Å joda, jeg fikk med meg debatten på nyåret – og som vel fortsatt ikke har gitt seg helt, for nå er det tid for unnskyldninger. En del av hverdagsrutinen i utlendighet er å sjekke norske nettaviser daglig, og jeg la merke til en overskrift på en av dem om at mødre må ta seg sammen. Jeg tror det var Aftenposten, men jeg er ikke helt sikker, for når sant skal sies så framstår de så like, disse nettavisene, at jeg ofte ikke husker hvilken jeg leser eller har lest. Nå får jeg sjekke VG, sier jeg til meg selv, og går til vg.no – bare for å oppdage at det er VG jeg nettopp leste. Men altså, jeg tror det var Aftenposten, for de har ofte linker til hovedintervjuet i bladet Mamma, og mye reklame for bladet også. Er det ikke samme eiere?

Men altså, overskriften jeg festet meg ved, var «Mødre bør ta seg sammen.» Ja, det er jeg jo enig i, tenkte jeg. Det er veldig mange av oss som bør ta seg sammen. Så jeg leste artikkelen. Og ble skuffa, rett og slett. For det viste seg at artikkelen omhandlet at mødre bør ta seg sammen når det gjelder trening, såkalt tid til egenpleie, og intervjuobjektet ville gjerne stå fram som et godt eksempel.

Og da begynte rabalderet. Var ikke intervjuobjekt Marte Krogh et av januar måneds mest omtalte navn i Norge? Det er jo februar nå, og januar så veldig ‘last month’, og nå er rollene snudd litt opp ned, for nå er småbarnsmoren Krogh krenket, og Likestillingsombudet må mene noe om saken. Og i dag trender andre på Twitter og er mest delt på Facebook, så hva handlet det hele om, egentlig? Ja, hva handler det hele om?

Selv ble jeg ikke noe særlig oppskjørtet eller fornærmet over uttalelsene og intervjuet i januar. Nybakte mødre har gjort og sagt rare og dumme ting til alle tider. Alle vet jo det. Selv tok jeg permanent da jeg ble mor for første gang, utifra argumentasjonen om at nå som jeg var blitt mor måtte jeg ha en lettstelt frisyre. Og hadde bladet Mamma fantes i min tid som småbarnsmor og jeg hadde vært en slags kjendis, så hadde jeg helt sikkert dosert i et intervju om permanentens fortreffelighet og rådet andre mødre til det samme. Skrekk og gru. (Og leser Kari i Bodø hadde skrevet et illsint leserinnlegg som ble trykket i neste utgave, der hun ville ha seg frabedt at mødre i hovedstaden som hadde økonomi og tid til å ta permanent fikk uttale seg og komme med gode råd. Og hadde intervjuobjektet tatt innover seg at ikke alle mødre har hår som egner seg til permanent, at det har med gener å gjøre, rett og slett?, ville en irritert leser fra Sola skrevet i samme utgave)

Så altså, jeg ble ikke oppskjørtet eller fornærmet over intervjuet. Og jeg har tidligere lest flere av disse kjendismødre-intervjuene i Mamma, og for å si det sånn – det er mye rart som blir postulert og uttalt der. Veldig mye rart. Og mye på grensen til det komiske. Men jeg har tenkt som så at småbarnsmødre lever jo i en boble, og der må de jo få lov til å være en liten stund. Og det egentlige samfunnet fortsetter jo allikevel. Nå kan det jo hende at Mamma ikke virker særlig bra i det lange løp på sin målgruppe, at det blir slitsomt og krevende å være i bobla. Jeg vet ikke, jeg er utenfor målgruppa og har derfor egentlig ingen interesse av å lese om at Andrea Bræin Hovig ikke er så flink til å føde, som er februarutgavens byliner.

Spør du meg, så burde man ha diskutert boble-bladet Mamma i stedet for Marte Krogh. Men det gjorde ingen. Det, og at det faktisk ble så mange reaksjoner, er det deprimerende her.

For tilbake til min skuffelse over artikkelen. For da jeg klikket på linken til artikkelen den gangen i tidlig januar så tenkte jeg at den naturlige fortsettelsen på overskriften er at ressurssterke mødre må vise vei og ta seg sammen og ikke fortsette å være i bobla si. For det koster litt å ikke forbli i bobla. Verden brenner.

Men så naiv kan man være.

For i stedet fikk vi lange artikler fra kvinnelige kommentatorer på seriøse nettsteder, som enten støttet eller ikke støttet hva Marte Krogh angivelig hadde sagt. For ikke å snakke om kommentarer på sosiale medier. Et voldsomt engasjement. Og hva vet jeg, i min utlendighet, kanskje det var radiodebatter og tv-debatter også.  Og det skremmende er, alle med meninger kjøpte selve problemstillingen – bør damer som er på forsiden av et boble-blad fortelle oss andre om vi bør trene eller ikke? Som om bobla er gyldig. Som om vi alle lever i bobla, ikke bare nybakte mødre.
Som om dette ikke er en egen boble for mødre som bare er opptatt av seg og sitt i en sårbar fase. At dette tvertimot er normen. Bobla som sier at jo mer jeg fokuserer på meg og mitt, dess bedre får jeg og verden det. For verden ER meg og mitt. Vi lever helt etter Benny Anderssens ord: Jeg er egentlig best når jeg er helt alene. *) I min verden kan jeg øve meg på å være raus og positiv og andre gode egenskaper, mens jeg tar vare på kropp og sjel. Særlig kropp. For egentlig er vi alle vakre, ikke sant? Så derfor må vi ikke bli misunnelige, dere, på de som er penere enn oss – det er så destruktivt. For jeg, og derfor verden, er fantastisk, med så mange muligheter. Jeg skal bare tro på det, 100%. Og jeg øver meg hver dag. Og ser hvilken lykke en anende definert magemuskel gir. Gid alle måtte oppleve denne lykke, sier vi i vår raushet.

Å, jada, jeg hører deg. Trening er bra og gir overskudd, og reduserer framtidige helseplager og dertil hørende helsekøer og budsjetter. Og alle er tjent med en fornøyd mor, sånn uansett.
Jepp, jepp. Jeg hører deg – du gjør verden og de du er glad i en tjeneste ved å trene. For når alt kommer til alt, så tenker du aldri på deg selv. Og derfor får du dårlig samvittighet dersom du ikke trener eller ‘gjør det beste ut av ditt potensial’, reint eksteriørmessig. Du bare stiller opp for boblas verdier, gjør du ikke? Uegennyttig som du er.

Så, for all del, hvis du tror på dette – les Mamma, gjør dine situps, men bruk så dette overskuddet og din uegennytte til noe mer enn livet i boblen. Kom deg ut. Du har det i deg. Verden brenner.

Og til deg som ikke trener: Jeg har aldri lest en nekrolog som framhever sterke magemuskler som en høyt verdsatt egenskap hos den avdøde. Så slapp av, og kom deg ut av bobla, du også.

Verden brenner. Og føler du et behov for å ta innover deg noe av det som skjer der ute – så les for eksempel hva denne moren skriver:
http://mg.co.za/article/2013-02-07-as-long-as-we-exist-we-will-be-raped

Og for øvrig, til dem det gjelder: God morsdag. I følge Mamma liker vi alle å få hjemmelagde kort og undertøy.

______________________________________________________________________________________
*) Her er hele Benny Andersens dikt –  Godhed, heter det:
Jeg har altid prøvet at være god
det er meget krævende
jeg er en hel hund efter
at gøre noget for nogen
holde frakker
døre og pladser
skaffe nogen ind ved et eller andet
og lignende
brede armene ud
lade nogen græde ud ved min skjorte
men når lejligheden er der
bli’r jeg fuldstændig stiv
vel nok en slags generthed
jeg rusker i mig selv
slå nu armene ud
men det er svært at ofre sig
når nogen kigger på det.
så svært at være god
i længere tid ad gangen
som at holde vejret,
men ved daglig øvelse
er jeg nu nået op på en time
hvis ikke jeg bliver forstyrret.
jeg sidder helt alene
med uret foran mig
breder armene ud
gang på gang
der er ikke spor i vejen
jeg er egentlig bedst
når jeg er helt alene.