Jeg er i Dar es Salaam. Det er mitt siste besøk her på en stund, Erik drar snart hjem til Norge. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne byen. Jeg observerer med forundring hvordan andre nordmenn så lett glir inn her, hvor enkelt livet synes å være her for dem. Hvor selvfølgelig de tar alt sammen. Jeg synes ikke noe er selvfølgelig eller spesielt lett her.

Jeg synes at Dar es Salaam er en by på sammenbruddets rand. 5 millioner innbyggere nå, og den skal visstnok vokse til 15 millioner innen kort tid, Dar es Salaam er en av Afrikas hurtigst voksende byer. Ingen felles vannforsyning, intet kloakksystem, et enormt avfallsproblem. Byens strømforsyning er ustabil og ustrekkelig – enhver med mulighet skaffer seg et diesel- eller bensinaggregat. Og de som ikke har mulighet, brenner trekull, som gir store miljø- og helsebelastninger. En trafikk som tar minst 5 timer hver dag av ærlig arbeidende tanzanianeres liv. De sitter og står på overfylte dårlige busser med aggressivt kjørende sjåfører. Har du et snev av økonomisk mulighet, så kjøper du deg bil, for alt annet er bedre enn bussene. Men det løser jo ikke trafikkproblemene, tvert i mot. Og husene og leilighetene inne i byen er ikke for folk flest, så alle bygger i den stadig ekspanderende utkanten, helt uten noe som helst kontroll. Du ordner selv med vei, vann, strøm, kloakk og søppel. Her må man bare ta seg til rette. Byplanlegging i denne mega-byen ser ut til å være ikke-eksisterende.  Jeg leser på regjeringens nettsider at de for tida jobber med å revidere masterplanen for Dar es Salaam. Den er fra 1999, og er bare en revisjon av den som kom på 70-tallet. Da bodde det godt under millionen her.

På fredag var jeg på kjøretur med Hassan – Eriks sjåfør. Klart Erik og jeg kunne ha kjørt selv, men når man har en sjåfør som Hassan er det egentlig ikke noe alternativ. For man vil jo gjerne lære noe, ikke sant? Kjøre bil kan jeg, men jeg kan veldig lite om Dar es Salaam og Tanzania. Hassan har vært min lærer nå i 3 år. Vi prater når vi er på kjøretur. Det vil si – jeg spør, Hassan forteller og forklarer.

På fredag var vi på vår siste kjøretur. Jeg ville gjerne til Mwenge-markedet, for å si farvel til Gertrude – hun som alltid har så flotte og interessante skuplturer og gjenstander fra grenseområdene og sjøene mellom Tanzania, Kongo, Burundi, Rwanda og Uganda – Afrikas hjerte, dit jeg så veldig ønsker å komme en gang.

Det er litt vemodig stemning i bilen, vi vet det blir lenge til neste gang. Men vi gjentar det vi alltid har gjort – i den svært langsomtgående trafikken – som Hassan begeistret omtaler som ingen trafikk – «Mama Eriki – there is no traffic today. We are lucky» – sitter jeg og ser på de stadig økende antall av reklameplakater på swahili og spør Hassan om ord jeg ikke forstår. Og han forklarer og oversetter – og ikke minst – uttaler – og jeg må repetere etter ham. Det ender som regel i en spontan latter hos Hassan.

Men i dag har Hassan mye på hjertet. Han vil snakke om framtiden. Han vil snakke om Rehema – den begavede og hardt arbeidende yngstedatteren hans. Hun som står opp halv fem hver morgen for å stille seg i busskø for å komme tidsnok til skolen klokka åtte, og som leser lekser til over midnatt, alle dager i uka. Hun som går på en bedre skole enn alle naboer, fordi hun er så flink og fikk stipend. Hassan satser alt på at Rehema skal få ordentlig utdannelse, hun skal få et annet liv enn hans. Og Erik har vært del av Hassans plan for å oppnå dette. Erik har hver lørdag gitt 14-årige Rehema privatundervisning i fysikk og matematikk. Erik selv sier at han først og fremst har vært en veileder og mentor for Rehema. Han har lært henne å bruke internett for å finne svar og forklaringer, hun som ellers aldri er i nærheten av en datamaskin har nå blitt fortrolig med å vite hvor og hvordan hun skal lete. Og det går bra med Rehema, men fortsatt har hun noen år igjen før hun kan gå videre til neste skolesteg – og for å klare det, må hun være best. Kun da kan hun få stipend til neste skole – og så, deretter, dersom hun fortsatt er best – universitetet. Stipend er eneste mulighet for en fattig mann som Hassan. Alt dette snakker han om. Men først og fremst om hva han og Rehema skal gjøre nå som Erik drar.

Hassan vet godt hva han må gjøre. Han må ordne en lærer til Rehema og han må ordne en laptop med internett-tilgang til henne. Laptop har han faktisk allerede ordnet, forteller han meg – en slektning av en slektning har en laptop som Hassan kan få. Den mangler riktignok batteri. Men det skal han helt sikkert klare å skaffe til veie. Sier Hassan. Og så skal han helt sikkert finne den rette duppeditten som gjør at Rehema kan komme seg på internett. For da kan hun sende epost. Til Erik. Erik har nemlig lært Rehema å sende eposter. Forklarer Hassan. Og så har Hassan allerede sondert terrenget hos den som skal overta Eriks jobb – Richard – og Hassan er helt overbevist om at Richard også vil være privatlærer på lørdager. «Richard was very positive in his voice». Ler Hassan. Og så, om noen år, kan jeg kanskje kjøpe en liten bil, dersom jeg bare sparer og helsa holder – og da kan Rehema kjøre med meg til skolen, så slipper hun å ta disse bussene, du vet, de er ikke trygge for ei ung jente som henne. Og da kan hun bruke enda mer tid på å studere, i stedet for å stå på bussen.»

«So, mama Eriki, the future looks very bright».

Sier Hassan.

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken ifra ham med det samme,» sier Relling i Vildanden.

Seinere spiser vi middag sammen med andre «wazungu» – swahili-ordet for hvite mennesker. Sånne som har som jobb å gjøre Tanzania til et bedre land. De er – som alltid – veldig bekymret for landets utvikling. Og for passiviteteten blant befolkningen. Som bare godtar myndighetenes vanstyre, men som også heller ikke gjør noe selv for å få det bedre. Helt urealistiske, helt uten forståelse for sammenheng mellom innsats, resultater og mulighetsrom.

Og jeg hører på diskusjonen, mens jeg tenker på Hassan. Og igjen på Ibsen.  Og jeg tenker at vi wazungu rundt bordet er Ibsens gjennomsnittsmennesker. Som lever desillusjonerte, men fornøyde og mette, på livsløgnen om at vi både er nyttige, uunnværlige og at apokalypsen ikke er vårt problem. Vi drar jo uansett før den tid kommer. La oss heller snakke litt om vår neste ferie. Det er ikke for ingenting at wazungu egentlig betyr omstreifere.

Oh yeah.

Mens Hassan – og tusener av ham i denne byen som snart kollapser, som står der på disse overfylte bussene som også snart kollapser – disse bussene tettpakket av menneskelig vilje og energi  – er det vi Ibsenske gjennomsnittsmennesker aldri klarer å bli: Livskunstnere. Som nettopp på grunn av alle problemer, alle nederlag, alt slit – vet hva som er det eneste som tåler alle trøkker: Håpet. Og som nettopp derfor vet at man må fortsette å håpe. Alltid.

Så takk for turene, Hassan, og for alt du har lært meg.

Måtte du aldri, aldri slutte å håpe.