Det foregår en liten debatt om fairtrade/Fair Trade i Bistandsaktuelt. I mitt svarinnlegg i Bistandsaktuelts juni-utgave   – knyttet til Erik Hagers svar til meg i mai-utgaven kom jeg i skade for å skrive at det er Huxley som gav oss begrepet «nyord», mens det riktige er at det er Orwell – selv om de to forfatterne vel kan sies å ha vært opptatt av det samme – framtidssamfunn der  språk og språklige metaforer brukes bevisst for å kontrollere innbyggerne.

Nå er ikke mitt fagfelt engelsk litteratur – så jeg kan jo muligens unnskylde meg selv med det, men man kommer ikke unna at man alltid bør sjekke sine kilder nøye og ikke bare gå ut ifra hva man mener å huske, eller andre har fortalt deg.

Jeg mistenker at heller ikke Per Persson fra Friends Fair Trade har sjekket sine kilder  i sitt innlegg på www.bistandsaktuelt.no . I tillegg er  det litt uklart for meg om han refererer til  det eksternt sertifiserte fairtrade eller det selvsertifiserte Fair Trade, men jeg går ut ifra at han mener sistnevnte.  Persson kommer med mange påstander om Fair Trade-bevegelsens garantier og oppnådde mål, og jeg ønsker å kommentere noen av dem her .

Persson skriver blant annet:

«Blant de viktigste kriteriene for Fair Trade er: En rettferdig lønn for produsenter og arbeidere; demokratiutvikling, likestilling og organisasjonsrett; bekjempelse av barnearbeid og diskriminering; miljøhensyn og økologisk produksjon; utvikling av lokalsamfunnet, sosialt og økonomisk; langsiktige kontrakter; forhåndsbetaling; og en garantert minstelønn + en Fair Trade bonus som brukes til lokale tiltak innen bl.a. helse, utdanning og miljø, tiltak som kommer hele lokalsamfunnet til gode.»

Jeg har ingen problemer med å akseptere at støttespillere av Fair Trade ØNSKER at alle disse kriteriene skal være oppfylt, som da kvalifiserer til at man kan bruke ordet rettferdig om produktet man selger og handelen man bedriver – men en ting er å ønske noe, noe annet er å garantere og love sine kunder at så skjer. Det stilles store krav når man påberoper seg å skulle forvalte svaret på fattigdomsbekjempelse gjennom handel – etterrettelighet bør være en av dem.

Som en garantist for at kriteriene nevnt overfor oppfylles, henviser Per Persson til organisasjonen World Fair Trade Organization – WFTO – som han anbefaler produsenter om å søke medlemskap i. WFTO organiserer ulike ledd i handelskjeden, og det er et primært fokus på produksjon og handel med håndverksprodukter.

Persson skriver: «Dette (WFTO) er en global organisasjon med medlemmer fra så vel produsent- som forbrukerledd. For å kunne bli medlem her må en rekke strenge kriterier oppfylles, men et medlemskap er et kvalitetsstempel for rettferdig handel og gir også tilgang til et stort marked” .

Og jeg undrer – hva er kildene daglig leder av Friends Fair Trade har sjekket her før han skrev dette?

Mitt fagfelt er håndverk fra det sørlige Afrika. Det medfører at jeg blant annet har en viss oversikt over hvilke utfordringer håndverksprodusentene på grasrotnivå i regionen har.  Og hovedutfordringen er hvordan håndverkerne selv skal få en større andel i verdiskapningskjeden. Jeg vil anta at det også gjelder i andre deler av verden. Så det interessante i et fattigdomsbekjempende perspektiv er ikke de 2,2 milliarder dollar som Per Persson viser til som omsetning av WFTO-nettverkets Fair Trade-varer – det viktige her er: Hva er håndverkernes andel av dette? Hvor mye fikk de som laget produktet betalt?

Og i det post-apartheide sørlige Afrika er selve eierstrukturen en stor utfordring i denne sammenhengen– det er altfor få svarte håndverkere som eier sin egen bedrift. Og det er altfor mange håndverkere som forblir sysselsatt – og ikke ansatt – i non-profit organisasjoner, ofte støttet av velmenende utenlandske donorer, under påskudd av at marginaliserte grupper trenger slik hjelp nærmest for evig, med det resultat at disse evig hjelpetrengende aldri får ta del i det formelle arbeidslivets rettigheter. Likeledes er ”middleman”-problematikken velkjent –  det er mange innen håndverkssektoren lokalt som egentlig ikke gjør noe annet enn å selge videre produkter de kjøper av grasrot-håndverkere som opererer i den uformelle økonomien. Disse håndverkerne har ikke tilgang til informasjon og kunnskap om marked og muligheter.  Og like viktig i et fattigdomsreduserende perspektiv: De forblir i den uformelle økonomi, og kommer seg aldri videre, fordi denne måten å måtte selge sine varer på hindrer oppbygging av egenkapital og eget differensiert kundegrunnlag.

Nå er ikke Sør-Afrika en liten håndverksnasjon i global sammenheng, bare i Western Cape-provinsen finnes det mer enn 1.200 registrerte håndverksbedrifter, som varierer fra den selvlærte håndverkeren som jobber fra sitt skur i township’en eller ute på gata, non-profit-organisasjoner som sysselsetter kvinner i hjemmebasert arbeid, private firmaer med akkordbasert arbeidskraft og små kooperativer, til småskalaindustri med faglært arbeidskraft og avanserte kunststudioer drevet av kunsthåndverkere med mastergrad. Noen få av disse er medlemmer av WFTO – 13 totalt i hele Sør-Afrika, dersom WFTOs egen hjemmeside stemmer, og 9 av disse jobber innen håndverkssektoren, resten med landbruksrelatert handel. De er, med et par negative unntak, verken bedre eller dårligere enn de andre håndverksbedriftene i landet, men ingen av dem kan sies å oppfylle de ambisiøse kriteriene som Persson nevner i sitt innlegg, med kravet til økologisk produksjonsmetode og langsiktige kontrakter og Fair Trade bonus som det mest forunderlige i denne sammenheng. Men mer interessant er jo hvorfor disse 9 har meldt seg inn i WFTO, og hvorfor de tusenvis andre ikke er medlemmer?

WFTO gir tilgang til et markedssegment og nettverk som oppleves som relevant for noen – og irrelevant for andre – og uavhengig av moralsk syn på verdens urettferdighet. For noen er tilgang til dette markedssegmentet  verdt prisen de må betale til WFTO, for andre er det ikke verdt prisen, eller de har rett og slett ikke råd til å betale det som må til for å bli erklært rettferdige overfor den vestlige forbruker.

For det koster å være medlem av WFTO. Og det er også noe av forklaringen på hvorfor samtlige av de sørafrikanske WFTO-medlemmene er eid og drevet av hvite. Og hvorfor det er overrepresentasjon av ”middlemen” i utvalget. Det koster mer å være lokal produsent enn å være lokal distributør – på samme omsetning er det adskillig bedre bunnlinje for distributøren enn for produsenten. En av WFTO-medlemmene, Streetwires Artist Collective i Cape Town, vet mye om det. De er en stor produsent av ståltrådkunst, med imponerende omsetning til en håndverksbedrift å være, og en foregangsbedrift innen arbeidstakerrettigheter i håndverkssektoren i det sørlige Afrika. Men de har i noen år nå kun vært oppført med navn, og ikke med noe kontaktinformasjon på WFTOs nettsider, i likhet med  6 andre  av de 13 medlemmene. Og hvorfor det? Fordi de ikke har betalt sine 3.000 EUR  i årlig medlemskapsavgift  til WFTO. Så for tiden er de ikke fullverdig rettferdige. På tross av at de har sendt inn selvsertifiseringsskjemaet om egen rettferdighet som WFTO krever. Money talks, også i de rettferdiges verden.

Men tilbake til den fattige håndverkeren, han eller hun som Fair Trade bevegelsen og WFTO vel egentlig er ment å være til for. Grasrot-håndverkeren i det sørlige Afrika surfer ikke daglig på internett-databaser på jakt etter markedsmuligheter. For grasrot-håndverkeren er det lokale nettverket den viktigste og mest bærekraftige kilden til informasjon, og grunnlaget for bærekraftig vekst må utvikles lokalt. Og nettopp dette satser sørafrikanske myndigheter på – å utvikle og styrke lokale nettverk mellom håndverkere – og å gi disse nettverkene økt kompetanse på alle områder, inkludert markedstilgang, både lokalt og globalt – og på den måten både kunne øke antall svart eide håndverksbedrifter og minske antall lokale mellomledd.  Og det er til og med gratis.

Jeg har opp gjennom årene lest ganske mange sider med policy-dokumenter for sørafrikanske myndigheters eksportstrategi for håndverkssektoren. Og jeg kan ikke erindre at medlemskap i WFTO er foreslått som del av strategien. Og like viktig – andre afrikanske land ser med interesse på Sør-Afrikas strategi for utvikling av håndverkssektoren som en viktig sektor for økt økonomisk aktivitet og vekst blant økonomisk underprivilegerte grupper.

Nå kan det jo hende at Sør-Afrika  er et veldig unntak i WFTO-sammenheng. Og det kan jo hende at Per Persson har god oversikt over de faktiske forhold for håndverkssektoren i andre afrikanske land, inkludert WFTOs eventuelle integrering i  de enkelte lands myndigheters overordnede strategi for eksport.  Mulig det. Men i så fall bør anbefaling av medlemskap begrenses til de landene der man har denne  oversikten.  Og man bør være meget forsiktig med å presentere påstander som at medlemskap i WFTO gjør noe med verdens sultproblem og klimautfordringer, slik Persson skriver.  Og av respekt for nettopp de fattige så bør man holde seg for god til å omtale dem som en homogen masse der en løsning er svaret for dem alle.

Fortsatt har sørafrikanske myndigheter og håndverkere store utfordringer, både mht produktutvikling, arbeidsvilkår, rettigheter og bærekraftighet for denne sektoren. De jobber hardt med disse utfordringene, og noen ganger ber de oss ”utenforstående” om råd. Og jeg vet at de har som forutsetning, før vi gir våre råd, at vi i det minste sjekker våre kilder.

_______________________________________________________________________