Hvorfor starter man med å selge håndverk fra det sørlige Afrika i Norge?

Det er når man er i litt limbo, tror jeg. Når man ikke hører helt hjemme verken her eller der, og derfor tenker at ting kan ikke fortsette som før. Det er i hvert fall det jeg tenker når jeg skal forklare hvorfor jeg utdannet meg til sivilingeniør. Jeg skulle jo egentlig bli lege, men jeg måtte søke inntak for høyere utdanning mens var jeg utvekslingsstudent i Frankrike. Så når folk spør om hvorfor jeg skiftet mening, så svarer jeg: ‘Jeg tror jeg fikk en stein i hodet, eller noe sånt. Og søkte NTH i stedet.’

For selv om jeg hadde det bra i Frankrike, så var jeg jo i limbo. Og da gjør man fort litt uvanlige ting.

Jeg tror dette også er mye av forklaringen på hvorfor jeg fant ut at det å selge håndverk fra det sørlige Afrika var tingen. Vi hadde bodd i Namibia i nesten 6 år, og tilbake i Norge var ikke Norge som før. Og jeg var ikke som før. Jeg hadde sett, møtt og opplevd ting som gjorde at mye måtte revurderes. Og en stor del av meg ville fortsatt være i Namibia. Så jeg var i limbo – og startet Isandi. Selv om jeg overhodet ikke hadde peiling på kjøp og salg, import, moms og toll, og ikke var så voldsomt interessert i kjøp og salg, heller, når sant skal sies. Jeg trodde i mitt enfold at dette kunne være en slags hobby.

Men det er også konkrete hendelser. Det var dette her med at jeg med min bakgrunn som ungdomsarbeider med rimelig grei selvtillit på det feltet, ble helt satt ut da en ungdom i township’en Katutura  spurte meg – etter at jeg hadde hatt en inspirerende økt om dette at du er verdifull i deg selv, og at det alltid er en plass til deg i fellesskapet – altså, da spurte han: ”Men jobb kan du ikke gi meg?”

Og det kunne jeg selvfølgelig ikke.

Og sannheten var at jeg aldri hadde brydd meg om problemstillingen. Dette var ikke norske ungdomsorganisasjoners ansvar eller fagfelt. Stat, kommune og næringsliv tok seg av den biten. Vi syslet mest med sjela.

Men det var jo helt opplagt: Det som den ungdommen trengte – på lik linje med de aller fleste andre ungdommene i Namibia – var en jobb. Og ikke noen makeløse øvelser der man lærte hvordan man skulle bli trygge på hverandre.

Så var det dette med damene på landsbygda – eller kvinnene, som man ofte sier i bistanden. ”Kvinnene på landsbygda” – en nesten like stor klisje som ”marginaliserte grupper”. Men altså, jeg møtte damer på den namibiske landsbygda gjennom min jobb for Norad på den norske ambassaden. Og grunnen til at jeg møtte dem var at norsk bistand hadde funnet ut av disse damene hadde et problem eller flere. Og det er hele problemet med bistanden: At den er problem-drevet. Problemet er problemene. Og så var det sånn at jeg var rimelig ung da jeg fartet rundt i Namibia i bil med CD-skilt, og innså fort at jeg var disse damene helt underlegen når det gjaldt livserfaring og klokskap. Men kun fordi jeg hadde pengesekk, så fikk jeg status som klok og allmektig. Dette var jeg veldig ubekvem med, og så tenkte jeg: Dersom jeg i stedet kunne bygge samarbeidet med utgangspunkt i hva de kan, i stedet for å fokusere på problemene, så kanskje samarbeidet kunne bli mer likeverdig? Jeg kan fortsatt ha med noen penger, men jeg kan jo kjøpe noe de kan lage i stedet?

Og så viste det seg at de kunne lage grytelapper.

Så dette er vel sånn noenlunde svaret:

En norsk dame i 30-åra, i limbo i Norge etter år i Namibia, hadde møtt seg selv i døra fordi hun skjønte at det hun hittil hadde drevet med, ikke løste noe som helst av de store fattigdomsutfordringene her i verden, og samtidig hadde hun begynt å tvile på bistandens relevans, fordi den alltid tar utgangspunkt i problemer.

Så da ble det kjøp og salg av grytelapper. Når man er i limbo, så gjør man uvanlige ting.

_______

Ting som ikke ble solgt – Perlebrodert navnelappsnor

Når du sjekker ut produktlistene til ulike håndverksgrupper i det sørlige Afrika så vil påfallende mange ha en egen produktkategori: Conference Material.

Og produktene du kan velge imellom er blant annet konferansemapper, konferansevesker, konferanseluer, konferansearmbånd, konferansemobiltelefonholder til å ha rundt halsen– i tillegg til aidssløyfer.

En tommelfingerregel er at det skal ringe en bjelle når du ser denne produktkategorien, og du lurer på om denne håndverksgruppa er noe du skal kjøpe inn produkter fra. For produktkategorien Conference Material betyr som regel at håndverksgruppa er avhengig av støtte for å klare seg.

For det er nærmest et eget økosystem, det der: En organisasjon støtter en håndverksgruppe, la oss kalle den ”Vi står på” (de har ofte slike navn) gjennom å kjøpe konferansemateriell fra gruppa, som man så deler ut på en konferanse der man er samlet for å snakke om ymse utfordringer. (Og veldig ofte handler disse utfordringene om mennesker som de som har laget konferansemateriellet – ja, her kommer det igjen: Marginaliserte grupper. Så «Vi står på» overlever fordi det finnes konferanser. Ikke fordi konferansene løser deres utfordringer, men fordi konferansene subsidierer dem.)  Saken er at sånne konferanse-arrangører er veldig utro. Kanskje de også til neste konferanse kjøper de nødvendige rekvisitter fra ”Vi står på”. Men så deretter sier de: Nei, nå skal vi ha konferansen et annet sted, og dessuten må vi ikke gjøre ”Vi står på” avhengige av oss. Det er ikke bra. Nå må andre få muligheten. Nå vil vi kjøpe vi inn fra ”Håpets klippe”. Eller; enda mer sannsynlig – konferansebudsjettet må kuttes drastisk. Og hva er lettest å kutte på? Håndlaget konferansemateriell, selvfølgelig. Det finnes langt billigere alternativer.

Det du også kan være ganske sikker på, er at produktutviklingen sånn ellers har stått ganske stille mens ”Vi står på” har laget konferansemateriell. Det er jo ikke det minste rart. Har du en stor kunde, så fokuserer du på den. Så plutselig er «Vi står på» uten kunder og med produkter uten appell. Da går det som regel dårlig.

Isandi har aldri avholdt noen konferanse. Og i Norge kjøper vi konferansemateriell laget i Kina. Så hvorfor jeg i 2008 gikk til innkjøp av 50 stykker perlebroderte navnelappsnorer er et mysterium. Men jeg gjorde det. De ser sånn ut:

Perlebrodert navnelappsnor

Eunice Mloytwa heter hun jeg kjøpte dem av, og det er absolutt ingenting å utsette på kvaliteten på navnelappsnorene. For Eunice kan dette med perlebroderi. Eunice bor i Khayelitsha township utafor Cape Town, og der arrangeres det få konferanser. Men like fullt; Eunice var i mange år del av dette ”vi støtter opp om sånne som deg”-miljøet. Og hun gjorde slik alle sa var så fint: Hun sysselsatte mange kvinner med perlebroderi og søm. Problemet var at Eunice ble mer og mer avhengig av slike utro kunder som beskrevet overfor. Bekymringene hennes vokste i takt med avhengigheten. En dag satte hun foten resolutt ned. Hun la ned sitt håndverksprosjekt – og startet i stedet en bitteliten sømbedrift som kun fokuserer på produkter hennes lokalmiljø vil ha. Og nå sover hun godt om natta.

Jeg har fortsatt sånn cirka 20 navnelappsnorer igjen, Det er bare å ta kontakt dersom du for eksempel skal arrangere en veldig liten konferanse. Snorene er verdt hver perle, og ingen av snorene er like. De kan også brukes til nøkkelkort, selvfølgelig. Men du skal være litt modig dersom du er den eneste på jobben som går med den. Erik har prøvd. Kollegaene lurte på om han aspirerte til ordfører.

Lærdom 3: Ikke sats på håndlaget konferansemateriell.