Jeg ble saksøkt en gang av en person som mente at en av Isandis leverandører og Isandi hadde tjent masse penger på salg av et produkt, og vedkommende mente seg berettiget til deler av disse inntektene. Kilden til disse angivelige høye salgsinntektene, som Isandi og leverandøren hadde holdt skjult, hadde vedkommende, eller kanskje det var advokaten, funnet på internett. En bistandsorganisasjon, som hadde støttet en stiftelse knyttet til leverandøren som laget produktet, hadde på sin nettside behørlig omtalt sin støtte, og i den forbindelse også formidlet at salget av dette produktet hadde vært en enorm suksess.

Personen som saksøkte meg, godt hjulpet av advokaten går jeg utifra, hadde så drevet med utstrakt ekstrapolering av suksessomtalen, og der den logiske slutningen ble at dette måtte dreie seg om noen fantastiske salgstall. Som dessverre ikke hadde noe rot i virkeligheten. Jeg skriver dessverre – og mener det. For hadde disse salgstallene stemt, så hadde mang en økonomisk bekymring vært borte, både for leverandøren og for Isandi. Og det hadde jo vært en fantastisk gladsak at en liten håndverksgruppe i et fattig lokalsamfunn i Sør-Afrika kunne produsere og eksportere slike mengder, og det ville jo ha strømmet til folk fra hele verden for å studere fenomenet.

Jeg husker at jeg svarte advokaten noe sånt som at det er helt latterlig å bruke opplysninger fra en internettside til en bistandsorganisasjon som legitim kilde for salgstall – for det første kan man jo legge ut hva som helst på internett uten at det er revisor-godkjent, og dessuten – og det var mitt hovedpoeng – er man en smule bevandret i å følge med på hvordan bistandsorganisasjoner portretterer seg selv, så vet man jo at de alltid framstiller sine prosjekter i et svært gunstig lys, som ikke alltid stemmer med realitetene. De lever jo av å presentere seg som vellykket.

Det foregår en debatt i bistands-Norge, anført av Bistandsaktuelt – om bistanden virker. Det er vel egentlig en debatt om hvordan bistanden skal være i framtida, etter at paradigmeskiftet fra bistand til næringsliv som oppskrift på fattigdomsreduksjon blir stadig mer tydelig. Og fordi det blir stadig oftere satt likehtstegn mellom utvikling og økonomisk vekst. (som jeg ikke er uforbeholdent enig i, men det får bli en annen bloggpost) Nå skal den nye bistandskursen stakes ut, og da må man jo også gjøre opp litt status. En som skriver svært interessant om dette temaet – og om bistand generelt – er NUPI-forsker Øyvind Eggen, som har en bra blogg: Innvikling. Bistandsaktuelt legger ut noen av hans skriverier, og nå i sommer har det stått et veldig interessant innlegg: Framtidig bistand – hva er mulig?

Her skriver Øyvind Eggen blant annet om dette med givernes behov for å blåse opp bistandens muligheter – og derav også forventede resultater. For det er helt klart: Bistanden virker ofte, den – for den som direkte er berørt av den. Den som fikk mat å spise, ikke døde i barsel, fikk vaksiner, fikk gå på skole – for den personen virker jo bistanden. Men for å vise hvor komplekst dette kan være, så har Eggen et eksempel: Ta barnet som fikk vaksine. Det barnet dør ikke, og et godt bistandsmål er dermed oppnådd. Men samtidig betyr det at BNP pr innbygger i landet der barnet bor synker – fordi det blir flere å dele BNP på. Er det da bistandens skyld? Kan man da si at bistanden ikke virker, eller at den ikke har bidratt til utvikling, selv om man har reddet et liv – fordi utvikling forstås som økonomisk vekst?

Men tilbake til bistandens muligheter. Det er vi, giverne, som ofte ikke synes at bistanden virker NOK. For vi har som regel veldig store ambisjoner. Vi synes liksom at det ikke holder å hjelpe de få og konkrete, det må i tillegg skje noe MER. Det skal bli mer demokrati, mindre korrupsjon, fattigdommen skal reduseres på markonivå, og det må være vekstpotensiale i prosjektene – de må kunne utvides. Og derfor må målene være ambisiøse, for bistanden må få såkalte positive ringvirkninger.  Eller så har den ikke legitimitet.

Jeg opplevde dette med de store prosjektene og de store ringvirkningene som et problem fra den tiden Isandi samarbeidet med Norad. På den ene siden: Det er jo klart, Norad-støtte er jo skattepenger, og de skal man få mest mulig ut av. Men hva er egentlig mulig å få ut av pengestøtte til en liten gruppe ufaglærte fattigfolk som skal lage noen produkter med hendene, som så skal markedsføres og selges, i en tid der det aller meste som selges her i verden er industrielt masseprodusert med enorme markedsføringsmuskler?  Hva er egentlig mulig i den konteksten?

Det må jo innrømmes, jeg var jo med på karusellen en stund: For å kunne legitimere mottak av bistandspenger så måtte man jo slå i bordet med kjempeambisjoner. Det var liksom ikke måte på hvor mange hiv-smittede kvinner som kunne engasjeres i håndverksarbeid (ja, for hiv-vinklingen var viktig, ellers så fikk man ikke støtte).  Etter å ha sett og erfart at sånne svære non-profitt håndverksprosjekter overhodet ikke gjør de hiv-smittede kvinnene mindre fattige, så sluttet jeg heldigvis med «de store talls ambisjoner». Men gikk i stedet over i den andre bistands-fallgruben: Policy, strategi og påvirkning og den slags begreper. Det ble heldigvis det siste prosjektet Isandi hadde med Norad. I dette prosjektet var det faktisk et suksesskriterium, definert fra Norads side, at prosjektets anbefalinger skulle inkorporeres i policy-dokumentet i det sørafrikanske handelsdepartementets strategi for håndverkseksport. Det var først etter å ha påpekt det svært betenkelige rent demokratisk med dette – en norsk aktør skal påvirke sørafrikansk politikk ved hjelp av bistandspenger – at det kravet ble frafalt. Men jeg tror kriteriet egentlig var uttrykk for et ønske om å heve statusen til feltet Isandi driver med: Grasrothandel. Ikke fra grasrothandelen selv – den sysler jo med sitt – men internt i Norad og i norsk  bistand, altså giversida. For den er jo litt stusselig, denne grasrothandelen. Lite løft over den, liksom. Og det ønsket man, antakelig med de beste hensikter – å gjøre noe med.

Men det stemmer at grasrothandel er stusselig. Jeg kan ikke vise til millioner som blir befridd fra fattigdom gjennom å lage håndverksprodukter som eksporteres til Vesten. Ikke tusener heller. Det synes ikke på en eneste statistikk på makronivå at jeg har holdt på med denne handelen i snart 15 år. Jeg tror når sant skal sies at det eneste Isandi har bidratt med til Den Store Norske Bistandsfortellingen er å være leverandør av bilder med glade håndverkskvinner og deres produkter til ymse rapporter. Samt en gang også til Norads julekort.

Jeg vet ikke om Norad fortsatt gir støtte til puslete små tiltak, slike som Isandi har drevet med. Antakelig bør de slutte med det, for det tar så mye forvaltningsressurser, slik bistanden er organisert i dag. Men det paradoksale er altså at bistand ofte egner seg best til resultater på mikronivå, mens ambisjonene og forventningene er på makronivå.

Jeg synes bistandsorganisasjonene bør fortelle mer om at mye av det de gjør har stusselige resultater. Det er en ærlig sak, det. Da hadde man kanskje nedskalert ambisjonene også. Og ikke minst: Kanskje hadde man turt å komme over til neste fase: Snakke om at mye av det man gjør også har negative konsekvenser, og at bistanden rommer mange dilemmaer. Som det meste annet her i verden. Kanskje vi hadde fått et mer sannferdig bilde av hva bistanden kan gjøre og ikke gjøre. Og kanskje det faktisk hadde ført til mindre bistandsskepsis.

Bistand er av og til, kanskje til og med veldig ofte, stusselig. Men det er helt ok.

Men fram til den dagen kommer, da bistandsbransjen tør snakke om sin stusselighet: Stol aldri på en bistandsorganisasjons nettside.

____________________________________________________________________________

Jeg sjekket Innviklings-bloggen til Øyvind Eggen nå, og i helga har han lagt ut et nytt innlegg: Bistandens bivirkninger, som handler faktisk om dette med bistandens negative sider. Anbefales!