Altså – det er 28 år siden det som kunne krype og gå av norske pop-artister med en viss stjernestatus – minus Ole Paus, da  – sang så lidenskaplig de kunne: Tenk at det kan nytte med sang.

De sang i vei for at de sultne i Afrika ikke skulle være sultne mer. Dugnad for Afrika, kalte man det. Det var jo en del styr og ståk med å få til en slik dugnad, og det kostet jo litt, selvfølgelig, og de kostnadene måtte jo dekkes inn – men altså, overskuddet fra singelsalget gikk generøst til Afrika. Og artistene fikk delta i denne unike kombinasjonen av underholdning og veldedighet som vi er så glad i. Og med «vi» holder vi i denne sammenheng Afrika utafor, vi hadde rett og slett ikke spurt dem om de er glad i charitainment, med dem selv som objekt for vårt behov for å utøve godt synlig godhet. Vi spurte dem ikke den gangen, og vi spør dem ikke noe særlig mye mer nå heller.

Og så er man vel i ettertid blitt enige om at Afrika ikke ble reddet gjennom sang. Tross vår musikk-dugnad. Men vi fortsetter allikevel. Med underholdningsveldedighet.

Jeg har lenge lurt på disse profilerte menneskene som deltar på veldedighetsdugnader for gode saker langt unna, hva som er motivasjonen deres, og hvor grundig de setter seg inn i de gode sakene. Om de undersøker på forhånd for eksempel kapasitet, gjennomføringsevne, bærekraft og lokalt eierskap, om de stiller spørsmål ved hva som skal til for at en god sak – som sett fra ståstedet til dem det dreier seg om, de som lider, egentlig er det motsatte; det er en dårlig sak  – nåvel, men altså, hva som skal til for at en god sak skal kunne ha en god løsning?

Eller om de bare blir med fordi alle andre også gjør det. Og fordi en god sak er en god sak er en god sak. Det er grunn god nok. Og da gjør det ingenting å blande sammen god og dårlig, sak og løsning, formål og målgruppe, til en utrolig suppe, så sant suppa som serveres er mild og god og spiselig. Og med kjendiser, glamour og media blir det fest i tillegg. En liten suppefest, rett og slett.

Jeg tror motivasjonen til de som stiller opp må være det siste. Man vil gjerne få med seg suppefester. For alle liker jo suppe. Og litt fest. Det er så harmløst, så.

For hvordan skal man ellers forklare at Erna Solberg, Gunn Owesen og Kristin Halvorsen har sagt ja, via twitter, til å donere kjoler til inntekt for bygging av en ny skole i Kenya. Og det uten å sjekke om hvorvidt disse skolebyggingsplanene i Kenya, planer som er initiert i landet Norge litt langt unna, hvordan disse planene skal eller allerede er inkorporert i kenyanske myndigheters prioriteringer og planer, for å sikre at det er penger til drift, vedlikehold, skolemateriell og lærerlønninger i åra som kommer, slik at dette ikke bare blir et stunt.

Nei, du får meg ikke til å tro at de tre nevnte damer har sjekket dette. I stedet stemmer de i i forrige ukes gladsak:

For tenk at det kan nytte. Tenk at det kan nytte. Tenk at det kan nytte. Med kjole. (jada, du får til å synge på selveste melodien. Det halter litt, dog. Og høres litt teit ut. Men hørtes det egentlig bedre ut med sang?)

Det var Dagbladet som gjorde meg oppmerksom på saken, som nå er vel omtalt både her og der. Vokser, som det heter. Noen hadde tvitret at tenk hva prisen for en av Mette-Marits kjoler kunne gjøre for fattige jenter i Kenya, eller noe sånt. Og så fant noen på en artig #kjoleforskole, og så var man i gang. Dagbladets overskrift var Tenk hva én av de kjolene kunne gjort for fattige barn i Kenya, og handlet om hvem som kom på ideen om en kjoleauksjon, og hvem som hadde snakket med hvem, og hvordan ballen hadde begynt å rulle, hvem som allerede har og hvem som helt sikkert skal donere kjoler, at noen stiller med lokaler, at dato og klokkeslett er satt, at catwalk og fotoshoot er på plass og at sminkører og frisører og modeller stiller opp – og hui og hei, så det går.

Nå er vi med, Kjole for Skole.  Sånn kan det skje – vi ser at det gror.

Og helt nederst, helt på slutten av artikkelen – en liten setning om hvem som skal få disse pengene: «Pengene som kommer inn på auksjonsdagen går til den humanitære organisasjonen, Cigiit Manyatta, som blant annet jobber for et bedre utdanningstilbud for barn i Kenya.»

Oh humanity, oh humanity. The well-dressed humanity.

Hele artikkelen var på 685 ord. 25 av dem handlet om målgruppa for aksjonen, dvs. de som skal få pengene.

Eller – er de egentlig målgruppa, når alt kommer til alt?

_________________

Du hadde ikke hørt om Cigiit Manyatta du heller? Det skal jo ikke brukes mot dem, overhodet ikke. Tvert i mot, kanskje. Men Dagbladet hadde ikke en gang en link til nettsida deres – så her får du den: www.cigiitmanyatta.com

Og til nesten-statsminister-Erna, InnovasjonNorge-Gunn og skoleminister-Kristin: Spørsmål: Hadde dere sjekket gjennomføringsevne og bærekraft og den slags, dersom dette gjaldt en kjoleauksjon for en norsk skole, som var initiert bygd fra et annet land og basert på frivillige midler? Og hvis svaret er ja, hvorfor har dere andre standarder for Afrika?