Som varslet i forrige innlegg så skulle jeg jo nå skrive om David Benade. Et begeistret innlegg. Men så var det disse kvinnelige heia-ropene som gjaller i sosiale medier – de forstyrret planen.
Altså – en del synlige kvinner i den norske sosiale medie-offentligheten liker å heie på hverandre med et noe begrenset vokabular. Og de liker å gjenta heiingen. Og de liker også å heie på heiingen.
Noe synes dette blir litt vel mye, nærmest parodisk, og at all denne heiingen viser at sosiale medier er blitt den nye skolegården, også for voksengenerasjonen.
Mens andre – og særlig de synlige damene dette gjelder – synes rosa-rosen tveritmot er et stort framskritt, fordi det visstnok er med på å gjøre den offentlige debatten mer vennlig, positiv og oppbyggende. Og derav følger at verden og samfunnet også blir mye bedre, er visst tanken. Det hele er nærmest uangripelig, for disse kvinnene har og har hatt sine vansker her i livet, så disse ‘you go, girl’ og smilefjesene er ikke lettvinte, men tvertimot dyrekjøpte meldinger. Et slags frigjøringsprosjekt. De er i det hele tatt vår tids Pollyanna’er – hovedpersonen i den over 100 år gamle barneboka som hadde mange utfordringer og intet enkelt liv, men som lærte seg å smile og være hyggelig og positiv. Hun klarte seg fint, Pollyanna. Bokas tittel er da også «Pollyanna – en glad bok».
Og ikke nok med det – sjefs-Pollyanna Kathrine Aspaas har utviklet en slags ledelsesfilosofi rundt dette – den lekne kvinnen er den nye sterke mannen, skriver hun denne uken i Aftenposten, og de som er skeptiske til heiing må bære på noe smertefullt og uforløst – og dessuten mener hun blant annet at det blir stadig vanskeligere å oppføre seg som en kødd her i verden. Vi vanlige borgere bør oppmuntres til å være rause og feiltastiske. Vi bør ønske raushetens tidsalder velkommen.
Det er når det går fra å være en slags sjargong i et tross alt bittelite miljø – som riktignok tar og krever mye plass, men dog, de er få – og det attpå til i et bittelite land – det er når deres omgangsform i cyberspace predikes å skulle være noe almenngyldig som vil bedre verden, at en ny tid er i emning – at min irritasjon tennes, og jeg sitter med åpen munn i ren forundring over en selvsentrering som helt klart burde gjøre avsenderne rosa. I forlegenhet. (og hadde det ikke vært fordi vi nå lever i raushetens tid, så hadde jeg også skrevet: I skam)
Dette er et av premierte bildene i World Press Photo 2013. Det er tatt av Rodigro Abd og viser den sårede unge syriske kvinnen Aida, som mistet sin mann og sine to barn i det samme bombeangrepet som hun var utsatt for.
Da får vi vel bare stemme i, da: Aida – you go, girl! ❤ ❤ ❤
Craftprat 
Hei!
Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
Hilsen Magne i VG
Jeg føler budskapet i blogposten din er at siden noen har det jævelig, kan ikke andre vise at de har det bra? Vi kan vel ha flere tanker i hodet på en gang? Rose norske næringslivsledere og samtidig bry oss om problemene i verden.
Disse kvinnene krever vel heller ikke plass i sosiale medier. De får det fordi de har mange følgere som synes de har gjort noe bra, eller at de er interessante å følge.
Hei! Det er vel ikke det jeg skriver? Jeg har ikke noe problem med at folk viser at de har det bra. Men det jeg synes er problematisk er at denne såkalte feminine framsnakkingen på sosiale medier skal gjøre verden bedre. For da må man jo spørre – hvilken verden?
Men ellers har du helt sikkert rett i at de ikke selv aktivt krever plass i sosiale medier – det var vel ment som en mer passiv beskrivelse – noe krever plass.
Selve den sosiale praten redder ikke verden direkte. Men kanskje den inspirerer noen til å klare mer. Og vi har jo sett eksempler på kjediser som bruker sin status for å hjelpe andre. Kanskje vi kan håpe på at disse synlige damene også er samfunnsbevisste og etterhvert benytter den nyervervede tittelen som SoMe dronninger til noe utenfor næringslivsverden?
Hm. Ja, enig – det finnes mange som blir inspirert av sosial prat. Hva de bruker denne inspirasjonen til når alt kommer til alt, er en annen sak. Men dette med «å hjelpe andre» er virkelig et ladet begrep – jeg tror det du skriver der ville blitt oppfattet som nokså kulturimperialistisk i store deler av verden…
Kulturimperalistisk vil det vel bli nesten uansett hvordan vi nordmenn velger å hjelpe?
Ja, dersom du mener hjelp i den forstand at hjelper og mottaker har klart definerte roller, hvor den ene er aktiv og den andre er passiv, og at fokus stort sett er på hjelperens hjelp – så er det kulturimperalisme. Men det finnes jo andre måter å jobbe fram like rettigheter og et verdig liv til alle.
Eg forstår kva du meiner, Kjersti.
Tilbaketråkk: Blir rausheten brukt opp? | Karibua
Hei! Det er vel ikke akkurat det jeg skriver som du hevder her? For det første er vel ikke bloggposten sint – det er vel mer sånn jeg skriver. Og så skriver jeg jo ikke at omtanken med Syria minsker, eller at de ikke har omtanke for Syria. Men det som vekker min irritasjon er den generaliseringen som legges for dagen, når man løfter den feminine framsnakkingen i sosiale medier til en slags ny æra som vil gjøre verden bedre. For da må man spørre: Hvilken verden?
litt forvirret, men tror jeg vet hva du mener, den nye verden er «kvinnens fantasi verden?» før levde folk i en mere mannlig fantasi verden. Folk følte seg diskriminerte femenismen kom til verden, og nå går mange kvinner og kanskje enda flere menn med rosa briller og ser på alt som gir intrykk av feminisme gjennom rosa farget glass?
Hei! Ja, det er vel noe sånt jeg mener. Altså – hva er egentlig verden? Vi har jo en tendens til å tro at vår verden er selve verden, mens egentlig er det jo vi som er de «unormale» når man sammenlikner seg med hvordan de aller fleste folk her på jorda lever og hva deres utfordringer er. Så litt mer ydmykhet fra vår verdens side er kanskje på sin plass når vi skal mene noe om hva som gjør verden til et bedre sted….Et godt poeng fra deg med at en mannlig fantasiverden ikke er det spor bedre – takk for den påminnelsen!