menigheten mor tilhørte, kaller sitt kontor. Jeg ringte dit for å høre om en av prestene kunne komme på sykehjemmet og samtale med mor om, ja, nettopp ørkenvandringsmotivene. Hun var ensom blant alle demente på lukket bofellesskap, og ønsket å samtale om noe med substans. Kirkens Servicetorg svarte kontant nei, det hadde prestene ikke tid til.  Det var utafor hva de drev med. Og dette ”det” var altså min mor.

Også den siste uken mor levde prøvde hun å bevare sitt hjerte. Pleierne visste det, som de hadde visst det hele tiden mens mor hadde sitt liv og hjem på rom 208. Og de hjalp henne så godt de kunne. Å, denne deilige fuktighetskremen til Inger! Vi smører henne inn, for da blir hun glad. Og husk å sette på musikk på CD-spilleren hennes, Inger liker det.  Hvilket halskjede skal du ha på deg i dag, Inger? Det med rav? Ja, nettopp – jeg leser det på rynken mellom øynene. Og armbåndet? Det røde i krokodille med Swarovski? Ja, selvfølgelig. Og frisøren var jo her i forrige uke, du har jo så vakker glans i håret, matcher neglelakken din. Og den fine ulljakken i blåtoner, den er flott igjen nå, Inger, en av oss tok den med hjem og vasket for hånd med Milo, du vet, den ville ikke ha tålt sykehjemsmaskinene. Og husker du allsangstunden nylig, Inger, vi sang jo Nystemten til din ære, bergenser som du er.

Men så kom døden til rom 208. Det var ikke noe hjerte igjen å bevare.

Da mor skulle bisettes ble hennes utenforskap for Kirken enda mer tydelig.  Tidspunkt for begravelsen ble ikke bestemt uten en porsjon sukk og stønn fra Servicetorget, vi rotet visst til i ukeplanen, og det tok 6 dager fra dødsfallet til presten som skulle forrette tok kontakt. Da vi oppsøkte Servicetorget på selve begravelsesdagen var det ingen som hilste på oss, jeg tror ikke de ønsket å bli forstyrret i sin vaffelspising. I selve begravelsen leste presten mors navn feil. Minnetalen hadde vi selv skrevet, men ble framført av presten med en mengde lesefeil. Prekenen var tydelig gjenbruk, og det var jo i og for seg helt greit, så sant det hadde vært en god preken.  Og etter begravelsen forsvant presten like fort som Servicetorgets representant hadde kommet.

Jeg var den i begravelsesfølget som var mest lei meg og oppskjørtet etterpå. De andre kommenterte tørt at det kunne ha vært verre, ettersom det ofte er verre, når sant skal sies. Og hvorfor tok jeg så på vei, jeg som alltid med en god porsjon selvironi hadde akseptert min skjebne som utafor? Men jeg var lei meg og oppskjørtet. For Kirken hadde behandlet min mor, en av våre aller minste og svakeste, som en person og en skjebne som ikke vedkom dem. Det var jo bare en gammel dame fra sykehjemmet, og de som havner der er jo så utafor.

I tiden etter mors død og begravelse har jeg grunnet på spørsmålet: Når Kirken ikke er til for slike som min mor og oss sørgende, hvem er den da til for? Jeg har samtalt, diskutert og delt tanker. En klok venn skrev: Vi skal slutte å mase om at de andre, de i det hektiske livet, mangler i Den Norske Kirke. Vi er bra nok vi som er der. Det er verdig å være gammel. Det er helt liv å være gammel. Det er godt nok å være gammel.  En annen observant venn skrev: Kirken er ikke lenger førstelinja for sorgarbeid. Det er overtatt av begravelsesagentene, som er profesjonelle på feltet. Alltid på jobb. Så hva er igjen for Kirken da? Og en tredje venn: Teologiutdannelsen er lagt opp som om prestene skal bli forskere, mens det de trenger er formidlingskunnskap og praktisk trening på dette. Hvorfor kan en skuespiller, selv en som ikke er profesjonell, gi integritet til en rolle, forestilling etter forestilling, mens en preken i en begravelse virker overfladisk og uten substans?

Og opp i det hele – et menighetskontor som kaller seg for Kirkens Servicetorg. Når fikk Kirken det for seg at den skal drive med service?

Kirken har mistet mye av sin legitimitet i vanlige menneskers liv. Det blir færre og færre som føler seg innafor. For å gjenreise noe av legitimiteten, så bør Kirken engasjere seg i de eldre rundt omkring på sykehjemmene.  De som havner der er jo så utafor. Men nettopp derfor fortjener de å komme innafor.

Fordi en mann en gang sa: La de minste komme til meg.