Stikkord: Vondeling

  • Frem fra glemselen – 600 engler som aldri var bestilt

    Frem fra glemselen – 600 engler som aldri var bestilt

    Da Englefabrikken startet opp – den gangen englene ble kalt Vondeling-engler fordi de ble laget i Vondeling-landsbyen – så var dette et prosjekt i regi av sosialdepartementet i Eastern Cape-provinsen, med det mål å gjøre noe med håpløsheten i den lille landsbyen. Dette var i 2006, og på den tida trodde sørafrikanske myndigheter på håndverks-kooperativer som en løsning på så mangt. Og derfor ble Vondeling Optel Craft startet. Og fordi Isandi også trodde at håndverks-kooperativer var en løsning på så mangt, så er resten historie, som man sier.

    De to-tre første årene ble Vondeling Optel Craft fulgt tett opp av Gardi og Hannelie, to konsulenter som var leid inn av sosialdepartmentet til å hjelpe gruppa med alt fra opplæring i selve håndverksteknikkene, utvikling av produkter, innkjøp av materialer og grunnleggende bedriftøkonomi. Ja alt, bortsett fra markedsføring – det ble sett på som «out of reach», tross alt snakker vi om en svært isolert og avsidesliggende landsby i et av Sør-Afrika minst befolkede områder, og der innbyggerne knapt kunne lese og skrive.

    Gardi og Hannelies engasjement inkluderte selvfølgelig mye kommunikasjon, men dette er mange år før mobiltelefon blant fattigfolk på landsbygda ble vanlig, slik det er i dag. Det fantes heller ikke noen mobilmast som dekket Vondeling. Men fasttelefon fantes, i form av en telefonkiosk i landsbyen.

    Da englene virkelig begynte å ta av, i form av at Isandi kjøpte inn i stort antall fordi nordmenn – og svensker! – elsket disse englene, så fikk Vondeling Optel Craft sin egen telefon av kommunen. Og denne var helt sentral i all kommunikasjon i lang tid. Ikke minst da konsulent-støtten til Vondeling stanset, og de skulle klare seg på egen hånd. Da betydde fasttelefonen alt. Hannelie fortsatte heldigvis som frivillig mentor, og hun var kontakten mellom Isandi og Vondeling Optel Craft. Uten henne hadde det ikke gått. For det hadde ikke hjulpet om jeg ringte til telefonen i Vondeling, for på dårlig linje fra Norge var engelsk enda vanskeligere å forstå. Jeg prøvde noen ganger – det gikk ikke noe særlig bra.

    Engle-bestillingene fra Norge fikk derfor denne logistikken: Jeg sendte epost til Hannelie med bestilling- Hannelie ringte Vondeling Optel Craft og leste opp bestillingen på telefonen på afrikaans – Vondeling-gruppa lagde englene – Farmeren som kjørte forbi Vondeling-landsbyen på vei til Willowmore for å foreta de månedlige innkjøpene tok med seg esker med de ferdige englene og leverte dem på bensinstasjonen – Samtidig ringte Vondeling-gruppa Hannelie for å fortelle at englene var ferdige og at de kom i så og så mange esker som veide og målte x og y – Hannelie sendte så epost til meg om at englene er ferdige og her er eske-målene, og nå kan du kan betale inn på Vondelings bankkonto i Willowmore – Jeg lagde så en «ordentlig» faktura, som kunne brukes til eksport, for i Vondeling var det ingen PC eller den slags, alt ble skrevet for hånd – Jeg sendte så epost til Isandis speditør i Cape Townom om at englene var ferdige og stod i esker på bensinstasjonen i Willowmore, vedlagt er eksport-faktura og her har du målene og vekten på eskene – På mystisk vis og med mange involvert kom engle-eskene til slutt til Cape Town og kunne så sendes til den andre siden av jorda.

    Og så – noen uker seinere ble englene pakket opp i Norge, og da hadde de ikke sett dagslys siden de noen uker eller måneder tidligere hadde blitt pakket ned i Vondeling. Det er jo et mirakel at det gikk så bra som det gjorde. Og det var virkelig mange gode krefter involvert.

    Men det gikk ikke alltid etter planen. En gang – jeg tror det var i 2009 – pakket vi opp en stor bestilling på 600 engler. I eskene var det 600 Levona-engler. Problemet var bare at vi hadde ikke bestilt Levona-engler, vi hadde bestilt mange andre engler. Og de 600 Levona-englene hadde heller ikke med kort – (dette var før navnelappenes inntog). De var bare pakket inn i en plastpose. Skikkelig krise, egentlig. «Hva har skjedd?» spurte jeg Hannelie i en epost. Det gikk noen dager – og så kom svaret: «Vondeling hadde mest lyst til å lage Levona, og de trodde ikke det gjorde noe, for du sier jo alltid at alle englene selger. Og når det gjelder innpakkingen så hadde de ikke flere kort».

    Så da satt vi der da, med 600 engler vi ikke hadde bestilt. Og uten de englene som vi hadde bestilt, og som forhandlere og kunder rundt omkring i landet ventet på. Det er i sånne situasjoner at man må tenke: «Og hva kan vi lære av dette?» For det er jo alltid noe å lære, som en klok person sa til meg i unge år: «Det er ikke nederlaget i seg selv som er interessant, men hva du lærer av det.».

    Så, hva lærte jeg?

    For det første – at engler kan brukes til så mangt: Når det er riktig mange av dem, så kan de for eksempel bli til en kjole :).

    Dernest, når man sier at alle engler selger, så må man ta konsekvensen av det man sier. Selv om jeg egentlig hadde sagt dette til dem for å skryte av den stadig bedre kvaliteten, og generelt for å være veldig positiv. Altså, vi kunne ikke sende de 600 ikke-bestilte englene tilbake. Isandi har jo aldri hatt mange penger, så å måtte betale for 600 engler man ikke hadde bestilt + frakt og fortolling – det merket bankkontoen. Så jeg begynte å være mer ærlig i mine tilbakemeldinger. Isandi hadde ikke råd til noe annet.

    Og dette med manglende kort skyldtes jo at det gikk under «markedsføring», og ikke som en del av produktet. Og markedsføring hadde håndverksgruppa ikke lært noe om. Så derfor – heretter ble innpakking og alt dets vesen del av produktet. En Vondeling-engel var ikke komplett før den var pakket inn på vakkert vis.

    Og den viktigste lærdommen: Det må bygges opp et eller annet i Willowmore, som kan fungere som lager, både for engler og materialer, som kan ta seg av kvalitetskontroll, som kan være bindeledd mellom Vondeling-håndverkerne og markedet.

    Og det var det som i 2013 ble til Karoo Angels.

  • Et hittebarn som er plukket opp.

    Jeg glemmer alltid å fortelle det – hva Vondeling Optel Craft betyr. Vondeling er jo navnet på landsbyen – opprinnelig en togstasjon – og navnet betyr noe så uvanlig som «hittebarn«. Da håndverksgruppa i Vondeling startet opp, fant de selv på sitt navn: Vondeling Optel Craft. Optel betyr å bli plukket opp – så navnet betyr altså noe sånt som «hittebarnet som er blitt plukket opp gjennom håndverk».

    Det er jo litt svulstig, på en måte – litt vel løfterikt, liksom – og det er vel derfor jeg ikke har snakket så mye om navnet. For Vondeling Optel Craft er i god tradisjon i så måte – det er ofte voldsomme ambisiøse navn på håndverksprosjektene her i det sørlige Afrika, som igjen viser hvor mye man tror på det man gjør når man starter opp. Jeg har sett mange sånne navn opp gjennom årene: «håp gjennom hardt arbeid», «tro på deg selv», «framtiden er vår» , «gi aldri opp».

    Og det er ekstra stusselig og nitrist når navn og virkelighet viser seg å ikke gå i hopes. Som mer er regelen enn unntaket, dessverre.

    Men tilbake til hittebarnet som er plukket opp. (mer…)

  • Det er en englefabrikk i Karoo

    Tidlig morgen her – Erik og jeg setter oss straks i bilen for å kjøre til Willowmore  – 1. etappe på vei til landsbyen Vondeling, som vi skal besøke i morgen.

    I Vondeling finnes det en englefabrikk, ved navn Vondeling Optel Craft. Jeg har laget et lite album fra Vondeling:

    www.isandi.jalbum.net

    Ved siden av å være Isandis største leverandør, og således veldig viktig, så betyr Vondeling masse for meg reint personlig. Jeg er nemlig for tida på en real bistandsrehab – veldig mye på grunn av denne englefabrikken. Mer om denne rehab’en kommer når jeg er tilbake.

    Da er termos med kaffe klar for lang biltur.

    Off we go.

  • Hva det hele dreier seg om – i kroner

    I morgen torsdag åpner Gave- og Interiørmessa på Lillestrøm, og Isandi er til stede  på 3. året  med stand fylt av produkter fra leverandørene våre.

    Vår største leverandør heter Vondeling Optel Craft – som lager engler  i  ståltråd og strutsefjær, ispedd en perle her og der.  Noen av disse englene er i bannerbildet her på Craftprat – og enda flere av dem er på dette bildet –  skredderbysten med skjørt i strutsefjærengler er en sentral del av standen  vår på Lillestrøm. Bildet er tatt fra «prøve-oppsett» på kontoret i forrige uke.

    I 2009 solgte Isandi litt over 7.000 engler fra Vondeling, og i år har vi som mål å selge 11.000. Det er nemlig slike volumer man må opp i, dersom man kan skal kunne ha sine ord i behold om at handelen skaper heltids arbeids-plasser med en inntekt det er mulig å klare seg på, og at håndverksproduksjonen ikke bare er  sysselsetting som genererer kun en liten bi-inntekt.

    (mer…)

  • Definisjonen på en gladnyhet

    Denne uka har jeg vært i Eastern Cape i Sør-Afrika, i Cacadu District, som rommer blant annet landsbyene Vondeling og Rietbron, med hvert sitt håndverkskooperativ, og begge med Isandi på kundelisten. Området der Vondeling og Rietbron ligger kalles Karoo – og det øde slettelandskapet, omgitt av majestetiske fjell, er ganske enkelt noe av det vakreste i verden. For tiden er det vinter i Karoo – ned mot kuldegrader om natta, men ganske varmt om dagen. Om vinteren blomstrer aloene, så som på bildet her.

    Og når det skumrer rundt halvseks-tida ser  det slik ut:

    Hverdagslivet for folk flest er ikke enkelt i Karoo, og Cacadu District er en av de fattigste regionene i Sør-Afrika. Med på turen var sjefsredaktøren og en journalist i Die Burger, Sør-Afrikas største afrikaans-avis.   Det går jo rykter i Sør-Afrika om disse to håndverksgruppene i Karoo – av alle steder –  som selger og selger og selger produkter til Norge. Hvordan er det mulig?

    Så journalistene ønsket å møte både Vondeling Optel Craft og Rietbron Handcraft og Isandi – og hengte seg altså med på turen.  Vi overnattet i Willowmore, den nærmeste byen av en viss størrelse i nærheten av de to landsbyene. Det tok ikke lang tid etter  vi ankom Willowmore før det ble rapportert inn via gjestehus-verten  at det var folk i byen som gjerne ville snakke med journalistene. Om lokalsykehuset i Willowmore.

    Jeg tenkte som så at det er vel et eller annet som er galt med sykehuset. Det er vel ikke bare i Norge at sykehus-reportasjer sjelden handler om noe positivt.  Særlig dersom det gjelder lokalsykehus. Og det tok ikke mange minuttene før journalisten fikk en «concerned citizen of Willowmore» på tråden. Mye prating fram og tilbake på afrikaans. Mye rynking i pannen, mye «huff og huff» – men så: «beie lekker, beie lekker». (som betyr «veldig bra») Min afrikaans er svært begrensa, så jeg ba om oversettelse, ettersom jeg ikke forstod hvorfor ting ble så beie lekker etterhvert som samtalen skred fram. Og så fortalte journalisten: «Budsjettene til alle sykehusene i Cacadu er brukt opp for i år, de har ikke penger igjen til mat til pasientene, ikke til sykepleie, ikke til viktige medisiner – og veldig redusert legekapasitet. Men her i Willowmore har de nå mobilisert slik at lokalbefolkningen bidrar med mat til pasientene, og til en viss grad til sykepleie, så langt de har kunnskap, samt at de har samlet inn penger i kirkene til medisiner. Og legene jobber masse gratis for å hjelpe til. Dette er en skikkelig gladnyhet – så denne vil jeg gjøre noe på!»

    Sa journalisten. Jeg spurte hva som var så spesielt oppløftende med at helsekassene i Willowmore og i de andre småbyene i Cacadu var tomme.

    Men journalisten repliserte:  «Folk i dette området har alltid blitt svikta, de har aldri opplevd å få tilgang til «basic rights». De kommer ingen vei ved å protestere – demokrati i Sør-Afrika handler foreløpig ikke om at folk flest blir hørt og sett. Men disse folka gjør noe sjøl ut av en håpløs situasjon. De tar ansvar sjøl, så langt de klarer. Og det er til syvende og sist det som gjør at det fortsatt muligens kommer til å gå bra i Sør-Afrika. Derfor er dette en gladnyhet.»

    Jeg tenkte med meg selv at i såfall er det ikke bare definisjonen på en gladnyhet som er himmelropende forskjellig mellom Norge og Sør-Afrika, men også hva vi forventer av et demokrati. Og hva vi mener vi har rett på.

    Dagen etter var jeg i Vondeling og Rietbron. I Rietbron sparket de fotball, oppildnet av fotball-VM. Sånn så det ut:

    Klinikken i Rietbron er stengt for tida, ble jeg fortalt  – ingen penger – , så det nytter ikke å komme dit med noen fotballskader, eller noen andre skader eller sykdommer, for den saks skyld. Og i Vondeling, som ikke har noen egen klinikk, er det slutt på helsesøsteren som kommer en gang i måneden. Kassa er tom.

    4 timers kjøretur unna ligger en av VM-stadionene,  i Port Elizabeth. I forbindelse med fotball-VM har sørafrikanske myndigheter garantert FIFA  helsetilbud 24/7 på høyeste faglige nivå – såkalt «top international standard» til alle som på en eller annen måte er direkte involvert i fotball-VM. Spillere, ledelse, sponsorer, dignitærer, funksjonærer og publikummere på kampene. Det er importert ekstra helsepersonell for å kunne sikre dette, ambulansehelikopterne står klare, skulle noe skje, og det er opprettet flere klinikker på alle stadionene, med alt medisinsk utstyr tilgjengelig. Blant annet. Alt betalt av Sør-Afrika – FIFA har jo ingen utgifter til fotball-VM, bare inntekter.

    Det er ikke sånn at de har tatt helsebudsjettene fra Cacadu til fotball-VM. Men mens det ser ut til å være en utømmelig kasse når det gjelder FIFAs krav, så er det altså tom kasse når det gjelder folkets krav. Skjønt, krever de egentlig? Det er  jo bare å gruble videre – er Willowmores dugnadsinnsats for lokalsykehuset en gladnyhet?