Jeg har nettopp kommet hjem til Cape Town fra en uke i Dar es Salaam.

Erik flytter til Dar es Salaam om ikke så lenge. Og jeg flytter etter noen måneder seinere. Formålet med turen var å forberede meg litt på hva dette vil dreie seg om: Å skulle bo (i allefall innemellom) i Dar es Salaam, Tanzania.

Jeg likte Dar es Salaam umiddelbart. Så dette er noe å se fram til.

Men det er mye å gruble over.

Her er noe av det: 

Det slår deg med en gang: Her er det mye bistandsavhengighet. Det ser du på nummerskiltene på alle bilene som kjører rundt – diplomatbiler, FN-biler og Government-biler er overrepresentert i trafikken. Og så ser du bistandsavhengigheten i bydelen Oyster Bay, der alle expat’ene – dvs. utledninger med og familie på jobbkontrakt – bor. Inklusive megselv. Du ser det på restaurantene, barene, strendene, butikkene. De er alle fulle av expats som skal redde , eller i det minste hjelpe, Tanzania, på en eller annen måte. Jeg har aldri opplevd maken til expat-tetthet. Og det du tenker der du sitter på en barkrakk på Seacliff en fredagskveld og observerer det fullstappede lokalet , er at expat’ene er jo like bistandsavhengige som selve Tanzania. Et slags skjebnefellesskap mellom den som hjelper og den som blir hjulpet. Det kan det jo komme noe godt ut av, men som regel blir det veldig mye status quo.

Jeg har som sagt aldri før opplevd dette så eksplisitt, og jeg har aldri sett så mange expats på en gang. Og de er der på en sånn selvfølgelig måte. Så dette må jeg fundere mer på.

Men nå kommer altså noe næringsliv inn, som er der for å investere og tjene penger. Ja, kineserne er der selvfølgelig allerede. Og bygger ivei. Men de sitter ikke på bar på Seacliff, ei heller ser de ut til å bo i Oyster Bay.

Så får vi se hvordan det går, med de vestlige næringslivsinvesteringene. En europeer, sjef for et oljeselskap, kommenterte tørt: «This is the first country I have ever been to where I feel like a 2nd class expat. Here in Dar it is the aid people who are the 1st class expats. Strange world, this one.»