Det var altså denne debatten om tigging, om det skal forbys eller ei.

I leilighetskomplekset her vi bor i Dar es Salaam er det to heiser. En på forsiden – en veldig prangende glassheis på utsiden av bygget. Selve heisen er innkapslet av en mengde små LED-lys som lyser intenst rødt når heisen går opp og ned. Nei, det er ikke pent. Og en heis på baksiden. Ikke glass, ikke prangende. En vanlig heis, vil jeg si.

Eierne av leilighetene har satt regler for hvem som kan ta glassheisen på forsiden. Og regelen er: Kun leietakerne og matchende gjester. Ikke vanlige tanzanianske arbeidsfolk. Så som hushjelper, sjåfører, bud, reperatører og så videre. Sånne med ærlige og vanlige yrker. Problem: De tjener bare 500 kroner i måneden. Løsning: De må ta den andre heisen. Den på baksiden.

På den måten kan vi som bor i leilighetene ta glassheis opp og ned, og ikke risikere å måtte møte fattigfolk på vår vei. For hva skal man snakke med DEM om? Kanskje de LUKTER fattigdom?  Og hva om ryktet sprer seg og det blir MANGE av dem som vil kjøre glassheis med røde lys, slik at vi, som glassheisen jo er ment for, ikke får plass? Og tenk om de får griller i hodet og innbiller seg at de vil OGSÅ være rike og tjene mer enn 500 kroner måneden?

Og like viktig – ved hjelp av denne glassheisen kan man veldig konkret synliggjøre blokkas image: Denne blokka er ikke en hvilken som helst blokk. Her er det nemlig system, noe mange synes at Tanzania mangler. Så la oss gå foran med et godt eksempel og få systemer på plass, og la oss begynne med noe viktig: Heiskjøringsregler. Noen fortjener å kjøre glassheis med rødt lys, andre ikke.

Selvfølgelig kan man jo ikke ha det sånn i hverdagen.  Heiskjøringsregler, altså. Ikke fattigdommen eller ulikhetene. Det har man jo her noe sånt som 100.000 NGOer og 2 milliarder USD årlig i  bistandsmidler til å ta seg av og løse.  Jeg, derimot, har valgt å konsentrere meg om heiskjøringsregler. Man må velge sine fighter.  Mange av de som kjører glassheisen driver med den andre fighten, forresten. Den med fattigdommen og ulikhetene. Så slipp dem fram, dette er viktige mennesker. Og la dem for all del ta glassheis.

Men hvordan løser man dette, i praksis?  Livet i utlendighet har lært meg  at det er særlig to kulturer der ”den skandinaviske modellen” ikke har noe særlig fruktbar gjenklang – den amerikanske og den indiske.  Og de som eier leilighetene er indiske.  Så man trenger ikke en gang å prøve å argumentere i mot heisreglene med å si at alle skal med. Det er bortkasta energi. (Om jeg er veldig forutinntatt og generaliserende nå? Jada.)

Løsningen har blitt å oppgradere de med vanlige, ærlige yrker og som har noe hjemme hos oss å gjøre til PA – Personal Assistant. Det er jo fint å ha en PA – alle viktige personer har det. Og vi har til og med fler enn én PA, viser det seg.  Så når noen spør hva vedkommende gjør i glassheisen med røde lys, så sier jeg bare: Det er min PA, og min PA har tilgang overalt.

Hittil har det gått greit. Men jeg vet at det surmules, og hadde det vært borettslagsmøte og den slags her i gården, så hadde vi fått høre det. Ingen respekt for og kunnskap om lokal kultur, tror de kan bare komme her og komme her og nekte å innordne seg, og heller drive med sine egne regler. Vil liksom ikke integreres.

VI kan jage vekk tiggere. Vi kan forby fattigdom akkurat der vi er.  Vi kan holde glassheisen skinnende ren, med fullt lys på, og vi kan bestemme hvem som skal få lov til å ta heisen.

Men fattigdommen forsvinner ikke av den grunn. Og det vet vi jo. Så hva er vi så redde for når det gjelder det å se tigging og fattigdom?

Rolf Jacobsen skrev diktet  Sannheten:

Sannheten står utenfor døren din.
Klærne i laser. Hun er syk.
Hun har et barn på armen. Hun vil inn.
Hører du hundeglammet?
Hva gjør du? Lukker du opp
vil det forandre livet ditt.
Nøler du?
Du også.

Og det er vel det vi er redde for. At noe eller noen skal forandre livene våre.